Sportsmannen i dress: Konstruksjonen av Magnus Carlsen

Norsk populærpresse har bidratt sterkt til konstruksjonen av Magnus Carlsen som sportsfenomen. VG plasserer sjakkmesteren i rollen som en utpreget maskulin idrettshelt.

Under Idretts­gal­la­en i 2009 ble Mag­nus Carl­sen til­delt «Årets eks­tra­pris». Som nav­net til­sier had­de jury­en «eks­tra» utford­rin­ger knyt­tet til en begreps­av­kla­ring: var han en idretts­ut­øver eller ikke? På den ene siden øns­ket jury­en å hed­re hans posi­sjon og pre­sta­sjo­ner innen inter­na­sjo­nal sjakk, men sam­ti­dig vil­le man ikke løpe fra den kjens­gjer­ning at Carl­sen og Nor­ges Sjakk­for­bund ikke er med­lem av Nor­ges Idretts­for­bund og olym­pis­ke og para­lym­pis­ke komi­té (NIF).

Sports­kom­men­ta­to­re­ne Truls Dæh­li og Eivind Skjer­vum, i hen­holds­vis VG og Dag­bla­det, lot ikke det erkjen­nel­ses­mes­si­ge para­dok­set gå upå­ak­tet hen: Dæh­li (2009) tok på veg­ne av egen redak­sjon stand­punkt og kom­men­ter­te reso­lutt: «For det Mag­nus Carl­sen bedri­ver, er ikke bare idrett. Det er stor idrett. Og der­for adop­te­res han gjer­ne.» Uav­hen­gig av det­te støt­tet Skjer­vum opp om en lig­nen­de anta­gel­se, at Carl­sen var Nor­ges største idretts­mann.

Ord kun­ne raskt for­blitt bare ord, men fra redak­sjo­nelt stå­sted fulg­te også hand­ling. For­ut for 2009 had­de stoff om Carl­sen som per­son vært mat for sam­funns- eller kul­tur­re­dak­sjo­nen, hen­holds­vis som nyhets­sa­ker og i sjakk­spal­ter. Den sam­me maten ble etter års­skif­tet næring for de rosa side­ne (med unn­tak av sjakk­spal­te­ne). Års­skif­tet 2008/2009 frem­står i dag som et para­digme­skif­te innen dek­nin­gen av Carl­sen i norsk popu­lær­pres­se som sports­helt og en per­soni­fi­ka­sjon av norsk sjakk. Kon­struk­sjo­nen av ham som et medi­ert sports­fe­no­men var et fak­tum.

Adopsjon – et mediert maktmiddel

Som ved adop­sjo­ner flest påtar de seg ret­ten til å si at DU all­tid har hørt hjem­me her. I dag er vi nett­opp vant til at Carl­sen figu­re­rer på sports­si­de­ne sam­men med andre sports­stjer­ner, fra Petter Nort­hug til Ceci­lie Bræk­hus. Vanen trer frem som et legi­ti­me­ren­de pre­miss i seg selv, som en vik­tig årsak bak medie­nes defi­ni­sjons­makt.

Smart og sprek? Magnus Carlsen med en beundrerinne i Lillehammer, 2013.

Smart og sprek? Mag­nus Carl­sen med en beund­rer­in­ne i Lil­le­ham­mer, 2013.

I media blir sports­ut­øve­re ofte gjort til iko­ner, inn­går i helte­my­ter og fun­ge­rer som idea­li­ser­te fram­stil­lin­ger av eksem­pel­vis kropp, øko­no­misk suk­sess, nasjo­na­li­tet – til tider kari­kert og melo­dra­ma­tisk anlagt. Såle­des er de medi­er­te «sports­hel­te­ne» egne­te forsk­nings­ob­jekt. Stu­di­et av sli­ke objekt, tids­ty­pis­ke eller mytis­ke mar­kø­rer, egner seg til å ta det jeg vil kal­le for den laten­te tem­pe­ra­tu­ren.

