Forskere som (ikke) blogger. Del 1 av 3

Du må jo blogge om forskningen din, blir forskere ofte fortalt. Men må vi virkelig det? Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

For noen år siden skrev Mar­tin Grün­er Larsen i Prosa (3/2010) at norske forskere er upro­fesjonelle for­di de ikke deltar i offent­ligheten; eller, mer pre­sist, for­di de ikke deltar i den elek­tro­n­iske offent­ligheten. Vi blog­ger ikke.

Larsen syntes dette var særlig under­lig siden bloggen som medi­um er så veleg­net til forskn­ingsar­bei­det. Her kan vi prøve ut nye tanker, skrive ufer­di­ge tek­ster og få hjelp både fra folk flest og andre forskere. Han støt­tet seg til blog­geren og kom­men­ta­toren Andrew Sul­li­van, som beskriv­er alt det gode bloggen kan gi:

[Leserne] vil sende lenker, his­to­ri­er og fak­ta som utfor­dr­er blog­gerens syn­spunkt […] til­før­er kon­tekst og nyanser og kom­plek­sitet til en idé. Blog­gerens rolle er ikke å forsvare seg mot dette, men å omfavne det. Han er på denne måten som verten ved et mid­dags­sel­skap. Han kan provosere for å igangsette en diskusjon eller forsvare et syn­spunkt med glø­dende engas­je­ment, men han må også skape en atmos­fære som andre ønsker å delta i.

Ifølge Larsen avspeil­er en slik fler­stemt mid­dagssam­tale den akademiske kul­turen for­di den fler­stemte kri­tikken øker kom­plek­siteten og bærekraftigheten i et argument:

På sitt beste virk­er denne dialo­gen som en kon­stant fagfelle­vur­der­ing. De elek­tro­n­iske offent­lighetene har iboende kvaliteter som egn­er seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Om vi bare hadde vært der

Ja, om vi bare hadde vært der. Mar­tin Grün­er Larsen har rett i at flere akademikere burde vise seg i den elek­tro­n­iske offent­ligheten, og at vi som fak­tisk har blog­ger, burde blogge litt mer regelmes­sig. Men det finnes gode grun­ner til at de fleste forskere ikke blogger.

Den første og vik­tig­ste grun­nen er at det tar tid, men ikke gir uttelling. Tid er en ressurs som forskere får min­dre og min­dre av etter kvalitet­sre­for­men, de stadig flere reg­istrering­sopp­gavene og byråkra­tis­erin­gen av forsker­rollen. En under­søkelse fra Arbei­ds­forskn­ingsin­sti­tut­tet slo i beg­yn­nelsen av 2012 fast at forskere i gjen­nom­snitt job­ber mer enn 47 timer i uken, og at forskn­ingsp­lik­ten ikke lar seg utføre innen­for en van­lig arbei­ds­dag. For å gjøre jobben sin må forskeren ta kvelder og hel­ger til hjelp.

Sam­tidig er doku­menter­bar eval­uer­ing, måling og opptelling av innsats og pub­likasjon­er mer fremtre­dende enn noensinne. På stab­smøter og i sam­taler på forskn­ingsin­sti­tusjon­er over­alt i Norge føl­ger man nøye med på disse opptellin­gene. Hvis en avdel­ing, et insti­tutt eller et uni­ver­sitet ikke gjør det like bra som de andre, kan du være sikker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skriv­er, får vi ingen poeng for.

Viten­skapelige artik­ler og bøk­er fra utval­gte for­lag og tidsskrifter teller. Formi­dlende tek­ster gir ingent­ing. Enda verre står det til med anerk­jen­nelsen av blog­ginn­legg. I de teknokratiske merit­ter­ingssys­temene gir blog­ging null poeng. Blog­ginn­legget som du leser nå reg­nes ikke engang som en tekst.

Jeg forsøk­er ikke å få deg til å få ondt av oss forskere — langt der­ifra. Vi har det fint. De fleste av oss job­ber med vår hob­by, og de fær­reste av oss har noe imot å jobbe mye. Men kom­bi­nasjo­nen av dårlig tid og ingen merit­ter­ing for å bruke ekstra arbeid på å blogge — hvilket for mange vil være å over­sette det de allerede har gjort andre sted­er — betyr ganske enkelt at blog­ging ikke er særlig inter­es­sant for fler­tal­let av forskere.

Der­til kom­mer at bloggen som uttrykks­form, teknolo­gi og genre på mange måter er antite­sen til tradis­jonell akademisk tenkn­ing og skrivn­ing. Men blog­ging kan også gi akademik­eren nye muligheter for å forske og formi­dle. Begge del­er henger sam­men med bloggens særlige egenskaper.

Frekvens, korthet, personlighet

De fleste blog­ger er en form for inter­nettdag­bok. Dag­bøk­er er per­son­lige og intime og egentlig ikke ment for andre, der­for har de aut­en­tisitet. I mot­set­ning til dette er viten­skap van­ligvis uper­son­lig, objek­tiv og offentlig.

I mot­set­ning til Sul­li­vans analo­gi om mid­dags­sel­skapet blir blog­ger oftest defin­ert som per­son­lige hjemmesider som opp­dateres jevn­lig og benyt­ter kom­mentar­er og lenker. Evan Williams, som med­vir­ket til å skape blogg-red­skapet Blog­ger, har sagt at en blogg han­dler om tre ting: frekvens, kor­thet og per­son­lighet. En blogg defineres, sies det, ikke av sitt innhold, men av sitt for­mat. Når du blog­ger, inviter­er blogg-oppset­tet til spon­tan skrivn­ing og umid­del­bar pub­lis­er­ing av hur­tigtenk­te tanker — og leserne for­ven­ter jevn­lig opp­da­ter­ing. Jeg skriv­er hva som fall­er meg inn, og pub­lis­er­er det umid­del­bart. Ikke akku­rat den tradis­jonelle akademiske tenkemåten eller tek­st­typen. Og når et blog­ginn­legg er avlev­ert, er det straks videre mot det neste. Rev­ider­ing og forbedring hør­er ikke gen­ren til. Slike korte, frag­men­tariske tanker og inn­fall står i direk­te kon­trast til den viten­skapelige tenkemåten og den lange, reson­nerende og gjen­nomtenk­te forskn­ingsar­tikke­len. Jobben til en forsker er å si noe inter­es­sant med sikker­het eller med pre­sisjon og nyanser, hvilket van­ligvis ikke er det vi forbinder med en blogg.

Bloggen du leser nå behan­dler retorikk i hverdag, medi­er og poli­tikk. Den er like mye hen­vendt til den brede offent­ligheten — og til stu­den­ter — som til andre forskere. Fra beg­yn­nelsen var jeg bevisst på at dette var en blogg, og at jeg der­for heller burde pub­lis­ere inn­legg ofte enn å bruke tid på å doku­mentere og lage lengre, sam­men­hen­gende reson­nementer. Slik gikk det ikke. Jeg kunne ikke rik­tig slippe uroen for at prøvende og utforsk­ende blog­ginn­legg ville bli lest som uviten­skapelige pos­tu­lat. Jeg følte meg ganske enkelt ikke vel med å pre­sen­tere nye tanker og ufer­di­ge ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og ufer­di­ge. Det vir­ket også begrensende at mine ten­ta­tive tanker ville bli liggende på bloggen lenge etter at jeg selv hadde for­latt dem. Som andre forskere har jeg ikke lyst til å bli sitert og angrepet på syn­spunk­ter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskn­ing. For én ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjen­ner til — eller bryr seg om — forskjellen på forskeren som med sikker­het uttaler seg i en viten­skapelig artikkel, og forskeren som tester tanker på bloggen sin.

Fagfeller?

Hva da med ideen om at bloggen kan fun­gere som en form for kon­tin­uerlig fagfelle­vur­der­ing? Forskere er jo vant med å jobbe pros­es­suelt, lage utkast, utprøve tanker og få tilbakemeld­ing av fagfeller. Så kan­skje kan bloggen, som Larsen nevn­er, skape en dia­log som virk­er som en kon­stant fagfelle­vur­der­ing. Ja, arbeid under utvikling, det såkalte “work in progress”, er til og med et fast begrep i forskerver­de­nen. Men så enkelt er det likev­el ikke. Denne for­men for akademisk sam­tale — som net­topp skal bidra til å øke kom­plek­siteten og bærekraftigheten i et argu­ment — skjer van­ligvis i en konkret situ­asjon med en het­ero­gen forsker­gruppe. Til en kon­fer­anse frem­leg­ger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kol­le­gene på insti­tut­tet på en annen, og i en forskn­ingsar­tikkel på en tred­je. Slik sett ville forskerblog­ger hvor forskere diskuter­er innbyrdes, være en frem­ra­gende idé, for­di det ville fremme den diskusjon og sam­tale som er blodom­løpet i forskn­ings­fel­lesskapet. Men dette ville fremde­les være en intern sam­tale som prin­sip­ielt ikke er forskjel­lig fra de sem­i­nar­er, kon­fer­anser og sam­taler forskere i øvrig deltar i. Den eneste forskjellen ville være at plat­tfor­men, teknolo­gien, er en annen. De fleste som men­er at forskere bør blogge, tenker antagelig ikke på denne typen internfaglige sam­taler, men på blog­ging som formi­dlende kom­mu­nikasjon til den all­ment inter­esserte offentligheten.

Men her åpn­er det seg vel en mulighet: Folk flest som fagfeller? Vel, la oss være ærlige: Den tilbakemeldin­gen forskeren får på blog­ger ret­tet mot et bredere pub­likum, bidrar kun sjelden til faglig utvikling. Det gjelder til og med for mitt fag, retorikk, som er noe alle kjen­ner til: Vi er alle blitt retorisk påvir­ket og over­be­vist av andre, og alle har vi forsøkt å påvirke og over­be­vise. Men likev­el er det uhyre sjelden at kom­mentarene til bloggen min virk­er som en fagfelle­vur­der­ing — leserne er ganske enkelt ikke fagfeller, og deres inn­legg forhold­er seg ikke til fagets diskusjon­er. Selv ville jeg da heller ikke være i stand til å bidra med noe faglig til en viten­skapelig blogg om astro­fysikk, gam­mel­gresk gram­matikk eller makroøkonomi.

Enda en utfor­dring for forskeren som tenker på å blogge, er spørsmålet om eier­skap til ideer og tek­ster. Hvis du pub­lis­er­er dine ufer­di­ge ideer på bloggen, risik­er­er du at andre tar dem opp, bringer dem videre og pub­lis­er­er dem i viten­skapelige artik­ler, hvoret­ter du er plassert i den ube­hagelige posisjo­nen at du etter­føl­gende må sitere andre for det du i utgangspunk­tet selv fant på. Man kan forledes til å tro at den som i utgangspunk­tet hadde pub­lis­ert tankene først på sin blogg, kan gjøre krav på dette som sine ideer. Men i betrak­t­ning av bloggens karak­ter og ethos (i viten­skapelige miljøer) er det en usannsyn­lig antagelse. Eier­skap til ideer får man i viten­skapelige artik­ler og bøk­er, ingen forsker som ønsker å bli tatt alvorlig, kan bruke blog­ger som faglige referanser.

Det er alt­så en rekke utfor­dringer som hin­dr­er at forskere blog­ger: Det tar tid, gir ikke uttelling, set­ter forskerens ethos i fare og rom­mer en risiko for at han eller hun mis­ter eier­skap til sine ideer før de er fer­dig utviklet. Og så er blog­gerens skrive- og tenkemåte fun­da­men­talt annerledes enn forskerens. Der­til kan vi jo spørre oss selv om ver­den virke­lig har bruk for enda flere korte, prøvende, ten­ta­tive og per­son­lige tekster?

(Forskere som (ikke) blog­ger. Del 1 av 3)
En annen ver­sjon av denne tek­sten har tidligere vært pub­lis­ert i Prosa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

29 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen