DAB => mediemangfold?

Regjeringen vil gi opp kulturpolitisk styring av kommersiell radio.

I star­ten av februar kom det en stor­tings­mel­ding om fram­ti­den for radio­me­di­et. Den mel­din­gen hand­ler mest om tek­no­lo­gi, og gir svar på hva regje­rin­gen mener om skif­tet fra ana­log dis­tri­bu­sjon til digi­tal — et skif­te som skal gi mer og bedre til­bud til fle­re. Regje­rin­gen mener FM-net­tet bør kun­ne avvik­les innen 2017, og leg­ger til ret­te for videre utvik­ling og utbyg­ging av det som kal­les DAB-net­tet.

Det­te har ikke over­ras­ken­de utløst en ny run­de med menings­yt­rin­ger omkring tek­no­logi­valg: ”DAB-spø­kel­set er her igjen” skrev for eksem­pel TV 2 på nett­ste­det sitt, og refe­rer­te til at alle bil­ra­dio­er blir ubru­ke­li­ge med det nye net­tet. I nyhets­dek­nin­gen for øvrig har noen kalt regje­rin­gens valg ”dris­tig”, og noen pekt på svik­ten­de salg av DAB-radio­er. Andre ste­der, som for eksem­pel på et av NRKs nett­ste­der, NRK­Be­ta, utset­tes uli­ke aspekt ved DAB, og digi­tal­ra­dio gene­relt, for grun­dig dis­ku­sjon.

Men i skyg­gen av dis­se tek­no­logi­spørs­må­le­ne har regje­rin­gen ment noe vik­tig om det tek­no­lo­gi­en skal bru­kes til — nem­lig inn­hol­det i radio­me­di­et. Mel­din­gen fore­slår rett og slett å kut­te ut den kul­tur­po­li­tis­ke regu­le­rin­gen av kom­mer­si­ell riks­dek­ken­de radio.

Kul­tur­po­li­tisk radio­sty­ring — kun retro? (foto: lover­ly­bird. CC: by-nc-nd)

Som riks­dek­ken­de masse­me­di­um har radio all­tid vært under­lagt kul­tur­po­li­tisk sty­ring. Medi­et ble byg­get ut som et offent­lig mono­pol, for­val­tet av NRK, som skul­le leve­re enn viss type radio til hele lan­det. Med libe­ra­li­se­rin­gen av radio­po­li­tik­ken kom kom­mer­si­el­le aktø­rer på den nasjo­na­le banen: først P4, og sene­re det som nå heter Radio Nor­ge. Dis­se kal­ler seg all­menn­kring­kas­te­re, for­di de har til­la­tel­se til å sen­de reklame­fi­nan­siert radio til alle de kan nå i byt­te mot pro­gram­for­plik­tel­ser og en kon­se­sjons­av­gift. Den­ne ord­nin­gen har resul­tert i noe støy, kan en si. Det er for eksem­pel ikke så man­ge medie­po­li­tis­ke saker som får involver­te til å offent­lig fram­set­te et øns­ket om at en minis­ter — fra et kris­te­lig par­ti, til og med — skal bren­ne i hel­ve­te. Sånt blir det slutt på, hvis regje­rin­gen får det som den vil.

Regje­rin­gens hoved­ar­gu­ment
I mel­din­gen er det to hoved­ar­gu­ment for poli­tikk­end­rin­gen. For det første viser regje­rin­gen til at kon­se­sjo­ner med inn­hold­skrav — sli­ke som P4 og Radio Nor­ge har i dag — tra­di­sjo­nelt hvi­ler ”på ein føre­set­nad om at verk­sem­de­ne som får sli­ke løy­ve, dis­po­ne­rer eit kna­pt avgren­sa gode (fre­kvensar)” (s. 49). Den­ne for­ut­set­nin­gen for­svin­ner i stor grad med digi­ta­li­se­rin­gen, siden det blir plass til en god del fle­re kana­ler. Der­med for­svin­ner også hele grunn­la­get for å påleg­ge noen en bestemt pro­gram­pro­fil, heter det:

Ein situa­sjon der til­gjen­ge­leg kapa­si­tet er til­nær­ma lik etter­spur­na­den, redu­se­rer grunn­la­get for å fast­se­tje indi­vi­du­el­le vil­kår for kon­se­sjo­na­ne. I ein situa­sjon der DAB-net­tet vil kun­ne gi plass til meir enn 30 riks­dek­kjan­de kana­lar, kan ikkje depar­te­men­tet sjå at det er grunn­lag for å krev­je at kon­se­sjo­næ­rar skal beta­le veder­lag eller ope­re­re med ein bestemt pro­gram­pro­fil (s. 49).

Det­te er en gans­ke utbredt fore­stil­ling. Det betyr ikke at den er rik­tig. Siden det er regje­rin­gen som for­val­ter dis­se fre­kvens­res­sur­se­ne på veg­ne av oss alle er det selv­sagt et poli­tisk spørs­mål hva som skal kre­ves av eller gis til dem som får bru­ke kapa­si­te­ten til å sen­de radio. Kna­pp­hets­ar­gu­men­tet har all­tid vært en unn­skyld­ning for å stil­le verdi­ba­ser­te krav til kring­kas­ter­ne — enten det gjel­der vis­se meng­der nyhe­ter, bruk av nynorsk eller under­byg­ging av kul­tur­ar­ven. Hvis regje­rin­gen vil, kan den selv­sagt fort­satt stil­le krav og kla­re sank­sjons­mu­lig­he­ter som svir ved even­tu­el­le brudd. Og skul­le ingen aktø­rer være inter­es­ser­te i job­ben, kan poli­ti­ker­ne jo vel­ge å opp­ret­te støtte­ord­nin­ger. Da kan de la seg inspi­re­re av direk­te for­mer, som presse­støt­ten og kring­kas­tings­av­gif­ten, eller indi­rek­te, slik som moms­fri­tak eller den mer nyska­pen­de ord­nin­gen TV 2 fikk for å være for­mid­lings­plik­tig all­menn­kring­kas­ter.

Det er alt­så et poli­tisk spørs­mål hvil­ke medi­er en vel­ger å regu­le­re, også i form av medie­støt­te. Men det for­ut­set­ter jo at poli­ti­ker­ne mener at det trengs regu­le­ring for å opp­nå medie­po­li­tis­ke mål knyt­tet til stikk­ord som ytrings­fri­het, mang­fold og kva­li­tet. Det tror ikke regje­rin­gen len­ger i det­te til­fel­let.

Det andre hoved­ar­gu­men­tet for å abdi­se­re som kul­tur­po­li­tisk sty­rer av kom­mer­si­ell riks­dek­ken­de radio er nem­lig for­vent­nin­gen om inn­holds- og eier­mang­fold som føl­ge av digi­ta­li­se­rin­gen. Regje­rin­gen tror det blir et mang­fol­dig inn­hold av seg selv, siden det kan­skje, med vis­se for­be­hold, kom­mer rundt 15 kana­ler til folk flest, i til­legg til NRKs til­bud:

Sjølv om man­ge av des­se til­bo­da tru­leg vil bli nokså like, kan det ven­tast at kon­kur­ran­sen om lyt­ta­ra­ne vil med­fø­re at til­bo­det også vil bli dif­fe­ren­si­ert og ret­ta mot tema­tis­ke nisjar eller bestem­te mål­grup­per (s. 49).

Ja, dif­fe­ren­si­ert og ret­tet mot uli­ke mål­grup­per blir nok dis­se kana­le­ne. Men blir det i form av en rek­ke 24-timers musikk­ka­na­ler der en tar for seg spen­net mel­lom neo­coun­try og fre­ak folk, mens en annen tar seg av elekt­ro­nisk danse­mu­sikk fra goa tran­ce til electro­pop, eller kana­ler som tar i bruk medi­ets muli­ge hen­ven­del­ses­for­mer og genre­bred­de til å for­mid­le noe mer? Doku­men­ta­rer, kan­skje? Eller dra­ma?

De som set­ter seg inn i his­to­ri­en om eva­lu­e­ring av kom­mer­si­ell riks­dek­ken­de radio i Nor­ge, gjen­nom­ført av All­menn­kring­kas­tings­rå­det og sene­re Medie­til­sy­net, vil fin­ne et drøyt tiår med etter­lys­nin­ger av sånt som ana­ly­tis­ke, kri­tis­ke og for­dy­pen­de per­spek­tiv, og varier­te pro­gram­me­ny­er for bre­de og sma­le grup­per (og like man­ge år med pro­te­ster fra radio­sel­ska­pe­ne). Et ferskt eksem­pel: I januar i år påla til­sy­net Radio Nor­ge et gebyr på kr 250 000 for mang­len­de ung­doms­pro­gram. Og her snak­ker vi alt­så om aktø­rer som har inn­gått en avta­le og lovet å opp­fyl­le vis­se pro­gram­for­plik­tel­ser ment å styr­ke inn­holds­mang­fol­det. Det kan da vir­ke litt opti­mis­tisk å sat­se på at aktø­re­ne som skal nå kjem­pe om annonse­kro­ne­ne vil leve­re mer mang­fold uten noe annet enn en for­sik­tig opp­ford­ring.

Tele­nor får sty­rin­gen
Og hvis vi nå ser for oss at det blir for eksem­pel en del nyhets-, aktua­li­tets- og kul­tur­stoff, pre­sen­tert i beg­ge mål­for­mer i dis­se kana­le­ne — da er det van­lig å ten­ke seg at eier­mang­fold er bra for å sik­re uli­ke vink­lin­ger, prio­ri­te­rin­ger og syn. Hel­ler ikke det­te vil regje­rin­gen styre. Iste­den gir de hele regu­le­ring­sopp­ga­ven til Tele­nor. Dat­ter­sel­ska­pet Nor­kring skal fram til 2020 bestem­me hvem som skal få sen­de kom­mer­si­ell riks­dek­ken­de digi­tal­ra­dio i Nor­ge. Regje­rin­gen vel­ger alt­så ikke en åpen kon­kur­ran­se på mar­ke­dets vil­kår. Det skal ikke være noen utlyst anbuds­run­de, iføl­ge for­sla­get — Nor­kring får opp­ga­ven.

Som det står i stor­tings­mel­din­gen vil Nor­kring der­med få ”ein sen­tral port­vakts­funk­sjon” (s. 50). Men regje­rin­gen tror det­te skal gå fint:

I utgangs­punk­tet ven­tar depar­te­men­tet at inn­halds­til­bo­det […] vil bli pre­ga av både inn­halds­breid­de og eigar­mang­fald. Ein kan like­vel ikkje sjå bort ifrå at det på eit sei­na­re tids­punkt kan vere naud­synt med regu­la­to­ris­ke inn­grep for å iva­re­ta kul­tur­po­li­tis­ke mål. Depar­te­men­tet vil inn­til vida­re sjå an om det treng­st å leg­gje førin­gar for utlei­ge av kapa­si­tet i [den­ne delen av net­tet], blant anna for å iva­re­ta omsy­net til eigar­mang­fald eller å sik­re at alle får til­gang på ikkje-dis­kri­mi­ne­ran­de og trans­pa­ren­te vil­kår. Sidan det gjel­dan­de fre­kvens­løy­vet for [den­ne delen av net­tet] gjeld til 2020, vil sli­ke krav måt­te inn­ar­bei­dast i nytt løy­ve frå 2020 (s. 50).

Det er fris­ten­de å ten­ke at de i Kul­tur­de­par­te­men­tet er skik­ke­lig lei av alt sty­ret med kon­se­sjons­re­gu­le­ring av kom­mer­si­ell riks­dek­ken­de radio, og helst vil slip­pe å dri­ve med sånt. Der­for krys­ser de fing­re­ne for at Tele­nor-sel­ska­pet Nor­kring skjøt­ter port­vakt­opp­ga­ven sånn noen­lun­de greit. Hvis ikke, får pro­ble­me­ne tas i 2020.

Det blir inter­es­sant å føl­ge den videre behand­lin­gen av radio­po­li­tik­ken. Får regje­rin­gen end­ret en grunn­leg­gen­de del av norsk kring­kas­tings­po­li­tikk i skyg­gen av den tek­no­lo­gis­ke DAB-debat­ten? Eller utlø­ser for­sla­get kan­skje en debatt om medie­støt­te til andre radio­ka­na­ler enn dem NRK lager?

TEMA

A

llmennk
ringkas
ting

61 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Olav A. Øvre­bø, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Pres­sens pris: DAB => medie­mang­fold? http://bit.ly/i1WGAx […]

til toppen