“Barbert deg?” skrev ordføreren til jenta.
Et tilsynelatende uskyldig spørsmål, hentet fra en tilsynelatende tilfeldig chat på nettet. Hva mente han egentlig? Lurte han på om hun hadde barbert leggene, eller? Tolkningene kunne være flere. Ordføreren selv kalte det en sjargong, like inntil flere seksualiserte tekstbiter fra 80 siders chatting på Skype ble løftet frem i retten. De aller mildeste ble referert i mediene, som for eksempel: “Jeg sitter her naken, jeg”, “Få se hele deg”.
Da kom reaksjonene. Først fra Statsministerens kontor, dernest spredte de seg som ringer i vannet oppover dalen til Vågå. Plutselig ble sentrale ledere i Arbeiderpartiet opptatt av å markere avstand. Budskapet var nå at de ikke hadde tillit til en ordfører som kommuniserte slik med mindreårige. Det var ikke lenger selvsagt at det var jenta som løy.
Kjendisfotografen Morten Krogvold, som til da hadde vært en av ordførerens viktigste verbale våpendragere, nektet brått å uttale seg mer. Kjendiskokken Arne Brimi meldte at han bare var en bekjent. I løpet av timer på rettssakens femte dag, hadde opinionen snudd.
Forhåndsprosedering
Da hadde ordføreren forhåndsprosedert sin egen sak i mediene i lang tid. Han hadde tegnet seg selv som et uskyldig offer. Ingen hadde, ifølge ham selv, stilt spørsmål ved at han delte seng med den mindreårige jenta på sine mange tjenestereiser, til tross for at dette lenge hadde vært offentlig kjent.
De plutselige reaksjonene i Arbeiderpartiet og holdningsendringen i opinionen hadde lite med ordførerens opptreden å gjøre, verken her eller der. Reaksjonene kom først da chatte-dokumenter hentet ut fra sosiale medier ble presentert i retten. Uten skriftlig dokumentasjon på de mange seksualiserte samtalene som ordføreren hadde ført med den mindreårige jenta, ville også denne saken ha dreid seg om ord mot ord, påstand mot påstand, troverdighet mot troverdighet. Sannsynligvis ville jenta hatt liten sjanse til å bli trodd. Hva har en tenåring, nyinnmeldt i AUF, å stille opp med mot en erfaren, middelaldrende Ap-topp?
Gjennom mange år hadde den joviale politiske lederen som nå står tiltalt for overgrep mot en mindreårig, bygd opp et solid og godt omdømme av seg selv. Han kultiverte mangefasetterte nettverk mellom politikere, næringsliv, kjendiser og kulturbærere, lokalt og nasjonalt. Som tidligere lokalradioredaktør hadde han ervervet seg kunnskap om mediemakt, og hvordan man med enkle grep kan styre og regissere den offentlige debatt og konstruere fortellingen om seg selv.
Men i det øyeblikk offentligheten fikk et dokumenterbart glimt inn i hans usensurerte, hemmelige intimsamtaler på nettet, revnet fortellingen. Ikke bare sprakk hans egen regi; Ap, skolen og andre offentlige institusjoners forsøk på å minimere sitt eget ansvar i denne saken, sprakk også. For den digitale kommunikasjonen er sporbar, og da blir den kraftfull. Den digitale makten lar seg ikke styre slik vi har vært vant til, verken av enkeltpersoner, politiske nettverk, informasjonsbyråer, medieeiere eller andre med pengemakt.
Feildimensjonert
I lys av dette er Vågå-saken ikke overdimensjonert i mediene. Men den er feildimensjonert. Så langt har nettmedienes dekning av saken minnet om referatjournalistikk fra forrige århundre. Den eneste påfallende forskjellen er at de digitale referatene har vært tilgjengelige i tilnærmet sanntid, og at mange detaljer har vært utelatt av hensyn til den mindreårige jenta.
Men hva skal man med dusinvis av journalister i ett og samme rettslokale på Lillehammer i den digitale tid? Hvor er rasjonaliseringsgevinsten når alle skriver det samme? Hvor er systemkritikken og de velfunderte analysene, kvalitetsjournalistikken som digitaliseringen kunne ha stimulert til? Hvorfor har ingen løftet temaet mektige-menn-tiltales-for-overgrep-mot-mindreårige opp på et mer prinsipielt nivå? Hvorfor er journalistene mer opptatt av å intervjue hverandre enn å stille kritiske spørsmål til den tause, mektige majoritet? Og hvem har undersøkt på vegne av den svakeste part? Frem til forrige fredag var slike spørsmål stort sett bare reist i sosiale medier.
Fortiden og nåtiden er fulle av eksempler på menn med makt som tar seg til rette. Statsledere, kongelige, presteskap, skoleledere, storbønder, politikere og kjendiser har tradisjonelt hatt opinionen på sin side og vært beskyttet av øvrigheten gjennom nettverkskorrupsjon og kollektiv fortielse. Dette er et universelt fenomen: Makten har stort sett kunnet gjøre hva den ville, bare den ikke etterlot seg for tydelige spor.
Med de nye kommunikasjonsformene står de digitale sporene som runer i stein. Vi er bare i startfasen på en mer mangefasettert sosial interaksjon der muntlighet digitaliseres, skriftliggjøres og offentliggjøres.
Fører ikke debatten videre, bare sladderen
Med internett har nyhetsmediene større teknologiske muligheter enn noensinne til å utvikle det nyhetsstoffet de selv vil og starte de debattene de selv ønsker. De kan velge og vrake i statistisk materiale fra digitale databaser; de kan kjøre analyser av store mengder data, de kan researche historisk materiale på skjermen; de kan med få tastetrykk spore opp forskere, helsepersonell, psykologer, pedagoger og andre fagfolk som har spesialkunnskap på et felt som berører mange i samfunnet vårt. Her ligger det ansatser til mye spennende, selvstendig nyhetsstoff som kunne lages uavhengig av enkeltsaken i Vågå. Den massive, daglige tapetseringen av detaljer fra rettslokalet i “alle kanalar” blir trøttende fordi den ikke fører debatten videre, bare sladderen.
Sist lørdag omtalte Sven Egil Omdal nordmenn som et folk av kikkere. Det er en interessant påstand. Er det ikke litt merkelig å anklage publikum for å være kikkere fordi de leser den journalistikken de får servert? I så fall burde vi heller ha kikket mer! Vi kunne ha problematisert mer, diskutert mer, opplyst hverandre mer. Med slike dyneløft i mediene kunne vi fått lys og luft på den seksualiserte makten som generasjoner før oss har tabuisert, fortiet og kollektivt brakt til taushet.
Sett fra Bergen, ser Vågå-saken overdimensjonert ut fra start, i riks/-Oslo-mediene. Men den betydelige satsingen på saken i flere Oslo-redaksjoner skyldes forbindelsen mellom den nå dømte Vågå-ordføreren og ledelsen i Arbeiderpartiet. Ordføreren var lenge Arbeiderpartiets kommunale wonderboy og hadde i noen sammenhenger truffet Jens Stoltenberg. Den forbindelsen spilte han på, i sin forhåndsprosedyre i mediene, trolig også i partiet. Kjendisfaktoren bidro til å forstørre oppmerksomheten fra oslomediene, lenge.
Men da rettssaken startet og noen av de avslørende skype-meldingene ble publisert, falt korthuset fra forhåndsprosedyren sammen for ordføreren. Fra da har saken mistet sin rikspolitiske dimensjon, og er redusert fra en politisk sak til en sak om en serie sannsynlige overgrep mot en mindreårig. Det er fortsatt grunn til å reise tvil om dømmekraften til de som dyrket Vågå-ordføreren, både sentralt og lokalt. Men forbindelsen mellom rikspolitikken og overgrepssaken er brutt.
Etter at det sannsynlige saksforholdet var rimelig avklart offentlig, gjennom publiseringen av de intime dialogene på internett, har saken vært klart overdimensjonert, uansett kriteriesett og avstand til Vågå.
Men feildimensjonert? Hvorfor skulle nyhetsmediene løfte saken til et prinsipielt nivå? En voksen maktmann som misbruker en svært ung kvinne, hvilke prinsipielle refleksjoner eller diskusjoner inviterer det til? Saken kan kanskje gi stoff til en novelle, et filmmanus eller teaterstykke. Men i nyhetsmediene? Der er oppgaven å formidle det faktiske, vurdere nyhetskildene og aktørenes troverdighet og rettsakens forløp, selv om det gir forfatterne en følelse av å lese “referatjournalistikk fra forrige århundre”.
Refleksjonene og de prinsipielle spørsmålene saken og saksforløpet reiser, må vi ta nå i ettertid, når nyhetsmediene og dommen har avklart fakta utover det som fortsatt måtte være av rimelig tvil. Da er det forskere, ikke nyhetsjournalister, som må ta ansvar for å sørge for at vi får presentert de hypotesene, analysene og tankene de har gjort seg. Kommer de med noe vettugt og relevant, kommer nok nyhetsmediene til å sørge for at det blir plukket opp, publisert og debattert.