Sportsmannen i dress: Konstruksjonen av Magnus Carlsen

Norsk populærpresse har bidratt sterkt til konstruksjonen av Magnus Carlsen som sportsfenomen. VG plasserer sjakkmesteren i rollen som en utpreget maskulin idrettshelt.

Under Idrettsgallaen i 2009 ble Magnus Carlsen tildelt «Årets ekstrapris». Som navnet tilsier hadde juryen «ekstra» utfordringer knyttet til en begrepsavklaring: var han en idrettsutøver eller ikke? På den ene siden ønsket juryen å hedre hans posisjon og prestasjoner innen internasjonal sjakk, men samtidig ville man ikke løpe fra den kjensgjerning at Carlsen og Norges Sjakkforbund ikke er medlem av Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF).

Sportskommentatorene Truls Dæhli og Eivind Skjervum, i henholdsvis VG og Dagbladet, lot ikke det erkjennelsesmessige paradokset gå upåaktet hen: Dæhli (2009) tok på vegne av egen redaksjon standpunkt og kommenterte resolutt: «For det Magnus Carlsen bedriver, er ikke bare idrett. Det er stor idrett. Og derfor adopteres han gjerne.» Uavhengig av dette støttet Skjervum opp om en lignende antagelse, at Carlsen var Norges største idrettsmann.

Ord kunne raskt forblitt bare ord, men fra redaksjonelt ståsted fulgte også handling. Forut for 2009 hadde stoff om Carlsen som person vært mat for samfunns- eller kulturredaksjonen, henholdsvis som nyhetssaker og i sjakkspalter. Den samme maten ble etter årsskiftet næring for de rosa sidene (med unntak av sjakkspaltene). Årsskiftet 2008/2009 fremstår i dag som et paradigmeskifte innen dekningen av Carlsen i norsk populærpresse som sportshelt og en personifikasjon av norsk sjakk. Konstruksjonen av ham som et mediert sportsfenomen var et faktum.

Adopsjon – et mediert maktmiddel

Som ved adopsjoner flest påtar de seg retten til å si at DU alltid har hørt hjemme her. I dag er vi nettopp vant til at Carlsen figurerer på sportssidene sammen med andre sportsstjerner, fra Petter Northug til Cecilie Brækhus. Vanen trer frem som et legitimerende premiss i seg selv, som en viktig årsak bak medienes definisjonsmakt.

Smart og sprek? Magnus Carlsen med en beundrerinne i Lillehammer, 2013.

Smart og sprek? Magnus Carlsen med en beundrerinne i Lillehammer, 2013.

I media blir sportsutøvere ofte gjort til ikoner, inngår i heltemyter og fungerer som idealiserte framstillinger av eksempelvis kropp, økonomisk suksess, nasjonalitet – til tider karikert og melodramatisk anlagt. Således er de medierte «sportsheltene» egnete forskningsobjekt. Studiet av slike objekt, tidstypiske eller mytiske markører, egner seg til å ta det jeg vil kalle for den latente temperaturen.

For eksempel vil måten de blir framstilt på i media kunne fortelle noe om hvilke kjønnsideal som blir forespeilet å være uttrykk for det naturlige – hegemonisk, eller eventuelt virke motstridende – antagonistisk. En slik metodisk tilnærming tar sikte på å studere latente betydningsstrukturer og samtidig se disse som uttrykk for medienes symbolske definisjonsmakt, og som et større referansepunkt som blir tilbudt publikum. Carlsen var et mer komplekst forskningsobjekt ettersom han ikke alltid nødvendigvis har blitt forstått som å være en «sportshelt» i våre virkelighetsbilder.

Carlsen på sportssidene
Artikkelforfatteren leverte i 2014 masteroppgaven Sportsmannen i dress – Representasjonen av sportsfenomenet Sven Magnus Øen Carlsen i norsk populærpresse: en diskursanalyse (pdf). Her blir representasjonen av sportsfenomenet Carlsen studert i henhold til tre maktdimensjoner – kjønn, nasjonalitet og økonomi, og henholdsvis etter tre diskurser: kjønns-, geopolitisk og kommersiell diskurs. Oppgaven har en interseksjonell forankring og avslutningsvis blir det trukket interseksjonelle koblinger mellom diskursene for å se hvorvidt betydningen av Carlsen virker overlappende eller motstridende diskursene seg i mellom. Studien er basert på kvalitative analyser av en rekke avisartikler som omhandlet Magnus Carlsen i VG. Tilfanget av analysematerialet er avgrenset til perioden 2009-2010.

Sjakk og maskulinitet

Går man tilbake til det 19. århundre ble det greske idealet om harmoni mellom kropp og sjel tilsidesatt, på kostskoler i England og etter hvert i datidens medier. Graden av fysisk utfoldelse ble gjort til uttrykk for manndom. Fortellinger om sportsmenn som ofret kroppen sin for suksess ble gjort til premisset for ulike typer medierte sportshelter. Likeledes ble intellektuelle menn som søkte harmoni i sjelen marginalisert. De ble ansett for å representere noe sensibelt og påklistret en form for feminitet, og lite egnet for heltedyrkelse i media. Et slikt skille er uttrykk for en dikotomi: fysisk aktiv eller ikke-fysisk passiv. Denne todelingen preger også den dag i dag framstillingen av sportsutøvere i media, og fungerer sågar differensierende mellom kjønnene og internt mellom ulike maskuline posisjoner.

Dette er selvfølgelig svært relevant med tanke på forståelsen av sjakk som en sportsgren og Carlsen som en sportshelt, ettersom konkurransesituasjonen i sjakk har et avgrenset potensial for økt fysisk utfoldelse. Det strekker seg til flytting av brikker, og står i kontrast til hardtslående uppercuts i boksing. Fordommer om den lite fysiske sjakknerden som løser problemer med hodet ligger langt fra et slikt stereotypisk maskulinitetsideal og en forståelse av sjakken som et sted for fysisk fostring.

Det fysisk forankrede helteidealet – den fysisk aktive, aggressive, voldelige, heterofile machomannen – har siden det 19. århundre dominert i mediebildet. Forskere på sport og medier anser et slikt ideal for å representere uttrykk for hegemonisk maskulinitet. Om man forstår sjakkspilleren Carlsen som å representere en intellektuell og marginalisert maskulinitetsposisjon, kan det stilles et grunnleggende spørsmål: Har det funnet sted normaliserende betydningsprosesser mellom sjakken og den naturlige sporten i norsk populærpresse etter årsskiftet 2008/2009, sett fra en kjønnsdiskurs (diskurs viser til hvordan språklige strukturer skaper mening og sosial orden).

Sjakk og kropp

Gjennom bruk av en kroppslig forståelsesramme blir sjakk i dag i større grad gjort forståelig som en sportsgren. I «Culture Studies» refererer man ofte til en slik betydningsdannelse som uttrykk for en magisk løsning – foreningen av motstridende fenomener. I dette tilfellet hvordan den lite fysiske sjakkspilleren under selve konkurransesituasjonen blir representert som en fysisk aktiv sportsutøver.

I VG blir Carlsens kropp satt i fokus, både visuelt og verbalt. I flere artikler brukes den nye formuleringen «å trene sjakk» sidestilt med ham sittende ved sjakkbrettet, der det før var naturlig å bruke benevnelsen «å spille sjakk». Samtidig heter det i omtalen av Carlsen at han er på «treningsleir», og avhengig av «restitusjon». Gjentatte skildringer og bemerkninger om sjakkpartienes lange varighet blir tatt som prov på sjakkutøverens fysiske utholdenhet og krav om å ha en veltrent kropp for å kunne lykkes. Trekker man sammen tegnene «trener», «treningsleir» og «trening", danner disse en fysisk diskursiv formasjon. Leseren får tilbud om å forstå sjakk som noe mer enn et spill, og i større grad som en form for utholdenhetsidrett.

Et annet element ved en kroppsliggjøring av sjakken er hvordan kroppen blir representert å være sjakkspillerens våpen både psykisk og fysisk. Voldsklisjeer preger den sportsjournalistiske stilen. Denne stilen blir integrert i dekningen av Carlsen, og står som et uttrykk for en normalisering av sjakken.

«Magnus Carlsen (19) slår seg videre fra toppen av verdensrankingen og knuste all motstand på nær blodig vis i Grand Slam-turneringen i rumenske Transylvania» (Jarlsbo & Strøm 2010).

Til tider blir det gjort overdrevne (hyperbol) sammenligninger mellom sjakk og boksing. Det blir trukket intertekstuelle koblinger mellom Carlsen og profilerte boksere. En større «kitschig» romantisering av sjakkpartiet som en blodig og voldelig arena har selvfølgelig sine populariserende motiver. Slike tekstlige grep er ikke nyskapende. Boksereferanser kan dateres tilbake til omtalen Bobby Fischer fikk i media på 1970-tallet. I henhold til det dikotomiske skillet mellom den fysiske og maskuline helten og den sensible intellektuelle blir ikke Carlsen lenger framstilt som sensibel, men en machomann.

Representasjonen av Carlsen og sjakk på sportssidene i VG har langt på vei avmystifisert sjakk som en intellektuell syssel, nærmest som en kunstretning å regne, eller forstått som en dannelsesdisiplin for overklassen. Dekningen i VG gir sjakken derimot et meritokratisk tilsnitt og integrerer den med mer «naturlig» definerte sportsgrener.

I korte trekk har bruken av en kroppslig forståelsesramme preget forståelsen av sjakk. På sportssidene i VG har sjakk som noe abstrakt – dypt strategisk, taktisk og komplekst for hjernen – blitt nedtonet, men sjakkspillerens kropp som årsak til suksess blitt justert opp. Det vil samtidig kunne vitne om en popularisering av sjakken – identifikasjon med kropp, en synliggjort duell mellom to kropper istedenfor lange remser med uforståelig sjakknotasjon. Fraværet av sjakkterminologi er påfallende.

Carlsen og damene

Forskningen viser at skiftende maskuline idealer som blir representert i sportspressen har marginalisert, trivialisert og seksualisert kvinnelige sportsutøvere og mediepersonell.

Dekningen av Carlsen var intet unntak, og det vil være på sin plass å konstatere at VG reproduserer et konservativt kjønnsmønster. Dette kom tydelig til uttrykk da Carlsen møtte den kvinnelige toppspilleren Alexandra Kosteniuk under lynsjakk-VM i Moskva i 2009. Carlsen var så uheldig å tape, og VG formet budskapet som en sensasjon: «Tapte for sjakkdronningen» (Bakkehaug 2009). Istedenfor å velge bilder fra selve partiet, brukte VG et bilde av Kosteniuk sittende på gulvet iført svart kjole og i en sensuell ladet posisjon, trukket langt vekk fra de anonyme spillelokalene i Moskva. Iscenesettelse av den passive kvinnekroppen, med sjakkbrettet som rekvisitt, framstilte Kosteniuk som en posør, og i mindre grad som en seriøs sjakkspiller. Senere skulle VG trykke bilder av Kosteniuk iført bikini.

Artiklene med Carlsen og Kosteniuk spiller på myten om den forlokkende kvinneskikkelsen, ikke ulik vår Huldra. Carlsen ble plassert i rollen som den heterofile mannen som var dømt av skjebnen. Han tapte for Kosteniuk grunnet hennes skjønnhet. Kosteniuk ble tilskrevet liten grad av sjakkunnskap og rolle som profesjonell sportsutøver. Hun ble ikke forstått å spille bra, men på sin gode «sex appeal». Passende nok døpte VG henne til «den russiske skjønnheten». Året etter kunne man lese følgende:

«Det er klart at man kan bli sjarmert når det sitter en søt kvinne på den andre siden av bordet, sier stormester Simen Agdestein til VG. Kanskje var det akkurat det som skjedde da verdens beste sjakkspiller og tidligere Agdestein-elev, Magnus Carlsen, tapte for antatt mye svakere ... men smellvakre Alexandra Kosteniuk i VM i lynsjakk i fjor?» (Skaret 2010).

Det internasjonale sjakkmiljøet har vært mannsdominert og preget av konservative holdninger til kvinners evner til å spille sjakk. I så måte forsterker og legitimerer denne typen sportsjournalistikk i VG slike holdninger. En slik type dekning vil ikke akkurat gjøre det lettere å rekruttere flere kvinner til sjakken, ettersom potensielle kvinnelige idoler som Kosteniuk blir diskreditert for manglende strategiske og taktiske egenskaper, og generelt ufarliggjøres.

Mitt navn er Bond?

I etterkant av studien har jeg fått øynene opp for en slående narrativ og strukturell likhet mellom VGs representasjon av Carlsen og Ian Flemings romankarakter James Bond.

I korte trekk blir begge satt til å løse sine problemer med hode og kropp. Bond trakterer sin Walther PPK på mesterlig vis, mens Carlsen «slår» motstanderen til blods. Begge kan vise til plettfri hukommelse. Bond kjenner til alt av målrettet kunnskap og siterer på forespørsel fra M. Carlsen skal ha en eksepsjonell hukommelse. I portrettintervjuet «GÅTEN Magnus Carlsen» (Berg 2009) hverken bekreftet eller avkreftet VG ryktene om at Carlsen skulle ha Aspergers syndrom. En diagnose som ofte blir forstått å forklare bakgrunnen for ekstreme evner. Hukommelse, seriøsitet og modenhet blir for begge stødige utgangspunkt for lettere å kunne prestere på dødelig nivå.

Alexandra Kosteniuk – beseiret Carlsen.

Alexandra Kosteniuk – den russiske stormesteren som beseiret Carlsen.

I et geopolitisk perspektiv blir begge gjort til Vestens redningsmenn og et middel for opprettholdelse av demokratiske idealer. VG iscenesetter blant annet den internasjonale sjakkpresidenten som en korrupt skurk, og Carlsen representerer en offerskikkelse som motstrider seg «regimet». Vest og Øst har samme betydning i begge univers. Begge blir representert å være våre helter, Vestens helter, i møte med de andre – som ofte blir forstått å være de onde.

På sine heltemodige ferder treffer de også på en rekke kvinner. Ved ulike tilfeldige eller bevisste møter blir deres heterofile framtoning ofte gjort overtydelig. Deres skjebne er ofte relatert til en mytisk kvinneskikkelse, kvinnen som jobber for fienden, fremstilt med håp om skjønnhet og godhet, men like fullt sensasjonelt farlig – en femme fatale. Carlsen har sin Kosteniuk, mens Bond har hatt en drøss med fiendtlig innstilte kvinner. Begge går på en smell, men det får aldri noen fatale følger. Seksualiseringen av denne mytiske kvinneskikkelsen opprettholdes i begge tilfeller.

Referanseliste:

  • Berg, Ronny (2009) «GÅTEN Magnus Carlsen». VG Helg, 19. september, s. 26-31.
  • Bakkehaug, Wegard (2009) «TAPTE for sjakkdronningen». VG Sport, 17. november, s. 13.
  • Dæhli, Truls (2009) «Nå blir han snart sportshelt». VG Sport, 13. januar, s. 3.
  • Jarlsbo, Øystein & Ole Kristian Strøm (2010) «IKKE TIL Å STOPPE». VG Sport, 26. juni, s. 14.
  • Skaret, Pål Morten (2010) «Menn sjarmeres SJAKK MATT». VG Sport, 25. november, s. 10.

I dag har begrepet «Smart is the new sexy» ofte figurert rundt Carlsen, men jeg vil ut fra den kroppslige forståelsesrammen mye brukt i VG omskrive det til "Smart and fit is the new sexy". Dette maskulinitetsidealet deler på mange måter den medierte Carlsen med den fiktive figuren James Bond. I motsetning til det greske kroppsidealet som i nokså stor grad var myntet på selvrealisering, blir et Ole Brumm-aktig livsstilsideal – et ja takk, begge deler, «sexy and smart» – gjort betydningsfullt innenfor en kommersiell diskurs. Kroppen og intellektet blir to verktøy eller en form for sosial valuta. Å HA/EIE en sexy kropp og HA kunnskap vil være uttrykk for materialisme og faktorer som legitimerer suksess, både sosialt og økonomisk. For et større kroppspress på dagens unge menn har blitt akkompagnert av et større krav om intellektuell suksess – å lykkes på skole og på gymmen. Legger man Bond-filmene til grunn er dette mannsidealet nokså gammelt, men med Carlsen har det blitt revitalisert. Sånn sett er den narrative Carlsen en mann for vår tid.

PS: Begge går i dress!

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen