Digitale spor og troverdighet

Vågå-saken er ikke overdimensjonert i mediene. Den er feildimensjonert.

«Bar­bert deg?» skrev ord­fø­re­ren til jen­ta.

Et til­syne­la­ten­de uskyl­dig spørs­mål, hen­tet fra en til­syne­la­ten­de til­fel­dig chat på net­tet. Hva men­te han egent­lig? Lur­te han på om hun had­de bar­bert leg­ge­ne, eller? Tolk­nin­ge­ne kun­ne være fle­re. Ord­fø­re­ren selv kal­te det en sjar­gong, like inn­til fle­re sek­su­ali­ser­te tekst­bi­ter fra 80 siders chat­ting på Skype ble løf­tet frem i ret­ten. De aller mil­de­ste ble refe­rert i medie­ne, som for eksem­pel: «Jeg sit­ter her naken, jeg», «Få se hele deg».

Da kom reak­sjo­ne­ne. Først fra Stats­mi­nis­te­rens kon­tor, der­ne­st spred­te de seg som rin­ger i vann­et opp­over dalen til Vågå. Plut­se­lig ble sen­tra­le lede­re i Arbei­der­par­ti­et opp­tatt av å mar­ke­re avstand. Bud­ska­pet var nå at de ikke had­de til­lit til en ord­fø­rer som kom­mu­ni­ser­te slik med mindre­åri­ge. Det var ikke len­ger selv­sagt at det var jen­ta som løy.

Kjen­dis­fo­to­gra­fen Mor­ten Krog­vold, som til da had­de vært en av ord­fø­re­rens vik­tigs­te ver­ba­le våpen­dra­ge­re, nek­tet brått å utta­le seg mer. Kjen­dis­kok­ken Arne Bri­mi meld­te at han bare var en bekjent. I løpet av timer på retts­sa­kens fem­te dag, had­de opi­nio­nen snudd. 

Forhåndsprosedering

Da had­de ord­fø­re­ren for­hånds­pro­se­dert sin egen sak i medie­ne i lang tid. Han had­de teg­net seg selv som et uskyl­dig offer. Ingen had­de, iføl­ge ham selv, stilt spørs­mål ved at han del­te seng med den mindre­åri­ge jen­ta på sine man­ge tje­neste­rei­ser, til tross for at det­te len­ge had­de vært offent­lig kjent. 

De plut­se­li­ge reak­sjo­ne­ne i Arbei­der­par­ti­et og hold­nings­end­rin­gen i opi­nio­nen had­de lite med ord­fø­re­rens opp­tre­den å gjø­re, ver­ken her eller der. Reak­sjo­ne­ne kom først da chat­te-doku­men­ter hen­tet ut fra sosia­le medi­er ble pre­sen­tert i ret­ten. Uten skrift­lig doku­men­ta­sjon på de man­ge sek­su­ali­ser­te sam­ta­le­ne som ord­fø­re­ren had­de ført med den mindre­åri­ge jen­ta, vil­le også den­ne saken ha dreid seg om ord mot ord, påstand mot påstand, tro­ver­dig­het mot tro­ver­dig­het. Sann­syn­lig­vis vil­le jen­ta hatt liten sjan­se til å bli trodd. Hva har en ten­åring, nyinn­meldt i AUF, å stil­le opp med mot en erfa­ren, mid­del­ald­ren­de Ap-topp?

Gjen­nom man­ge år had­de den jovia­le poli­tis­ke lede­ren som nå står til­talt for over­grep mot en mindre­årig, bygd opp et solid og godt omdøm­me av seg selv. Han kul­ti­ver­te mange­fa­set­ter­te nett­verk mel­lom poli­ti­ke­re, nærings­liv, kjen­di­s­er og kul­tur­bæ­re­re, lokalt og nasjo­nalt. Som tid­li­ge­re lokal­ra­dio­re­dak­tør had­de han erver­vet seg kunn­skap om medie­makt, og hvor­dan man med enk­le grep kan styre og regis­se­re den offent­li­ge debatt og kon­stru­ere for­tel­lin­gen om seg selv. 

Men i det øye­blikk offent­lig­he­ten fikk et doku­men­ter­bart glimt inn i hans usen­su­rer­te, hem­me­li­ge intim­sam­ta­ler på net­tet, rev­net for­tel­lin­gen. Ikke bare sprakk hans egen regi; Ap, sko­len og andre offent­li­ge insti­tu­sjo­ners for­søk på å mini­me­re sitt eget ansvar i den­ne saken, sprakk også. For den digi­ta­le kom­mu­ni­ka­sjo­nen er spor­bar, og da blir den kraft­full. Den digi­ta­le mak­ten lar seg ikke styre slik vi har vært vant til, ver­ken av enkelt­per­soner, poli­tis­ke nett­verk, infor­ma­sjons­by­rå­er, medie­ei­e­re eller andre med penge­makt.

Feildimensjonert

I lys av det­te er Vågå-saken ikke over­di­men­sjo­nert i medie­ne. Men den er feil­di­men­sjo­nert. Så langt har nett­me­die­nes dek­ning av saken min­net om refe­rat­jour­na­lis­tikk fra for­ri­ge århundre. Den enes­te påfal­len­de for­skjel­len er at de digi­ta­le refe­ra­te­ne har vært til­gjen­ge­li­ge i til­nær­met sann­tid, og at man­ge detal­jer har vært ute­latt av hen­syn til den mindre­åri­ge jen­ta.

Men hva skal man med dusin­vis av jour­na­lis­ter i ett og sam­me retts­lo­ka­le på Lil­le­ham­mer i den digi­ta­le tid? Hvor er rasjo­na­li­se­rings­ge­vins­ten når alle skri­ver det sam­me? Hvor er sys­tem­kri­tik­ken og de vel­fun­der­te ana­ly­se­ne, kva­li­tets­jour­na­lis­tik­ken som digi­ta­li­se­rin­gen kun­ne ha sti­mu­lert til? Hvor­for har ingen løf­tet tema­et mek­ti­ge-menn-til­ta­les-for-over­grep-mot-mindre­åri­ge opp på et mer prin­si­pi­elt nivå? Hvor­for er jour­na­lis­te­ne mer opp­tatt av å inter­vjue hver­and­re enn å stil­le kri­tis­ke spørs­mål til den tau­se, mek­ti­ge majo­ri­tet? Og hvem har under­søkt på veg­ne av den sva­kes­te part? Frem til for­ri­ge fre­dag var sli­ke spørs­mål stort sett bare reist i sosia­le medi­er.

For­ti­den og nåti­den er fulle av eksemp­ler på menn med makt som tar seg til ret­te. Stats­le­de­re, kon­ge­li­ge, preste­skap, skole­le­de­re, stor­bøn­der, poli­ti­ke­re og kjen­di­s­er har tra­di­sjo­nelt hatt opi­nio­nen på sin side og vært beskyt­tet av øvrig­he­ten gjen­nom nett­verks­kor­rup­sjon og kol­lek­tiv for­ti­el­se. Det­te er et uni­ver­selt feno­men: Mak­ten har stort sett kun­net gjø­re hva den vil­le, bare den ikke etter­lot seg for tyde­li­ge spor. 

Med de nye kom­mu­ni­ka­sjons­for­me­ne står de digi­ta­le spo­re­ne som runer i stein. Vi er bare i start­fa­sen på en mer mange­fa­set­tert sosial inter­ak­sjon der munt­lig­het digi­ta­li­se­res, skrift­lig­gjø­res og offent­lig­gjø­res.

Fører ikke debatten videre, bare sladderen

Med inter­nett har nyhets­me­die­ne stør­re tek­no­lo­gis­ke mulig­he­ter enn noen­sin­ne til å utvik­le det nyhets­stof­fet de selv vil og star­te de debat­te­ne de selv øns­ker. De kan vel­ge og vra­ke i sta­tis­tisk mate­ria­le fra digi­ta­le data­ba­ser; de kan kjø­re ana­ly­ser av sto­re meng­der data, de kan rese­ar­che his­to­risk mate­ria­le på skjer­men; de kan med få taste­trykk spo­re opp fors­ke­re, helse­per­so­nell, psy­ko­lo­ger, peda­go­ger og andre fag­folk som har spe­sial­kunn­skap på et felt som berø­rer man­ge i sam­fun­net vårt. Her lig­ger det ansat­ser til mye spen­nen­de, selv­sten­dig nyhets­stoff som kun­ne lages uav­hen­gig av enkelt­sa­ken i Vågå. Den mas­si­ve, dag­li­ge tape­tse­rin­gen av detal­jer fra retts­lo­ka­let i «alle kana­lar» blir trøt­ten­de for­di den ikke fører debat­ten videre, bare slad­de­ren.

Sist lør­dag omtal­te Sven Egil Omdal nord­menn som et folk av kik­ke­re. Det er en inter­es­sant påstand. Er det ikke litt mer­ke­lig å ankla­ge pub­li­kum for å være kik­ke­re for­di de leser den jour­na­lis­tik­ken de får ser­vert? I så fall bur­de vi hel­ler ha kik­ket mer! Vi kun­ne ha pro­ble­ma­ti­sert mer, dis­ku­tert mer, opp­lyst hver­and­re mer. Med sli­ke dyne­løft i medie­ne kun­ne vi fått lys og luft på den sek­su­ali­ser­te mak­ten som gene­ra­sjo­ner før oss har tabui­sert, for­ti­et og kol­lek­tivt brakt til taus­het.

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Sett fra Ber­gen, ser Vågå-saken over­di­men­sjo­nert ut fra start, i riks/-Oslo-mediene. Men den bety­de­li­ge sat­sin­gen på saken i fle­re Oslo-redak­sjo­ner skyl­des for­bin­del­sen mel­lom den nå døm­te Vågå-ord­fø­re­ren og ledel­sen i Arbei­der­par­ti­et. Ord­fø­re­ren var len­ge Arbei­der­par­ti­ets kom­mu­na­le won­der­boy og had­de i noen sam­men­hen­ger truf­fet Jens Stol­ten­berg. Den for­bin­del­sen spil­te han på, i sin for­hånds­pro­se­dyre i medie­ne, tro­lig også i par­ti­et. Kjen­dis­fak­to­ren bidro til å for­stør­re opp­merk­som­he­ten fra oslo­me­die­ne, len­ge.

    Men da retts­sa­ken star­tet og noen av de avslø­ren­de skype-mel­din­ge­ne ble pub­li­sert, falt kort­huset fra for­hånds­pro­se­dy­ren sam­men for ord­fø­re­ren. Fra da har saken mis­tet sin riks­po­li­tis­ke dimen­sjon, og er redu­sert fra en poli­tisk sak til en sak om en serie sann­syn­li­ge over­grep mot en mindre­årig. Det er fort­satt grunn til å reise tvil om døm­me­kraf­ten til de som dyr­ket Vågå-ord­fø­re­ren, både sen­tralt og lokalt. Men for­bin­del­sen mel­lom riks­po­li­tik­ken og over­g­reps­sa­ken er brutt. 

    Etter at det sann­syn­li­ge saks­for­hol­det var rime­lig avklart offent­lig, gjen­nom pub­li­se­rin­gen av de inti­me dia­lo­ge­ne på inter­nett, har saken vært klart over­di­men­sjo­nert, uan­sett kri­te­rie­sett og avstand til Vågå.

    Men feil­di­men­sjo­nert? Hvor­for skul­le nyhets­me­die­ne løf­te saken til et prin­si­pi­elt nivå? En vok­sen makt­mann som mis­bru­ker en svært ung kvin­ne, hvil­ke prin­si­pi­el­le reflek­sjo­ner eller dis­ku­sjo­ner invi­te­rer det til? Saken kan kan­skje gi stoff til en novel­le, et film­ma­nus eller tea­ter­styk­ke. Men i nyhets­me­die­ne? Der er opp­ga­ven å for­mid­le det fak­tis­ke, vur­de­re nyhets­kil­de­ne og aktø­re­nes tro­ver­dig­het og rett­sa­kens for­løp, selv om det gir for­fat­ter­ne en følel­se av å lese «refe­rat­jour­na­lis­tikk fra for­ri­ge århundre».

    Reflek­sjo­ne­ne og de prin­si­pi­el­le spørs­må­le­ne saken og saks­for­lø­pet reiser, må vi ta nå i etter­tid, når nyhets­me­die­ne og dom­men har avklart fak­ta utover det som fort­satt måt­te være av rime­lig tvil. Da er det fors­ke­re, ikke nyhets­jour­na­lis­ter, som må ta ansvar for å sør­ge for at vi får pre­sen­tert de hypo­te­se­ne, ana­ly­se­ne og tan­ke­ne de har gjort seg. Kom­mer de med noe vet­tugt og rele­vant, kom­mer nok nyhets­me­die­ne til å sør­ge for at det blir pluk­ket opp, pub­li­sert og debat­tert.

til toppen