Språk for sorg

Cecilie Skog og Roland Barthes, Antarktis og Paris: To dagbokstekster om sorg og savn.

Hver dag ram­mes men­nes­ker av en rys­tel­se som river grun­nen bort under føt­te­ne. I Nor­ge har det blitt offent­lig og tyde­lig etter ter­ro­ren 22.juli 2011. De kjæ­res­te dør, noen blir syke, noen tar sitt eget liv og gru­som­me ulyk­ker inn­tref­fer. Igjen sit­ter pårø­ren­de. Måne­der og år med sorg og ube­svar­te spørs­mål føl­ger. Det er kata­stro­fer som fin­ner sted. Og noen vil skri­ve. Sorgme­moa­rer kan vi kal­le den­ne meng­den med bøker, bøke­ne gjør godt for de som skri­ver, og ikke minst, de får man­ge lese­re. Kan grun­nen være at vi ikke har lært oss språk for sorg?

Det fin­nes et stort rom for sorgme­moa­rer. Bøker som på en eller annen måte omta­ler sorg og tap av nære. De kom­mer i man­ge for­mer, som lyrikk, som bio­gra­fi­er, som roma­ner og som sak­pro­sa. Jeg har valgt ut to bøker, beg­ge kret­ser rundt savn og sorg åre­ne rett etter hen­del­sen – døden. For Ceci­lie Skog er det man­nen Rolf som hun mis­tet i en alder av rundt 30 år, for Roland Bart­hes er det hans mor som han har levd sam­men med i mer enn 60 år, hun dør nær­me­re 90 år gam­mel. Jeg opp­da­ger raskt under les­nin­gen at jeg beve­ger meg inn i teks­ter som lig­ger i spen­nings­fel­tet mel­lom lit­te­ra­tur, det vil si kunst, og levd liv.

Den næreste teksten finner du i dagbøkene

De to bøke­ne jeg har valgt, er selv­bio­gra­fis­ke teks­ter som bru­ker dag­bo­ken som «verk­tøy» for å set­te ord på sav­net etter den aller nær­mes­te. Dag­bo­ken kan sies å være en frag­ment­form, bare frag­men­ter av en dags tan­ker og hand­lin­ger får plass. Beg­ge dag­bø­ke­ne har det til fel­les at det er i åre­ne rett etter døds­fal­let at skri­vin­gen kom­mer til uttrykk. Beg­ge er sir­li­ge, ordent­li­ge og sys­te­ma­tis­ke i sine ned­teg­nel­ser. Men der slut­ter også den ytre lik­he­ten. Den ind­re lik­he­ten fin­nes i hvor­dan tan­ke­ne på den som er død kom­mer til uttrykk. Beg­ge vet at det de skri­ver skal leses av and­re, de har valgt for­men dag­bok, men vet de har lese­re. Dag­bo­kens hem­me­li­ge karak­ter kom­bi­ne­res med at som bok blir den offent­lig. Beg­ge er tyde­li­ge for­tel­le­re. De er beg­ge fullt opp­tatt med å leve vide­re, og å fin­ne ut hvor­dan det skal gjø­res. For­fat­ter­ne er for­skjel­li­ge, den ene ung, 34 år når dag­bo­ken skri­ves, den and­re er nes­ten dob­belt så gam­mel, 62 år. Ceci­lie Skog er en kjent per­son fra media, syke­plei­er av utdan­nel­se og even­ty­rer av yrke, mens Roland Bart­hes er en inter­na­sjo­nalt aner­kjent intel­lek­tu­ell, språk­fors­ker og filo­sof. Er det uær­bø­dig å sam­men­lig­ne deres dag­bø­ker om sor­gen? Eller mot­satt, er det vik­tig å se hvor­dan sorg uttryk­kes og mot­tas, uav­hen­gig av smaks­dom­mer­ne?

Ceci­lie Skog: Antark­tis — bok­om­slag

Ceci­lie Skog mis­tet man­nen Rolf under en eks­pe­di­sjon i Hima­laya 2008. Dag­bo­ken hen­nes er en tur­dag­bok fra en ny eks­pe­di­sjon ett og et halvt år etter, en førs­te krys­sing av kon­ti­nen­tet over Syd­po­len uten støt­te og etter­for­sy­nin­ger – 1800 kilo­me­ter på 71 dager. Nett­opp det­te er vik­tig – «uten støt­te» inne­bæ­rer ingen dra­hjelp i form av ski­seil eller hun­der, og «uten etter­for­sy­nin­ger» inne­bæ­rer ingen hjelp uten­fra, ver­ken medi­sinsk hjelp eller dropp av mat under­veis. De er to som går, Ceci­lie selv og Ryan Waters, en ame­ri­ka­ner både hun og Rolf kjen­te fra fle­re eks­pe­di­sjo­ner. Han var ikke ved K2 da ulyk­ken skjed­de, men fulg­te med fra USA.

