Det skrives for tiden mange master- og bacheloroppgaver om mediedekningen av terroraksjonen 22. juli 2011. Noen av dem fortjener en bredere oppmerksomhet enn den de får fra sine obligatoriske sensorer. Derfor er fire av fjorårets bacheloroppgaver ved journalistutdanningen i Volda publisert i en liten antologi, utgitt på Unipub forlag med tittelen “Mediene og terroraksjonen. Studier av norske mediers dekning av 22.juli”.
I denne artikkelen vil jeg presentere og utdype disse hovedpunktene fra de fire studentbidragene:
- Av tv-kanalene var TV 2 først ute med viktig informasjon, men NRK brukte langt flere kilder i sin dekning av terroraksjonen det første kaotiske døgnet.
- I det øyeblikk gjerningsmannens identitet ble kjent, oppstod det en bemerkelsesverdig endring i språkbruken i nyhetene.
- Aktive Twitter-brukere opplevde dette mediet som en rask og pålitelig nyhetskilde denne dagen — forutsatt at “du følger de rette personene”.
- Skadde personer som ble eksponert på bilder i nyhetsmediene, har ingen innvendinger til at det i denne situasjonen ble publisert slike bilder av dem uten samtykke.
Dette er fire separate og selvstendige studier, med ulik metodebruk og uten annen sammenheng enn at de handler om representasjonen av 22. juli i mediene det aller første kaotiske døgnet.
Terrordøgnet på tv
Fjernsynet var den viktigste kilden for informasjon de første timene etter terrorangrepet 22. juli (se f.eks. Kristian Tolonens presentasjon om mediebruken 22. juli (pdf), lagt fram på medlemsmøte i Kommunikasjonsforeningen 06.10.2011). Men hva gjorde egentlig våre to landsdekkende TV-kanaler da bomben ved regjeringskvartalet gikk av? Hva sendte de på lufta? Var det noen forskjeller mellom dem?
Journaliststudentene Siri Eggen, Natalie Remøe Hansen og Hanna Haug Røset har gjennomført en kvantitativ og komparativ innholdsanalyse av NRKs og TV 2s sendinger de første 24 timene etter at terrorangrepet startet. Begge kanalene hadde kontinuerlig nyhetssending i denne perioden. Undersøkelsen avdekker noen markante forskjeller mellom de to kanalene.
Tidslinjen
Ved hjelp av en tidslinje viser artikkelforfatterne tidspunkt for publisering av sentrale opplysninger. Her er noen eksempler:
Bomben ved regjeringskvartalet gikk av klokka 15.25. TV 2 var på lufta av med ekstra nyhetssending fra klokka 15.48. Kanalen hadde levende bilder fra regjeringskvartalet fra ca. 15.50, og en standup-reporter på lufta omtrent samtidig. NRK startet sin sending klokka 16, og viste sine første bilder fra regjeringskvartalet tre minutter senere, samtidig som de hadde telefonintervju med en reporter på Ullevål.
NRK intervjuet den første eksperten – Atle Mesøy, introdusert som «ekspert på islamisme og terror» — klokka 16.13. TV 2 hadde sin første terrorekspert i studio klokka 16.35.
Skytingen på Utøya startet klokka 17.21 og Nordre Buskerud politidistrikt mottok den første meldingen klokka 17.24. På TV 2 nevnes Utøya først av statsminister Jens Stoltenberg klokka 18.00, og på NRK nevnes Utøya i et spørsmål til politiet klokka 18.03 — et spørsmål som ikke blir besvart. TV 2 har en egen melding om Utøya klokka 18.17, NRK kl 18.22, altså nøyaktig en time etter at skytingen startet. Begge redaksjonene var godt kjent med aktiviteten på Twitter der den første meldingen om skyting ble sendt klokka 17.36, men man ventet altså med å nevne dette.
Klokka 18.17 opplyser TV 2 at en mann utkledd som politi skyter på Utøya. Klokka 18.24 melder NRK det samme. En time senere melder begge kanalene omtrent samtidig at mannen er pågrepet. Opplysningene om at mannen er etnisk norsk, kommer i begge kanalene klokka 23.21, da politiet holder pressekonferanse. TV 2 forteller klokka 01.44 at den pågrepne heter Anders Behring Breivik, NRK forteller det samme klokka 02.53.
TV 2 var også litt tidligere ute enn NRK med standup fra Sollihøgda, altså om Utøya. TV 2 sender det første intervjuet med en overlevende fra Utøya klokka 23.45. NRK har et lignende intervju klokka 00.58.
Tidslinjen viser at TV 2 i mange tilfeller er ute noen minutter før NRK med sentrale opplysninger. I andre tilfeller kommer informasjonen samtidig på de to kanalene.
Sjanger
Det første døgnet er det overføring av pressekonferanser som er den dominerende sjangeren i begge kanaler. I løpet av de første 24 timer bruker NRK over 6 timer på å vise pressekonferanser, mens TV 2 bruker 4,5 timer (tallene inkluderer en rekke repriser).
Når det gjelder bruk av reportasjer og standup, er det store forskjeller mellom de to kanalene (med reportasjer menes her sammensatte og redigerte videoer som er laget ferdig før de sendes. Med standup menes direkteinnslag med reporter som rapporterer fra felten). NRK har til sammen nesten fire timer med reportasjer, mens TV 2 har litt over to timer. Til gjengjeld bruker TV 2 dobbelt så mye standup som NRK — henholdsvis fire mot to timer. Vi ser altså at TV 2 i så måte produserer nyheter på en raskere og enklere måte enn NRK. Mens TV 2 kommer seg til stedet med en reporter og et kamera og går direkte på lufta, legger NRK større vekt på å gjøre opptak som klippes og redigeres til en ferdig reportasje før den sendes.
I løpet av det første døgnet laget NRK 23 reportasjer, som de sendte til sammen 97 ganger. TV 2 laget bare ti reportasjer, som de sendte til sammen 68 ganger. Men her er det også en annen forskjell: TV 2 endrer gjerne sine reportasjer litt fra gang til gang, de klippes, forkortes eller omredigeres på andre måter, mens NRK sender reportasjene i reprise uten å røre dem. En av NRKs reportasjer ble sendt 13 ganger, uten at det ble gjort noe med den.
En annen iøynefallende forskjell mellom de to kanalene ligger i nyhetsankerets rolle og funksjon. Mens ankerets rolle i NRK stort sett er begrenset til å inn- og utannonsere innslag, i tillegg til å lese korte meldinger, har ankeret i TV 2 en annen og mer omfattende funksjon. På TV 2 kommenterer ankeret i større grad bilder som vises, til tider tydelig improvisert. Nyhetsankerne (de er ofte to) oppsummerer også situasjonen med egne ord, de refererer fra Twitter og fra nettaviser, kommenterer og samtaler seg imellom, og har en friere rolle. I løpet av de første 24 timer snakket ankerne på NRK i 1 time og 48 minutter. På TV 2 snakket ankerne i 4 timer og 39 minutter, altså nesten tre ganger så mye.
Kilder
NRK har flere unike kilder enn TV 2. Innholdsanalysen av det som ble publisert viser at NRK i løpet av det første døgnet har 94 kilder, mens TV 2 har 58.
Blant kildene er det gruppen “politikerne” som får mest tid. Mye av dette er hentet fra pressekonferanser, og de samme innslagene blir sendt mange ganger. Statsminister Jens Stoltenberg er den som dukker hyppigst opp, han er faktisk nøyaktig like mange ganger på skjermen i begge kanalene, 28 ganger i løpet av det første døgnet.
Andre viktige kildegrupper er “støtteapparat” og “ofre”. Representanter for de overlevende fikk langt mer tid på TV 2 enn på NRK. Denne kategorien inneholder imidlertid ganske få kilder som fikk snakke lenge.
De to kanalene gir omtrent like mye plass til eksterne eksperter, mens NRK bruker kommentatorer fra egen redaksjon i langt større grad enn TV 2.
«Sterke bilder»
Hva er sterke bilder? Her har våre student-forskere gjort en vurdering basert på eget skjønn. Det handler for eksempel om bilder av skadde mennesker, blodige og med synlige skader. Det omfatter også bilder av halvnakne og gråtende ungdommer ved vannet, og av personer som blir båret bort. Det blir publisert bilder av døde mennesker på Utøya, og av likposer.
Begge kanalene viser omtrent like mye av dette, om lag 40 minutter på begge kanaler. De samme bilder vises flere ganger på begge kanaler. Men det er en betydelig forskjell: TV 2 går nærmere enn NRK. TV 2s bilder er tatt på kortere avstand.
Men TV2s anker advarer stort sett alltid mot sterke bilder. Det gjør ikke NRK.
Et siste poeng når det gjelder bilder: NRK hadde et helikopter over Utøya, og tok bilder herfra mens terroraksjonen pågikk. Uten at NRK på dette tidspunkt var klar over hva som foregikk der nede, ble det tatt bilder av gjerningsmannen i aksjon, av døde mennesker og av ungdommer i vannet som svømte vekk fra Utøya. NRK har fått mye kritikk for disse bildene i ettertid. Av denne undersøkelsen går det fram at NRK viste disse bildene i til sammen 30 minutter. Men TV 2 viste de samme bildene – som de kjøpte fra NRK – i 52 minutter, altså nesten dobbelt så lenge.
“Framing”, ordbruk og tolkning
Nyhetsmediene brukte fra første stund en “terrorramme” for å fortolke det som skjedde 22. juli. Men på et bestemt tidspunkt i løpet av det første døgnet, forsvinner terror-ordbruken i den løpende nyhetsdekningen. Dette skjer rundt klokka 22.45, da gjerningsmannens identitet blir kjent. Senere dukker terrorrammen opp igjen. Men hvordan skal vi forstå det som skjer med språkbruk og tolkning på akkurat dette tidspunktet?
Kristin Grydeland har ved hjelp av såkalt framing-teori undersøkt språkbruken i to nyhetsmedier (Dagsrevyen og Dagsavisen) i to ulike tidsrom. Det første tidsrommet omfatter de 7–8 timene fra terroraksjonen startet fram til gjerningsmannens identitet ble kjent. Den andre perioden består av det påfølgende og like lange tidsrommet etter at denne opplysningen ble kjent.
I det første tidsrommet bruker Dagsrevyen begrepet “Terroranslag/angrep” 35 ganger. I det andre tidsrommet — som altså varer like lenge – brukes begrepet kun to ganger. I stedet blir andre begreper tatt i bruk. Ord som “tragedie”, “katastrofe” og “massakre” brukes hyppigere etter at gjerningsmannens identitet ble kjent..
Det oppstår altså en bemerkelsesverdig forandring i språkbruken da det blir kjent hvem terroristen er. Vi er her vitne til at en tolkningsramme går i oppløsning, og erstattes av en annen. Fra først av var det en “terror-framing” som ble aktivert. For journalistene framstod det som naturlig og selvsagt å knytte anslaget til begreper som “islamister” og “anti-vestlig”. Når det viser seg dette er feil, oppstår det en forvirring. Journalistenes forståelse av terror stemmer ikke med virkeligheten, og slutningen blir da enkel: dette er ikke terrorisme, fordi det ikke oppfyller “terrorismekravene”. I stedet blir en annen fortolkningsramme aktivert. Hendelsen omtales fortsatt som grusom, gjerningsmannen karakteriseres som drapsmann og morder – men altså ikke som terrorist, slik man gjorde tidligere på dagen. Betegnelsen “drapsmann” er selvfølgelig svært negativt ladet, men det er mer knyttet til “alminnelig” kriminalitet enn terror. Det kan med andre ord virke som om mediene går fra å tolke hendelsene inn i en terrorramme til å tolke dem inn i en kriminalitetsramme.
Vi ser også at handlingene i denne perioden karakteriseres som “avskyelige”, “umenneskelige” og “vanvittige”, eller rett og slett som “galskap” – men kun etter at gjerningsmannens nasjonalitet ble offentliggjort. Spesielt bruken av ordene “vanvittige handlinger” og “galskap” er talende. De antyder at den som har gjort dette ikke egentlig er tilregnelig. Dette ble ikke antydet før mediene fikk vite at det var en nordmann som hadde stått bak angrepene.
Mediene er altså mer tilbøyelige til å karakterisere terrorangrepene som “tragedier” etter at de fant ut at en hvit nordmann sto bak. Dette er talende, fordi begreper som “katastrofer”, “tragedier” og “mareritt” gir bestemte konnotasjoner. De er betegnelser på hendelser som er forferdelige, men de antyder samtidig at det ikke står noen skyldige aktører bak. Ingen kan jo holdes ansvarlig for en naturkatastrofe. Ved å bruke disse betegnelsene toner man altså ned at dette er handlinger utført av en bevisst aktør.
Dette gjelder altså for nyhetsdekningen det aller første kaotiske døgnet. Senere er jo terror-språkbruken kommet tilbake for fullt.
Twitter som nyhetskilde
De første skuddene på Utøya falt kl 17.21. Ifølge 22. juli-kommisjonen ble den første Twitter-meldingen om skyting på Utøya registrert 17.41. Dette er trolig ikke helt korrekt. Det ble sendt minst én tweet enda tidligere, klokka 17.36, fra en pårørende som hadde fått en sms (jfr NRKs oversikt over twitter-strømmen 22. juli og rettelsen nederst i artikkelen). Til sammenligning publiserte nrk.no sin første melding om skyting på Utøya klokka 17.56, og NRK tv klokka 18.22.
Hvordan opplevde brukere av Twitter dette mediet som nyhetsformidler den 22. juli? Kunne de stole på informasjonen de fikk via Twitter? Elisabeth Gjestland har spurt et utvalg informanter om dette. Gruppen av informanter er hentet fra forfatterens egen omgangskrets på sosiale medier. Utvalgets karakteristika er derfor noe usikkert, noe som er en metodisk begrensning i dette prosjektet. Av de 100 personene som svarte på spørreskjemaet, var det 65 som hadde brukt Twitter aktivt i timene etter at bomben gikk av.
- 85 prosent av respondentene fikk sentral informasjon om terroraksjonen først på Twitter…
- …men de fleste sjekket på nettaviser og på TV om informasjonen stemte.
- Mange fikk for eksempel vite gjerningsmannens navn på Twitter lenge før navnet ble publisert i de redigerte mediene.
- Opplever informantene at Twitter er pålitelig som nyhetskilde? Et typisk svar er «Ja, hvis man følger de rette personene».
Til det siste punktet: Twitter-brukerne vet selvsagt at det formidles både rykter, sladder og korrekt informasjon på Twitter, men de driver altså selv kildekritikk og vurderer kildens troverdighet. Blant twitterbrukerne skjer det også fortløpende en «pushing» av tweets som vurderes som troverdige, slik at nettopp disse får oppmerksomhet og blir spredt.
Bilder av skadde personer
22. juli og de påfølgende dager publiserte nyhetsmediene bilder av skadde personer som var rammet av terroren. I flere tilfeller ble det publisert bilder av en karakter som norsk presse ellers unngår å vise.
Hva tenker de som ble avbildet om disse bildene? Hvordan opplevde de å bli fotografert i denne situasjonen? Kjersti Fossåskaret Eltoft har gjennomført halvstrukturerte kvalitative intervjuer med fire personer som ble avbildet enten i skadet tilstand utenfor regjeringskvartalet eller i relativt forkommen tilstand etter å ha blitt reddet fra Utøya.
- Ingen av informantene synes at fotografene opptrådte pågående eller provoserende.
- Ingen av informantene ble spurt om samtykke før de ble tatt bilde av. De ble heller ikke spurt om samtykke i etterkant. Samtlige synes at dette i denne situasjonen var helt greit.
- Informantene uttrykker stor forståelse for at nyhetsmediene “gjorde jobben sin” ved å dokumentere situasjonen gjennom bilder, og at de selv ble fotografert som et ledd i dette.
- Det kommer frem i intervjuene at informantene aksepterer pressefotografenes arbeid, men misliker at privatpersoner filmet og tok nærgående bilder av dem i en sårbar situasjon.
Selv om nyhetsmediene i dette tilfellet gikk lenger i å publisere bilder av skadde personer enn det som er vanlig i norsk presse, blir det altså akseptert av dem som ble eksponert. Dette viser at presseetiske regler og etablert praksis ikke nødvendigvis gir det hele og beste svaret i en ekstrem situasjon. Her er det en situasjonsbestemt dømmekraft som gjelder. Informantene i denne undersøkelsen synes å ha tillit til at de profesjonelle fotografene fra de redigerte mediene besitter dette. Samtidig skal vi huske på at det er et lite antall informanter i denne undersøkelsen. Følsomheten for publisering av “eget bilde” varierer som kjent sterkt, og andre informanter vil kunne gi andre svar.
Svært interessant funn at forståelsesrammen i de direkte sendingene ble endret ca kl 2245 22 juli, da det ble allmennt kjent at gjerningsmannen var norsk, og at dette kom fram gjennom begrepsbruken i sendingene.
Normalt er de enkelte nyhetsredaksjonenes forståelsesramme for journalistikken usynlig, eller i alle fall vanskelig å se, for de som ikke har skarpt blikk for den.
Oppfordrer til mer forskning på nyhetsredaksjonenes ulike forståelsesrammer, og på forbindelsen mellom dem, journalistikken og den dagsorden journalistikken setter.