Sportsmannen i dress: Konstruksjonen av Magnus Carlsen

Norsk populærpresse har bidratt sterkt til konstruksjonen av Magnus Carlsen som sportsfenomen. VG plasserer sjakkmesteren i rollen som en utpreget maskulin idrettshelt.

Under Idretts­gal­laen i 2009 ble Mag­nus Carlsen tildelt «Årets ekstrapris». Som navnet tilsi­er hadde juryen «ekstra» utfor­dringer knyt­tet til en begrep­savk­lar­ing: var han en idrettsutøver eller ikke? På den ene siden øns­ket juryen å hedre hans posisjon og prestasjon­er innen inter­nasjon­al sjakk, men sam­tidig ville man ikke løpe fra den kjens­g­jern­ing at Carlsen og Norges Sjakkfor­bund ikke er medlem av Norges Idretts­for­bund og olymp­iske og par­a­lymp­iske komité (NIF).

Sport­skom­men­ta­torene Truls Dæh­li og Eivind Skjervum, i hen­holdsvis VG og Dag­bladet, lot ikke det erk­jen­nelsesmes­sige paradok­set gå upåak­tet hen: Dæh­li (2009) tok på veg­ne av egen redak­sjon stand­punkt og kom­menterte res­o­lutt: «For det Mag­nus Carlsen bedriv­er, er ikke bare idrett. Det er stor idrett. Og der­for adopteres han gjerne.» Uavhengig av dette støt­tet Skjervum opp om en lig­nende antagelse, at Carlsen var Norges største idrettsmann. 

Ord kunne raskt for­blitt bare ord, men fra redak­sjonelt ståst­ed ful­gte også han­dling. Forut for 2009 hadde stoff om Carlsen som per­son vært mat for sam­funns- eller kul­turredak­sjo­nen, hen­holdsvis som nyhetssak­er og i sjakkspal­ter. Den samme mat­en ble etter årsskiftet næring for de rosa sidene (med unntak av sjakkspal­tene). Årsskiftet 2008/2009 frem­står i dag som et par­a­digmeskifte innen deknin­gen av Carlsen i norsk pop­ulær­presse som sportshelt og en per­son­ifikasjon av norsk sjakk. Kon­struk­sjo­nen av ham som et mediert sports­fenomen var et faktum.

Adopsjon – et mediert maktmiddel

Som ved adop­sjon­er flest påtar de seg ret­ten til å si at DU alltid har hørt hjemme her. I dag er vi net­topp vant til at Carlsen fig­ur­erer på sportssi­dene sam­men med andre sportsst­jern­er, fra Pet­ter Northug til Cecilie Brækhus. Vanen trer frem som et legit­imerende pre­miss i seg selv, som en vik­tig årsak bak medi­enes definisjonsmakt. 

Smart og sprek? Magnus Carlsen med en beundrerinne i Lillehammer, 2013.

Smart og sprek? Mag­nus Carlsen med en beun­drerinne i Lille­ham­mer, 2013.

I media blir sport­sutø­vere ofte gjort til ikon­er, inngår i hel­te­myter og fun­ger­er som ide­alis­erte fram­still­inger av eksem­pelvis kropp, økonomisk suk­sess, nasjon­alitet – til tider karik­ert og melo­drama­tisk anlagt. Således er de medierte «sportshel­tene» egnete forskn­ing­sob­jekt. Studi­et av slike objekt, tid­stypiske eller mytiske markør­er, egn­er seg til å ta det jeg vil kalle for den latente temperaturen. 

For eksem­pel vil måten de blir fram­stilt på i media kunne fortelle noe om hvilke kjønnsid­e­al som blir fore­speilet å være uttrykk for det naturlige – hege­monisk, eller eventuelt virke mot­stri­dende – antag­o­nis­tisk. En slik metodisk tilnærm­ing tar sik­te på å stud­ere latente betyd­ningsstruk­tur­er og sam­tidig se disse som uttrykk for medi­enes sym­bol­ske defin­isjon­s­makt, og som et større refer­ansepunkt som blir tilbudt pub­likum. Carlsen var et mer kom­plekst forskn­ing­sob­jekt etter­som han ikke alltid nød­vendigvis har blitt forstått som å være en «sportshelt» i våre virkelighetsbilder. 

Carlsen på sportssidene
Artikkelfor­fat­teren lev­erte i 2014 mas­teropp­gaven Sports­man­nen i dress – Rep­re­sen­tasjo­nen av sports­fenomenet Sven Mag­nus Øen Carlsen i norsk pop­ulær­presse: en diskur­s­analyse (pdf). Her blir rep­re­sen­tasjo­nen av sports­fenomenet Carlsen stud­ert i hen­hold til tre mak­t­di­men­sjon­er – kjønn, nasjon­alitet og økono­mi, og hen­holdsvis etter tre diskurs­er: kjønns‑, geopoli­tisk og kom­mer­siell diskurs. Opp­gaven har en inter­sek­sjonell forankring og avs­lut­ningsvis blir det trukket inter­sek­sjonelle koblinger mel­lom diskursene for å se hvorvidt betyd­nin­gen av Carlsen virk­er over­lap­pende eller mot­stri­dende diskursene seg i mel­lom. Stu­di­en er basert på kval­i­ta­tive analyser av en rekke avis­ar­tik­ler som omhan­dlet Mag­nus Carlsen i VG. Til­fanget av analy­se­ma­te­ri­alet er avgrenset til peri­o­den 2009–2010.

Sjakk og maskulinitet

Går man tilbake til det 19. århun­dre ble det greske ide­alet om har­moni mel­lom kropp og sjel til­sidesatt, på kost­skol­er i Eng­land og etter hvert i dati­dens medi­er. Graden av fysisk utfold­else ble gjort til uttrykk for man­ndom. Fortellinger om sports­menn som ofret krop­pen sin for suk­sess ble gjort til pre­mis­set for ulike typer medierte sportshel­ter. Likeledes ble intellek­tuelle menn som søk­te har­moni i sje­len mar­gin­alis­ert. De ble ansett for å rep­re­sen­tere noe sen­si­belt og påk­listret en form for fem­i­nitet, og lite egnet for helt­edyrkelse i media. Et slikt skille er uttrykk for en diko­to­mi: fysisk aktiv eller ikke-fysisk pas­siv. Denne todelin­gen preger også den dag i dag fram­still­in­gen av sport­sutø­vere i media, og fun­ger­er sågar dif­fer­en­sierende mel­lom kjønnene og internt mel­lom ulike masku­line posisjoner.

Dette er selvføl­gelig svært rel­e­vant med tanke på forståelsen av sjakk som en sports­gren og Carlsen som en sportshelt, etter­som konkur­rans­esi­tu­asjo­nen i sjakk har et avgrenset poten­sial for økt fysisk utfold­else. Det strekker seg til fly­t­ting av brikker, og står i kon­trast til hardt­slående upper­cuts i boks­ing. For­dom­mer om den lite fysiske sjakkn­er­den som løs­er prob­le­mer med hodet lig­ger langt fra et slikt stereo­typisk maskulin­itet­side­al og en forståelse av sjakken som et sted for fysisk fostring.

Det fysisk forankrede hel­tei­de­alet – den fysisk aktive, aggres­sive, vold­elige, het­ero­file machoman­nen – har siden det 19. århun­dre domin­ert i mediebildet. Forskere på sport og medi­er anser et slikt ide­al for å rep­re­sen­tere uttrykk for hege­monisk maskulin­itet. Om man forstår sjakkspilleren Carlsen som å rep­re­sen­tere en intellek­tuell og mar­gin­alis­ert maskulin­itet­spo­sisjon, kan det stilles et grunn­leggende spørsmål: Har det fun­net sted nor­malis­erende betyd­ning­spros­ess­er mel­lom sjakken og den naturlige sporten i norsk pop­ulær­presse etter årsskiftet 2008/2009, sett fra en kjønns­diskurs (diskurs vis­er til hvor­dan språk­lige struk­tur­er skaper mening og sosial orden). 

Sjakk og kropp

Gjen­nom bruk av en kropp­slig forståelses­ramme blir sjakk i dag i større grad gjort forståelig som en sports­gren. I «Cul­ture Stud­ies» ref­er­erer man ofte til en slik betyd­nings­dan­nelse som uttrykk for en magisk løs­ning – forenin­gen av mot­stri­dende fenomen­er. I dette til­fel­let hvor­dan den lite fysiske sjakkspilleren under selve konkur­rans­esi­tu­asjo­nen blir rep­re­sen­tert som en fysisk aktiv sportsutøver.

I VG blir Carlsens kropp satt i fokus, både visuelt og ver­balt. I flere artik­ler brukes den nye for­mu­lerin­gen «å trene sjakk» side­s­tilt med ham sit­tende ved sjakkbret­tet, der det før var naturlig å bruke benevnelsen «å spille sjakk». Sam­tidig het­er det i omtal­en av Carlsen at han er på «tren­ingsleir», og avhengig av «resti­tusjon». Gjen­tat­te skildringer og bemerkninger om sjakkpar­tienes lange varighet blir tatt som prov på sjakkutøv­erens fysiske uthold­en­het og krav om å ha en vel­trent kropp for å kunne lykkes. Trekker man sam­men teg­nene «tren­er», «tren­ingsleir» og «tren­ing”, dan­ner disse en fysisk diskur­siv for­masjon. Leseren får tilbud om å forstå sjakk som noe mer enn et spill, og i større grad som en form for utholdenhetsidrett. 

Et annet ele­ment ved en kropp­slig­gjøring av sjakken er hvor­dan krop­pen blir rep­re­sen­tert å være sjakkspillerens våpen både psykisk og fysisk. Vold­sklis­jeer preger den sport­sjour­nal­is­tiske stilen. Denne stilen blir inte­gr­ert i deknin­gen av Carlsen, og står som et uttrykk for en nor­malis­er­ing av sjakken.

«Mag­nus Carlsen (19) slår seg videre fra top­pen av ver­den­srankin­gen og knuste all mot­stand på nær blodig vis i Grand Slam-turner­in­gen i rumenske Tran­syl­va­nia» (Jarls­bo & Strøm 2010).

Til tider blir det gjort over­drevne (hyper­bol) sam­men­ligninger mel­lom sjakk og boks­ing. Det blir trukket intertek­stuelle koblinger mel­lom Carlsen og pro­fil­erte bok­sere. En større «kitschig» roman­tis­er­ing av sjakkpar­ti­et som en blodig og vold­elig are­na har selvføl­gelig sine pop­u­laris­erende motiv­er. Slike tek­stlige grep er ikke nyskapende. Bok­serefer­anser kan dateres tilbake til omtal­en Bob­by Fis­ch­er fikk i media på 1970-tal­let. I hen­hold til det diko­tomiske skil­let mel­lom den fysiske og masku­line hel­ten og den sen­si­ble intellek­tuelle blir ikke Carlsen lenger fram­stilt som sen­si­bel, men en machomann. 

Rep­re­sen­tasjo­nen av Carlsen og sjakk på sportssi­dene i VG har langt på vei avmys­ti­fis­ert sjakk som en intellek­tuell sys­sel, nærmest som en kun­stret­ning å reg­ne, eller forstått som en dan­nelses­disi­plin for overk­lassen. Deknin­gen i VG gir sjakken der­i­mot et mer­i­tokratisk tilsnitt og inte­gr­erer den med mer «naturlig» defin­erte sportsgrener.

I korte trekk har bruken av en kropp­slig forståelses­ramme preget forståelsen av sjakk. På sportssi­dene i VG har sjakk som noe abstrakt – dypt strate­gisk, tak­tisk og kom­plekst for hjer­nen – blitt ned­tonet, men sjakkspillerens kropp som årsak til suk­sess blitt justert opp. Det vil sam­tidig kunne vitne om en pop­u­laris­er­ing av sjakken – iden­ti­fikasjon med kropp, en syn­lig­gjort duell mel­lom to krop­per ist­e­den­for lange remser med uforståelig sjak­kno­tasjon. Fraværet av sjakk­ter­mi­nolo­gi er påfallende. 

