Journalistikk er ikke en tilfeldig praksis, det er en forpliktende virksomhet — med en institusjonell forankring. Journalistikken er — og bør forbli — en institusjon, slik den for eksempel er begrepsfestet i fagets kanoniske tekster: Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Det er fundamentet. På denne plattformen kan vi formulere begrunnede forventninger til en oppegående journalistikk. Vi kan utmynte ideale fordringer til fremtidens journalistikk — ti bud for en oppegående journalistikk.

Jeg har gjort et forsøk i boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011). Her følger en kortversjon:

Journalistikken møter et nytt publikum, et kompetent publikum. Og forestillingene florerer om at vi i dag kan være vår egen journalist og vår egen redaktør, frikoplet fra de tradisjonelle mediers og den profesjonelle journalistikkens klamme grep. Det er fascinerende tider med nye ytringsmuligheter og nye arenaer for anvendt demokrati.

Men om den etablerte journalistikken utfordres, så overflødiggjøres den ikke. Tvert imot. Det er behov for en profesjonell journalistikk, for en journalistikk som kan levere kvalitetssikret informasjon. Det er behov for informasjon som er håndtert i henhold til den ordentlige journalistikkens krav til kildekritikk og etiske standarder, til informasjon som er forpliktet på kvalitetsjournalistikkens normer og idealer. Det er behov for en revitalisert journalistisk samfunnskontrakt.

Det første bud for en oppegående journalistikk blir da: Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet.

Journalistikk er også et intellektuelt yrke. Det er behov for journalister med analytisk kompetanse, inkludert en evne til selvrefleksjon. Det er behov for journalister som kan ta på alvor en av de ferskeste formuleringene i pressens Vær Varsom-plakat, der det slås fast at det er ”pressens plikt å sette kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”. Mediekritikk og journalistisk selvrefleksjon inngår i medienes selvpålagte samfunnsoppdrag.

Det annet bud lyder: Du skal ikke bare være kritisk, men også selvkritisk.

Det er behov for journalister som både forstår sin egen rolle og sin egen makt. Vi trenger en journalistikk som er seg bevisst den kraft – og de begrensninger – som ligger i en journalistisk logikk og journalistiske forståelsesrammer. Fremtidens journalister må ha dyp innsikt i hvordan deres egen praksis veves inn i spill om makt, og hvordan den dramaturgi de forvalter betyr noe for andre aktører i samfunnet. Ja, journalister må ta inn over seg at de ikke bare er nøytrale formidlere, men at de også er aktører i politikk og samfunnsliv, enten de vil eller ei.

Den gode journalist er minst like opptatt av samfunnsdebattens innhold som dens temperatur. For det er problematisk om journalisten nøyer seg med å fyre opp under en strid og opptre som en impresario eller seremonimester. Journalistens oppgave må være noe mer og noe annet enn å hisse duellanter til strid. Den journalistiske jobben er ikke gjort når to eller flere aktører ryker i tottene på hverandre. Det kan være en mer vesentlig journalistisk oppgave å finne ut av et saksforhold enn å se til at blodet flyter og at enhver debatt blir såkalt underholdende.

Det tredje bud er dette: Du må begripe din egen makt og avmakt.

Behovet er i denne sammenheng påtrengende for journalister som har kompetanse og ferdigheter nok til, på intelligent vis, å kunne turnere og stå imot stadig mer durkdrevne kilder og mediestrateger.

Det trengs i dag journalister som på en fornuftig måte kan møte et økende mediestrategisk raffinement blant mektige samfunnsaktører. Det er behov for en journalistikk som ikke henfaller til en utvendig uavhengighetsposering og selvdyrking, men som er genuint opptatt av å komme til bunns i saker og forstå verden.

Det er nemlig forskjell på reell og rituell uavhengighet i journalistikken. Sistnevnte blir lett poserende og pompøs. Førstnevnte forener integritet og kompetanse på genuint vis.

Det fjerde budet for en oppegående journalistikk lyder slik: Du skal ta dine kilder på alvor, og ikke la deg bruke, men bruke all din kompetanse for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

Med de store strukturelle endringer som skjer på mediefeltet er det et akutt behov for journalister som forstår sine rammevilkår, som begriper moderne mediers politiske økonomi. Når nye medieeiere skjerper sine krav til avkastning på den investerte kapital, må journalister ha tilstrekkelig profesjonell kapital til å gjøre følgende påstand til skamme: Partipressen er avløst av seddelpressen.

