Vox Publica presenterer her utdrag av vinnerbidraget i Ungdomskonkurransen Fritt Ord, en artikkelkonkurranse om ytringsfrihet for ungdom i alderen 12–20 år. Vinneren Eline Drury Løvlien har skrevet artikkelen som årsoppgave ved Steinerskolen i Trondheim. Du kan også laste ned artikkelen i sin helhet (pdf, 6 MB).
1. Introduksjon til oppgaven og temaet
(Dette utdraget er hentet fra side 3–4 i artikkelen. Red.)
Hvorfor valgte jeg denne oppgaven?
Jeg ble født på slutten av den kalde krigen og vokste opp i en verden hvor Sovjetunionen bare var et navn på gamle kart. De politiske blokkene: østblokken og vestbokken med sine allierte, var nettopp blitt historie. Mens verden før 1990-tallet var dominert av to supermakter med hver sin gruppe allierte, ble verden i årene etter den kalde krigen en verden uten et klart fiendebilde i form av en stat eller et land som be opplevd som truende mot verdensfreden. Verdens eneste gjenværende supermakt var USA — et USA som nå ønsker å fremstå som den store fremmer og beskytter av demokratiske idealer. Dessverre ble det ikke slik at vi fikk en verden uten fiendeilder. Det ble i stedet andre måter å definere fienden på.
I historieundervisningen har jeg lært at likhetsidealet i vår tidsalder startet med den franske revolusjonen, og at ideen om “frihet, likhet og brorskap” etter hvert spredte seg til “den nye verden” — til Amerika. Etter hvert vedtok mange land en grunnlov som skulle sikre innbyggerne grunnleggende rettigheter. Dette skjedde i USA og det skjedde i Norge. Vi fikk begrepet rettsstat, en stat der innbyggerne hadde grunnleggende rettigheter. I en rettsstat skulle man ikke utsettes for tilfeldig og umotivert behandling fra statens side. Staten skal være forutsigbar og til å stole på.
Eline Drury Løvlien med beviset på at hun er vinneren av Ungdomskonkurransen Fritt Ord 2008 (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning).
I oppgaven har jeg valgt å fokusere på noen av grunnpilarene i en slik rettsstat: retten til fri ytring, fri presse og personvern. Jeg har vokst opp i et land i Vesten hvor muligheten til protest, en fri presse tilsynelatende er en selvfølge. Retten til å utrykke seg fritt skal altså være en medfødt rettighet for alle mennesker som bor i et demokrati, men hva skjer når et samfunn krever at denne rettigheten underordnes andre hensyn? En fri og uavhengig presse skal være en selvfølge, men hva skjer når sensuren dukker opp — selvpålagt eller pålagt utenfra? Og hva med den private sfære? Hvor privat er den i et samfunn med overvåkningskamera og elektroniske spor som settes av bankkort, internettbruk eller mobiltelefon? Kan det være slik at vi er på vei inn i et dystopisk eller totalitært samfunn — eller er vi allerede der? I denne innledningen vil jeg også gi en introduksjon til disse to begrepene som er sentrale i oppgaven: ytringsfrihet og dystopi.
Jeg har valgt å fokusere på USA. Det har jeg gjort fordi USA var det første landet som vedtok en egen grunnlov — i 1787. USA er i dag også den eneste reelle supermakten i verden, og på mange måter er det dette store landet som styrer mye av det som skjer i resten av verden. Dette gjør de av og til ved å sette standarden — være et eksempel og en vi ser opp til. Andre ganger uttaler de seg i så sterke ordelag at stater kan føle seg presset til å adlyde for å unngå represalier. Atter andre ganger intervenerer de direkte overfor land der styresett og handlinger ikke er i overensstemmelse med det som “passer” USA. Dette gjør de stort sett i frihetens navn og for å demme opp mot den terrorismen de har lært seg å frykte, særlig etter angrepet på blant annet tvillingtårnene i New York 11. september 2001.
———
4. Nye tekniske muligheter for overvåkning
(Dette utdraget er hentet fra side 15–20 i artikkelen. Red.)
Behov og mulighet for overvåkning
Bak ryggen på Winston i “1984” plapret fjernskjermen. Skjermen var mottager og sender samtidig. Den fanget opp enhver lyd som Winston laget hvis den var høyere enn svært lav hvisking, og så lenge han holdt seg innen det synsfelt som metallplaten dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt, forteller Orwell på side 9. Ordet overvåking defineres som “det å følge atferd”. Det engelske ordet “surveillance” betyr direkte oversatt via fransk, som det kommer fra, “å våke over”. I dag er det vanlig å bruke begrepet om alle former for overvåking, også avlytting.
Allerede for 2500 år siden, i Sun Tzus “Kunsten å krige”, ble det skrevet om hvordan spionasje kunne brukes for å knekke fienden. Det moderne samfunn har imidlertid, ved hjelp av ny teknologi, gitt spionasje og overvåkning et helt nytt innhold og en helt ny mening. Med “nye” oppfinnelser som telefon og datamaskin er det nå mulig å koble seg direkte inn i enkeltmenneskers privatliv på en helt ny måte – inn i privatsfæren til hver og en av oss. Denne teknologien har vært tilgjengelig for den amerikanske regjering over lengre tid, men lover som FISA har vært der for å sikre at den ikke blir misbrukt av makteliten. Skandaler som Watergate har minnet folk på hvor viktig restriksjoner innen overvåkning egentlig er og fram til høsten 2001 fungerte FISAs restriksjoner godt.
Den økte støtten Bush opplevde i dagene etter 11. september er den eneste forklaringen på hvordan hans regjering så hurtig kunne bryte ned et lovverk som FISA. Den økte støtten var ikke spesielt overraskende og bare to dager etter flyene styrtet inn i tvillingtårnene ga Kongressen en utvidet fullmakt til den sittende presidenten, under lovforslaget “the Combating Terrorism Act”, som også ga større muligheter for telefonavlytting. Den ga også FBI tillatelse til å overvåke internettforbindelser i opp til to døgn før de måtte søke om tillatelse ved FISA-domstolen.
Men dette var bare begynnelsen. Det politiske klimaet i dagene etter 11. september var slik at president Bush kunne bedt om nesten hva det måtte være, og Kongressen og det amerikanske folk ville gitt det til ham i håp om at det skulle hjelpe i “kampen mot terror”. De amerikanske myndighetene mente at de gjeldende restriksjonene i FISA var for strenge og gjorde det vanskelig for dem å utføre jobben sin. Kongressen ville derfor tilføre mer fleksibilitet til lovverket for å gjøre det mulig for USAs myndigheter å avlytte amerikanske statsborgere og utlendinger på amerikansk jord. Dette var igjen en endring i lovverket som mottatt med støtte fra både høyre- og venstresiden, uten kritiske røster. Det er vanskelig i dag å sette seg inn i hvordan det var i Amerika i ukene og månedene etter 11. september 2001, men det er skremmende å tenke på den totale friheten som offentligheten og den politiske opposisjonen ga Bush, helt uten å mukke.
Fra overvåkingskamera til elektroniske spor
Den første personverndebatten her hjemme dreide seg i stor grad om overvåkingskameraer. Protestene var mange og heftige da de dukket opp på 1970-tallet. I dag viser en fersk undersøkelse fra Sverige at 9 av 10 svensker i dag ønsker overvåkingskameraer på offentlige steder. Det er ingen grunn til å tro at det ikke også er slik i Norge. Denne velviljen til overvåking må forstås på bakgrunn av for eksempel det man den senere tid har lest og hørt om flere voldtektsmenn og drapsmenn som har blitt tatt takket være opptak gjort av overvåkingskameraer på eller nær overfallsstedet. Vi føler oss med andre ord trygge når det er overvåkingskameraer på offentlig sted. Vi ser det ikke som en trussel og tenker ikke så mye over at på den måten kan også våre bevegelser følges av noen. I undersøkelsen som jeg viste til ovenfor, svarte 87 prosent av de spurte at politiet bør få avlytte telefoner og avlese datamaskiner.
Elektroniske spor som vi etterlater oss er så mange og mangfoldige at ingen har en fullstendig oversikt over hvor mange de er. Statsråd Grande Røys i Fornyings- og administrasjonsdepartementet har signalisert at en kommisjon vil bli nedsatt som skal vurdere omfang og samfunnsmessige konsekvenser av den elektroniske overvåkingen som skjer i samfunnet, av de elektroniske sporene som du og jeg etterlater oss.
Vi setter alle elektroniske spor
I gamle dager var det en vanlig oppfatning at damene på “sentralen” kunne lytte på private telefonsamtaler. I dag har vi ikke slike “sentralborddamer”, men det finnes i stedet store databaser og datamaskiner med svært stor kapasitet, der informasjon om oss og våre telefonsamtaler og vår internettbruk lagres. Disse datamaskinene lytter ikke på det jeg sier i telefonen, men i stedet tar de vare på masse informasjon om meg. I databasene vil det finnes opplysninger om hvilke websider jeg har besøkt, når jeg var ute på disse websidene og hvor lenge jeg var der. Der kan det også finnes informasjon om hvilke søkeord jeg har brukt i forskjellige søkemotorer og selvfølgelig er det mulig å gjenfinne informasjon om hva jeg har kjøpt over internett. Hvilke telefonnummer jeg har ringt eller sendt sms til er selvfølgelig også registrert.
Mange vet ikke at selv om damene på sentralen forsvant for mange tiår siden, så er det fortsatt noen som kan spionere på oss. Eller er det slik at vi kanskje vet, men ikke tenker over hva det betyr. Nå er det ikke informasjon om hva vi sa som blir fanget opp og kanskje brakt videre. Sporene vi legger igjen er ikke synlige og det er ikke mennesker som sitter og gjør denne overvåkingen manuelt. Innsamlingen, lagringen og behandlingen av de elektroniske sporene vi etterlater oss er automatisert og informasjon om en stor mengde personer kan håndteres til enhver tid. Teknologirådet foretok en kartlegging i 2005 av folks kunnskap om de elektroniske sporene de etterlater seg, og resultatene av kartleggingen viser at folk flest har liten kunnskap om hvilke spor de gir fra seg når de snakker i mobiltelefon, sender e‑post eller når de surfer på internett. Underlig nok er det særlig vi unge som mangler kunnskap om dette. Det forunderlige er dessuten at det har vist seg at folk flest ikke oppfatter personvern som spesielt viktig. De er derfor ikke opptatt av å beskytte personvernet sitt og er dermed heller ikke villige til å bruke tid på det.
Mange av oss føler at personvern ikke er noe som angår oss, fordi vi rett og slett ikke har noe å skjule. Vi nordmenn har stor tillit til at myndighetene og telefonselskapene ikke misbruker de personopplysningene vi har gitt dem. Vi nordmenn setter dessuten samfunnssikkerhet høyt, og det viser seg at vi derfor er villig til å akseptere at mulighetene til å opptre anonymt innskrenkes. Vi aksepterer alle fullt ut at politiet og andre myndigheter må ha muligheter til å benytte moderne teknologi i kampen mot terror og kriminalitet. Dette må allikevel ikke gå så langt at et ønske om å være anonym medfører mistanke om at man har noe å skjule. Hvis det blir slik, så vil jo i praksis muligheten for hederlige personer til å være anonym bli ytterligere redusert.
Et annet fenomen som blir mer og mer utbredt er videreformidling av overskuddsinformasjon som er innhentet om oss. Mange websider trenger og bruker personopplysninger om oss og det skjer ofte at de innhenter slik informasjon fra oss når dette ikke er nødvendig for den tjenesten de tilbyr. Andre ber om mer informasjon enn det som er nødvendig. Når du for eksempel er i en butikk og blir bedt om å bevise at du er gammel nok til å kjøpe et produkt eller en tjeneste, viser du fram legitimasjon. Det kan være et skole- eller studentbevis, bankkort, pass eller førerkort. På den legitimasjonen du viser fram vil det stå mer informasjon enn den personen som kontrollerer trenger, men det spiller ikke så stor rolle for det er ikke sannsynlig at kontrolløren vil huske informasjonen. Når du derimot gir fra deg overflødig informasjon i den digitale verden, lagres denne informasjonen, og den kan senere brukes til andre formål.
Etter hvert blir det slik at stadig flere av oss får en elektronisk ID som vi kan bruke for å identifisere oss i for eksempel nettbanken eller på offentlige websider. Dette er en enkel måte å identifisere brukere på og det kan derfor være lett å falle for fristelsen til å identifisere brukere slik i alle sammenhenger — også når det ikke er nødvendig av sikkerhetsgrunner. For eksempel bør vi ikke være nødt til å identifisere oss å samme måte for å sjekke åpningstider på arbeidskontoret som for å levere selvangivelse.
Innføringen av biometrisk ID, for eksempel i pass, og utbredelsen av RFID medfører en rekke nye utfordringer knyttet til overskuddinformasjon. I tillegg er det viktig å tenke på hva som skjer dersom for eksempel den biometriske profilen skulle komme på avveie. Et passord kan man alltid erstatte, men hva med et fingeravtrykk?
På denne måten vil nye teknologiske muligheter gi tilgang til nye typer og større mengder persondata. I takt med at mulighetene til å frembringe, systematisere og bearbeide informasjon øker, vil også ønskene og behovene for å utnytte disse mulighetene øke. Personvernet må derfor hele tiden tilpasses de nye mulighetene som den teknologiske utviklingen fører med seg. En viktig forutsetning for et fungerende personvern er at personvernhensyn kommer med som premiss for hvordan ny teknologi skal tas i bruk. På dette området har det norske Datatilsynet en viktig rolle som de ivaretar på en god måte. De er personvernets vakthund i elektronikkens tidsalder.
Dataregistre
Innen EU er det blitt opprettet flere dataregistre som for eksempel Schengen Information System (SIS). I 2003 inneholdt registeret 800.000 navn på ettersøkte og uønskede personer i Schengen-området. Et annet dataregister er fingeravtrykksregisteret Eurodac, der man registrerer alle asylsøkere og såkalte ulovlige innvandrere som blir tatt i EU-land. Slike registre og tilgangen til dem er helt klart et personvernproblem. Disse registrene fantes før 11. september, men i etterkant har mange, mange flere myndigheter fått tilgang til systemene. Det blir så utrolig lett å spre og gi tilgang til informasjon som er samlet og finnes elektronisk og tilgjengelig over internett. Det samme gjelder et demonstrantregister som også ble opprettet før angrepet mot tvillingtårnene i New York. De to foreslåtte registrene skulle knyttes til SIS, men det var stor skepsis til dem – før 11. september. Etter denne datoen ble det fart i innføringen av disse registrene. Det ene registeret mener kritikere er ment å rette seg mot toppmøtedemonstranter – personer som kan tenkes å delta i demonstrasjoner som for eksempel den som foregikk i Gøteborg mot EU-toppmøtet for noen år tilbake. Vil et slikt register være effektivt for å forhindre terrorisme? Er det ikke heller en trussel mot ytringsfriheten? Et annet “nyttig” dataregister er et register over utlendinger som ikke reiser hjem etter at visumet deres har utløpt. Dette er antakelig et svært effektivt register for å hindre uønsket innvandring, men det er neppe egnet for å forhindre terrorisme, slik man påstår.
———
6. Konklusjon: Den frie rettsstat — fikk Orwell rett?
(Dette utdraget er hentet fra side 26–28 i artikkelen. Red.)
“1984” virker kanskje ikke like sjokkerende i dag som den gjorde da den kom for femti år siden. Dette er mest skremmende, vi lever nå i et samfunn hvor overvåkning har blitt så vanlig at vi ikke lenger reflekterer over den innvirkningen den har på livet vårt. Ved første øyenkast er det kanskje lite av Winstons verden som minner oss om vårt samfunn. Vi har for lengst akseptert at vi lever i et overvåkningssamfunn, men lært å leve med dette fordi vi anser det for vårt eget beste.
Hva om vi ser nærmere etter? Det er sant at vi ikke har den invaderende overvåkningen som blir beskrevet i 1984, men hvor skal statens invasjon i privatlivet ende? Allerede har norske politikere foreslått å la fanger sone straffen hjemme hvis de bruker pålagte elektroniske armbånd som registrerer hvor de beveger seg. Samtidig har det blitt lagt fram å bruke de elektroniske armbåndene på demente og psykisk tilbakestående, vi må spørre oss selv: er dette virkelig et skritt vi ønsker å ta?
Tocquevilles frykt for selvsensur har slått til
Til en viss grad er Tocquevilles frykt for selvsensur begrunnet. Den selvsensuren han snakket om er så absolutt til stede i vårt samfunn. Dette er en form for selvsensur som kan forklares ut fra det sosiopolitiske klimaet som oppstod etter 11. september. I løpet av noen korte øyeblikk forandret verdensordenen seg for amerikanerne og deres allierte. En stor og langvarig usikkerhet slo rot i det amerikanske samfunnet, som ga utslag i form av sensurmekanismer. På samme måte foregår den “hemmelige” sensuren i 1984, det finnes ingen klare lover som forbyr fri tale, men det statlige systemet har implementert mekanismer som sørger for at ingen tør uttale seg kritisk. Winstons opplevelser i fengsel er et godt eksempel hvor langt disse mekanismene har kommet i 1984, men hvor er vi på vei i dag? Det er spesielt amerikansk media som bedriver en ekstrem selvsensur. Det gjør de til dels i frykt for å bli beskyldt for å være anti-amerikansk og å bryte med den gjengse oppfatning om at visse ting skal man ikke skrive om.
Det er viktig å nevne at også før hendelsen i New York i 2001 fant man en konservativ journalistkultur i Amerika, med en slik holdning om at det ar visse temaer man ikke skrev om. Blant annet kritikk av staten og det militære ble sett på som tabu. Amerikanske media var stort sett ikke stedet for å stille de kritiske spørsmålene, her gjaldt det å holde seg innenfor de gitte rammene. Denne selvsensurkulturen har økt sterkt siden 11. september og den amerikanske regjeringens “krig mot terror” som fulgte etter. Den jublende støtten rundt Bush-regjeringen som oppstod i dagene etter 11. september, har dødd ut, men publikum har allikevel ikke tilgang til all informasjon. En “ekstern” sensur fra de amerikanske myndighetene legger lokk på flere al-Qaida-opptak og videoer fra krigen i Midtøsten. Den offisielle forklaringen er frykt for at opptakene kan videreføre hemmelig propaganda, men ved å sette seg over ytringsfriheten setter Bush også en stopper for eventuelle annerledes tenkende.
Den frie rettsstat og “sorte hull”
Han ante ikke hvor han var. Trolig var han i Kjærlighetsministeriet, men det var umulig å vite det sikkert. Han var i en høyloftet celle uten vinduer og med vegger av skinnende hvite fliser. Skjulte lamper kastet en flom av kaldt lys over det, og det var en lav, summende lyd, som han antok hadde noe å gjøre med ventilasjonen.
Rettssystemet (eller mangelen derav) som Winston beskriver “1984”, ble ifølge Orwell basert på fangeleirene i Sovjet. I dag anser vi dette som historie, men er det virkelig det? Selv i lille Norge hører vi om samvittighetsfanger som ender i fengsel fordi de nekter å bruke våpen. Enda mer sjokkerende er allikevel vår stumme aksept av den beryktede fangeleiren Guantanamo. Den amerikanske leiren hvor påståtte terrorister holdes fanget i årevis uten lov og dom. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om amerikanske fangetransporter som har brakt terrorister til land hvor tortur er tillatt, slik at de slipper å foreta avhør på amerikansk jord?
Den absolutte rettssikkerheten som vi har hatt sånn tro på, har i årene etter 11. september blitt brutt ned bit for bit. Allikevel viser nye undersøkelser at vi ønsker denne overvåkningen og at vi aksepterer dette inngrepet i vår frihet. Orwell sa det best i de siste linjene av “1984”: “Han hadde seiret over seg selv. Han elsket Store Bror”. Vi er kanskje ikke et “orwellsk samfunn” ennå, men boken er en viktig påminner om hvor skjør friheten vår er og hvor viktig det er å slåss for den. Vi trenger ikke å akseptere alt vi ser på nyhetene og hvis vi gjør det så kan det i morgen være oss.