Hun har gått her før, men bare til Syd­pol­punk­tet, Rolf der­imot, krys­set hele Antark­tis i 2000, 3800 kilo­me­ter, og over­vin­tret. Han har for­talt hen­ne detal­jert om turen. Hun vil dit. Hun vil stre­ve, sli­te, ten­ke og skri­ve. Selv kal­ler hun det hun gjør for hard tera­pi:

Nå får det være nok. Der­for skri­ver jeg at man­ge tan­ker er fer­dig­tenkt. Blir så sli­ten av at de sam­me tan­ke­ne kom­mer til­ba­ke hele tiden (Skog: 136)

Dag­bo­ken Antark­tis, er nøy­ak­tig med ned­teg­ning av bredde­gra­der og meter over havet, angi­vel­ser om hvor langt de går hver dag på hvor man­ge timer, været er vik­tig, og land­ska­pet skild­res nøye. Men hva gjør teks­ten lit­te­rær? Hva gjør teks­ten este­tisk? Det er følel­ses­li­vet der i ski­spo­ret dag etter dag, like usta­dig som under­la­get de går på, like usta­bilt som været. Tan­ke­ne fra dagen klort ned i tel­tet hver bidi­ge kveld. Skog er en ærlig skri­ver, så ærlig at det er vans­ke­lig å begri­pe. Den sto­re sor­gen og det vel­di­ge sav­net etter Rolf, sam­ti­dig som livet er vesent­lig å leve vide­re, fyl­les mer og mer på, der med­ski­lø­pe­ren Ryan får en stør­re plass gjen­nom boka. Humør­sving­nin­ger sam­men med land­ska­pe­ts sto­re sving­nin­ger er et grep jeg som leser kan for­nem­me, kul­den ute og var­men inne i tel­tet like­så. Språ­ket er vak­kert hele vei­en, og jeg kob­ler det sam­men med den and­re dag­bo­ken. Roland Bart­hes: Sor­gens dag­bok. Det er sant – her er de to i et fel­les språk. Roland Bart­hes har skre­vet dag­bok mer eller mind­re regel­mes­sig gjen­nom ett og et halvt år etter sin mors død. Mam dør i 1977, de to har til­brakt hele livet sam­men. I den­ne tiden med dag­bo­ken er Bart­hes også i en svært krea­tiv peri­ode av sitt fag­li­ge for­fat­ter­skap , han hol­der semi­na­rer, han er aktiv fag­lig. Han for­kla­rer selv noe av hen­sik­ten med dag­boks­no­ta­te­ne slik:

Ved å gjø­re dis­se nota­te­ne hen­gir jeg meg til bana­li­te­ten som fins i meg (29.oktober 1977)

Sier han her noe om at her, i sor­gen, er alle like? Det å skri­ve mens man sør­ger er en måte å gjen­nom­føre et sor­gar­beid på for beg­ge for­fat­ter­ne. Dag­bo­ken har van­lig­vis ingen annen leser, men beg­ge dis­se for­fat­ter­ne har tenkt at noen skal lese det de skri­ver. Skog har et opp­drag fra for­la­get sitt, og jeg tror Bart­hes også hen­ven­der seg til en leser slik han bru­ker fot­no­ter og angir kil­der ustan­se­lig. Er for­la­gets tan­ke at hans lese­re er mer sko­ler­te enn Skogs? Kan hen­de, for­di han er Roland Bart­hes, men er det en kul­tu­rell kon­ven­sjon som sier at sor­gen beskri­ves bed­re gjen­nom hen­vis­ning til filo­so­fi, lit­te­ra­tur og kul­tur, enn gjen­nom natur­fe­no­men som vind, snø og kul­de?

Bart­hes drar også ut på «eks­pe­di­sjon» i tiden etter morens død. Han drar til ste­det der han voks­te opp, der de to all­tid var sam­men, lands­byen Urt i Nor­man­die, og han drar til ven­ner i Marok­ko, et sted han ofte var tid­li­ge­re. Men i mot­set­ning til Skog, fin­ner han ingen gle­de i å rei­se len­ger. 3.august 1978 nes­ten ett år etter morens død, skri­ver han: «Vil bare fore­ta rei­ser hvor jeg ikke rek­ker å si: Jeg vil hjem!» Paris og hjem­met de had­de sam­men, blir hans sted for sor­gen og bedrø­vel­sen.

