Hva de kalde krigerne kan lære oss

Det er vanskeligere og farligere å være dissident i dag enn under den kalde krigen.

Jo mer man for­fulg­te dem, de som kjem­pet for ytrings­fri­het og demo­kra­ti i det kom­mu­nis­tis­ke Øst-Euro­pa, desto bed­re had­de de det. De nøt godt av moralsk, poli­tisk og øko­no­misk støt­te fra det frie Ves­ten. De var den kal­de kri­gens stjer­ner, noen man kun­ne iden­ti­fi­se­re seg med og se opp til — og jour­na­lis­ter brak­te det­te bud­ska­pet vide­re med en kraft som bare voks­te, jo ver­re fri­hets­hel­te­ne ble pla­get.

Anna Polit­kovs­ka­ja ble først etter sin død en vik­tig his­to­rie for main­stre­am-medie­ne. Siden 1989 har situa­sjo­nen for men­neske­retts­ak­ti­vis­ter og regime­kri­ti­ke­re for­ver­ret seg. Der de i den kal­de kri­gen kun­ne reg­ne med støt­te fra stor­po­li­tik­ken og inn­fly­tel­ses­rike jour­na­lis­ter, er de nå hen­vist til fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner og nisje­pub­li­ka­sjo­ner. Masse­pub­li­ku­met leg­ger ikke mer­ke til dem. Der­med er ikke DDR-kri­ti­ke­ren Wolf Bier­manns bemerk­ning så tref­fen­de len­ger: «Den som ikke begir seg inn i fare, går til grun­ne av det».

Bier­manns for­mu­le­ring er bare til­syne­la­ten­de et para­doks. Menn som And­rej Sakha­rov, Vaclav Havel, Robert Have­mann opp­nåd­de med sin offent­li­ge kri­tikk inter­na­sjo­nal opp­merk­som­het. Den sat­te dem ikke bare i fare, den beskyt­tet dem også. For kon­kur­ran­sen mel­lom sys­te­me­ne som end­te med «den reelt eksis­te­ren­de sosia­lis­mens» sam­men­brudd i det Sov­jet-domi­ner­te Øst-Euro­pa, drei­de seg ikke bare om makt og hege­mo­ni, men også om å appel­le­re til følel­ser og for­nuft hos men­nes­ke­ne på den and­re siden.

His­to­rie­ne og kri­tik­ken ble spredd som smug­ler­va­rer

Kon­flik­ten som ble ført med poli­tis­ke argu­men­ter var av den grunn ingen kald krig. Noen av de mest vel­plas­ser­te sla­ge­ne mot sov­jet­kom­mu­nis­men kom ikke fra regje­rin­ge­ne i Wash­ing­ton, Lon­don, Paris og Bonn, men fra kri­ti­ke­re i egne rek­ker. De som våget å rive mas­ke­ne av ansik­te­ne til sov­jet­kom­mu­nis­mens lede­re, var for det mes­te selv pro­fi­ler­te og over­be­vis­te kom­mu­nis­ter.

DDRs mest popu­læ­re bor­ger­retts­for­kjem­per Robert Have­mann poeng­ter­te for eksem­pel at det sosia­lis­tis­ke sam­fun­net bare for­tjen­te å bli kalt «frem­skritts­venn­lig» hvis det ikke under­tryk­ket ytrings­fri­he­ten. Der­med sat­te han ledel­sen i «den førs­te arbei­der- og bonde­sta­ten på tysk jord» i et ulø­se­lig dilem­ma: Lot de ham få sin vil­je, vil­le det under­mi­ne­re makt­grunn­la­get deres, som blant annet berod­de på en påstand det ikke var lov å dis­ku­te­re: at regi­met var legi­ti­mert av 99,9 pro­sent opp­slut­ning i fol­ket. Kneb­let de ham, vil­le det bare bekref­te Have­manns tese.

Robert Havemann. Omslaget til boken "Fragen Antworten Fragen", R. Piper & Co Verlag 1970.
Robert Have­mann på omsla­get til boken «Fra­gen Antwor­ten Fra­gen», gitt ut av R. Piper & Co Ver­lag, Mün­chen 1970.

Øst­stat­re­gi­me­ne vil­le ikke ta sjan­sen på en dis­ku­sjon med kri­ti­ker­ne. Men de vek sam­ti­dig til­ba­ke for å brin­ge dem til taus­het med tvang. Det­te bidro til kom­mu­nis­mens under­gang, for kri­ti­ker­ne kon­fron­ter­te sine topp-poli­ti­ke­re og deres suk­sess­pro­pa­gan­da skån­sel­løst med beret­nin­ger fra den poli­tis­ke og sam­funns­mes­si­ge vir­ke­lig­he­tens inn­si­de.

Dis­si­den­te­ne sat­te også press på de vest­li­ge poli­ti­ker­ne

Ale­ne had­de nok ikke regime­kri­ti­ker­ne vært i stand til å bry­te gjen­nom de mure­ne av taus­het som mak­ten reis­te rundt dem. Medi­er og for­lag i Ves­ten skaf­fet Have­mann og and­re dis­si­den­ter nød­ven­dig pub­li­si­tet og aner­kjen­nel­se. At en filo­sof fra marx­is­men-leni­nis­mens vans­ke­lig til­gjen­ge­li­ge ver­den som DDR-sys­tem­kri­ti­ke­ren Rudolf Bahro i slut­ten av 1970-åre­ne kun­ne nyte best­sel­ger-suk­sess med boken «Alter­na­ti­vet: til kri­tik­ken av den fak­tisk eksis­te­ren­de sosia­lis­men», kun­ne han ikke bare tak­ke seg selv for. Boken for­ut­sat­te dyp sys­tem­kunn­skap og filo­so­fisk utdan­ning hos lese­ren. Vest­li­ge medi­er viss­te å ska­pe sym­pa­ti for folk som Bahro. Pub­li­kum kvit­ter­te med å beløn­ne deres mot og opp­munt­re til vide­re inn­sats.

For medie­ne var det på så man­ge slags vis en glim­ren­de for­ret­ning. Helte­his­to­ri­er slår an. Da Have­mann som gam­mel, syk mann i hus­ar­rest, bevok­tet av hundre­vis av politi­folk og agen­ter og til­syne­la­ten­de iso­lert fra sine ven­ner og støtte­spil­le­re, klar­te å smug­le ut manu­skrip­ter og gi inter­vju­er, var det ikke bare en stor poli­tisk sen­sa­sjon. Det var også en per­fekt, nær­mest arke­ty­pisk for­tel­ling om den men­nes­ke­li­ge fri­hets­trangs uthol­den­het, og den had­de en vold­som effekt. Sli­ke his­to­ri­er ga Have­mann og and­re dis­si­den­ter en popu­la­ri­tet som regi­me­ne i Øst-Euro­pa for­søk­te å mot­vir­ke med iso­la­sjon, kri­mi­na­li­se­ring og bann­ly­sing. Men ikke engang med pro­pa­gan­da­en med det størs­te poten­sia­let, den små­bor­ger­li­ge ankla­gen om per­son­lig for­fen­ge­lig­het, klar­te de å utret­te noe.

Siden folk i øst­sta­te­ne kas­tet seg over og dis­ku­ter­te ethvert fritt ord som ble ytret hos dem, infil­trer­te medie­dek­nin­gen fra Ves­ten også de kom­mu­nis­tis­ke sam­fun­ne­ne.

His­to­rie­ne og kri­tik­ken ble spredd som smug­ler­va­rer

, ofte kopiert for hånd, et røren­de møy­som­me­lig arbeid for­bun­det med bety­de­lig fare. De hjalp man­ge men­nes­ker til å ta mot til seg og ta seg fri­he­ter, og ikke minst gjø­re det­te i offent­lig­he­ten. Freds- og bor­ger­retts­be­ve­gel­se­ne på 1980-tal­let vant raskt stør­re til­slut­ning og gikk ured­de og med sta­dig vok­sen­de selv­sik­ker­het ut i det offent­li­ge rom. Reak­sjo­ne­ne vis­te hvor hjelpe­løse myn­dig­he­te­ne sto over­for den­ne utvik­lin­gen.

Det morals­ke tryk­ket helte­his­to­rie­ne skap­te, påvir­ket også poli­tik­ken i Ves­ten. Dis­si­den­te­ne nåd­de sin aller størs­te popu­la­ri­tet i et vir­ke­lig his­to­risk øye­blikk. Man­ge vest­li­ge poli­ti­ke­re var beredt til å inn­gå diplo­ma­tis­ke kom­pro­mis­ser med kom­mu­nis­men, mot let­tel­ser i rei­se- og han­dels­re­strik­sjo­ner og poli­tis­ke reserve­løs­nin­ger som den fel­les men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­rin­gen i KSSE-slut­tak­ten fra 1975. Bor­ger­retts­be­ve­gel­ser som «Char­ta 77» og tall­rike oppo­si­sjo­nel­le skild­rin­ger av den vir­ke­li­ge situa­sjo­nen avslør­te ikke bare ledel­sen i kom­mu­nist­lan­de­ne som hyk­le­re som kun var ute etter å behol­de mak­ten.

Dis­si­den­te­ne sat­te også press på de vest­li­ge poli­ti­ker­ne

som bare var så alt­for inn­stilt på å kom­me til enig­het med sine mot­par­ter i øst.

Dis­si­den­te­ne for­styr­ret den tvangs­på­lag­te ind­re fre­den i de kom­mu­nis­tis­ke sam­fun­ne­ne og under­grav­de sam­ti­dig den diplo­ma­tis­ke har­mo­ni­se­rin­gens små frem­skritt, som den poli­tis­ke main­stre­am i Ves­ten tru­et med å si seg for­nøyd med. Med hjelp fra vest­li­ge medi­er bidro dis­si­den­te­ne til at den stiv­nak­ke­de anti­kom­mu­nis­men fra de tid­li­ge etter­krigs­åre­ne ikke ble avløst av en like ideo­lo­gisk over­dre­ven og for kom­pro­missvil­lig stats­in­sti­tu­sjo­na­li­sert avspen­nings­po­li­tikk.

De fles­te dis­si­den­ter blir ryd­det av vei­en i all still­het

Med sitt arbeid sør­get Anna Polit­kovs­ka­ja på lig­nen­de vis for dis­so­nans mel­lom Vla­di­mir Putin og hans nye ven­ner i Ves­ten. Hen­nes bak­grunn var dess­uten fra de parti­styr­te medie­ne fra før kom­mu­nis­mens sam­men­brudd, og hun til­hør­te der­med enty­dig den gam­le poli­tis­ke og intel­lek­tu­el­le eli­ten, den sam­me som Putin stam­mer fra. Også Polit­kovs­ka­ja kan der­med kor­rekt beskri­ves som en dis­si­dent, selv om dis­si­den­ter er blitt uvan­li­ge i en mer kom­pleks ver­dens­or­den.

Kom­mu­nis­men har veket plas­sen som domi­ne­ren­de dok­tri­ne til for­del for en form for nasjo­na­lis­me som ikke er basert på noen kon­sis­tent filo­so­fi. Ytrings­fri­he­ten går i dag rela­tivt langt. Like­vel reg­nes kri­tikk av sam­funns­for­hold som å ski­te i eget reir og som bak­vas­kel­se. Kri­tikk av de mek­ti­ge kan for­føl­ges juri­disk, slik man i gam­le dager gjor­de med majes­tets­for­nær­mel­ser. Blant de retts­li­ge våp­ne­ne mot dis­si­dens hører fort­satt poli­tisk påvir­ke­de retts­sa­ker og annen per­ver­te­ring av lov og rett. I dag kom­mer øko­no­misk press i til­legg — en medie­virk­som­het som ikke hol­der seg til den god­kjen­te lin­jen, kan raskt bli slukt av et kon­sern som står sta­ten nær. Og ved siden av regi­mets lakei­er fin­nes lys­sky ban­der av høyre­eks­tre­me som helt i tråd med top­pe­nes øns­ker skrem­mer eller myr­der de som våger å bry­te tabu­er. Faren er alt­så mye stør­re enn før, for den gang var fron­te­ne mer over­sikt­li­ge.

En slik til­stand hers­ker ikke bare i Russ­land. I mang­fol­di­ge regio­na­le og nasjo­na­le vari­an­ter — helt til de eks­tre­me mot­set­nin­ge­ne som pre­ger den røde tur­bo­ka­pi­ta­lis­men i Kina — fin­nes det struk­tu­rel­le lik­he­ter i alle land på ters­ke­len mel­lom dik­ta­tur og demo­kra­ti. Russ­land og Kina er de mek­tigs­te av dem. Geo­gra­fisk og poli­tisk er det Tyr­kia og sta­te­ne i Nord-Afri­ka som står sær­lig nær Euro­pa. Den aktu­el­le stri­den om den bul­gars­ke sta­tens vik­tigs­te nasjons­byg­gen­de for­tel­ling — his­to­ri­ke­ren Marti­na Bale­va har gått i eksil i Tysk­land og blir utsatt for nasjo­na­lis­tis­ke draps­trus­ler — viser at ikke engang EU-land er vak­si­nert mot den slags.

Helte­his­to­ri­er om fri­hets­ak­ti­vis­ter druk­ner i net­tets øre­dø­ven­de brus

Anna Polit­kovs­ka­ja ble først i døden en vik­tig his­to­rie for main­stre­am-medie­ne. Like­så Hrant Dink, den tyr­kis­ke jour­na­lis­tik­kens sto­re armens­ke dis­si­dent. Men de ble i hvert fall sto­re his­to­ri­er.

De fles­te dis­si­den­ter blir ryd­det av vei­en i all still­het

— drept, fengs­let. I bes­te fall når de et stør­re pub­li­kums opp­merk­som­het som num­re i sta­ti­stik­ke­ne til Repor­te­re uten gren­ser og and­re fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner.

Anna Politkovskaja. Utsnitt av omslaget til boken "Mitt russiske testament" (foto: Cappelen)
Anna Polit­kovs­ka­ja (1958–2006). Utsnitt av omsla­get til boken «Mitt rus­sis­ke tes­ta­ment» (foto: Cap­pe­len)

Det kine­sis­ke eksemp­let viser at dis­si­den­ter er sær­lig utsatt når de søker offent­lig­het via inter­nett. Net­tet til­byr utvil­somt mer rom og mulig­het for ytrings­fri­het enn noe medi­um har gjort før. Men det er et rom hvor den full­sten­di­ge kon­trol­len over infor­ma­sjons­fly­ten og dens opp­havs­per­soner og ord­sty­re­re ikke bare er mulig, men for lengst etab­lert prak­sis. Selv om fel­les­skap av bru­ke­re — com­mu­nities — opp­står hur­tig og kan bli sto­re, har de bare til­syne­la­ten­de tyng­de. De er mak­tes­løse for­di de sjel­den har kon­tak­ter til main­stre­am-medie­ne, og ald­ri til poli­tik­ken. Helte­his­to­ri­er om fri­hets­ak­ti­vis­ter druk­ner i net­tets øre­dø­ven­de brus. Det fin­nes ingen mulig­het til å mobi­li­se­re et demo­kra­tisk inn­stilt pub­li­kum til å vise sym­pa­ti på sam­me måte som under den kal­de kri­gen.

Den kal­de kri­gen var pre­get av en patos som rett­fer­dig­gjor­de dra­ma­tis­ke ges­ter i medi­er og poli­tikk — klok­ken sto all­tid på fem minut­ter før ver­dens under­gang. And­re tema­er har trengt seg inn i bevisst­he­ten, den inter­na­sjo­na­le ter­ro­ris­men, glo­ba­li­se­rings­spørs­mål. Beg­ge berø­rer nett­opp i ters­kel­sam­funn, men ikke bare der, men­nes­ke- og bor­ger­ret­tig­he­ter. Men hel­ler ikke av den­ne erkjen­nel­sen føl­ger en pub­li­sis­tisk lin­je.

Vi for­søm­te å for­tel­le his­to­ri­en om Polit­kovs­ka­ja tyde­lig og klart

Mål­ski­ve­ne for kri­tikk er hel­ler ikke len­ger like hjelpe­løse som kom­mu­nis­te­ne. De har fær­re skrup­ler og er glat­te­re. Der­til kom­mer at kva­si­de­mo­kra­ti­enes makt­ha­ve­re iscene­set­ter sine egne sym­bol­met­te­de his­to­ri­er, der de leg­ger til ret­te for en ufar­lig form for kri­tikk. En Gad­da­fi viser seg utkledd i folke­drakt, en Putin avslø­rer sin mus­ku­lø­se over­kropp for kame­ra­et og stir­rer barskt fram­for seg. Ves­ten morer seg med å for­de­le iro­nis­ke ordens­ka­rak­te­rer.

En tysk avis brak­te Putin-bil­de­ne med ommøb­le­ring av regje­rin­gen i Mosk­va som for­an­led­ning. «Den som viser seg fram, har ingen­ting å skju­le,» het det i en hel­si­des artik­kel som bare var basert på for­tolk­ning av dis­se bil­de­ne. Der hvor det er så mye over­fla­te å for­hol­de seg til, trengs ikke den kal­de kri­gens ana­ly­tis­ke Kreml-ast­ro­lo­gi, og hel­ler ikke ube­kve­me, uro­stif­ten­de rus­sis­ke Putin-kri­ti­ke­re. Og er han ikke vår alli­er­te i kam­pen mot inter­na­sjo­nal ter­ro­ris­me og for­ret­nings­part­ner i energi­spørs­mål, lik­som?

Anna Polit­kovs­ka­ja sat­te seg selv i fare ved å kas­te skyg­ge over bil­det av den «gul­len­de rene» demo­kra­ten Putin. Nå og da vant hun gehør for sin ver­sjon av his­to­ri­en om Putin i stør­re sirk­ler enn dem hun ellers nåd­de gjen­nom sin lil­le avis. Vi for­søm­te å for­tel­le his­to­ri­en om Polit­kovs­ka­ja tyde­lig og klart og å brin­ge den inn i den glo­ba­le offent­lig­he­tens bevisst­het. Til slutt var hun ale­ne.

Joa­chim Wid­mann er sjef­re­dak­tør for det tys­ke nyhets­by­rå­et Deut­scher Depe­schen­di­enst (ddp). Han pub­li­ser­te i 1997 en bok om den tys­ke stats­sik­ker­hets­tje­nes­tens (Sta­si) arbeid og ofre med tit­te­len «Dich kriegen wir weich». Wid­mann har også sam­men med Katja Have­mann skre­vet boken «Robert Have­mann oder wie die DDR sich erle­dig­te» (utgitt 2003), om DDRs mest popu­læ­re bor­ger­retts­for­kjem­per og kret­sen rundt ham. 

Artik­ke­len er over­satt fra tysk av Olav Anders Øvre­bø. Den er også pub­li­sert i ori­gi­nal­språ­ket på Zeit Online.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] is more dan­gerous than ever to speak out against repres­si­ve regi­mes. Ger­man edi­tor Joa­chim Wid­mann makes this point in an essay pub­lis­hed this week (in Nor­we­gi­an), one year after Rus­sian jour­na­list Anna Polit­kovs­kaya was […]

til toppen