For eksem­pel vil måten de blir fram­stilt på i media kun­ne for­tel­le noe om hvil­ke kjønns­ideal som blir fore­spei­let å være uttrykk for det natur­li­ge – hege­mo­nisk, eller even­tu­elt vir­ke mot­stri­den­de – anta­go­nis­tisk. En slik meto­disk til­nær­ming tar sik­te på å stu­de­re laten­te betyd­nings­struk­tu­rer og sam­ti­dig se dis­se som uttrykk for medie­nes sym­bols­ke defi­ni­sjons­makt, og som et stør­re refe­ranse­punkt som blir til­budt pub­li­kum. Carl­sen var et mer kom­plekst forsk­nings­ob­jekt etter­som han ikke all­tid nød­ven­dig­vis har blitt for­stått som å være en «sports­helt» i våre vir­ke­lig­hets­bil­der.

Carl­sen på sports­si­de­ne
Artik­kel­for­fat­te­ren lever­te i 2014 mas­ter­opp­ga­ven Sports­man­nen i dress – Repre­sen­ta­sjo­nen av sports­fe­no­me­net Sven Mag­nus Øen Carl­sen i norsk popu­lær­pres­se: en dis­kurs­ana­ly­se (pdf). Her blir repre­sen­ta­sjo­nen av sports­fe­no­me­net Carl­sen stu­dert i hen­hold til tre makt­di­men­sjo­ner – kjønn, nasjo­na­li­tet og øko­no­mi, og hen­holds­vis etter tre dis­kur­ser: kjønns-, geopo­li­tisk og kom­mer­si­ell dis­kurs. Opp­ga­ven har en inter­sek­sjo­nell for­ank­ring og avslut­nings­vis blir det truk­ket inter­sek­sjo­nel­le kob­lin­ger mel­lom dis­kur­se­ne for å se hvor­vidt betyd­nin­gen av Carl­sen vir­ker over­lap­pen­de eller mot­stri­den­de dis­kur­se­ne seg i mel­lom. Stu­dien er basert på kva­li­ta­ti­ve ana­ly­ser av en rek­ke avis­ar­tik­ler som omhand­let Mag­nus Carl­sen i VG. Til­fan­get av ana­lyse­ma­te­ria­let er avgren­set til peri­oden 2009–2010.

Sjakk og maskulinitet

Går man til­bake til det 19. århundre ble det gres­ke idea­let om har­mo­ni mel­lom kropp og sjel til­side­satt, på kost­sko­ler i Eng­land og etter hvert i dati­dens medi­er. Gra­den av fysisk utfol­del­se ble gjort til uttrykk for mann­dom. For­tel­lin­ger om sports­menn som ofret krop­pen sin for suk­sess ble gjort til pre­mis­set for uli­ke typer medi­er­te sports­hel­ter. Like­le­des ble intel­lek­tu­el­le menn som søk­te har­mo­ni i sje­len mar­gi­na­li­sert. De ble ansett for å repre­sen­te­re noe sen­si­belt og påklist­ret en form for femi­ni­tet, og lite egnet for helte­dyr­kel­se i media. Et slikt skil­le er uttrykk for en diko­to­mi: fysisk aktiv eller ikke-fysisk pas­siv. Den­ne tode­lin­gen pre­ger også den dag i dag fram­stil­lin­gen av sports­ut­øve­re i media, og fun­ge­rer sågar dif­fe­ren­sie­ren­de mel­lom kjøn­ne­ne og internt mel­lom uli­ke mas­ku­li­ne posi­sjo­ner.