Intens konsentrasjon om ordene

Beg­ge har kor­te følel­ses­la­de­te dag­boks­no­ta­ter. Kor­te teks­ter i kro­no­lo­gisk rekke­føl­ge, nøye fylt med fak­ta om vær og vind­for­hold – som Ceci­lie Skogs nota­ter. De bru­ker dag­boks­for­men for å uttryk­ke sav­net av den som ikke lever len­ger. Beg­ge ten­ker i paral­lel­le liv, hva hvis og om og at… Beg­ge mener de må gjen­nom sor­gen via sli­tet, stre­vet og skrif­ten. De har beg­ge laget seg begrens­nin­ger i skri­vin­gen. Bart­hes lager et kar­to­tek der hvert ark i A4-for­mat deles i fire som utgjør hver dags «skrive­fla­te». Skog har kun en skrive­bok for 71 dager – hun kom­men­te­rer midt­veis at nå må orde­ne begren­ses.

Roland Bart­hes: Sor­gens dag­bok — bok­om­slag

Hva er det med dag­bo­ken? Den gir inn­sikt i tanke­pro­ses­ser og gir en direk­te len­ke mel­lom for­fat­ter og leser, skri­ver Mid­ge Gil­lies i sin bok Wri­ting lives; Lite­ra­ry Bio­grap­hy (2009), og da er det vel der­for det vel­di­ge fysis­ke stre­vet Skog er i, og det helt stille­sit­ten­de stre­vet Bart­hes er i, fasci­ne­rer meg – beg­ge tren­ger å skri­ve om sor­gen og sav­net, i det uttryk­ket som pas­ser best for dem – ano­rakk, ull og kul­de for den ene, og bor­ger­lig byliv og frakk for den and­re. Skog kom­men­te­rer slik: «..tok av meg alle ull­skjor­te­ne for førs­te gang og fikk nes­ten sjokk. Er blitt så tynn.» (Dag 59, 10 .janu­ar 2009), mens Bart­hes kom­men­te­rer slik: «Frak­ken min er så trist» (10. april 1978)

Jeg kjen­ner ikke sli­tet som det må være å dra en 136 kg tung pulk gjen­nom Antark­tis, men gjen­nom dag­bo­ken får jeg en for­nem­mel­se av en styr­ke som er enorm både fysisk og men­talt, hun er klok og mun­ter i til­legg, har et svært kunn­skaps­felt som må tas i bruk hver dag, hvert minutt, der ute i eks­trem natur. Hen­nes kunn­skap er av et annet slags enn Roland Bart­hes’, men beg­ge bru­ker kunn­ska­pen i teks­ten sin slik at lese­ren får inn­sikt i noe uten­for per­sonen. Sast­ru­gi er ett av fle­re ord fra is- og snø­v­oka­bu­la­ret jeg har fått et nært for­hold til etter lesin­gen av Skogs dag­bok.

Jeg er lese­ren, jeg har fokus på sav­net de uttryk­ker og vekt­leg­ger mind­re at den ene er på eks­pe­di­sjon og den and­re i en lei­lig­het i Paris, slik gjør dag­bø­ke­ne meg til en aktiv del­ta­ker i det jeg leser. Skog uttryk­ker noe vesent­lig:

Blir rar og trist når jeg ten­ker skrul­le­te tan­ker som at natu­ren ikke skal få opp­le­ve Rolf mer – og hans vel­dig spe­si­el­le måte å gle­de seg ute på. Hans ekte genui­ne og gla­de måte å være i natu­ren på (Skog: 156)

Det er det­te per­spek­ti­vet hun har gjen­nom hele dag­bo­ken som berø­rer meg. Hun set­ter seg ald­ri fremst og for­tel­ler hvem hun er, hun bare viser det. Og det er det sam­me per­spek­ti­vet vi får når Bart­hes skri­ver om moren: «Mam er ikke len­ger her, og det idio­tis­ke livet fort­set­ter». Han for­tel­ler hvor­dan hun ald­ri noen­sin­ne bebrei­det han og hvor­dan det pre­ger hans livs­inn­stil­ling. Når det gjel­der for­hol­det til natu­ren skri­ver han: «Hun føl­te seg vel i litt over­les­se­de hager…»(s.258)

Natur­fø­lel­sen her står i skarp kon­trast til hver­and­re. Men den spil­ler en sterk rol­le for dem beg­ge i min­net.

