Erna Solberg overbeviser retorisk

Erna Solberg snakker mindre om de andre og mer om Høyres politikk. Det er et klokt retorisk valg.

I den avslut­ten­de parti­le­der­de­bat­ten på NRK fre­dag kveld inn­le­det Høy­res leder Erna Sol­berg sin slutt­ap­pell slik:

Kjæ­re vel­ger, man­ge i den­ne valg­kam­pen har snak­ket om hva de er imot. Vi i Høy­re har snak­ket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det all­tid har vært. I valg­kam­pens helt inn­le­den­de fase og i man­ge tid­li­ge­re valg­kam­per har både Høy­re og Sol­berg vært tem­me­lig opp­tatt av å kri­ti­se­re and­re par­ti­er og poli­ti­ke­re.

Jeg har tid­li­ge­re kri­ti­sert den­ne form for reto­rikk hvor poli­ti­ke­re bru­ker fle­re kref­ter på å angri­pe and­re enn på å frem­me sin egen poli­tikk. Reto­risk sett er det da også en dår­lig stra­te­gi.

For selv om enspo­ret kri­tikk- og sutre­kom­mu­ni­ka­sjon gir vel­ger­ne en grunn til ikke å stem­me på dem blir angre­pet, gir det ingen grunn til å stem­me på den som angri­per. Og det er man­ge and­re par­ti­er å stem­me på. Selv­føl­ge­lig både må og bør poli­ti­ke­re kri­ti­se­re mot­stan­de­rens poli­tikk, men de må først og fremst for­tel­le oss hva de selv vil.

I de valg­kam­per og debat­ter der Erna Sol­berg har brukt mest ener­gi på å kri­ti­se­re mot­stan­der­ne, har hun og par­ti­et som regel ikke gjort det så bra. Men i den­ne valg­kam­pen har hun snak­ket mer om Høy­res poli­tikk og mind­re om Jens Stol­ten­berg. Fra et reto­risk syns­punkt er det en av årsa­ke­ne til at hun og Høy­re gjør det bra.

Høyre-lederen under den siste NRK-debatten (stillbilde fra nett-tv)

Høy­re-lede­ren under den sis­te NRK-debat­ten (still­bil­de fra nett-tv)

Kom­men­ta­to­rer er da også eni­ge om at Sol­berg har vært over­be­vi­sen­de i fjern­syns­de­bat­te­ne. For eksem­pel men­te de fles­te at Erna Sol­berg vant folke­mø­tet i Kris­tian­sand (17.08). Men hva var det egent­lig hun gjor­de? Hva er det som gjør hen­ne over­be­vi­sen­de i år?

Gene­relt har hun vært mer smi­len­de, rolig og avslap­pet. Hun er mer tål­mo­dig og ven­ter gjer­ne leng­re på ordet enn hun har gjort i tid­li­ge­re valg­kam­per. 2009 har ikke vist den Sol­berg som både i 2001 og 2005 med spiss og lett anspent stem­me hak­ket på mot­stan­de­re og avbrøt dem nå de had­de ordet — en irri­te­ren­de adferd som sær­lig Jens Stol­ten­berg ble utsatt for.

I år har hun ven­tet på ordet — og utnyt­tet det når hun har fått det. Det har både gitt hen­ne en mer til­ta­len­de og en mer over­be­vi­sen­de frem­ferd. Og selv om hun ikke har kjem­pet like mye om ordet, har hun like­vel hatt det minst like mye som i tid­li­ge­re debat­ter. Kan­skje nett­opp der­for: Når du utstrå­ler leder­skap gjen­nom ro, vil pro­gram­le­de­ren som regel være til­bøye­lig til å gi deg ordet.

Erna Sol­berg kri­ti­se­rer natur­lig­vis frem­de­les mot­stan­de­re og angri­per Arbei­der­par­ti­ets poli­tikk.  Og det bør hun gjø­re — det er hen­nes reto­ris­ke plikt. Men hun er mest ori­en­tert mot Høy­res poli­tikk og visjo­ner. Og kropps­språ­ket viser at hun føler seg mer kom­for­ta­bel og selv­sik­ker enn tid­li­ge­re. Hen­nes blikk er klart og bestemt, men like­vel rolig og avslap­pet. Talen er fly­ten­de uten nøling og for­snak­kel­ser, frem­ført i en has­tig­het som lig­ger gans­ke litt over van­lig tale — til sam­men gir det inn­trykk av vil­je og kom­pe­tan­se, enga­sje­ment og dyna­mikk.

Sol­bergs stil i den­ne valg­kamp ses i de førs­te ord hun sa i debat­ten i Kris­tian­sand. Pro­gram­le­de­ren utford­ret Sol­berg med vans­ke­lig­he­te­ne i å få skapt et regje­rings­al­ter­na­tiv på bor­ger­lig side etter at Siv Jen­sen luk­ket døren for en Høyre/­Venstre/KrF-regje­ring. Høyre­le­de­ren svar­te uten å nøle:

Jeg reg­ner med at alle poli­ti­ke­re, alle som stil­ler til valg, er mest mulig opp­tatt av å få gjen­nom­ført sitt eget pro­gram, sine egne poli­tis­ke saker. Og jeg mener at på vel­dig man­ge områ­der, så vil de tre tid­li­ge­re regje­rings­par­ti­ene ha mye til fel­les med FrP på noen ret­nin­ger som er anner­le­des enn dagens regje­ring. For eksem­pel det å gjø­re vil­kå­re­ne bed­re for små og sto­re bedrif­ter. Det å sør­ge for et skik­ke­lig kraft­tak for norsk sko­le, norsk kunn­skap og norsk kom­pe­tan­se. Og ikke minst det å sør­ge for at vi får et sam­ferd­sels­løft i åre­ne frem­over. Da er det helt natur­lig å fin­ne frem til et fel­les sam­ar­beid mel­lom dis­se fire par­ti­ene på sån­ne saker. Og det enk­le, synes jeg, det er det bud­ska­pet vi har i den­ne valg­kam­pen: Høy­re blok­ke­rer ingen. Vi vil ha en ny regje­ring. Det er best å stem­me på oss. Vi har ikke så man­ge and­re betin­gel­ser enn at vi skal sør­ge for mye Høy­re-poli­tikk ut av en sånn regje­ring.

Det var Høyre­le­de­rens førs­te ord i debat­ten. Hun kom rett på, holdt ordet len­ge,  tal­te klart, tyde­lig og direk­te — og gav en slag­fer­dig, ryt­misk og over­be­vi­sen­de slutt på inn­leg­get. Til­hø­rer­ne — først og fremst Høyre­fol­ke­ne natur­lig­vis — beløn­net umid­del­bart Sol­berg med mer en 10 sekun­ders applaus — på tross av at pro­gram­le­de­ren gjor­de hva hun kun­ne for å få ordet og ta debat­ten vide­re. Kan­skje var det en applaus for­met av like deler begeist­ring og let­tel­se: ”Kan­skje det like­vel går vår vei”.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Da gjel­der det bare å se hvor­dan det­te slår ut. Jeg tror Høy­re fort kan ta fle­re pro­sent til på FRP, Høy­re er et tryg­ge­re alter­na­tiv enn FRP, og når alt kom­mer til alt og folk står vel urnen, så vei­er det ofte høyt.

    Et sterkt høy­re er det bes­te for bor­ge­lig side.

  2. Ja, at Høy­re tar vel­ge­re fra FrP — eller mins­ker risi­ko­en for at vel­ge­re går til FrP er (i hvert fall reto­risk sett) sann­syn­lig.

    Det er litt ver­re for FrP. Siv Jen­sen gjor­de det ellers bra (reto­risk) i de inn­le­den­de deler av valg­kam­pen. Fx i den førs­te debat­ten mot Stol­ten­berg. Hun var mer stats­mi­nis­ter­ak­tig — som Sol­berg har vært det. Men så gikk hun til­ba­ke til å bru­ke alt for mye tid og ener­gi på å kla­ge og angri­pe mot­stan­de­re, gjer­ne insi­nu­e­ren­de og per­son­lig. Det tror jeg ikke var noen god ide. FrP er i en helt annen posi­sjon nå, enn på Anders Lan­ges og Carl I. Hagens tid. Fra et kom­mu­ni­ka­tivt stra­te­gisk syns­punkt bur­de hun ha holdt seg til den stil hun begyn­te i. Det kun­ne ha byg­get opp en ny — og mer bred og slag­kraf­tig Siv Jen­sen. Men i ste­det ble hun og Frem­skritts­par­ti­et kåret av lyt­ter­ne til NRK P2 som årets sut­repave. Ja, jeg vet godt at P2 ikke er FrP-kana­len. Men det for­tel­ler noe om det inn­trykk par­ti og parti­le­der ska­per.

til toppen