Det­te er selv­føl­ge­lig svært rele­vant med tan­ke på for­stå­el­sen av sjakk som en sports­gren og Carl­sen som en sports­helt, etter­som kon­kur­ranse­si­tua­sjo­nen i sjakk har et avgren­set poten­sial for økt fysisk utfol­del­se. Det strek­ker seg til flyt­ting av brik­ker, og står i kon­trast til hardt­slå­en­de upper­c­uts i bok­sing. For­dom­mer om den lite fysis­ke sjakk­ner­den som løser pro­ble­mer med hodet lig­ger langt fra et slikt ste­reo­ty­pisk mas­ku­li­ni­tets­ideal og en for­stå­el­se av sjak­ken som et sted for fysisk fost­ring.

Det fysisk for­ank­re­de helte­idea­let – den fysisk akti­ve, aggres­si­ve, vol­de­li­ge, hete­ro­fi­le macho­man­nen – har siden det 19. århundre domi­nert i medie­bil­det. Fors­ke­re på sport og medi­er anser et slikt ideal for å repre­sen­te­re uttrykk for hege­mo­nisk mas­ku­li­ni­tet. Om man for­står sjakk­spil­le­ren Carl­sen som å repre­sen­te­re en intel­lek­tu­ell og mar­gi­na­li­sert mas­ku­li­ni­tets­po­si­sjon, kan det stil­les et grunn­leg­gen­de spørs­mål: Har det fun­net sted nor­ma­li­se­ren­de betyd­nings­pro­ses­ser mel­lom sjak­ken og den natur­li­ge spor­ten i norsk popu­lær­pres­se etter års­skif­tet 2008/2009, sett fra en kjønns­dis­kurs (dis­kurs viser til hvor­dan språk­li­ge struk­tu­rer ska­per mening og sosial orden). 

Sjakk og kropp

Gjen­nom bruk av en kropps­lig for­stå­el­ses­ram­me blir sjakk i dag i stør­re grad gjort for­ståe­lig som en sports­gren. I «Cul­tu­re Stu­dies» refe­re­rer man ofte til en slik betyd­nings­dan­nel­se som uttrykk for en magisk løs­ning – for­enin­gen av mot­stri­den­de feno­me­ner. I det­te til­fel­let hvor­dan den lite fysis­ke sjakk­spil­le­ren under selve kon­kur­ranse­si­tua­sjo­nen blir repre­sen­tert som en fysisk aktiv sports­ut­øver.

I VG blir Carl­sens kropp satt i fokus, både visu­elt og ver­balt. I fle­re artik­ler bru­kes den nye for­mu­le­rin­gen «å tre­ne sjakk» side­stilt med ham sit­ten­de ved sjakk­bret­tet, der det før var natur­lig å bru­ke benev­nel­sen «å spil­le sjakk». Sam­ti­dig heter det i omta­len av Carl­sen at han er på «tre­nings­leir», og avhen­gig av «resti­tu­sjon». Gjen­tat­te skild­rin­ger og bemerk­nin­ger om sjakk­par­ti­enes lan­ge varig­het blir tatt som prov på sjakk­ut­øve­rens fysis­ke uthol­den­het og krav om å ha en vel­trent kropp for å kun­ne lyk­kes. Trek­ker man sam­men teg­ne­ne «tre­ner», «tre­nings­leir» og «tre­ning», dan­ner dis­se en fysisk dis­kur­siv for­ma­sjon. Lese­ren får til­bud om å for­stå sjakk som noe mer enn et spill, og i stør­re grad som en form for uthol­den­hets­idrett.

Et annet ele­ment ved en kropps­lig­gjø­ring av sjak­ken er hvor­dan krop­pen blir repre­sen­tert å være sjakk­spil­le­rens våpen både psy­kisk og fysisk. Volds­kli­sje­er pre­ger den sports­jour­na­lis­tis­ke sti­len. Den­ne sti­len blir inte­grert i dek­nin­gen av Carl­sen, og står som et uttrykk for en nor­ma­li­se­ring av sjak­ken.

«Mag­nus Carl­sen (19) slår seg videre fra top­pen av ver­dens­ran­kin­gen og knus­te all mot­stand på nær blo­dig vis i Grand Slam-tur­ne­rin­gen i rumens­ke Tran­syl­va­nia» (Jarls­bo & Strøm 2010).

Til tider blir det gjort over­drev­ne (hyper­bol) sam­men­lig­nin­ger mel­lom sjakk og bok­sing. Det blir truk­ket inter­teks­tuel­le kob­lin­ger mel­lom Carl­sen og pro­fi­ler­te bok­se­re. En stør­re «kit­schig» roman­ti­se­ring av sjakk­par­ti­et som en blo­dig og vol­de­lig are­na har selv­føl­ge­lig sine popu­la­ri­se­ren­de moti­ver. Sli­ke tekst­li­ge grep er ikke nyska­pen­de. Bok­se­re­fe­ran­ser kan date­res til­bake til omta­len Bobby Fisch­er fikk i media på 1970-tal­let. I hen­hold til det diko­to­mis­ke skil­let mel­lom den fysis­ke og mas­ku­li­ne hel­ten og den sen­sib­le intel­lek­tu­el­le blir ikke Carl­sen len­ger fram­stilt som sen­si­bel, men en macho­mann.

Repre­sen­ta­sjo­nen av Carl­sen og sjakk på sports­si­de­ne i VG har langt på vei avmys­ti­fi­sert sjakk som en intel­lek­tu­ell sys­sel, nær­mest som en kunst­ret­ning å reg­ne, eller for­stått som en dan­nel­ses­di­si­plin for over­klas­sen. Dek­nin­gen i VG gir sjak­ken der­imot et meri­to­kra­tisk til­snitt og inte­gre­rer den med mer «natur­lig» defi­ner­te sports­gre­ner.

I kor­te trekk har bru­ken av en kropps­lig for­stå­el­ses­ram­me pre­get for­stå­el­sen av sjakk. På sports­si­de­ne i VG har sjakk som noe abs­trakt – dypt stra­te­gisk, tak­tisk og kom­plekst for hjer­nen – blitt ned­to­net, men sjakk­spil­le­rens kropp som årsak til suk­sess blitt jus­tert opp. Det vil sam­ti­dig kun­ne vit­ne om en popu­la­ri­se­ring av sjak­ken – iden­ti­fi­ka­sjon med kropp, en syn­lig­gjort duell mel­lom to krop­per iste­den­for lan­ge rem­ser med ufor­ståe­lig sjakk­no­ta­sjon. Fra­væ­ret av sjakk­ter­mi­no­lo­gi er påfal­len­de.

Carlsen og damene

Forsk­nin­gen viser at skif­ten­de mas­ku­li­ne idea­ler som blir repre­sen­tert i sports­pres­sen har mar­gi­na­li­sert, tri­via­li­sert og sek­su­ali­sert kvin­ne­li­ge sports­ut­øve­re og medie­per­so­nell.

Dek­nin­gen av Carl­sen var intet unn­tak, og det vil være på sin plass å kon­sta­te­re at VG repro­du­se­rer et kon­ser­va­tivt kjønns­møns­ter. Det­te kom tyde­lig til uttrykk da Carl­sen møt­te den kvin­ne­li­ge topp­spil­le­ren Alex­andra Koste­ni­uk under lyn­s­jakk-VM i Mosk­va i 2009. Carl­sen var så uhel­dig å tape, og VG for­met bud­ska­pet som en sen­sa­sjon: «Tap­te for sjakk­dron­nin­gen» (Bakke­haug 2009). Iste­den­for å vel­ge bil­der fra selve par­ti­et, bruk­te VG et bil­de av Koste­ni­uk sit­ten­de på gulvet iført svart kjo­le og i en sen­su­ell ladet posi­sjon, truk­ket langt vekk fra de ano­ny­me spille­lo­ka­le­ne i Mosk­va. Iscene­set­tel­se av den pas­si­ve kvinne­krop­pen, med sjakk­bret­tet som rekvi­sitt, fram­stil­te Koste­ni­uk som en posør, og i mindre grad som en seriøs sjakk­spil­ler. Sene­re skul­le VG tryk­ke bil­der av Koste­ni­uk iført biki­ni.

Artik­le­ne med Carl­sen og Koste­ni­uk spil­ler på myten om den for­lok­ken­de kvinne­skik­kel­sen, ikke ulik vår Huldra. Carl­sen ble plas­sert i rol­len som den hete­ro­fi­le man­nen som var dømt av skjeb­nen. Han tap­te for Koste­ni­uk grun­net hen­nes skjønn­het. Koste­ni­uk ble til­skre­vet liten grad av sjak­kunn­skap og rol­le som pro­fe­sjo­nell sports­ut­øver. Hun ble ikke for­stått å spil­le bra, men på sin gode «sex appeal». Pas­sen­de nok døp­te VG hen­ne til «den rus­sis­ke skjønn­he­ten». Året etter kun­ne man lese føl­gen­de:

«Det er klart at man kan bli sjar­mert når det sit­ter en søt kvin­ne på den andre siden av bor­det, sier stor­mes­ter Simen Agde­stein til VG. Kan­skje var det akku­rat det som skjed­de da ver­dens beste sjakk­spil­ler og tid­li­ge­re Agde­stein-elev, Mag­nus Carl­sen, tap­te for antatt mye sva­ke­re … men smell­vak­re Alex­andra Koste­ni­uk i VM i lyn­s­jakk i fjor?» (Ska­ret 2010).

Det inter­na­sjo­na­le sjakk­mil­jø­et har vært manns­do­mi­nert og pre­get av kon­ser­va­ti­ve hold­nin­ger til kvin­ners evner til å spil­le sjakk. I så måte for­ster­ker og legi­ti­me­rer den­ne typen sports­jour­na­lis­tikk i VG sli­ke hold­nin­ger. En slik type dek­ning vil ikke akku­rat gjø­re det let­te­re å rekrut­te­re fle­re kvin­ner til sjak­ken, etter­som poten­si­el­le kvin­ne­li­ge ido­ler som Koste­ni­uk blir dis­kredi­tert for mang­len­de stra­te­gis­ke og tak­tis­ke egen­ska­per, og gene­relt ufar­lig­gjø­res.

Mitt navn er Bond?

I etter­kant av stu­dien har jeg fått øyne­ne opp for en slå­en­de nar­ra­tiv og struk­tu­rell lik­het mel­lom VGs repre­sen­ta­sjon av Carl­sen og Ian Fle­mings roman­ka­rak­ter James Bond.

I kor­te trekk blir beg­ge satt til å løse sine pro­ble­mer med hode og kropp. Bond trak­te­rer sin Walt­her PPK på mes­ter­lig vis, mens Carl­sen «slår» mot­stan­de­ren til blods. Beg­ge kan vise til plett­fri hukom­mel­se. Bond kjen­ner til alt av mål­ret­tet kunn­skap og site­rer på fore­spør­sel fra M. Carl­sen skal ha en eksep­sjo­nell hukom­mel­se. I por­trett­in­ter­vju­et «GÅTEN Mag­nus Carl­sen» (Berg 2009) hver­ken bekref­tet eller avkref­tet VG ryk­te­ne om at Carl­sen skul­le ha Asper­gers syn­drom. En dia­gno­se som ofte blir for­stått å for­kla­re bak­grun­nen for eks­tre­me evner. Hukom­mel­se, seriø­si­tet og moden­het blir for beg­ge stø­di­ge utgangs­punkt for let­te­re å kun­ne pres­te­re på døde­lig nivå.

Alexandra Kosteniuk – beseiret Carlsen.

Alex­andra Koste­ni­uk – den rus­sis­ke stor­mes­te­ren som besei­ret Carl­sen.

I et geopo­li­tisk per­spek­tiv blir beg­ge gjort til Ves­tens red­nings­menn og et mid­del for opp­rett­hol­del­se av demo­kra­tis­ke idea­ler. VG iscene­set­ter blant annet den inter­na­sjo­na­le sjakk­pre­si­den­ten som en kor­rupt skurk, og Carl­sen repre­sen­te­rer en offer­skik­kel­se som mot­stri­der seg «regi­met». Vest og Øst har sam­me betyd­ning i beg­ge uni­vers. Beg­ge blir repre­sen­tert å være våre hel­ter, Ves­tens hel­ter, i møte med de andre – som ofte blir for­stått å være de onde.

På sine helte­mo­di­ge fer­der tref­fer de også på en rek­ke kvin­ner. Ved uli­ke til­fel­di­ge eller bevis­ste møter blir deres hete­ro­fi­le fram­to­ning ofte gjort over­ty­de­lig. Deres skjebne er ofte rela­tert til en mytisk kvinne­skik­kel­se, kvin­nen som job­ber for fien­den, frem­stilt med håp om skjønn­het og god­het, men like fullt sen­sa­sjo­nelt far­lig – en fem­me fata­le. Carl­sen har sin Koste­ni­uk, mens Bond har hatt en drøss med fiendt­lig inn­stil­te kvin­ner. Beg­ge går på en smell, men det får ald­ri noen fata­le føl­ger. Sek­su­ali­se­rin­gen av den­ne mytis­ke kvinne­skik­kel­sen opp­rett­hol­des i beg­ge til­fel­ler.

Refe­ranse­lis­te:

  • Berg, Ron­ny (2009) «GÅTEN Mag­nus Carl­sen». VG Helg, 19. sep­tem­ber, s. 26–31.
  • Bakke­haug, Wegard (2009) «TAPTE for sjakk­dron­nin­gen». VG Sport, 17. novem­ber, s. 13.
  • Dæh­li, Truls (2009) «Nå blir han snart sports­helt». VG Sport, 13. januar, s. 3.
  • Jarls­bo, Øystein & Ole Kris­tian Strøm (2010) «IKKE TIL Å STOPPE». VG Sport, 26. juni, s. 14.
  • Ska­ret, Pål Mor­ten (2010) «Menn sjar­me­res SJAKK MATT». VG Sport, 25. novem­ber, s. 10.

I dag har begre­pet «Smart is the new sexy» ofte figu­rert rundt Carl­sen, men jeg vil ut fra den kropps­li­ge for­stå­el­ses­ram­men mye brukt i VG omskri­ve det til «Smart and fit is the new sexy». Det­te mas­ku­li­ni­tets­idea­let deler på man­ge måter den medi­er­te Carl­sen med den fik­ti­ve figu­ren James Bond. I mot­set­ning til det gres­ke kropps­idea­let som i nokså stor grad var myn­tet på selv­rea­li­se­ring, blir et Ole Brumm-aktig livs­stil­s­ideal – et ja takk, beg­ge deler, «sexy and smart» – gjort betyd­nings­fullt innen­for en kom­mer­si­ell dis­kurs. Krop­pen og intel­lek­tet blir to verk­tøy eller en form for sosial valuta. Å HA/EIE en sexy kropp og HA kunn­skap vil være uttrykk for mate­ria­lis­me og fak­to­rer som legi­ti­me­rer suk­sess, både sosialt og øko­no­misk. For et stør­re kropps­press på dagens unge menn har blitt akkom­pag­nert av et stør­re krav om intel­lek­tu­ell suk­sess – å lyk­kes på sko­le og på gym­men. Leg­ger man Bond-fil­me­ne til grunn er det­te manns­idea­let nokså gam­melt, men med Carl­sen har det blitt revi­ta­li­sert. Sånn sett er den nar­ra­ti­ve Carl­sen en mann for vår tid. 

PS: Beg­ge går i dress!

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen