Det visuelle konvent (1)

Taler er kjedelige. Film og fjernsynsserier er underholdende. Så hva gjør man, når man skal tiltrekke seere og velgere til en fire dagers lang talemaraton?

I år var Demokratene litt mer nytenk­ende enn Repub­likan­erne, da de arrangerte deres kon­vent. Ordene, stemmene og tal­ene ble sup­plert med visuelle appeller, egnet til å inngå i den van­lige sofa-seer-modus, og bereg­net til å vekke følelser hos seeren.

Det visuelle er ikke noe nytt. Kon­ven­tene har alltid budt på gode bilder som pre­sen­ter­er kan­di­dat­en på over­be­visende måter. Mest ser vi led­eren tale selvsikkert til sine mange tilhørere som alle virk­er så over­be­vist, at man nesten selv blir over­be­vist; helt uavhengig av hva taleren sier. For hvis noen virke­lig tror så sterkt på en mann som de ser ut til, så må han jo være troverdig.

Slike bilder blir ofte brukt i poli­tiske fjern­syn­sreklamer når val­gkam­p­en senere går inn i den avs­lut­tende fasen, hvor kan­di­dat­en skal vise sin visjonære side. Se for eksem­pel neden­stående reklame for George H. W. Bush (alt­så Bush den eldre) som gir vel­val­gte klipp fra hans nom­i­nasjon­stale på kon­ven­tet i 1988. Her får vi virke­lig en forståelse for hvor store disse arrange­menter er.

Legg merke til hvor­dan kam­er­aet først panor­erer lang­somt gjen­nom den enorme salen og vis­er hvor kolos­salt mange men­nesker som er til stede. Gjen­nom en over­ton­ing til et halvnært bilde av Bush på taler­stolen, smeltes de mange men­nesker sam­men med taleren, så kan­di­dat­en og tilhør­erne visuelt blir uad­skil­lelige. Så ser vi tilhør­erne over nakken av Bush, slik som han må se dem fra sin posisjon. Så tilbake til Bush, før det klippes til et nær­bilde av en jublende kvin­nelig tilhør­er. Og videre til andre jublende mennesker.

Massen doku­menter­er meng­den som står sam­men med Bush. De skaper det man på engel­sk kaller for band­wag­on-effekt. I USA er en “band­wag­on” vog­nen i en parade som kjør­er orkesteret (the band) og alle føl­ger gladelig etter denne vog­nen. Band­wag­on-effekt er alt­så den effekt som opp­står når folk uten videre – og uten å tenke noe særlig på argu­menter – føl­ger etter fler­tal­let. Som når vi ser på rekla­men at mange hyller Bush og han ser ut som en vin­ner, og der­for får lyst til å være på hans team.

Det er en sterk men­neske­lig trang å gjøre som andre og alle har et ønske om å være en del av det vin­nende laget. Dette inviter­er bildene i rekla­men til. Sam­tidig gjør nær­bilder av enkelt­per­son­er det tydelig at massen, de mange men­neskene, også er indi­vider som du og jeg. De vis­er at dette kunne ha vært deg, og de fremvis­er emosjon­er til etter­føl­gelse: glede og hyllest til led­eren. Se selv her, hvor glade de er:

Denne 30-sekun­ders video fra 1988 er en fortet­tet og omhyggelig klip­pet utgave, som formi­dler gjen­nom bilder og får oss til å glemme hvor mye ordene egentlig dominer­er de amerikanske par­tikon­ven­tene. Denne ver­bale dom­i­nansen prøvde Demokratene tilsynela­tende å gjøre noe med i år. De hadde pro­dusert en lang rekke korte video­er som ble vist for tilhør­erne i kon­ventsalen. For eksem­pel hen­vendte tidligere pres­i­dent Carter seg til del­e­gatene gjen­nom en slik video. Selv om også han i denne videoen talte, var hans hen­ven­delse mer lik det vi van­ligvis opplever på fjern­syn: en per­son som vis­es i halvnær (dvs. fra litt under skul­drene og opp), som sit­ter ned, og som snakker til oss, frem­for å holde tal­en til oss – eller kan­skje ret­tere rop­er ut i salen.

En annen video var en hyllest til Sen­a­tor Edward Kennedy som døde i 2009. Fil­men vis­er bilder fra Kennedys lange poli­tiske liv, deri­blant hvor­dan han beseiret Mitt Rom­ney i sen­a­tor­val­get for Mass­a­chu­setts i 1994. Vi ser Kennedy i en tv-debatt slå fast at mens hans posisjon i abort­spørsmålet alltid har vært for fri abort, alt­så “pro-choice”, så har Rom­ney kon­stant vak­let. Hans posisjon har vært “mul­ti­ple choice”. Videoen beretter om Kennedys bedrifter og poli­tiske seir­er og vev­er hans kar­ri­er­er og visjon­er sam­men med Oba­mas plan for USA. Oba­ma som hyller Kennedy, og Kennedy som hyller Oba­ma: “This is the cause of my life: new hope”. Da fil­men ton­er ut vis­er det siste still­bilde ryggen av Oba­ma og Kennedy som sam­men slen­tr­er side om side ned av en parkvei.

Både Carter og Kennedy er poli­tiske insidere, de er en del av Wash­ing­ton. Det samme er mange av de andre som det ble vist korte filmer om: visepres­i­dent Joe Biden, førstedame Michelle Oba­ma og selvføl­gelig pres­i­dent Barack Oba­ma. Men det som adskilte demokratenes kon­vent fra repub­likan­erne var de mange video­er som viste helt van­lige amerikanere, og for­t­alte deres his­to­ri­er om hvor­dan Demokratenes og Oba­mas poli­tikk har forbedret deres liv. Vi ser men­nesker som du og jeg, folk som er blitt syke, har mis­tet jobben sin eller har hatt prob­le­mer med skolen. Men med Oba­mas poli­tikk – er argu­mentet – er alle disse van­lige folkene kom­met videre og har fått det bedre. Mens Repub­likan­erne på taler­stolen lot par­ti­sol­dater, guvernør­er og sen­a­tor­er fortelle tilhør­erne at de egentlig er van­lige folk som har kjem­pet seg opp fra vanske­lige økonomiske kår, så viste demokratene van­lige folk i video­er og på talerstolen.

Ta for eksem­pel Ryan Case. Han talte på kon­ven­tet. Men før han entret salen fikk vi hans his­to­rie i en film. Den vel­pro­duserte fil­men beg­yn­ner med ettertenk­som musikk, som ingen bemerk­er, men som set­ter oss i den rette emosjonelle stemnin­gen, på samme måte som vi kjen­ner det fra film. Vi ser en solnedgang bak et skogter­reng, det klippes til nær­bilder av planter, mens vi høre den unge man­nen si: “Det er vanske­lig å fortelle min his­to­rie. Men jeg innser at det også kan tjene som eksem­pel på pre­sist hva som er på spill i denne val­gkam­p­en”. Vi ser ryggen av den unge man­nen, skifter til hans blikk ut over amerikanske fjell; før alt ton­er ut i svart og det klippes til ham sit­tende uten­for med blikket ned. En tekst forteller at dette er Ryan Case, og vi ven­ter i spen­ning, for vi vet at vi nå får hans his­to­rie: “Da jeg var syt­ten, ble min far syk. Han fikk influ­en­sa. Det er ikke noe særlig å få influ­en­sa, …. men det gikk ikke vekk”. His­to­rien følges av fal­mete foto av en lykke­lig fam­i­lie, næn­somt bland­et med klipp fra Ryans ensomme van­dring i naturen, mens vi forstår at man­ge­len på syke­for­sikring gjorde at det gikk fryk­telig galt – og ikke bare med faren:

Etter å ha gi oss forståelse for de for­fer­delige kon­sekvensene av man­glende syke­for­sikring vis­er videoen oss veien videre: Oba­mas plan vil løse prob­lemene. Barack møter Ryan, deres his­to­ri­er flettes sam­men, og Ryan står på taler­stolen for Oba­ma-kam­pan­jen. Vide­o­fortellin­gen leg­ger opp til at vi forstår Ryans poli­tiske engas­je­ment som et resul­tat av hans his­to­rie, frem­for at hans his­to­rie blir for­t­alt på grunn av hans par­tipoli­tiske engas­je­ment. Når han endelig går inn på den enorme sce­nen i Char­lotte kjen­ner vi ham allerede. Vi føler med ham og vi ønsker å støtte ham. For vi har jo hørt – og sett – hans his­to­rie. Alt hva han sier er gjen­nom­syret av de følelser videoen vekket. Det gir en helt annen respons til tal­en enn hvis ordene alene skulle ha fremkalt disse emosjon­er. Til sam­men­likn­ing måtte de mange poli­tikere – som i slike sam­men­henger per defin­isjon ikke er folk flest – på Repub­likan­ernes kon­vent hele tiden bruke den første del av sine taler på å fortelle sin (vanske­lige) his­to­rie. Etter igjen og igjen å ha hørt taleren fortelle om sin harde oppvekst, beg­yn­ner disse fortellinger ikke alene å bli klis­jeer, men risik­er­er å frem­stå som kynisk spin, frem­for aut­en­tisk engas­je­ment. Men hvis vi får slike fortellinger berettet, eller snarere fremvist, gjen­nom fjern­syn­sre­torikk, virk­er de min­dre pos­tulerende og mer ekte, sanne og overbevisende.

Mens de fleste talere hos Repub­likan­erne var guvernør­er og sen­a­tor­er og deres first ladies, bruk­te Demokratene en mye høyere andel av “van­lige folk”, og for­beredte hver gang deres ankomst på sce­nen med en film. Vi så Maria Ciano som var en “stay at home mom” og tidligere Repub­likan­er, vi møtte Nathan Davis, en ung krigsvet­er­an fra Irak, vi så en film om USAs bilin­dus­tri og lyt­tet til “assem­bly work­er” Karen Eusanio fortelle at Oba­mas red­ningspakke red­det fab­rikken og hennes arbei­d­splass; og vi hørte Sta­cy Lihn, en van­lig mor, fortelle i en film om dem hun er aller mest glad i: sin fam­i­lie, og sin lille dat­ter, Zoe, som er født med en poten­sielt dødelig hjert­ede­fekt. Etter den beve­g­ende fil­men om fam­i­lien og dat­terens liv som ble red­det av Oba­mas “Afford­able Care Act” (Oba­macare), kom­mer hele fam­i­lien inn på sce­nen. Mens faren hold­er Zoe i armen og har hennes storesøster ved siden, opp­for­dr­er Sta­cy til ikke å stemme på Rom­ney som vil legge ned Oba­macare. For hvis det skjer, sier hun med skjel­vende stemme, er Zoes dager talte: “There is no way we can afford for all the care she needs to survive”.

http://www.youtube.com/watch?v=Uny3ur5l4_I

Filmene av de van­lige amerikanere, men også av de reelle demokratiske rep­re­sen­tan­ter, og av Barack og Michelle gir både vari­asjon og sterke, lev­ende visuelle appeller som påvirk­er følelsene, og de gir talerne og tilhør­erne et felles utgangspunkt for forståelse og iden­ti­fikasjon før taleren har sagt et eneste ord. Men, som jeg skal beskrive i neste bloginn­legg, er det slett ikke sikkert at disse visuelle emosjonelle appeller som vis­es i kon­ventsalen – og som er så veleg­net for fjern­syn – over­hodet når frem til fjernsynsseerne.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen