Den hvite rosen

Vox Pub­li­ca pre­sen­ter­er her utdrag av bidraget som fikk annen­premien i Ung­dom­skonkur­ransen Fritt Ord, en artikkelkonkur­ranse om ytrings­fri­het for ung­dom i alderen 12–20 år. Jør­gen A. Ulrik­sen er elev ved Sort­land videregående skole. Du kan også laste ned artikke­len i sin hel­het (pdf, 0,3 MB).

Kap 3. Å være vil­lig til å dø for sin mening 
(Utdraget er hen­tet fra side 11–17 i artikke­len. Red.)

Om mor­ge­nen den 18. feb­ru­ar 1943 dro Sophie og Hans Scholl til uni­ver­sitetet sitt i München med en svart kof­fert full av fly­ge­blad­er. Hans vis­ste at Gestapo var på sporet av ham. Det hadde han for­t­alt ven­nen Soehn­gen for to dager siden. Han fant der­for ut at han ville gjøre noe som kom til å få stor virkn­ing før han ble uskadelig­gjort. Sophie ville selv være med.

Hun mente at hun som kvinne let­tere ville slippe unna der­som de ble mis­tenke­lig­gjort. Dessuten trengte broren hjelp til å dele ut alle fly­ge­bladene. De delte ut fly­ge­bladene i bunker rundt omkring på gul­vet, i trap­pene, og i vin­duskarmene, mens alle stu­den­tene var på fore­lesning. De hadde dårlig tid på seg, og de vis­ste at kon­sekvensene ville være fatale der­som de ble oppdaget. Da de var på tur mot utgan­gen, kom de på at de hadde flere fly­ge­blad­er igjen.

De sprang opp trap­pa for å dele ut disse også. Da ringek­lok­ka ringte var søsknene i en av de øver­ste etas­jene. Da døra fra audi­to­ri­et plut­selig gikk opp, lot de som ingent­ing og gikk ned trap­pene sam­men med resten av stu­den­tene. Vak­tmesteren Jakob Schmid kom løpende mot dem. Sint tok han dem i armen og brølte ”dere er arrestert”! Vak­tmesteren tok dem til rek­toren og pro­fes­soren Wal­ter Wust, som også var SS-offiser.

Gestapo ble tilkalt og kom straks til uni­ver­sitetet. Søsknene ble så ført til Gestapos hov­ed­kvarter på Wit­tels­bach-paleet. Her ble de frem­stilt for avhør på hvert sitt rom. Både Sophie og Hans nek­tet at de hadde delt ut flygebladene.

Gestapo fant allikev­el en rekke bevis. Alle fly­ge­bladene fra uni­ver­sitetet ble sam­let inn, og de pas­set per­fekt i kof­fer­ten. Da Gestapo ransaket hybe­len til Hans fant de hun­dre 18-pfen­nigs frimerk­er. De hadde også fun­net et utkast til den siste løpesed­de­len da de ransaket Hans på uni­ver­sitetet. Gestapo-etter­forskeren Robert Mohr var den som hov­ed­sake­lig tok seg av avhørene.

Etter fun­net på hybe­len var søsknene Scholl sjanseløse. Dette skjønte de, og prøvde der­for å ta hele skylden på seg selv. De vis­ste at de med dette var i stor fare, men nek­tet tanken på å angi de andre medlemmene. De fikk vite at de med dette risik­erte dødsstraff. Gestapo nek­tet å tro på at to stu­den­ter alene kunne spre løpes­ed­lene til alle de største byene. Både Sophie og Hans sto på sitt, det var ingen andre som spred­de løpes­edler. Det fantes ingen mot­stands­gruppe. Om søndagsmor­ge­nen den 21. feb­ru­ar ble Christoph Prob­st tatt av Gestapo. Dette gikk sterkt inn på Sophie. Prob­st var far til tre små barn, og konen hans lå syk i bar­selfeber. Avhørene med Sophie og Hans gikk over fire dager. Fra da de ble tatt den 18. feb­ru­ar, og til og med sønda­gen da Prob­st ble tatt. I et av de siste forhørene holdt Sophies saks­be­han­dler Hr. Mohr en lek­sjon om hva nasjon­al­sosial­is­men under Hitler sto for. Han sa til Sophie at hun hadde vært med på å svekke den tyske forsvar­se­vnen ved å sabotere innsam­lingsak­sjon­er til sol­datene ved øst­fron­ten. Mohr vis­ste at Sophie ville få døds­dom, der­for forsøk­te han å berge henne ved å få henne til å si at hun hadde vært med på å dele ut fly­ge­bladene kun på grunn av broren. Sophie nek­tet for dette. Hun hadde vært med på å dele ut fly­ge­bladene av egen fri vil­je, og var vil­lig til å ta kon­sekvensene av det. Hun nek­tet å si at hun angret på det hun hadde gjort. Hun sto for sitt ønske om å fjerne nazidik­taturet og den blodi­ge kri­gen det førte. Sophie lurte på hvor­for hun og broren kunne bli straf­fet når de bare hadde prøvd å over­be­vise andre med ord. Hun fikk til svar at loven krevde det. ”Uten lov — ingen orden”, sa Mohr. Loven hadde helt fram til Hitlers mak­tover­takelse beskyt­tet ytrings­fri­heten. Da Hitler kom til mak­ten ble loven omformet slik at frie ytringer i ver­ste til­felle ble straf­fet med tuk­thus eller døden.

Da Mohr spurte Sophie om hva man skulle forholde seg til der­som en ikke bruk­te loven, svarte Sophie: ”Til samvit­tigheten” (kilde: fil­men ”Sophie Scholls siste dager”). Samvit­tigheten forteller at krig og blod­bad ikke er rett. Samvit­tigheten forteller at det ikke var rett at jødene skulle utry­d­des. Loven foran­dr­er seg, men det gjør ikke samvit­tigheten! Da Sophie nek­tet å si at hun hadde begått en feil på grunn av broren, var det ikke for­di hun var redd for å svik­te ham. Hun nek­tet å svik­te sin egen ide­olo­gi som sto for et annet Tysk­land enn det nazis­tene øns­ket. Hun sa at hun ville gjort det samme på nytt igjen. Hun mente det var på høy tid at noen turte ofre seg ved å sette ord på det mange tyskere følte.

Å si sin mening helt til det siste 
Både Sophie, Hans og Christoph ble anklaget for høy­for­ræderi og under­gravende virk­somhet. Om mor­ge­nen den 22. feb­ru­ar 1943 ble rettssak­en mot dem ført. Det var ingen nor­mal rettssak. Dom­meren Roland Freisler gjorde hva han kunne for å ned­verdi­ge de tiltalte. I rettssalen var det stort sett bare tilhen­gere av Hitler og hans nasjon­al­sosial­isme, så det var ingen støtte å få.

Det var ingen andre som kunne komme enn de som hadde adgangsko­rt, og selv om forel­drene til Sophie og Hans klarte å komme seg inn, ble de snart ført ut igjen. Forsvar­erne stilte ingen spørsmål ved det dom­meren sa, selv når han vir­ket som en anklager og ikke som en dom­mer. Da Sophie skulle fork­lare seg, ble hun spurt om hun angret på det hun hadde gjort. Hun svarte at det gjorde hun ikke. Hun sa at det tyske folket øns­ket seg fri­het, ikke slik som under nasjon­al­sosial­is­men. Under nasjon­al­sosial­is­men hadde ingen valg. Der ble alle tvunget til å gjøre slik Hitler bestemte. Hun sa at det tyske folket øns­ket at men­neskeverdet skulle styrkes igjen, slik at man kunne leve i pakt med samvit­tigheten. Da måtte man fjerne Hitler og stoppe hans hen­synsløse drap av jødene og blod­badet i Europa. Noen måtte gjøre noe der­som det tyske folket ikke skulle bli forhatt for alltid. Hun hadde bare vært med på å åpne øynene på folk, og mente at hun der­for hadde gjort det beste for folket.

Verken Sophie, Hans eller Christoph lot seg kue av dom­meren Freisler, som gjorde hva han kunne for å sette skrekk i folk, med den måten han behan­dlet de tiltalte på. Jo mer truet de følte seg, jo fastere svarte de på spørsmålene.

Dom­men ble som ven­tet. Alle fikk dødsstraff. Ikke engang Christoph som var far til tre små barn, ble spart. De skulle alle sam­men hen­rettes samme dag. Like før hen­ret­telsen fikk Sophie tre­ffe forel­drene sine. De var grepet av sorg, men også av stol­thet. Like før de måtte skille lag sa faren: ”Dere gjorde det rette, jeg er stolt av dere.” Så ble hun ført ut.

Han­dlin­gen som skapte bølger 
Om lag 80 men­nesker ble arrestert og dømt på grunn av mot­stand­sar­beid knyt­tet til ulike grup­per i måne­dene som kom. Medlemmene i ”Den hvite rosen” ble alle sam­men tatt. Willi Graf, Alek­sander Schmorell og pro­fes­sor Huber ble dømt til døden den 19. april 1943. Traute Lafrenz, Karin Schud­dekopf, Gisela Schertling og Susanne Hirzel fikk alle en fengselsstraff på ett år. Snart ble flere medlem­mer tatt og idømt fengselsstraff.

Hadde utdelin­gen av fly­ge­bladene noen virkn­ing, eller hadde kam­p­en vært forgjeves? Klarte medlemmene i ”Den hvite rosen” å påvirke det tyske folket, eller i hvert fall del­er av det?

En vik­tig hen­delse som kan tyde på at kam­p­en til ”Den hvite rosen” sat­te mot i folk, var det som skjed­de under 470-årsju­bileet til uni­ver­sitetet som Hans og Sophie stud­erte ved. Dette var den 13. jan­u­ar 1943, om lag en måned før Sophie og Hans ble tatt. Det var vel kjent at det var en mot­stands­gruppe som delte ut fly­ge­blad­er. Mange av stu­den­tene hadde dessuten lest flere av bladene. Som en del av jubileet opp­for­dret par­ti­for­man­nen i München Paul Geisler de kvin­nelige stu­den­tene om å slutte på uni­ver­sitetet og heller gi før­eren et barn. De kvin­nelige stu­den­tene rea­gerte ved å reise seg opp og gå mot utgan­gen. De ble stop­pet av Hitlers tjen­este­menn. Nå beg­y­nte også de mannlige stu­den­tene å gjøre opprør. De ropte at de kvin­nelige stu­den­tene måtte slippes fri. Da ingent­ing skjed­de, tok de en av nazi-stu­den­tled­erne til fange. De ville holde ham som gis­sel helt til kvinnene fikk gå. Gestapo ble tilkalt. De gjorde slutt på opprøret, og forsvarte par­ti­for­man­nen. Det er meget sannsyn­lig at fly­ge­bladene og innhold­et i dem gjorde det let­tere for stu­den­tene å gjøre opprør. Fly­ge­bladene sat­te ord på den gal­skapen regimet sto for. En gal­skap som stu­den­tene fikk oppleve gjen­nom denne episoden.

Det kan­skje vik­tig­ste som skjed­de var at en mann ved navn Hel­mut Von Moltke klarte å spre ”Hvite ros­es” sjette løpesed­del til Eng­land. Engel­skmennene trykket den opp i mil­lionop­plag og slapp bladene over Tysk­land ved hjelp av fly. Fly­ge­bladene hadde fått over­skriften: ”Tysk fly­ge­blad — et man­i­fest av stu­den­ter i München.”

Nå kunne verken Gestapo eller SS-tjen­este­mennene til Hitler gjøre kort pros­ess med å fjerne bladene, og hvem som helst som var nys­g­jer­rige kunne lese dem. Dette styr­ket selvsagt alle som var imot regimet. Det vir­ket også sterkt at flere av medlemmene i ”Den hvite rosen” ble hen­ret­tet, kun for­di de hadde kjem­pet med ord.

En vik­tig historie 
His­to­rien om medlemmene i ”Den hvite rosen” er en vik­tig his­to­rie. Disse stu­den­tene våget å sette ord på den gal­skapen Hitler førte, og spred­de fly­ge­bladene i håp om å åpne øynene til så mange som mulig. De vis­ste at de var i fare, der­som de ble oppdaget. Sam­men med mange andre følte de seg dypt såret av den umen­neske­lige behan­dlin­gen nazis­tene utsat­te sivil­be­folknin­gen for i de områ­dene de okku­perte. Som kri­tiske stu­den­ter nek­tet de å tro at jødene utvan­dret av fri vil­je, slik regimet ville at folket skulle tro. Sol­dater ved kon­sen­trasjon­sleirene for­t­alte om masseu­try­d­delsen av jødene. Medlemmene i ”Den hvite rosen” følte at de måtte gjøre noe for selv å være uten skyld. De måtte prøve å over­be­vise så mange som mulig om at man var nødt til å gjøre noe for å få slutt på ond­skapen. Da Sophie og Hans ble tatt av Gestapo, nek­tet de å gi slipp på sitt syn. Ikke en gang trusse­len om dødsstraff skulle få lov til å kue dem. Sophie kunne prøvd å forhan­dle seg fram til en bedre dom ved å angre på det hun gjorde. Det nek­tet hun, selv om hun kunne hatt størst­ede­len av livet foran seg. Hun nek­tet for at hun skulle gi tapt mot regimet. Hun kjem­pet til det siste for det hun sto for. Men­neskeverdet skulle bli det vik­tig­ste igjen! Men­neskene skulle kunne leve sam­men med god samvit­tighet, og med­følelse knyt­tet til hverandre.

Både Sophie, Hans og Christoph mente at det de gjorde ikke var forgjeves. Kan­skje tenk­te de på reak­sjo­nen fra sine menings­feller, når disse fikk vite at regimet tok liv kun på grunn av ord. Da de ble tatt livet av, ble de et sterkt sym­bol på at regimet bar i seg en større umen­neske­lighet enn den som var syn­lig. Dette var vik­tig for de som øns­ket å kjempe videre mot Hitler. Kam­plysten øker der uret­tfer­digheten kom­mer tydeligst fram.

Da løpes­ed­lene fra ”Den hvite rosen” ble spredd og lest, var det på en måte en ny virke­lighets­beskriv­else som kom til uttrykk. Mange hadde en anelse om hva slags for­fer­delige ting som skjed­de, men det var en anelse de fleste val­gte å se bort fra. Det var det behagelig­ste, dessuten hadde Hitler fått økonomien opp på et bedre nivå igjen, og mange hyl­let ham der­for som en helt. Da fly­ge­bladene ble spredd, sto det svart på hvitt det som var sannheten. Nå gikk det ikke an å se bort fra realiteten. Nå ble man kon­fron­tert enten man ville det eller ikke, og der­for tvunget til å ta et valg.

Denne vekkelsen var utrolig vik­tig. Nå var det ikke lengre slik at ingen turte å si noe.

”Ver­denslit­ter­a­turen er full av eksem­pler på his­to­ri­er om ”den ene mot de mange”; enkelt­per­son­er eller grup­per som våger å stå opp mot fastlåste sannheter”. (Brekke, Hagtvet, Waage 1994:22)

Hva kan vi lære av disse his­to­riene? Hva kan vi lære av den enorme vil­jen og med­følelsen til ”Den hvite rosen” som var så sterk at de risik­erte livet sitt, for å få det tyske folket til å innse at noe måtte gjøres? Er det slik at vi tenker: ”for noen modi­ge per­son­er”, og nøy­er oss med det?

Aktuelt også i dag 
Det finnes flere dik­tatur­er i dag som nek­ter innbyg­gerne å ytre seg fritt.

I den siste tiden er det ved­tatt at neste OL skal holdes i Kina. Kina er et dik­tatur. Det har flere fellestrekk med nazi-Tysk­land. Mange per­son­er har forsvun­net etter at de våget å si seg uenig i kom­mu­nist­styrets poli­tikk. Mange har blitt tor­tur­ert og drept, kun på grunn av fre­delige demon­strasjon­er! OL er vik­tig for Kina. Gjen­nom OL kan kine­serne vise fram sin nasjons stol­thet. Er det rett at vestlige og demokratiske land, som for eksem­pel vi i Norge, god­tar å delta i et land der vi finner brudd på flere av de vik­tig­ste men­neskerettene? Særlig med tanke på vårt ønske om å være fork­jem­per for men­neskerettighetene. Nei, i utgangspunk­tet ikke. På den annen side kan alle deltak­er­land bruke OL til å legge press på Kina. De kan kreve at det blir lagt til rette for ytrings­fri­het! Det må gjøres på en måte som virk­er, slik at det nåværende sys­temet ikke fort­set­ter slik som før, bare i skjul.

His­to­rien om Sophie Scholl og kam­p­en i ”Den hvite rosen” kan lære oss noe her. Der­som vi føler ans­var, og kjem­per med samvit­tigheten som våpen, kan vi nå veldig langt.