Carlsen og damene

Forsknin­gen vis­er at skif­tende masku­line ide­al­er som blir rep­re­sen­tert i sport­s­pressen har mar­gin­alis­ert, triv­i­alis­ert og sek­su­alis­ert kvin­nelige sport­sutø­vere og mediepersonell. 

Deknin­gen av Carlsen var intet unntak, og det vil være på sin plass å kon­statere at VG repro­duser­er et kon­ser­v­a­tivt kjønns­møn­ster. Dette kom tydelig til uttrykk da Carlsen møtte den kvin­nelige topp­spilleren Alexan­dra Koste­niuk under lyn­s­jakk-VM i Mosk­va i 2009. Carlsen var så uheldig å tape, og VG formet bud­skapet som en sen­sasjon: «Tapte for sjakkdron­nin­gen» (Bakke­haug 2009). Ist­e­den­for å velge bilder fra selve par­ti­et, bruk­te VG et bilde av Koste­niuk sit­tende på gul­vet iført svart kjole og i en sen­suell ladet posisjon, trukket langt vekk fra de anonyme spilleloka­lene i Mosk­va. Isce­ne­set­telse av den pas­sive kvin­nekrop­pen, med sjakkbret­tet som rekvisitt, fram­stilte Koste­niuk som en posør, og i min­dre grad som en ser­iøs sjakkspiller. Senere skulle VG trykke bilder av Koste­niuk iført bikini. 

Artik­lene med Carlsen og Koste­niuk spiller på myten om den for­lokkende kvinneskikkelsen, ikke ulik vår Hul­dra. Carlsen ble plassert i rollen som den het­ero­file man­nen som var dømt av skjeb­nen. Han tapte for Koste­niuk grun­net hennes skjønnhet. Koste­niuk ble tilskrevet liten grad av sjakkunnskap og rolle som pro­fesjonell sport­sutøver. Hun ble ikke forstått å spille bra, men på sin gode «sex appeal». Passende nok døpte VG henne til «den rus­siske skjønnheten». Året etter kunne man lese følgende: 

«Det er klart at man kan bli sjarmert når det sit­ter en søt kvinne på den andre siden av bor­det, sier stormester Simen Agdestein til VG. Kan­skje var det akku­rat det som skjed­de da ver­dens beste sjakkspiller og tidligere Agdestein-elev, Mag­nus Carlsen, tapte for antatt mye svakere … men smell­vakre Alexan­dra Koste­niuk i VM i lyn­s­jakk i fjor?» (Skaret 2010).

Det inter­nasjonale sjakkmiljøet har vært manns­domin­ert og preget av kon­ser­v­a­tive hold­ninger til kvin­ners evn­er til å spille sjakk. I så måte forsterk­er og legit­imer­er denne typen sport­sjour­nal­is­tikk i VG slike hold­ninger. En slik type dekn­ing vil ikke akku­rat gjøre det let­tere å rekrut­tere flere kvin­ner til sjakken, etter­som poten­sielle kvin­nelige idol­er som Koste­niuk blir diskred­itert for man­glende strate­giske og tak­tiske egen­skaper, og generelt ufarliggjøres.

Mitt navn er Bond?

I etterkant av stu­di­en har jeg fått øynene opp for en slående nar­ra­tiv og struk­turell likhet mel­lom VGs rep­re­sen­tasjon av Carlsen og Ian Flem­ings romankarak­ter James Bond.

I korte trekk blir begge satt til å løse sine prob­le­mer med hode og kropp. Bond trak­ter­er sin Walther PPK på mesterlig vis, mens Carlsen «slår» mot­standeren til blods. Begge kan vise til plet­tfri hukom­melse. Bond kjen­ner til alt av mål­ret­tet kunnskap og siter­er på fore­spørsel fra M. Carlsen skal ha en eksep­sjonell hukom­melse. I portret­tin­ter­vjuet «GÅTEN Mag­nus Carlsen» (Berg 2009) hverken bekreftet eller avkreftet VG ryk­tene om at Carlsen skulle ha Asperg­ers syn­drom. En diag­nose som ofte blir forstått å fork­lare bak­grun­nen for ekstreme evn­er. Hukom­melse, ser­iøsitet og mod­en­het blir for begge stødi­ge utgangspunkt for let­tere å kunne prestere på dødelig nivå.

Alexandra Kosteniuk – beseiret Carlsen.

Alexan­dra Koste­niuk – den rus­siske stormesteren som beseiret Carlsen.

I et geopoli­tisk per­spek­tiv blir begge gjort til Vestens red­nings­menn og et mid­del for oppret­thold­else av demokratiske ide­al­er. VG isce­ne­set­ter blant annet den inter­nasjonale sjakkpres­i­den­ten som en kor­rupt skurk, og Carlsen rep­re­sen­ter­er en offer­skikkelse som mot­strid­er seg «regimet». Vest og Øst har samme betyd­ning i begge univers. Begge blir rep­re­sen­tert å være våre hel­ter, Vestens hel­ter, i møte med de andre – som ofte blir forstått å være de onde.

På sine hel­te­modi­ge fer­der tre­f­fer de også på en rekke kvin­ner. Ved ulike til­feldige eller bevis­ste møter blir deres het­ero­file fram­ton­ing ofte gjort over­ty­delig. Deres skjeb­ne er ofte relatert til en mytisk kvinneskikkelse, kvin­nen som job­ber for fien­den, frem­stilt med håp om skjønnhet og god­het, men like fullt sen­sasjonelt farlig – en femme fatale. Carlsen har sin Koste­niuk, mens Bond har hatt en drøss med fiendtlig innstilte kvin­ner. Begge går på en smell, men det får aldri noen fatale føl­ger. Sek­su­alis­erin­gen av denne mytiske kvinneskikkelsen oppret­tholdes i begge tilfeller.

Refer­anseliste:

  • Berg, Ron­ny (2009) «GÅTEN Mag­nus Carlsen». VG Helg, 19. sep­tem­ber, s. 26–31.
  • Bakke­haug, Wegard (2009) «TAPTE for sjakkdron­nin­gen». VG Sport, 17. novem­ber, s. 13.
  • Dæh­li, Truls (2009) «Nå blir han snart sportshelt». VG Sport, 13. jan­u­ar, s. 3.
  • Jarls­bo, Øys­tein & Ole Kris­t­ian Strøm (2010) «IKKE TIL Å STOPPE». VG Sport, 26. juni, s. 14.
  • Skaret, Pål Morten (2010) «Menn sjarmeres SJAKK MATT». VG Sport, 25. novem­ber, s. 10.

I dag har begrepet «Smart is the new sexy» ofte fig­ur­ert rundt Carlsen, men jeg vil ut fra den kropp­slige forståelses­ram­men mye brukt i VG omskrive det til “Smart and fit is the new sexy”. Dette maskulin­itet­side­alet del­er på mange måter den medierte Carlsen med den fik­tive fig­uren James Bond. I mot­set­ning til det greske kropp­side­alet som i nok­så stor grad var myn­tet på selvre­alis­er­ing, blir et Ole Brumm-aktig livsstil­side­al – et ja takk, begge del­er, «sexy and smart» – gjort betyd­nings­fullt innen­for en kom­mer­siell diskurs. Krop­pen og intellek­tet blir to verk­tøy eller en form for sosial val­u­ta. Å HA/EIE en sexy kropp og HA kunnskap vil være uttrykk for mate­ri­al­isme og fak­tor­er som legit­imer­er suk­sess, både sosialt og økonomisk. For et større kropp­s­press på dagens unge menn har blitt akkom­pag­n­ert av et større krav om intellek­tuell suk­sess – å lykkes på skole og på gym­men. Leg­ger man Bond-filmene til grunn er dette mannsid­e­alet nok­så gam­melt, men med Carlsen har det blitt revi­talis­ert. Sånn sett er den nar­ra­tive Carlsen en mann for vår tid. 

PS: Begge går i dress!

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen