Offentlig informasjon skal være offentlig

Over­skriften virk­er meningsløs der­som man ikke ser tvety­digheten i ordet «offentlig». Det kan bety flere ting på norsk: noe som alle har til­gang til, eller noe som har med stat og kom­mune å gjøre. Jeg men­er ordet for­p­lik­ter, og i denne artikke­len vil jeg argu­mentere for at offentlig finan­siert infor­masjon av all­menn inter­esse som hov­e­dregel skal gjøres offentlig tilgjen­gelig. Gratis. På nett.

Hov­edar­gu­mentet for å kreve slik offentlig­gjøring er økonomisk: Når man som skat­te­be­taler betaler for pro­duk­sjon av infor­masjon, er det rimelig å kreve til­gang til infor­masjo­nen i etterkant. Vi betaler eksem­pelvis stort­ingsrep­re­sen­tan­tene for å lage lover, og da er det rimelig å kreve at lovene skal gjøres gratis tilgjen­gelig. Et annet vik­tig argu­ment er verdiskap­ing. Ved å pub­lis­ere grun­n­da­ta fritt på nett kan nye virk­somheter bygge nye pro­duk­ter oppå. Mange virk­somheter vil eksem­pelvis kunne ta i bruk kart­da­ta på sine nettsider. Dette før­er til bedre tjen­ester for innbyg­gerne og med tiden økte skatteinntekter.

Det finnes dog eksem­pler på offentlig pro­dusert infor­masjon som ikke bør pub­lis­eres åpent for alle. Syke­jour­naler, karak­ter­bøk­er, Kon­gens reise­plan, og detal­jert over­sikt over Forsvarets våpen­sys­te­mer er infor­masjon som vi alle har betalt litt for å pro­dusere. Likev­el bør ikke denne typen offentlig infor­masjon legges fritt ut på net­tet. Per­son­vern og rikets sikker­het er verdier vi verd­set­ter i Norge, og slik bør det fort­satt være.

For å gjøre diskusjo­nen mer konkret vil jeg beskrive noen rel­e­vante eksem­pler på offentlig infor­masjon som jeg men­er bør pub­lis­eres fritt.

Høsten 1994 var net­tbruken i Norge fort­satt lav. En insti­tusjon som lå langt framme ved å til­by infor­masjon i elek­tro­n­isk form, var Lov­da­ta. Lov­da­ta er en stif­telse oppret­tet av Justis­de­parte­mentet og Det juridiske fakul­tet i Oslo for å til­by opp­datert rettslig infor­masjon, f.eks. lover og dom­mer. For å få til­gang til norske lover i 1994 måtte man enten kjøpe papirut­gaven eller teg­ne et kost­bart elek­tro­n­isk abon­nement hos Lovdata.

Noen av oss mente den gan­gen at det var urimelig å måtte betale for å få til­gang til norske lover. For å endre situ­asjo­nen startet vi et dug­nad­spros­jekt som fikk navnet Norges loWWW­er. Friv­il­lige skan­net og tastet inn lover som ble gjort fritt tilgjen­gelig på vebben. Lov­da­ta endret raskt sin prispoli­tikk og la selv ut norske lover fritt på net­tet. Lov­da­ta er bedre rustet til å holde lovsam­lin­gen opp­datert enn et dug­nad­spros­jekt. Likev­el viste Norges loWWW­er at mange net­tbrukere er motivert til å bidra til pub­lis­er­ing av nyt­tig infor­masjon. Som en kuriositet kan det nevnes at Norges loWWW­er fort­satt er tilgjen­gelig, og sidene er nå blant net­tets eldste.

Ved raskt å endre prak­sis viste Lov­da­ta sunt skjønn. Stif­telsen har dog ytterligere forbedringspoten­sial. Lov­da­ta tar fremde­les betalt for til­gang til annen juridisk infor­masjon, f.eks. kjen­nelser fra lag­mannsret­ten. Jeg men­er denne typen infor­masjon også må kreves pub­lis­ert fritt, da det er offentlig finansert infor­masjon av all­menn inter­esse. Der er eksem­pelvis urimelig at den fornærmede part i en straffe­sak skal måtte betale for elek­tro­n­isk til­gang til dommen.

Lov­da­ta nek­ter også andre å lage nye tjen­ester basert på lovene de pub­lis­er­er. Såkalt «videre dis­tribusjon» og bruk i «søk­bare data­bas­er» er ikke tillatt. Det gjør det umulig for andre å eksem­pelvis lage en bedre søket­jen­este for lover, eller kom­binere juridisk infor­masjon med kart­da­ta for å vise hvor lover brytes.

Ibsens sam­lede verker

Norges forskn­ingsråd har bevil­get omkring 60 mil­lion­er kro­ner til et pros­jekt for å dig­i­talis­ere Hen­rik Ibsens sam­lede verk­er (HIS). Arbei­det foregår i regi av Uni­ver­sitetet i Oslo. Aschehoug, et pri­vat for­lag, har fått til­gang til resul­tatene av pros­jek­tet og pub­lis­ert disse i bok­form basert på datafil­er som HIS har pro­dusert. En kom­plett utgave på papir koster ti tusen kroner.

Når man del­er ut 60 mil­lion­er offentlige kro­ner til et forskn­ing­spros­jekt, men­er jeg sam­fun­net må kunne kreve å få noe tilbake. Når det offentlige betaler for at noen taster inn Ibsens tek­ster, må man kunne kreve at tek­stene offentlig­gjøres. Gratis. På nett. Så er ikke til­felle med HIS-prosjektet.

Der­som man spør Norges forskn­ingsråd om de ikke har stilt krav om all­menn pub­lis­er­ing, får man som svar at HIS-pros­jek­tet «ikke på noe punkt bry­ter med den kon­trakt som er inngått med Rådet». Der­som man spør om å få se kon­trak­ten, får man beskjed om at den er unntatt offentlighet.

Et mulig argu­ment mot å pub­lis­ere Ibsen på nett er at dette ville svekket inter­essen for papirut­gaven. Der­som man kan finne tek­sten gratis på nett, hvem vil da kjøpe papirut­gaven for ti tusen kro­ner? Uansett om tek­stene lig­ger på nett eller ikke, er nok Ibsen-opplaget på papir svært begrenset. Aften­posten rap­porterte i desem­ber 2008 at det bare er sol­gt om lag hun­dre eksem­plar­er av hvert bind. Noen bøk­er fra eller til spiller der­for liten rolle. Ved å pub­lis­ere på net­tet vil man der­i­mot kunne tre­ffe et stort pub­likum, og langt flere vil få glede av offentlige forskningskroner.

Det hør­er med til his­to­rien at HIS-pros­jek­tet selv har plan­er om nettpub­lis­er­ing, men krev­er nye bevil­gninger for å gjøre dette. For å unngå slik gis­seltak­ing i fremti­den bør Norges forskn­ingsråd sikre at alle kon­trak­ter innehold­er en klausul om pub­lis­er­ing av resul­tater. Jeg men­er også at forskn­ingsrådets kon­trak­ter bør være offentlig tilgjengelige.

Kart er en infor­masjon­stype som inter­esser­er mange i dette lan­det. Turgåere, bilis­ter og båt­førere er blant dem. Til­gang til opp­daterte kart er vik­tig for sikker­heten til lands og vanns. Eksem­pelvis kunne Rock­nes-ulykken, der 18 per­son­er omkom, vært unngått der­som skipet hadde opp­daterte elek­tro­n­iske sjøkart om bord.

I Norge er det Statens kartverk (Statkart) som har ans­var for å utvikle grun­n­da­ta som kart bygges på. Dette arbei­det er i stor grad finan­siert av offentlige midler. Eksem­pelvis bruk­er Statkart årlig om lag 150 MNOK på å utvikle og ved­like­holde sjøkart for norskekys­ten. De har også noen inntek­ter: I 2005 tjente de 1 MNOK på salg av elek­tro­n­iske sjøkart og om lag 8 MNOK på salg av papirkart.

Til sam­men utgjorde alt­så inntek­tene om lag 6 pros­ent av utgiftene i 2005. Skat­te­be­talerne betaler da 94 pros­ent av utgiftene for å ved­like­holde norske sjøkart. Likev­el må norske båteiere som ønsker elek­tro­n­iske sjøkart kjøpe disse fra kartleverandør­er som typisk krev­er om lag ti tusen kro­ner for kart over norskekys­ten. Vi betaler alt­så to ganger for kartene.

Når graden av offentlig finan­sier­ing er så høy som for sjøkart, men­er jeg at det ikke er sam­funnsøkonomisk lønn­somt å ta betalt for kartene. Betal­ing­sor­d­nin­gen før­er til at svært mange ikke får til­gang til opp­daterte sjøkart, og den investerin­gen sam­fun­net har gjort for å utvikle kartene, kom­mer der­for ikke alle til del. Elek­tro­n­iske sjøkart blir uforholdsmes­sig dyre når infor­masjo­nen må gjen­nom flere pri­vate ledd på veg fra Statkart til norske båteiere.

Et argu­ment for å beholde dagens mod­ell er at de pri­vate led­dene gjør nyt­tig arbeid ved å kon­vert­ere elek­tro­n­iske kart til for­mater som kart­plot­tere kan bruke, og ved å legge til infor­masjon om båthavn­er og slikt. En stikkprøve fore­tatt av bladet Seilas vis­er dog at kvaliteten på til­leg­gsin­for­masjo­nen er dårlig – eksem­pelvis inneholdt kartene mange urik­tige tele­fon­num­re. Dug­nad­sivrige Inter­nett-brukere kan gjøre en bedre jobb for å utvikle og ved­like­holde slik infor­masjon, på samme måte som Wikipedia utvikler og ved­like­hold­er lek­sikalsk informasjon.

Sjøkart er bare en av flere kart­typer som Statkart har ans­var for å utvikle. Det er grunn til å tro at lig­nende reg­n­skap kan gjøres opp for flere av de andre kart­type­ne, f.eks. topografiske kart for tur­for­mål. Jeg men­er at alle kart som har all­menn inter­esse bør være gratis tilgjen­gelige i sin basisver­sjon for­di de på denne måten vil nå flere og dermed gjøre mer sam­funns­mes­sig nytte.

Noen kart­typer vil det være naturlig at offentlig sek­tor fort­satt tar betalt for. Det virk­er eksem­pelvis rimelig at grun­neiere betaler for grenseopp­måling mel­lom eiendommer.

Mete­o­rol­o­giske data

Det er nærliggende å sam­men­ligne kart­da­ta med mete­o­rol­o­giske data. I en pressemeld­ing 31.08.2007 skrev Mete­o­rol­o­gisk institutt:

Fra og med 1. sep­tem­ber blir alle norske mete­o­rol­o­giske data gratis tilgjen­gelig for alle. 0‑prispolitikken gjør at kom­mer­sielle vær­leverandør­er kan bruke ressursene på annet enn datakjøp. For «Hver­mannsen» betyr fris­lip­pet bedre vært­jen­ester på Internett.

Mete­o­rol­o­gisk insti­tutt vis­er her en for­billedlig hold­ning til pub­lis­er­ing av offentlig infor­masjon. Det har forstått ans­varet som pålig­ger en offentlig insti­tusjon og fort­jen­er ros for å ha gjort dette uten press uten­fra. Det er også vik­tig at Mete­o­rol­o­gisk insti­tutt tilbyr sine data med en lib­er­al lisens som gjør det mulig for andre å bygge nye værtjenester.

Hvor langt?

Storm Weath­er Cen­ter AS er en kom­mer­siell vær­leverandør av typen som Meterol­o­gisk insti­tutt nevn­er i pressemeldin­gen. I den senere tid har de argu­mentert med at konkur­ranse fra yr.no – et pop­ulært nettst­ed drevet av NRK og Mete­o­rol­o­gisk insti­tutt – gjør deres situ­asjon vanske­lig. Debat­ten han­dler ikke om hvorvidt grun­n­dataene skal være fritt tilgjen­gelige, men heller hvor langt offentlige organ­isas­jon­er skal kunne utvikle en tjen­este. Bør offentlige insti­tusjon­er konkur­rere med pri­vate bedrifter om å lage de beste tjenestene?

Konkur­ranse er sunt, også på net­tet. Men jeg tror likev­el at offentlige insti­tusjon­er bør følge andre regler enn pri­vate virk­somheter når de utvikler tjen­ester. Det offentliges opp­gave er primært å frem­skaffe grun­n­da­ta som tjen­ester kan bygges på. Offentlige insti­tusjon­er bør også kunne lage nyt­tige tjen­ester for brukere. Men dette må gjøres innen­for gitte bevil­gninger, og det skal ikke tas betalt – verken gjen­nom abon­nement eller reklame­fi­nan­sier­ing. Eksem­pelvis bør ikke Lov­da­ta vise annonser for forsvarsad­vokater på sine sider (et fik­tivt eksem­pel), og NRK bør heller ikke vise reklame for net­thotell på sine sider (et fak­tisk eksem­pel). NRK er svært bevisst sin rolle som all­mennkringkaster i eteren, men på net­tet virk­er det som om organ­isas­jo­nen ikke tar denne rollen så alvorlig.

Net­tet har kom­met for å bli, og norsk offent­lighet har stort sett vært dyk­tig til å ta det i bruk. Forhåpentlig er mot­standen mot pub­lis­er­ing av offentlig infor­masjon bare kram­pe­trekninger fra for­rige århun­dre som med tiden vil forsvinne av seg selv. I mel­lomti­den bør net­tbrukere være bevis­ste på at de også er skattebetalere.

Når mot­standen mot nettpub­lis­er­ing er ned­kjem­pet, står vi likev­el igjen med et vik­tig spørsmål: Hvilken type lisens skal brukes ved pub­lis­er­ing av offentlig infor­masjon? Når slike lisenser utformes, må gjen­bruk være et hov­ed­mål – det skal være mulig for andre å lage nye tjen­ester oppå de eksis­terende. Forny­ings- og admin­is­trasjons­de­parte­mentet har vært dyk­tig til å gi tekniske anbe­falinger for nettpub­lis­er­ing av offentlig infor­masjon. Kan­skje det også kan utar­bei­de anbe­falinger for gjenbruk?

—

Om artikkelen

Denne tek­sten ble først pub­lis­ert som kapit­tel i boken og nettpros­jek­tet Delte meninger. Tek­sten er pub­lis­ert her under en Cre­ative Com­mons Navngivelse?Del på samme vilkår 3.0 Lisens.