Fra Woodstock til Eggstock. Festivaljungelen 2013

2013. Festivalsesongen er rett rundt hjørnet. Ukespassene selges som varmt hvetebrød, og i den forbindelse sitter undertegnede og funderer på om, og i så fall hvilken festival som skal bli den heldige utkårede dette året.

August 1969. Wood­stock­fes­ti­valen. Alle fes­ti­valers mor. “Three Days of Peace, Music and Love”. En his­torisk hen­delse i rock­e­his­to­rien, et uttrykk for motkul­turen sent på 1960- og 1970-tal­let og hip­piebeveg­elsen. Janis Joplin, Jimi Hen­drix. Én hero­inover­dose, tre barne­fød­sler og et ukjent antall nud­is­ter. Blom­ster­barn, sam­funnsak­tivis­ter og frie sjel­er var sam­let for å pro­testere mot Viet­namkri­gen og rasekon­flik­ter, med musikken som knutepunkt.

2013. Fes­ti­valsesongen er rett rundt hjør­net. Ukespassene selges som varmt hvete­brød, og i den forbindelse sit­ter under­teg­nede og fun­der­er på om, og i så fall hvilken fes­ti­val som skal bli den heldige utkårede dette året. Musikalske prefer­anser kom­mer først — er det en kjip eller semi-kjip line­up, står jeg fint over. For det andre, hvem av ven­ner og bek­jente skal hvor, og strekker tid og en slunken stu­dent­lom­me­bok til den ulti­mate fes­ti­val­op­plevelsen? I et hav av fes­ti­valske muligheter, er det mange fak­tor­er som spiller inn.

I dag flo­r­erer det nem­lig av musikkfes­ti­valer. Det finnes noe for enhver smak i alle sjan­gre, både min­dre nis­je­fes­ti­valer og større kom­mer­sielle fes­ti­valer. Et raskt klikk inn på festivalmagasinet.com gir deg full­s­tendig over­sikt til å velge og vrake. Coun­tryfes­ti­val på Skjåk, eller Nor­we­gian Wood? Hva med en Bergens­fes­ti­val på Kvarteret med den fif­fige refer­ansen til Wood­stock – Eggstockfestivalen?

Kul­tur­rådet har til sam­men fordelt den nette sum på 47,2 mil­lion­er kro­ner til 106 musikkfes­ti­valer i år. Er tidenes fes­ti­val­som­mer i anmarsj? En naturlig følge av etter­spørsel og inter­esse på markedet.

Fes­ti­valer har blitt Big Busi­ness, med kul­tur og næringsliv i skjønn forening

På de større arrange­mentene finner du en rekke tilbud som strekker seg langt utover musikkpro­gram­met, i alt fra under­hold­ning og kun­st til kuli­nariske smak­sop­plevelser. En kan spørre seg på bak­grunn av antall fes­ti­valer om det nå er kvan­titet foran kvalitet som råder. Det han­dler ikke bare om musikken lenger. Men er det så gærent?

Det har rik­tig­nok blitt en greie å dra på fes­ti­val. Opplevelsen er ikke lengre for­be­holdt tro­faste musikkelskere, hip­pi­er eller gam­le rockere med en forkjærlighet for dop. Du trenger ikke være verken rebell eller musikkekspert. Du fron­ter på ingen måte et poli­tisk syn­spunkt ved å dra på Hove.

Enhver ung, hipp Osloborg­er med respekt for seg selv, har allerede mer­ket av 6.–10. august i kalen­deren til Øya. Selv om det kan­skje ikke kri­bler i buk­sa av artis­tene, og koster deg en månedlig utbe­tal­ing fra Lånekassen å delta. Alle vennene dine har for lengst sikret seg bil­let­ter, for ikke å snakke om mulighetene for en poten­siell fes­ti­valflørt du kan­skje spot­ter i meng­den iført skin­ny­jeans og Ray Bans. Musikk — bra. Øl — bra. Folk — bra. What’s not to like?

Fans synger med Lykke Li under Øyafestivalen 2011 (foto: NRK P3, CC:by-nc-sa)

Fans syn­ger med Lykke Li under Øyafes­ti­valen 2011 (foto: NRK P3, CC:by-nc-sa)

Det er en kjent sak at noen drar på musikkfes­ti­val uten å ha noe spe­sielt forhold til ban­dene som opp­tr­er, ei heller har store ambisjon­er om å oppdage ny, bra musikk. Så hvor­for betaler disse men­neskene opp­til flere tusen kro­ner for å campe på et jorde i fem dager, mens man drikker lunken øl og er tvun­gen til å vaske seg med våtservietter?

Det er lett for en hard­bar­ka fes­ti­val­gjenger med rock i blodet å gremme seg over alle fjor­tisene på eksem­pelvis Hove. De kid­sa, som tydelig har plan­lagt årets “laid­backe” fest­valantrekk med omhu, bestående av slitte Con­verse eller Hunter­støvler, og som drop­per kon­serten for å drikke på camp­en og blæste David Guet­ta på full guffe (eventuelt litt Nir­vana for tro­verdighetens skyld). Faen ta dem, tenker musikken­tu­si­as­ten. Kan de ikke holde seg til VG-lista topp 20 på Rådhusplassen?

Nei. For disse kid­sa, som resten av flokken, vil ha mer. Flere tilbud, større mang­fold, mer kul­tur, atskil­lige opplevelser. 

De er pro­duk­ter av dagens sam­funn. Selvføl­gelig er det fremde­les musikken som står i sen­trum for majoriteten

Jeg rotet meg i den forbindelse inn på et til­feldig net­tfo­rum, hvor diskusjo­nen om hvor­for man gikk på fes­ti­val raste livlig. Det var flere som påpek­te det sosiale og den “stemnin­gen” som opp­står på fes­ti­val. “Med de rik­tige fol­ka, blir det uansett bra!” Allikev­el hadde fler­tal­let talt; musikken kom først.

For musikken selvføl­gelig! Skulle tatt seg ut å betalt 1000–1500 kr for et fes­ti­val­pass for stemnin­gens skyld. Da kjøper jeg heller 4 flasker Jack Daniels og drikker meg full hjemme, der får jeg høre musikken jeg vil også.

Det er i og for seg ikke noe galt i at musikkfes­ti­valer har blitt en sosial trend­greie. I det store og hele vil selv den minst musikkin­ter­esserte gjerne sitte igjen med gode erfaringer knyt­tet til fes­ti­valer, enten det er “stemnin­gen” eller oppdagelsen av en ny artist man snublet over ved en til­feldighet. La oss ikke glemme at det også er en vik­tig are­na for musik­erne, hvor en opp­tre­den under en liten musikkfes­ti­val på byg­da i beste fall kan være den gylne inngangs­bil­let­ten til større sak­er. På samme måte som Wood­stock avspeilet sam­funns­ten­densene på 60-tal­let, er nåti­dens inter­esse for musikkfes­ti­valer også et speil­bilde av tiden vi lever i. Musikk har bestandig vært en vik­tig kun­st­ner­isk uttrykks­form som engas­jer­er et stort pub­likum. Fes­ti­va­lene frem­står som en inter­es­sant kun­stare­na og trekkplas­ter, for­di de ofte lykkes i å forene det kom­mer­sielle og det smale uttrykket, spleis­er prof­fene med amatørene og set­ter ide­alet om mang­fold ut i praksis.

Barn som sitter på en bil under Woodstock-festivalen (foto: Ric Mannining, CC:by-nc-sa)

Barn som sit­ter på en bil under Wood­stock-fes­ti­valen (foto: Ric Man­nin­ing, CC:by-nc-sa)

TEMA

M

usikk

7 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Sjur Beite says:

    Takk for en fin blog­g­post. Men hvor­for så skråsikker på at ulike fes­ti­valer ikke mark­er­er ulike ideologier/sosiale klass­er, og så videre? Det vir­ket for meg litt i overkant naivt.

    Det på mange måter helt forskjel­lige men­nesker som opp­søk­er de ulike fes­ti­va­lene, i alle fall kan man vel tro at det er flere fellestrekk, heller enn at dette skjer helt vil­lkårlig. Ved å dra på Træ­nafes­ti­valen, eller Hove (som du også nevn­er, som har en av de mest offen­sive pro­fi­lene når det kom­mer til grønn fes­ti­val og bærekraft — mange gam­le hip­pi­er ville nok likt seg her, selv om pub­likum er svært unge) — søk­er man jo i stor grad en annen opplevelse, enn de som ønsker å dra på Øyafes­ti­valen (utpreget urban), Notod­den Blues­fes­ti­val eller Seljords­fes­ti­valen (danse­band).

    Det er ikke sikkert man tydelig mark­er­er et poli­tisk stand­punkt. Men det er for lett å si at det ikke mark­er­er noe som helst. Hva ville Bour­dieu sagt til dette?

  2. Rent bort­sett fra at det var et triv­ielt tema var det inter­es­sant å lese hvor­dan de kul­tur­radikale mytene lever videre blant andre gen­erasjons-sek­stiåt­tere, her i tek­sten. Hov­ed­grun­nen til at Linn her kan skrive så selvsagt om hvilken suk­sess wood­stock var har ikke noe med noen fak­tisk suk­sess å gjøre, men at det er gjen­tatt så ofte som det har blitt, slik at det er helt dagligdags. For hvis en skulle finne på å spørre nøyak­tig hva det var kul­tur­rev­o­lusjo­nen gav oss, så tror jeg Linn og andre som del­er lik­nende fan­tasi­er om «det lange tiåret» ville hatt et aldri så lite forklaringsproblem.

    Det nærmeste vi kom­mer til fork­lar­ing på denne merke­lige forherligelsen av en hen­delse som var påb­eg­yn­nelsen til en kul­turell og sivil­isatorisk dekadanse, er Linns egen still­ing som Mas­ter­stu­dent i medieviten­skap ved UiB. I siste under­søkelse viste seg at 3% av stu­den­ter ved mediehøgskolen stemte FrP. Jeg får ikke inntrykk av at Linn er et avvik fra flokken.

til toppen