Estetikk og utforming

Dag­bø­ker utgis ofte i en spe­si­ell utfor­ming. Beg­ge dis­se utgis som bear­bei­de­te bøker, her er ingen over­stryk­nin­ger eller nota­ter i mar­gen – og da blir de på et vis ikke helt en direk­te lin­je mel­lom for­fat­te­ren og meg som leser. For Ceci­lie Skog er det til og med en navn­gitt og avbil­det per­son som opp­gis som sam­ar­beids­part­ner i fer­dig­stil­lin­gen av boken. Og den­ne boken har inn­smett av fakta­stoff om Roald Amund­sens ferd til Syd­po­len og and­re eks­pe­di­sjo­ner til sam­me sted, samt utstyrs­lis­ter på de sis­te side­ne – som til en fag­bok om eks­pe­di­sjons­plan­leg­ging. Boken er utstyrt med lyse far­ger og et nær­bil­de av Ceci­lie som smi­ler pre­ger for­si­den.

I boken til Roland Bart­hes har for­la­get lagt vekt på lay­out og farge­valg (sort) som skal gi lese­ren den ret­te tonen, melan­ko­li er asso­sia­sjo­nen min. Skul­le du til­fel­dig­vis pluk­ke opp Skogs bok fra bok­hand­ler­hyl­len vil du se det mot­sat­te, alle de flot­te bil­de­ne og bokens utstyr for øvrig sig­na­li­se­rer gle­de. I til­legg er for­la­get tyde­lig spon­sor, med merke­lap­per påsydd ano­rak­ke­ne, og du vil skjøn­ne at dag­bo­ken er et opp­drag. For­la­get har alli­ke­vel fått en alvor­lig og ver­di­full bok. Men de har gitt den et uttrykk som gir inn­hol­det en uven­tet inn­pak­ning etter min mening – mens den and­re kan kri­ti­se­res for det mot­sat­te: Hvor­for skal sav­net og sor­gen være sort? Kon­ven­sjo­ner.

I dag­bo­ken til Roland Bart­hes spil­ler også over­set­te­ren og bear­bei­de­ren en sen­tral rol­le. Hel­ler ikke her får dag­bo­ken kom­me til orde ale­ne. Knut Ste­ne-Johan­sen, pro­fes­sor i lit­te­ra­tur­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo har både en inn­le­den­de for­kla­ring til dag­bo­ken, set­ter den inn i en kon­tekst der Bart­hes’ for­fat­ter­skap for øvrig omta­les kort, og ikke minst så har han skre­vet et per­son­lig essay om sorg som etter­ord til boken.

Må en dagbok som utgis ha et etterord, en forklaring?

Både Skog og Bart­hes får hjelp til å for­kla­re hva de har gjort. Det kun­ne beg­ge ha vært for­uten, det vil­le rørt lese­ren mer, eller hvis det ikke er rørt lese­ren skal bli – så vil jeg si at det had­de gitt lese­ren stoff til reflek­sjon. For­fat­ter­ne had­de for­blitt der med sin tekst, som i en skjønn­lit­te­rær bok. Men det­te er sann­het og fak­ta. For­kla­ring trengs.

Roland Bart­hes’ bok har fot­no­ter som vit­ner om en stor paral­lell les­ning i sor­gen. Det er sær­lig fra Mar­cel Proust han hen­ter trøst, han kom­men­te­rer På spo­ret av den tap­te tid opp mot sin egen sorg. «At jeg ikke kan lese uten smer­te», skri­ver han om lesin­gen sin det­te året. I til­legg føl­ges selve dag­bo­ken av et svært per­son­lig essay av lit­te­ra­tur­pro­fes­so­ren Ste­ne-Johan­sen. Han har over­satt og gjen­dik­tet, men er også berørt per­son­lig ved at han har mis­tet sin far. Der­med blir den­ne teks­ten en slags meta­tekst i dob­bel for­stand – Bart­hes er dag­bok­skri­ve­ren, han leser Proust som bak­tep­pe for å sør­ge over Mam, Knut Ste­ne-Johan­sen leser (og gjen­dik­ter) Bart­hes som bak­tep­pe for sin sorg over faren.

Etter­or­det til Ceci­lie Skog hand­ler om at hun er på vei ut på nye tokt. Sor­gen er ikke len­ger så pre­sent. Men hun er klar på at den ald­ri blir borte. Hun knyt­ter ikke len­ger sin iden­ti­tet opp mot sivil­sta­tu­sen enke. Hun for­tel­ler hva turen over Syd­po­len gjor­de for å kom­me vide­re. Det behøv­de hun ikke, mener jeg. Vi kun­ne lese det selv i dag­bo­ken. Den er sterk nok, den viser pro­ses­sen, og som hun selv for­kla­rer i etter­tid, den «er skre­vet uten fil­ter». Nett­opp det er styr­ken siden hun er så lite opp­tatt av bekjen­nel­ser om sitt savn.

Men både fot­no­te­ne til Bart­hes og etter­or­det til Skog river meg som leser ut av følel­se­ne og inn i nøy­tra­le saks­opp­lys­nin­ger. Det er sak­pro­sa jeg leser.

Sluttord

Jeg star­tet med å und­re meg over om vi ikke har lært språ­ket for sorg og savn, at det er der­for det er godt både for for­fat­te­ren og for lese­ren å få tak i orde­ne. Jeg tror ikke døden er noe tabu­emne len­ger. Det er svært man­ge som skri­ver om tema­et både i sak­pro­sa og i skjønn­lit­te­ra­tu­ren. Men jeg må si meg enig med Anders Johan­sen som i boken Etter oss; sam­ta­le på det sis­te (2010) mener at så man­ge skri­ver om at døden ikke er så ille. Det som er tabu er selve sakens alvor: «Jeg tror ikke vak­re ord bør få glat­te over. Spørs­må­let er nå hvor­dan vi, mens vi vokser i alder og vis­dom, kan ver­ne det umod­ne alvor» (side 27), skri­ver han. Jeg slut­ter meg til det og ser på de to bøke­ne fra Skog og Bart­hes som to vesent­li­ge uttrykk for nakent, umo­dent savn. De utle­ve­rer seg ikke, de blir ikke pri­va­te til tross for en sjan­ger i sorgme­moar­lit­te­ra­tu­ren som lett kun­ne bli for selv­opp­tatt og for bekjen­nen­de. Dag­bok­for­men gir ingen til­slø­ring, og beg­ge utvi­der hva det vil si å bear­bei­de og uttryk­ke sorg i språ­ket.

Dag­bø­ke­ne kan alli­ke­vel være fler­ty­di­ge, det kan være fle­re lags betyd­nin­ger både i fak­ta og obser­va­sjo­ner og i det de beg­ge har skre­vet. Det fler­ty­di­ge er ikke for­be­holdt den intel­lek­tu­el­le dag­bok­skri­ben­ten, men det er han som får omta­le­ne i lit­te­ra­tur­tids­skrif­te­ne og i media. Mens Roland Bart­hes er gjen­stand for ana­ly­ser i både Klasse­kam­pens Bok­ma­ga­sin og Mor­gen­bla­det og selv­føl­ge­lig i and­re avi­sers kul­tur­av­de­ling, har ingen av dis­se tatt for seg Skogs dag­bok. Den enes­te jeg fin­ner som omta­ler Skogs bok er en blog­ger som vekt­leg­ger det å spren­ge gren­ser og strek­ke seg len­ger enn man tror man kla­rer. Sorg er ikke den­ne blog­ge­ren opp­tatt av. Hva sier det om oss som for­tol­ke­re?

Jeg øns­ket å set­te to bøker sam­men som en kan tro har lite til fel­les. De to bøke­ne hen­ven­der seg til et for­skjel­lig pub­li­kum, men vi som lese­re skal ikke la oss lure, det kan være Amund­sen og Proust på sam­me tid, vi bør ha fle­re san­ser åpne sam­ti­dig og ikke leve i fas­te «kul­tur­bok­ser». Roland Bart­hes’ bok er fylt med inter­teks­tua­li­tet, det spei­ler hans liv som intel­lek­tu­ell. Men på sam­me vis spei­ler Ceci­lie Skogs dag­bok kunn­skap om eks­trem natur og sam­spil­let med den. Vi har å gjø­re med for­skjel­li­ge fag­felt, med for­skjel­li­ge kunn­skaps­felt, og med det et ulikt språk for sorg.

Dagbøkene

Bart­hes, Roland (2011): Sor­gens dag­bok; 26.oktober 1977- 15.september 1979. Gjen­dikt­ning og essay ved Knut Ste­ne-Johan­sen. Oslo, Spar­ta­cus For­lag AS
Skog, Ceci­lie (2011): Antark­tis; 71 dager, 1800 kilo­me­ter og en mil­lion tan­ker. Skre­vet i sam­ar­beid med Sig­ri Sand­berg Mel­øy. Oslo, Gyl­den­dal

Referanser

Gil­lies, M. (2009): «Approa­ching the tex­ts», i: Wri­ting lives: Lite­ra­ry Bio­grap­hy. Cam­brid­ge, Cam­brid­ge Uni­ver­sity Press
Johan­sen, Anders (2010): Etter oss; sam­ta­le på det sis­te. Oslo, Spar­ta­cus for­lag AS

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i Bok og Biblio­tek nr. 6, 2012.

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen