Blant pirater

De ville oppdatere demokratiet for internettalderen. En fortelling fra innsiden om det tyske Piratpartiets utrolige oppgang og dype fall.

I det sis­te har jeg gre­pet meg selv i å leg­ge hån­den over bak­si­den av smart­te­le­fo­nen min før jeg tar den ut av jakke­lom­men på toget eller leke­plas­sen. Alle tren­ger da ikke å få øye på klistre­mer­ket: et svart flagg på hvit bak­grunn. Pirat­par­ti­ets logo.

For 16 måne­der siden klist­ret jeg det run­de mer­ket på tele­fo­nen. Jeg var akku­rat blitt pirat — og glad for at jeg tak­ket være mer­ket ikke risi­ker­te å for­la­te huset med min sam­boers mobil­te­le­fon igjen. I mitt nabo­lag i Ber­lin-Frie­drich­s­hain had­de et halvt år tid­li­ge­re 26 pro­sent av vel­ger­ne stemt på det unge par­ti­et i lokal­val­get. Pira­te­ne ble reg­net som skrul­le­te, men inno­va­ti­ve nett­avant­gar­dis­ter.

Sågar New York Times send­te kor­re­spon­den­ten sin til en hjørne­knei­pe i Frie­drich­s­hain, et av pira­te­nes stam­ste­der, for å lete etter hem­me­lig­he­ten bak det­te nye par­ti­ets suk­sess.

I dag, etter måne­der med makt­kamp i parti­le­del­sen, et ukjent antall bisar­re over­skrif­ter og beskjed­ne 2,2 pro­sent av stem­me­ne ved for­bunds­dags­val­get, sver­mer i det mins­te min fem år gam­le sønn fort­satt for «pira­te­ne». De fles­te and­re fin­ner par­ti­et pin­lig, eller rett og slett over­flø­dig.

Her begynte det: Grunnleggelsen av det tyske Piratpartiet 10. september 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Her begyn­te det: Grunn­leg­gel­sen av det tys­ke Pirat­par­ti­et 10. sep­tem­ber 2006 i Ber­lin (foto: Erik Möl­ler, CC:by)

Egent­lig for­un­der­lig: Da jeg tråd­te inn i par­ti­et vår­en 2012, var ikke pira­te­ne mind­re dyk­ti­ge eller mer opp­finn­som­me, mer løgn­ak­ti­ge eller mind­re els­ke­li­ge enn i dag.

De had­de gjort meg nys­gjer­rig med sin kri­tikk av mang­len­de åpen­het og stiv­ne­de struk­tu­rer i den etab­ler­te poli­tik­ken — og med sitt for­lok­ken­de løf­te om ende­lig å lede demo­kra­ti­et over i inter­net­tets tids­al­der. Selv syn­tes jeg det var på høy tid at poli­ti­ke­re ende­lig inn­røm­met at de ikke had­de pei­ling. Det fore­kom meg å være i takt med tiden at par­ti­et opp­tråd­te så pos­tideo­lo­gisk.

Klikk, der had­de alle­rede ini­tia­ti­vet min støt­te

Enkel­te kom­men­ta­to­rer bebrei­det par­ti­et for at alt det gikk inn for kun­ne bli for­kas­tet igjen umid­del­bart av de all­mek­ti­ge parti­med­lem­me­ne, så å si med et muse­klikk. Vid­un­der­lig! Jeg for­sto det som opp­ford­ring til å del­ta, som et spen­nen­de poli­tisk eks­pe­ri­ment.

Det­te nye, vir­tu­el­le hjem­me­kon­tor­de­mo­kra­ti­et til pira­te­ne så ut til å være per­fekt for meg som mor til to små barn med lite fri­tid. I hvil­ket annet par­ti kun­ne jeg bli med i parti­ar­bei­det fra kjøk­ken­bor­det der hjem­me, via inter­nett? Jeg kun­ne kna­pt ven­te på å ta i bruk demo­krati­pro­gram­va­ren Liquid Fee­back, som jeg had­de lest så mye impo­ne­ren­de om: Den var «Pirat­uto­pi­ens hjer­te» (Zeit-Magazin), en slags «pace­ma­ker» (Spie­gel) for par­ti­et, ja, dets «kjer­ne» (Frank­fur­ter All­ge­mei­ne).


9783462306972
Omsla­get på artik­kel­for­fat­te­rens bok «Pira­ten­braut», som den­ne artik­ke­len er basert på. Boken kom ut i 2013 på for­la­get Kiepen­hau­er & Witsch.

Dagen etter at jeg offi­si­elt var regist­rert som med­lem nr. 39120 i Pirat­par­ti­et mot­tok jeg en e-post med til­gangs­nøk­ke­len. Min inn­tre­den i «Liquid Democracy», det fly­ten­de demo­kra­ti­et. Jeg lot alt annet lig­ge og sat­te meg ved data­ma­ski­nen, les­te kjapt gjen­nom bruks­an­vis­nin­gen «Liquid Feed­back på tre minut­ter», som jeg had­de fått sam­men med pass­or­det — så var jeg i gang!

Full av for­vent­ning kik­ket jeg meg rundt. På tema­fel­tet innen­riks- og jus­tis­po­li­tikk støt­te jeg først på ini­tia­ti­vet «Grov­ka­li­bre­de halv­auto­ma­tis­ke og auto­ma­tis­ke våpen er ikke sports­ut­styr». Jeg behøv­de ikke engang å lese begrun­nel­sen. Klikk, der had­de alle­re­de ini­tia­ti­vet min støt­te. Dis­se støtte­stem­me­ne, det viss­te jeg fra bruks­an­vis­nin­gen, var ytterst vik­ti­ge: Bare ini­tia­ti­ver som til­trek­ker seg et mini­mum av sym­pa­ti­sø­rer pas­se­rer det førs­te hin­de­ret i Liquid Feed­back. Så føl­ger fasen hvor inn­hol­det dis­ku­te­res og bru­ker­ne bear­bei­der for­sla­get i fel­les­skap — og etter en tid kom­mer det til slutt også til avstem­ning.

Jeg sur­fet vide­re — og begyn­te å und­re meg. Anti-grov­ka­li­ber-ini­tia­ti­vet så i sin enk­le skjønn­het ut til å være unn­ta­ket. Foran meg på skjer­men tår­net det seg opp for­slag der jeg helst vil­le ha bestilt en rap­port fra For­bunds­da­gens viten­ska­pe­li­ge utred­nings­kon­tor før jeg tok stil­ling.

Skul­le jeg støt­te «uinn­skren­ket inn­tekts­skatte­plikt også for tys­ke­re som bor i utlan­det»? Må straffe­lo­ven bli utvi­det med en para­graf 339a? Mitt svar på beg­ge: har ikke anel­se.

Det­te «poli­tik­kens data­spill», som Spie­gel så begeist­ret skrev, had­de jeg fore­stilt meg mor­som­mere. For­mo­dent­lig had­de man­ge av par­ti­ets over 9000 Liquid-Feed­back-del­ta­ke­re det på sam­me måten. Men hva betyd­de egent­lig det: De som avla stem­me her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkom­pe­tan­se? En skum­mel tan­ke.

Min ide: En reform av for­eldre­per­mi­sjo­nen

Rik­tig­nok kan alle i Liquid Feed­back dele­ge­re sin stem­me­rett til and­re i en kon­kret sak, iste­den­for å avstå eller stem­me i vei uten å ha greie på saken. Slik dele­ge­ring skul­le gjø­re demo­kra­ti­et vir­ke­lig fly­ten­de. Den du over­la­ter din stem­me til, kan selv dele­ge­re den vide­re, så selv ende­lø­se kje­der av stem­me­de­le­ge­ring er til­latt.

Som fersk pirat spur­te jeg meg selv: Hvem tenk­te som jeg og vil­le ta beslut­nin­ger i min ånd? Jeg viss­te lite om parti­fel­le­nes syns­punk­ter. Selv hvis jeg had­de kjent noen pira­ter vir­ke­lig godt: Kun­ne de da vir­ke­lig bedøm­me om det var på sin plass med en ny para­graf 339a i straffe­lo­ven?

Jeg liker ikke å inn­røm­me det, men slik er det: Ingen­ting had­de jeg gle­det meg mer til, og ingen­ting skuf­fet meg mer enn det­te angi­ve­lig så feno­me­na­le Liquid Democracy. Jeg del­tok kna­pt i noen Liquid-Feed­back-avstem­nin­ger, frem­met ingen end­rings­for­slag. Som tuse­ner and­re pira­ter boi­kot­tet jeg den så høyt beund­re­de tek­nik­ken. Det ble bare sånn. Hvis Liquid Democracy må greie seg med bor­ge­re som meg, kan man vel glem­me det.

Sær­lig for­di Liquid Feed­back ennå ikke bru­kes til å ta beslut­nin­ger i Pirat­par­ti­et. Ved lands­mø­tet i mai 2013 stem­te et kna­pt fler­tall av dele­ga­te­ne mot bin­den­de nett­ba­ser­te avstem­nin­ger. Alle avstem­nin­ger på Liquid Feed­back må fort­satt gjen­tas på parti­mø­ter.

Marina Weisband, en av Piratpartiets stjerner (foto: Bastian Haas, CC:by-sa)

Mari­na Weis­band, en av Pirat­par­ti­ets stjer­ner (foto: Bas­ti­an Haas, CC:by-sa)

Pira­te­ne had­de lok­ket meg med sto­re løf­ter. Om man var parti­le­der eller fersk pirat som meg — alle med­lem­mer kun­ne fra førs­te dag del­ta i parti­ar­bei­det. Eller, som partii­ko­net Mari­na Weis­band i sin tid som gene­ral­sek­re­tær for­mu­ler­te det: Hos pira­te­ne skaf­fer man seg inn­fly­tel­se på mot­satt vis av hos de and­re: «I det­te par­ti­et lig­ger man seg ned­over.» Vir­ke­lig?

I som­mer­fe­rien tok jeg hen­ne på ordet. Når alle pira­ter fak­tisk kan del­ta på like fot, hvor­for skul­le ikke jeg som fers­king kun­ne bidra med mine ide­er til pira­te­nes pro­gram ved for­bunds­dags­val­get? Etter fle­re måne­der med mam­ma­perm had­de jeg mer­ket meg hvor få fed­re jeg møt­te i bar­sel­grup­pen eller på leke­plas­sen. Min ide: En reform av for­eldre­per­mi­sjo­nen for å moti­ve­re fle­re menn til å ta en jobb­pau­se for fami­li­en.

Jeg kun­ne kna­pt vegre meg mot en strøm av til­bud om mer del­ta­kel­se

I hagen hos mine for­eld­re sat­te jeg meg ved data­ma­ski­nen. Det tråd­løse net­tet fun­ger­te over­ras­ken­de bra på ter­ras­sen. Bar­na fry­det seg i plaske­bas­sen­get. Ved siden av meg sprud­let et glass kaldt mine­ral­vann. En sitron­som­mer­fugl flag­ret gjen­nom juli­he­ten. Jeg had­de ingen anel­se om hvor­dan et slikt pro­gram­for­slag skul­le se ut, men min sam­bo­er sa: «Skriv bare av fra de and­re. Kopie­ring er jo en dyd hos dere!»

Og så tas­tet jeg, fritt etter en parti­fel­le: «Det fore­slås å ta inn i valg­pro­gram­met til for­bunds­dags­val­get 2013 på egnet sted føl­gen­de til tema­fel­tet kjønns- og fami­lie­po­li­tikk:…» Set­nin­gen klang etter min smak en smu­le stor­manns­gal der den sto ale­ne på den ellers hvi­te skjer­men. Men det måt­te jeg vel hol­de ut. Gans­ke enkelt å skri­ve et par avsnitt til valg­pro­gram­met på en ons­dags etter­mid­dag ved hage­bor­det — for en sprø følel­se.

Drøyt to timer sene­re mai­let jeg, uten å grub­le len­ge over det, mitt pro­gram­for­slag «Ekte valg­fri­het for fami­li­er» til kon­tak­ter og ba and­re pira­ter om til­bake­mel­ding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kal­te seg Incre­di­bul: Mitt for­slag så «supert» ut, og han trod­de det vil­le være «sam­tykke­dyk­tig». Imid­ler­tid bur­de jeg helst ikke skri­ve «mor» og «far» — hel­ler omfor­mu­le­re for­sla­get slik at det «også pas­set for skei­ve». Der­et­ter en len­ke.

For­bløf­fen­de! Den ukjen­te had­de omstruk­tu­rert for­sla­get mitt og kopiert det over i en «Pira­ten­p­ad» — det kal­ler par­ti­et vir­tu­el­le notat­blok­ker der man­ge bru­ke­re på sam­me tid kan redi­ge­re et doku­ment på net­tet. Jeg kjen­te ikke den­ne Incre­di­bul, like­vel had­de han uten vide­re hjul­pet meg med sine ide­er. Så imøte­kom­men­de! Fan­tes den alt­så, den­ne «sver­min­tel­li­gen­sen» som par­ti­et angi­ve­lig pro­fi­ter­te så mye på?

De nye grasrotdemokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

De nye gras­rot­de­mo­kra­te­ne (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager sene­re så jeg at også and­re pira­ter had­de bear­bei­det for­sla­get mitt. Men de nye dele­ne var enda mer ufer­di­ge enn det jeg had­de skrib­let sam­men på et par timer. Ja, pro­gram­for­sla­get eksis­ter­te egent­lig ikke len­ger i det hele tatt. Mine parti­fel­ler had­de etter­latt det i en sør­ge­lig til­stand på den­ne «pirat­pad­den».

Via «Kegel­klub», det kjønns­po­li­tis­ke nett­ver­ket i par­ti­et, støt­te jeg på Lena Rohr­bach, 27, og Andreas Pit­t­rich, 33 år. Filo­sofi­stu­den­ten og mate­ma­ti­ke­ren til­bød seg å bear­bei­de pro­gram­for­sla­get sam­men med meg. Vi avtal­te å møtes nes­te søn­dag. Lena og Andreas brøt med de fles­te kli­sje­er om pira­te­ne. Ingen ner­der uten mane­rer, der­imot vel­po­ler­te unge men­nes­ker i jeans og turn­sko, som i hvert fall utse­ende­mes­sig ikke vil­le stuk­ket seg ut i De Grøn­nes ung­doms­par­ti.

Til­fel­dig­vis var jeg støtt på to av par­ti­ets kapa­si­te­ter. Lena og Andreas had­de vært med­for­fat­te­re til kapit­let om kjønns- og fami­lie­po­li­tikk i prin­sippro­gram­met. Den­ne høs­ten skul­le de til og med stå på lis­te for Pirat­par­ti­et i Ber­lin til for­bunds­dags­val­get.

Lena og Andreas vil­le ikke bare gi meg tek­nisk hjelp til for­slags­skri­vin­gen. Beg­ge tok for seg for­slags­teks­ten. Av mød­re og fed­re ble part­ne­re eller støtte­be­ret­ti­ge­de per­soner. Det tok ikke lang tid før intro­duk­sjo­nen til for­sla­get mitt had­de for­dam­pet. Jeg kjem­pet ikke imot. Det var jo bare intro­duk­sjo­nen. Ikke len­ge etter spur­te Lena og Andreas: Hvor­for kan egent­lig bare to per­soner få for­eldre­pen­ger? Og det stem­te fak­tisk: Mitt for­slag vil­le pas­se dår­lig for man­ge ste­fa­mi­li­er.

Mens jeg ennå for­søk­te å ten­ke ut en alter­na­tiv modell for for­eldre­pen­ger, reg­net Andreas som mate­ma­ti­ker kjapt gjen­nom hva det vil­le bety øko­no­misk hvis en mil­lion men­nes­ker del­te på for­eldre­pen­ge­ne for ett barn. En slik en-mil­lion-og-en-hodet fami­lie vil­le sik­kert være en inno­va­tiv vari­ant. Det var bare det at jeg ikke kun­ne kom­me på et eksem­pel med mer enn tre mot­ta­ke­re av for­eldre­pen­ger.

Tak­ket være pira­tene har jeg i dag en ide om hvor­dan demo­kra­tiet kan fun­gere på net­tet — eller ikke

Bar­nets far, sa Lena, kun­ne jo også ha et for­hold til en annen mann og like­så kun­ne moren ha fle­re kvin­ne­li­ge part­ne­re. Andreas reg­net i mel­lom­ti­den alle­re­de på nes­te modell for for­eldre­pen­ger. Et par minut­ter sene­re sto det i «pirat­pad­den». Hans for­slag vir­ket smart. Mitt opp­rin­ne­li­ge mål om å moti­ve­re fle­re fed­re til å ta perm­i­sjon var beholdt. På den and­re siden ga det mulig­he­ter for fami­li­en til å leve anner­le­des enn i den tra­di­sjo­nel­le mam­ma-pap­pa-barn-ver­sjo­nen.

Vi nær­met oss mid­natt. Tan­ker svir­ret gjen­nom hodet mitt: Had­de jeg latt meg over­rump­le av Lena og Andreas? Uan­sett var det­te den mest pro­duk­ti­ve kvel­den siden jeg gikk inn i par­ti­et. Med det­te for­sla­get kun­ne vi også vin­ne avstem­nin­gen i Liquid Feed­back. Det var jeg sik­ker på. Da vil­le vi nes­ten være inne på dags­or­de­nen til lands­mø­tet.

Slik ble det ikke. I begyn­nel­sen av okto­ber tap­te vår modell for for­eldre­pen­ger kna­pt en kamp­vo­te­ring i Liquid Feed­back. Mot­for­sla­get var imid­ler­tid en skik­ke­lig bom­be. Det den­ne pira­ten vil­le ha, var dår­li­ge­re enn kris­te­lig­de­mo­kra­te­nes fami­lie­po­li­tikk fra 2007. Jeg had­de lovet meg selv på for­hånd: Skul­le pira­te­ne fore­trek­ke det­te for­sla­get fram­for vårt, da vil­le vi ha et pro­blem! Hva nå?

Ald­ri før had­de jeg inves­tert så mye tid i et poli­tisk pro­sjekt. Minst to gan­ger i uken var jeg med på parti­ar­ran­ge­men­ter. Jeg kun­ne kna­pt vegre meg mot en strøm av til­bud om mer del­ta­kel­se.

Av og til hjalp jeg sågar til i det tran­ge loka­let på gate­nivå i Ber­lin-Mit­te som Pirat­par­ti­et bruk­te som parti­kon­tor. Ikke en gang en opp­vask­ma­skin var anskaf­fet, først måt­te det en eller annen gang avhol­des en gras­rot­de­mo­kra­tisk avstem­ning. De fri­vil­li­ge med­ar­bei­der­ne krang­let i ste­den om tårn av skit­ne kaffe­kop­per i gan­gen som var bygd ut til kjøk­ken, akku­rat som i mitt sis­te stu­dent­kol­lek­tiv.

Die Pira­ten­par­tei

  • Grunn­lagt i sep­tem­ber 2006.
  • Ble høs­ten 2011 over­ras­ken­de valgt inn i Ber­lins del­stats­par­la­ment med 8,9 pro­sent av stem­me­ne.
  • En serie spek­ta­ku­læ­re valg­suk­ses­ser på del­stats­nivå fulg­te: Fram til som­mer­en 2012 lyk­tes det Pirat­par­ti­et å kom­me inn i del­stats­par­la­men­tet (land­da­gen) i Saar­land (7,4 pro­sent), Nord­rhein-West­fa­len (7,8 pro­sent) og Schleswig-Hol­stein (8,2 pro­sent).
  • Fra midt­en av 2012 begyn­te ned­gan­gen: Inter­ne parti­stri­dig­he­ter og skan­da­le­ny­he­ter avløs­te suk­sess­his­to­rie­ne.
  • Par­ti­et hav­net under sperre­gren­sen i fle­re land­dags­valg.
  • Ved for­bunds­dags­val­get 22. sep­tem­ber 2013 fikk Pirat­par­ti­et bare 2,2 pro­sent av stem­me­ne.

Jeg fikk ikke bare lov til å fyl­le kjøle­ska­pet med Club-Mate, sen­de parti­bal­lon­ger til Filip­pi­ne­ne og mot­ta tele­fo­ner, men ble også venn­lig opp­ford­ret om å skrub­be das­sen hvis noen had­de etter­latt seg en kata­stro­fe der. Vaske­hjel­pen kom nem­lig bare en gang i uken, for­klar­te en pirat meg — mer had­de vi ikke råd til. Kun­ne det stem­me, i et par­ti som had­de nådd 33000 med­lem­mer? Hvor­dan vil­le det­te poli­tikk-kol­lek­ti­vet kon­kur­re­re med De Grøn­ne eller Venstre­par­ti­et i valg­kam­pen?

Jeg had­de meldt meg inn i et par­ti som brys­tet seg med at det viss­te bed­re enn de «etab­ler­te» å begeist­re folk for poli­tikk. Som beteg­net seg selv som fri­gjø­rer for en gene­ra­sjon, som vil­le opp­da­te­re sys­te­met. Vir­ke­lig­he­ten så anner­le­des ut.

Åpen­bart kun­ne ikke pira­te­ne engang moti­ve­re sine egne med­lem­mer til å bidra. Det som i fjern­sy­nets talk­show pas­ser­te som gras­rot­de­mo­kra­tisk inno­va­sjon, vis­te seg i parti­hver­da­gen å være tid­kre­ven­de og utmat­ten­de. På vei­en til online-demo­kra­ti­et stri­des rik­tig­nok pira­te­ne perm­a­nent, men alle vik­ti­ge beslut­nin­ger tas fort­satt off­li­ne — på lang­dry­ge parti­mø­ter, med stem­me­kort eller hånds­opp­rek­ning. Liquid Feed­back, par­ti­ets angi­ve­li­ge «pace­ma­ker», er for pira­te­ne ikke noe mer enn et poli­tikk­spill uten struk­tu­rell betyd­ning.

Med god grunn, opp­da­get jeg kort etter. Ved et kuriøst sam­men­treff had­de jeg klart å skaf­fe meg en stem­me num­mer to til demo­krati­pro­gram­va­ren — selv om jeg ikke er noen hack­er og ikke har den fjer­nes­te anel­se om hvor­dan IT-sik­ker­hets­sys­te­mer vir­ker.

Jeg had­de håpet å fin­ne mer opp­finn­som­het i Pirat­par­ti­et enn i SPD og CDU til sam­men. Jeg had­de fak­tisk til­trodd pira­te­ne å gjø­re demo­kra­ti­et vårt kom­pa­ti­belt med inter­nett, å hale parti­ar­bei­det ut av knei­pe­ne, sports­hal­le­ne og kon­gres­sent­re­ne og inn på net­tet, og befri det fra sin stiv­ne­de tids­ryt­me.

Det jeg opp­lev­de, var et over­vel­det, usik­kert og blok­kert par­ti. Selv­føl­ge­lig er det en kløft mel­lom ambi­sjon og vir­ke­lig­het hos alle par­ti­er. Men skul­le ikke Pirat­par­ti­et kla­re seg uten kon­kur­ren­te­nes pyn­te­de løgn­ak­tig­het?

I midt­en av janu­ar for­lot jeg par­ti­et. Det falt meg tyng­re enn antatt. Jeg bar bre­vet med meg et par dager før jeg send­te det. Det had­de jo også vært under­hol­den­de. Sjel­den har jeg på så kort tid møtt så man­ge klo­ke og egen­rå­di­ge men­nes­ker. Å utvik­le et pro­gram­for­slag sam­men med til­fel­di­ge bekjent­ska­per fra net­tet, var en spen­nen­de greie. Tak­ket være pira­te­ne har jeg i dag en ide om hvor­dan demo­kra­ti­et kan fun­ge­re på net­tet — eller ikke.

Par­ti­et ga meg i hvert fall mye tid til å ta far­vel. I Liquid Feed­back fikk jeg selv etter min uttre­den del­ta i vote­rin­ger i fle­re uker til — som eks-pirat uten stem­me­rett.

Over­satt fra tysk av Olav Anders Øvre­bø.

TEMA

P

olitisk
e parti
er

18 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. En svært god og inn­sikts­full artik­kel. Det er god bal­last å ha for oss som øns­ker et demo­kra­tisk sys­tem som er nær­me­re det demo­kra­tis­ke idea­let enn dagens, det å kun­ne dra på erfa­rin­ger fra and­re land.

    Takk til Olav Anders for å ha over­satt på en så god måte at jeg ikke tenk­te på at det var opp­rin­ne­lig tysk, og ikke minst til Astrid Geis­ler for å for­fat­te artik­ke­len. Dan­ke schøn.

til toppen