Det brennbare spørsmålet om gratis tilgang til vitenskapelig litteratur — Open Access — har nådd norske myndigheter. Sist høst ba Kunnskapsdepartementet om råd fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) og fra Norges forskningsråd (NFR). Nå foreligger anbefalingene (pdf, 0,2 MB). Hvis de følges, blir det fart i arbeidet med å utvikle åpne elektroniske arkiver ved lærestedene. Disse vil fylles med kopier av artikler som norske forskere har publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Arkivene kan koples til den planlagte Norsk vitenskapsindeks, som blir en åpen elektronisk bibliografi hvor man kan finne publikasjoner fra norsk forskning på ett felles sted.
Viktige vitenskapelige tidsskrifter forblir spekulasjons- objekter
En annen vei til åpen tilgang er hvis selve de vitenskapelige tidsskriftene kan leses gratis på internett. Kostnadene til utgivelsen dekkes i stedet med subsidier og/eller forfatterbetaling. Stadig flere vitenskapelige tidsskrifter — også her i Norge — er basert på denne modellen. Kostnadene til publisering må da tas med i forskningsbevilgningene. Konsekvensene av dette er uoversiktlige. NFR og UHR råder derfor til å gå forsiktig fram ved å stimulere til stadig flere gratis tidsskrifter, men uten å hindre forskerne i å publisere i tidsskrifter med abonnement.
Alt dette er greit nok, men det store problemet blir ikke løst. Viktige vitenskapelige tidsskrifter forblir spekulasjonsobjekter for internasjonal storkapital. Muligheten for profitt kan faktisk øke. Jeg skal forklare hvorfor.
Profitt i begge ender
Da må jeg først forklare at et vitenskapelig tidsskrift er en organisasjon, ikke en publikasjon. Artiklene er publikasjoner. Tidsskriftet er en organisasjon hvor forskere samarbeider på tvers av institusjonsgrenser om å kvalitetssikre og forbedre hverandres forskningsresultater når de publiseres. Forskere ønsker å bli vurdert ut fra best mulig kompetanse og å være med på å vurdere de mest interessante nye resultater. Det gjør at noen tidsskrifter anses som viktigere enn andre. De viktigste kan koste så mye de vil — forskerne vil uansett ha adgang til dem gjennom biblioteket.
Det er profittmuligheter i viktige vitenskapelige tidsskrifter
Derfor har internasjonal finanskapital lenge investert i monopoliserende oppkjøp av viktige tidsskrifter. Mange tidsskrifter utkommer nå hos noen få store forlag som har kjøpt opp andre forlag og andre forlags tidsskrifter. Selv er disse store forlagene i flere omganger kjøpt opp av større multinasjonale konserner. Slike oppkjøp forutsetter store profittmarginer over mange år for å lønne seg. Et hjemlig eksempel er Scandinavian University Press (det ”gamle” Universitetsforlaget), som for ti år siden var Nordens største utgiver av vitenskapelige tidsskrifter etter oppkjøp av bl.a. svenske Almquist & Wiksell. Da ble porteføljen av internasjonale tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av Taylor & Francis, som etablerte et Oslo-kontor for å ivareta den. Så ble Taylor & Francis med 1100 vitenskapelige tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av mediekonsernet Informa PLC. Oslo-kontoret nådde ikke opp til de økte profittkravene som fulgte og ble nedlagt i fjor høst. Informa beholdt tidsskriftene.
Før dette skjedde, rakk noen av medarbeiderne i Oslo å starte sitt eget nye, lille forlag, Co-Action Publishing, hvor ideen er å utgi Open Access-tidsskrifter med basis i nordiske forskningsmiljøer. Tidsskriftene er gratis for leserne, men det koster penger å publisere i dem. Co-Action Publishing er et lite foretak som arbeider ut fra kompetanse og ikke for å vinne profitt. Men lykkes de, kan det gå som med BioMed Central, den store og kjente utgiveren av 180 Open Access-tidsskrifter, som høsten 2008 ble kjøpt opp av Springer, det nest største kommersielle vitenskapelige forlaget i verden etter Elsevier. Oppkjøpet viste at det er profittmuligheter i viktige vitenskapelige tidsskrifter enten det er abonnentene eller forfatterne som betaler. I praksis tas det faktisk betaling i begge ender i mange tidsskrifter fordi måten er valgfri for forfatterne.
Kronglete veier å gå
Vitenskapelige tidsskrifter kan være profitable uansett hvor man tar betalingen. Det er ikke sikkert at betaling på avsendersiden er så gunstig for forskerkommunikasjonen. Mange vil huske bytteabonnementene: Biblioteket fikk mange gratis tidsskrifter i bytte mot ett fra egen institusjon. Dette var egentlig en dyr og dårlig måte å publisere på. Abonnement viser den faktiske interessen for et tidsskrift og kan gi grunnlag for at nye og bedre tidsskrifter oppstår. Dessuten er det vanskelig å generalisere Open Access-modellen til alle fag. Den passer bedre for utstyrskrevende forskning i fysikk enn i for eksempel Historisk tidsskrift hvor en del av artiklene kommer fra forskere utenfor lærestedene og forskningsprogrammene.
Bibliotekene skal være noe annet og mer enn internett
Også åpne arkiver kan gi kronglete forskerkommunikasjon. De egner seg godt til å gjøre egne ansattes publikasjoner tilgjengelige for ettertiden og allmennheten, men kan ikke erstatte publisering i tverrinstitusjonelle kanaler med vitenskapelig redaksjon. Som eksempel var 5 av de 3780 vitenskapelige artiklene i Journal of Biological Chemistry for 2008 fra Universitetet i Oslo. For å få tilgang til tidsskriftets øvrige artikler kunne man selvsagt høstet parallelt i andre institusjoners arkiver verden over. Men kopiene man da ville finne forutsetter at JBC utkommer, dvs. at noen også betaler abonnement. For å sikre at dette skjer, legger utgiverne av JBC og andre tidsskrifter restriksjoner på når og i hvilket format man kan lagre kopier i lokale arkiver. Uten slike restriksjoner vil abonnentene forsvinne, dermed også de tidsskriftene som man vil kopiere fra. Men med de samme restriksjonene er åpne arkiver uhensiktsmessige for forskerne selv som publiseringskanal. De må kunne lese nye publikasjoner så snart de foreligger og de må kunne sitere dem i originalversjon. Åpne arkiver er et viktig tiltak for å formidle forskning til allmennheten, men de løser ikke problemet med høye abonnementspriser i bibliotekene.
Manusboikott
Jeg arbeidet en gang i det ”gamle” Universitetsforlaget. Der lærte jeg at et vitenskapelig forlag er en utgiver av bøker, men en utgiver for tidsskrifter, fordi tidsskrifter er redaksjonelle forskerorganisasjoner, slik jeg beskrev ovenfor. Ellers kan relasjonen mellom et forlag og et tidsskrift være enten eierskap — da råder forlaget over økonomien og setter prisene — eller en kommisjonsavtale som regulerer hva forlaget skal gjøre for tidsskriftet mot et avtalt vederlag. Den økonomiske kontrollen er da hos tidsskriftet selv, dvs. hos en forskerstyrt organisasjon eller stiftelse.
Tidsskrifter av sistnevnte type koster mye mindre pr. side eller artikkel enn førstnevnte fordi forskerne selv bestemmer abonnementsprisen. Når Open Access-bevegelsen bekjemper selve abonnementsordningen og anser den som hovedproblemet, truer den det økonomiske grunnlaget for tidsskrifter med fornuftige priser. Samtidig baner den vei for nye profittmuligheter i tidsskrifter som forlagene eier — som beskrevet ovenfor. Hovedproblemet forblir uløst.
Det kan løses slik: Hvis alle forskere venter noen måneder med å sende manuskriptene sine inn til et bestemt tidsskrift, har ikke tidsskriftet lenger verdi for forlaget som eier det. Amerikanske forskningsbibliotekarer foreslo opprinnelig å lage statistikk over abonnementspriser pr. side eller artikkel. Så kunne man starte øverst på listen og føre det ene tidsskriftet etter det andre tilbake til forskersamfunnets kontroll gjennom manusboikott. Å få alle vitenskapelige tidsskrifter over på kommisjonsavtaler mellom forlag og forskerorganisasjoner kan løse det grunnleggende problemet med at nødvendige tidsskrifter blir spekulasjonsobjekter for internasjonal finanskapital. I dag har mange flere forskere forståelse for bibliotekenes problemer enn før. Dette gir grunnlag for å gjennomføre midlertidig manusboikott mot utvalgte tidsskrifter.
Til slutt må jeg innrømme at jeg ikke forstår hvorfor vitenskapelige publikasjoner blir sett på som utilgjengelige hvis de ikke er gratis. Bibliotekene skal være noe annet og mer enn internett. Den som vil formidle kvalifisert informasjon bør ha innkjøpsbudsjetter.
Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 2, 2009.