Min søster sier ofte ting klart og utvetydig. Da jeg en jul gav henne en genser til sa hun umiddelbart og uten å nøle: “Nei, den synes jeg ikke var særlig fin. Den vil jeg bytte. Har du husket en bytteseddel?” Selv om jeg virkelig verdsetter ærlighet hadde jeg nok foretrukket en forsiktig underdrivelse eller en høflig uklarhet som: “Åhh, en genser. Den er …øhh … blå. Kanskje de har den i andre farger?”
Slik sett kan unnvikende uklarhet være en høflig velsignelse. Det vet mannen hvis lubne kone bekymret spør om hun er lubben. Hvis han er klok, og høflig, svarer han: “Kjære, du er akkurat som jeg liker deg”.
At slik velsignet uklarhet til og med kan være nasjonssamlende viser min kollega Anders Johansen på tankevekkende og underholdende vis når han i boken Talerens troverdighet beskriver Wergelands berømte 17. mai tale ved Krogh-støtten i 1833. I en halv time bergtok og beveget Wergeland entusiastisk tilhørerne med nærmest komplett uforståelige setninger som disse:
Ja, saaledes er det, at dette Æresminde er en historisk og altsaa nødvendig Retfærdighedshandling af os, er en Følge af Kroghs Handlinger og disse af hans Sinds Ypperlighed, og at det saaledes er anskuet af Ham, tilhører hans Selv, er indtaget som en Prydelse i hans Himmel ligesom Templerne og Kupplerne gjenskinne hist høit i den klare Sydluft – saaledes er det, at Æresmindet formedelst de ædle følelse af Erkjendtlighed, som ere stærke og naturlige i Menneskehjertet, og formedelst den inderlige Erkjendelse af hans fortjenester måtte være en nødvendig følge af disse.
Dette er kun halve del av en setning, som har dobbelt så langt til et punktum. Som Johansen bemerker, kan tilhørerne ikke “ha forstått et dugg”. Likevel var de åpenbart enige i deres hyllest av Wergeland og den norske nasjonen.
Jo mer uklart noe uttrykkes, desto vanskeligere er det å være uenig. Uklarheter har nemlig den fordel at hver tilhører kan tilskrive den mening som er mest passende for ham eller henne. Denne uklarhetens åpenhet kjenner også vår tids politikere og byråkrater som kan kunsten å uttrykke seg slik at deres utsagn kan bety det den enkelte tilhører ønsker de skal bety. Med generelle, selvinnlysende og meningstomme utsagn inviteres vi til selv å fylle inn den meningen vi sympatiserer med. Når politikeren sier “Vi må politikere må arbeide hardere for dem som trenger det”, tenker de fleste av oss at nå gjør de endelig noe for meg.
Slike uklare og generelle formuleringer finnes i overmål i partienes programmer, hvor det i samme program både kan stå utsagn som “vi må ta vare på det enkelte individs rettigheter” og forsikringer om at “hvert enkelt menneske må ta ansvar for seg selv og andre”. Det høres jo både klart og fornuftig ut. Men hva betyr det egentlig konkret? Og finnes det noe som helst norsk parti som ikke kunne ha dette stående i partiprogrammet sitt? Og kan du gjette hvilket partiprogram setningene er tatt fra?
Da Lars Sponheim var partileder for Venstre oppsummerte han engang med klar røst partiets landsmøte slik: “Noen av oss har en vei å gå. Det vil jeg som leder også gjøre”. Det er tydelig at han skal ut å gå, men det er ikke så tydelig hvor han skal hen.
Slik tilsynelatende klar uklarhet som kan tilpasses hva som helst, minner litt om den vi finner i avisenes horoskoper. I BA kunne du som er skorpion eksempelvis få følgende spådom: “Jo bedre du planlegger, jo bedre vil du løse en vanskelig situasjon som du vet vil dukke opp. En rekke nye personer kommer inn i livet ditt i dag, hva som vil skje videre er opp til deg”. Kanskje kommer Sponheim gående inn? Han er jo ute å gå. Normalt er Sponheims problem ellers at han er alt for klar og tydelig i mælet. Han har for eksempel omtalt sitt eget regeringssamarbeid med Senterpartiet som “klaustrofobisk” og har har hevdet Senterpartiet “lider av notorisk fremtidsfrykt”.
Nei, da er uklarhet mye bedre. Som språkets utkokte potet passer den til alt. Spesielt godt går den til næringslivsledernes gryteretter av dårlige nyheter til de ansatte. Som omskrivende underdrivelser moses uklarheten ut over en sak eller en handling for å dekke, tilsløre eller ufarliggjøre dens alvor og konsekvenser. Det gjorde den danske SAS-sjef og styreformann i Braathens, Jørgen Lindegård, da hani 2008 forklarte til TV2 Nyhetene hvorfor SAS/Braathens måtte si opp omkring 1000 ansatte. Han forklarte seg slik:
Vi har i dag valgt den løsning som giver Braathens langt den bedste økonomiske udvikling, som er vigtig for Braathens fremtid som flyselskab. Og vores jurister har da vurderet at den outsourcing som der finder sted, skal foretages på den måde at overtalligheden finder sted i Braathens. Og derfor er slutpakkerne også lavet med udgangspunkt i Braathens.
Lindegård kan åpenbart ikke kritiseres for noe som helst. Han har nemlig tilsynelatende ikke selv bestemt noe, men kun handlet som situasjonen og juristene dikterer det. Han har gjort det som er best for Braathens. Ja, han handler faktisk for Braathens. Han har ikke engang bestemt at noen skal avskjediges, sies opp eller enda verre sparkes. Nei da, slike ord tar han ikke i sin munn. Det er i stedet juristene som har vurdert at det skal finne en “outsourcing” sted og at den “skal foretages på den måde at overtalligheden finder sted i Braathens”. Etter denne “outsourcing” og “overtallighed” fant sted i Braathens, kunne Lindegård lene seg tilbake i arbeidsstolen etter sitt – som han omtalte det – “omhyggelige” arbeide. Imens kunne 1000 ansatte i Braathes slå seg ned i lenestolen hjemme foran fjernsynet og få servert flere velsignede uklarheter som de kan være enige i. For hva annet skulle de ta seg til?