En journalistikk som er på høyden med sin tid må ha solid bakgrunn for egne meninger om medieøkonomi, mediepolitikk og medieteknologi. Den må håndtere den grunnleggende spenningen i medieforetak som på den ene siden vil være samfunnsinstitusjoner med demokratiske forpliktelser, og som på den annen side er bedrifter på et marked.

Like viktig er det å mobilisere digital teknologi i utviklingen av genuin ny journalistikk. I en tid da tradisjonelle forretningsmodeller forvitrer, og nye prøves ut, er dette særlig viktig – mens informasjonsteknologiens muligheter er legio. Det femte budet kan formuleres slik: Du skal kjenne de materielle- og de politiske forhold og teste ut teknologiens journalistiske muligheter.

Det er videre et behov for journalister som forstår sitt publikum, som kan heve seg over klisjéforestillinger om sine brukere. Det trengs journalister som ikke er for skråsikre i sine oppfatninger av hva folk vil ha. Det er behov for journalister som er i stand til å ta sitt publikum på alvor og som kan forholde seg til ulike publikum.

Ulike former for såkalt deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Men skal potensialet i disse formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

Det sjette budet lyder: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Så er det behov for journalister som kjenner sin faghistorie, og som ikke tror at de finner opp hjulet hver gang de tar et nytt grep. Et fag med respekt for seg selv hegner om sine klassikere og evner å fortolke og refortolke deres innsikter. Det holder seg med sine forbilder. Det forholder seg til sine forbilder. På forbilledlig vis.

De som bruker ord og bilder, bør også være seg bevisst sine forbilder. Det må være et minstekrav å kjenne de største. I norsk journalistikk er ikke klassikerkompetansen særlig godt oppdyrket. Det mangler et ordentlig klassikerbibliotek. Det mangler en forbildekatalog. Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon.

Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

I fremtiden vil det mer enn noen gang også være behov for journalister som besitter en velutviklet sjangerbevissthet og -kompetanse. Det vil kreves journalister som er habile håndverkere med et tilstrekkelig repertoar av virkemidler. Det trengs journalister som ikke sauser sammen ulike sjangere uten å vite hva de gjør. Det er mye sant i den klassiske oppfordringen: Lær deg håndverket, det vil ikke hindre deg i å bli et geni!

Å være i felten og å rapportere fra åstedet er en journalistisk kjernekompetanse som aldri blir gammeldags. ”Stedets sjanger” er reportasjen kalt.

Det åttende bud går ganske enkelt slik: Du skal være på stedet og rapportere!

Det må være den gode journalistens oppgave å utvide repertoaret for hva som gjelder som en ‘journalistisk vurdering’. Du må gjøre det ikke på en ufrivillig komisk og amatørmessig måte, men på intelligent vis. Og det uten å bli beklemmende selvopptatt eller patetisk pretensiøs. Det er urolig og farefullt farvann dette.

Det niende bud blir da: Du skal utforske og utfordre den rådende journalistiske logikk og de etablerte konvensjoner.

Det er ikke til å komme forbi at det er et økende behov for journalister som kan noe, – som kan noe mer enn å stille dumme spørsmål, dyrke sitt ego og sole seg i medienes stråleglans.

Per Egil Hegge har en gang slått fast at hvis det er en ting som ikke er mangelvare blant ferske journalister, er det selvtillit. Så la han til: ”Hvis det er en ting som er mangelvare, er det allmennkunnskaper, inkludert norskkunnskaper – med andre ord grunnlag for selvtilliten.”

Det tiende bud blir dette: Du kommer ikke utenom å skaffe deg kunnskap, ikke bare om formidling, men om kultur og samfunn.

*

Ikke et vondt ord om dumme spørsmål. Men de duger ikke uten kunnskap. Den tiden må være forbi da uvitenhet ble romantisert. Journalistikk er et kreativt yrke, men talentet må dynkes i kunnskap og tilsettes en god dose profesjonalitet. Og ordentlig journalistikk kan aldri bli et hvilket som helst slags kontorarbeid. Det er noe som står på spill.

Journalistikken blir ikke mindre viktig i et nytt medielandskap. Den blir viktigere.