Framtiden er nå

Vinneren i Ungdomskonkurransen Fritt Ord skriver om "overvåkningssamfunnet i det 21. århundre på bakgrunn av George Orwells "1984".

Vox Pub­li­ca pre­sen­ter­er her utdrag av vin­ner­bidraget i Ung­dom­skonkur­ransen Fritt Ord, en artikkelkonkur­ranse om ytrings­fri­het for ung­dom i alderen 12–20 år. Vin­neren Eline Drury Løvlien har skrevet artikke­len som årsopp­gave ved Stein­er­skolen i Trond­heim. Du kan også laste ned artikke­len i sin hel­het (pdf, 6 MB). 

1. Intro­duk­sjon til opp­gaven og temaet
(Dette utdraget er hen­tet fra side 3–4 i artikke­len. Red.)

Hvor­for val­gte jeg denne oppgaven?

Jeg ble født på slut­ten av den kalde kri­gen og vok­ste opp i en ver­den hvor Sov­je­tu­nio­nen bare var et navn på gam­le kart. De poli­tiske blokkene: øst­blokken og vest­bokken med sine allierte, var net­topp blitt his­to­rie. Mens ver­den før 1990-tal­let var domin­ert av to super­mak­ter med hver sin gruppe allierte, ble ver­den i årene etter den kalde kri­gen en ver­den uten et klart fien­de­bilde i form av en stat eller et land som be opplevd som tru­ende mot ver­dens­fre­den. Ver­dens eneste gjen­værende super­makt var USA — et USA som nå ønsker å frem­stå som den store frem­mer og beskyt­ter av demokratiske ide­al­er. Dessverre ble det ikke slik at vi fikk en ver­den uten fien­deilder. Det ble i stedet andre måter å definere fien­den på.

I his­to­rie­un­dervis­nin­gen har jeg lært at likhet­side­alet i vår tid­salder startet med den franske rev­o­lusjo­nen, og at ideen om “fri­het, likhet og brorskap” etter hvert spredte seg til “den nye ver­den” — til Ameri­ka. Etter hvert ved­tok mange land en grunnlov som skulle sikre innbyg­gerne grunn­leggende ret­tigheter. Dette skjed­de i USA og det skjed­de i Norge. Vi fikk begrepet retts­stat, en stat der innbyg­gerne hadde grunn­leggende ret­tigheter. I en retts­stat skulle man ikke utsettes for til­feldig og umo­tivert behan­dling fra statens side. Stat­en skal være forut­sig­bar og til å stole på.

Eline Drury Løvlien, vinner av Ungdomskonkurransen Fritt Ord 2008 (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning)

Eline Drury Løvlien med beviset på at hun er vin­neren av Ung­dom­skonkur­ransen Fritt Ord 2008 (foto: Stif­telsen Ung­dom og Forskning).

I opp­gaven har jeg val­gt å fokusere på noen av grun­npilarene i en slik retts­stat: ret­ten til fri ytring, fri presse og per­son­vern. Jeg har vokst opp i et land i Vesten hvor muligheten til protest, en fri presse tilsynela­tende er en selvfølge. Ret­ten til å utrykke seg fritt skal alt­så være en med­født ret­tighet for alle men­nesker som bor i et demokrati, men hva skjer når et sam­funn krev­er at denne ret­tigheten under­ordnes andre hen­syn? En fri og uavhengig presse skal være en selvfølge, men hva skjer når sen­suren dukker opp — selvpålagt eller pålagt uten­fra? Og hva med den pri­vate sfære? Hvor pri­vat er den i et sam­funn med overvåkn­ingskam­era og elek­tro­n­iske spor som settes av bankko­rt, inter­net­tbruk eller mobil­tele­fon? Kan det være slik at vi er på vei inn i et dystopisk eller total­itært sam­funn — eller er vi allerede der? I denne innled­nin­gen vil jeg også gi en intro­duk­sjon til disse to begrepene som er sen­trale i opp­gaven: ytrings­fri­het og dystopi.

Jeg har val­gt å fokusere på USA. Det har jeg gjort for­di USA var det første lan­det som ved­tok en egen grunnlov — i 1787. USA er i dag også den eneste reelle super­mak­ten i ver­den, og på mange måter er det dette store lan­det som styr­er mye av det som skjer i resten av ver­den. Dette gjør de av og til ved å sette stan­dar­d­en — være et eksem­pel og en vi ser opp til. Andre ganger uttaler de seg i så sterke orde­lag at stater kan føle seg pres­set til å adlyde for å unngå repre­salier. Atter andre ganger inter­vener­er de direk­te over­for land der styre­sett og han­dlinger ikke er i overensstem­melse med det som “pass­er” USA. Dette gjør de stort sett i fri­hetens navn og for å demme opp mot den ter­ror­is­men de har lært seg å fryk­te, særlig etter angrepet på blant annet tvillingtårnene i New York 11. sep­tem­ber 2001.

———

4. Nye tekniske muligheter for overvåkning
(Dette utdraget er hen­tet fra side 15–20 i artikke­len. Red.)

Behov og mulighet for overvåkning

Bak ryggen på Win­ston i “1984” plapret fjern­skjer­men. Skjer­men var mot­tager og sender sam­tidig. Den fanget opp enhver lyd som Win­ston laget hvis den var høyere enn svært lav hvisk­ing, og så lenge han holdt seg innen det syns­felt som met­allplat­en dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt, forteller Orwell på side 9. Ordet overvåk­ing defineres som “det å følge atferd”. Det engelske ordet “sur­veil­lance” betyr direk­te over­satt via fran­sk, som det kom­mer fra, “å våke over”. I dag er det van­lig å bruke begrepet om alle for­mer for overvåk­ing, også avlytting.

Allerede for 2500 år siden, i Sun Tzus “Kun­sten å krige”, ble det skrevet om hvor­dan spi­onas­je kunne brukes for å knekke fien­den. Det mod­erne sam­funn har imi­dler­tid, ved hjelp av ny teknolo­gi, gitt spi­onas­je og overvåkn­ing et helt nytt innhold og en helt ny mening. Med “nye” oppfinnelser som tele­fon og data­maskin er det nå mulig å koble seg direk­te inn i enkelt­men­neskers pri­vatliv på en helt ny måte – inn i pri­vats­færen til hver og en av oss. Denne teknolo­gien har vært tilgjen­gelig for den amerikanske reg­jer­ing over lengre tid, men lover som FISA har vært der for å sikre at den ikke blir mis­brukt av mak­teliten. Skan­daler som Water­gate har min­net folk på hvor vik­tig restrik­sjon­er innen overvåkn­ing egentlig er og fram til høsten 2001 fungerte FISAs restrik­sjon­er godt.

Den økte støt­ten Bush opplevde i dagene etter 11. sep­tem­ber er den eneste fork­larin­gen på hvor­dan hans reg­jer­ing så hur­tig kunne bryte ned et lovverk som FISA. Den økte støt­ten var ikke spe­sielt over­rask­ende og bare to dager etter fly­ene styrtet inn i tvillingtårnene ga Kon­gressen en utvidet full­makt til den sit­tende pres­i­den­ten, under lov­forslaget “the Com­bat­ing Ter­ror­ism Act”, som også ga større muligheter for tele­fon­av­lyt­ting. Den ga også FBI tilla­telse til å overvåke inter­net­tforbindelser i opp til to døgn før de måtte søke om tilla­telse ved FISA-domstolen.

Men dette var bare beg­yn­nelsen. Det poli­tiske kli­maet i dagene etter 11. sep­tem­ber var slik at pres­i­dent Bush kunne bedt om nesten hva det måtte være, og Kon­gressen og det amerikanske folk ville gitt det til ham i håp om at det skulle hjelpe i “kam­p­en mot ter­ror”. De amerikanske myn­dighetene mente at de gjeldende restrik­sjonene i FISA var for strenge og gjorde det vanske­lig for dem å utføre jobben sin. Kon­gressen ville der­for til­føre mer flek­si­bilitet til lovver­ket for å gjøre det mulig for USAs myn­digheter å avlytte amerikanske stats­borg­ere og utlendinger på amerikan­sk jord. Dette var igjen en endring i lovver­ket som mot­tatt med støtte fra både høyre- og ven­stres­i­den, uten kri­tiske røster. Det er vanske­lig i dag å sette seg inn i hvor­dan det var i Ameri­ka i ukene og måne­dene etter 11. sep­tem­ber 2001, men det er skrem­mende å tenke på den totale fri­heten som offent­ligheten og den poli­tiske oppo­sisjo­nen ga Bush, helt uten å mukke.

Fra overvåk­ingskam­era til elek­tro­n­iske spor
Den første per­son­vern­de­bat­ten her hjemme drei­de seg i stor grad om overvåk­ingskam­er­aer. Protestene var mange og heftige da de dukket opp på 1970-tal­let. I dag vis­er en fer­sk under­søkelse fra Sverige at 9 av 10 svensker i dag ønsker overvåk­ingskam­er­aer på offentlige sted­er. Det er ingen grunn til å tro at det ikke også er slik i Norge. Denne velvil­jen til overvåk­ing må forstås på bak­grunn av for eksem­pel det man den senere tid har lest og hørt om flere voldtek­ts­menn og draps­menn som har blitt tatt takket være opp­tak gjort av overvåk­ingskam­er­aer på eller nær over­fallsst­edet. Vi føler oss med andre ord trygge når det er overvåk­ingskam­er­aer på offentlig sted. Vi ser det ikke som en trussel og tenker ikke så mye over at på den måten kan også våre beveg­elser følges av noen. I under­søkelsen som jeg viste til oven­for, svarte 87 pros­ent av de spurte at poli­ti­et bør få avlytte tele­fon­er og avlese datamaskiner.

Elek­tro­n­iske spor som vi etter­later oss er så mange og mang­foldige at ingen har en full­s­tendig over­sikt over hvor mange de er. Stat­sråd Grande Røys i Forny­ings- og admin­is­trasjons­de­parte­mentet har sig­nalis­ert at en kom­misjon vil bli ned­satt som skal vur­dere omfang og sam­funns­mes­sige kon­sekvenser av den elek­tro­n­iske overvåkin­gen som skjer i sam­fun­net, av de elek­tro­n­iske sporene som du og jeg etter­later oss.

Vi set­ter alle elek­tro­n­iske spor
I gam­le dager var det en van­lig opp­fat­ning at damene på “sen­tralen” kunne lytte på pri­vate tele­fon­sam­taler. I dag har vi ikke slike “sen­tral­bor­d­damer”, men det finnes i stedet store data­bas­er og data­mask­in­er med svært stor kap­a­sitet, der infor­masjon om oss og våre tele­fon­sam­taler og vår inter­net­tbruk lagres. Disse data­mask­inene lyt­ter ikke på det jeg sier i tele­fo­nen, men i stedet tar de vare på masse infor­masjon om meg. I data­basene vil det finnes opplysninger om hvilke web­sider jeg har besøkt, når jeg var ute på disse web­si­dene og hvor lenge jeg var der. Der kan det også finnes infor­masjon om hvilke søke­ord jeg har brukt i forskjel­lige søke­mo­tor­er og selvføl­gelig er det mulig å gjen­finne infor­masjon om hva jeg har kjøpt over inter­nett. Hvilke tele­fon­num­mer jeg har ringt eller sendt sms til er selvføl­gelig også registrert.

Mange vet ikke at selv om damene på sen­tralen forsvant for mange tiår siden, så er det fort­satt noen som kan spi­onere på oss. Eller er det slik at vi kan­skje vet, men ikke tenker over hva det betyr. Nå er det ikke infor­masjon om hva vi sa som blir fanget opp og kan­skje brakt videre. Sporene vi leg­ger igjen er ikke syn­lige og det er ikke men­nesker som sit­ter og gjør denne overvåkin­gen manuelt. Innsam­lin­gen, lagrin­gen og behan­dlin­gen av de elek­tro­n­iske sporene vi etter­later oss er automa­tis­ert og infor­masjon om en stor mengde per­son­er kan håndteres til enhver tid. Teknolo­girådet fore­tok en kart­leg­ging i 2005 av folks kunnskap om de elek­tro­n­iske sporene de etter­later seg, og resul­tatene av kart­leg­gin­gen vis­er at folk flest har liten kunnskap om hvilke spor de gir fra seg når de snakker i mobil­tele­fon, sender e‑post eller når de surfer på inter­nett. Under­lig nok er det særlig vi unge som man­gler kunnskap om dette. Det forun­derlige er dessuten at det har vist seg at folk flest ikke opp­fat­ter per­son­vern som spe­sielt vik­tig. De er der­for ikke opp­tatt av å beskytte per­son­ver­net sitt og er dermed heller ikke vil­lige til å bruke tid på det.

Mange av oss føler at per­son­vern ikke er noe som angår oss, for­di vi rett og slett ikke har noe å skjule. Vi nord­menn har stor tillit til at myn­dighetene og tele­fon­sel­skapene ikke mis­bruk­er de per­son­op­plysnin­gene vi har gitt dem. Vi nord­menn set­ter dessuten sam­funnssikker­het høyt, og det vis­er seg at vi der­for er vil­lig til å akseptere at mulighetene til å opp­tre anonymt innskrenkes. Vi aksepter­er alle fullt ut at poli­ti­et og andre myn­digheter må ha muligheter til å benytte mod­erne teknolo­gi i kam­p­en mot ter­ror og krim­i­nalitet. Dette må allikev­el ikke gå så langt at et ønske om å være anonym med­før­er mis­tanke om at man har noe å skjule. Hvis det blir slik, så vil jo i prak­sis muligheten for hed­erlige per­son­er til å være anonym bli ytterligere redusert.

Et annet fenomen som blir mer og mer utbredt er videre­formidling av over­skud­dsin­for­masjon som er innhen­tet om oss. Mange web­sider trenger og bruk­er per­son­op­plysninger om oss og det skjer ofte at de innhen­ter slik infor­masjon fra oss når dette ikke er nød­vendig for den tjen­esten de tilbyr. Andre ber om mer infor­masjon enn det som er nød­vendig. Når du for eksem­pel er i en butikk og blir bedt om å bevise at du er gam­mel nok til å kjøpe et pro­dukt eller en tjen­este, vis­er du fram legit­i­masjon. Det kan være et skole- eller stu­dent­be­vis, bankko­rt, pass eller før­erko­rt. På den legit­i­masjo­nen du vis­er fram vil det stå mer infor­masjon enn den per­so­n­en som kon­trollerer trenger, men det spiller ikke så stor rolle for det er ikke sannsyn­lig at kon­trol­løren vil huske infor­masjo­nen. Når du der­i­mot gir fra deg over­flødig infor­masjon i den dig­i­tale ver­den, lagres denne infor­masjo­nen, og den kan senere brukes til andre formål.

Etter hvert blir det slik at stadig flere av oss får en elek­tro­n­isk ID som vi kan bruke for å iden­ti­fis­ere oss i for eksem­pel net­tbanken eller på offentlige web­sider. Dette er en enkel måte å iden­ti­fis­ere brukere på og det kan der­for være lett å falle for fris­telsen til å iden­ti­fis­ere brukere slik i alle sam­men­henger — også når det ikke er nød­vendig av sikker­hets­grun­ner. For eksem­pel bør vi ikke være nødt til å iden­ti­fis­ere oss å samme måte for å sjekke åpn­ingstider på arbei­d­skon­toret som for å levere selvangivelse.

Inn­førin­gen av bio­metrisk ID, for eksem­pel i pass, og utbre­delsen av RFID med­før­er en rekke nye utfor­dringer knyt­tet til over­skud­din­for­masjon. I til­legg er det vik­tig å tenke på hva som skjer der­som for eksem­pel den bio­metriske pro­filen skulle komme på avveie. Et pas­sord kan man alltid erstat­te, men hva med et fingeravtrykk?

På denne måten vil nye tek­nol­o­giske muligheter gi til­gang til nye typer og større mengder per­son­da­ta. I takt med at mulighetene til å frem­bringe, sys­tem­a­tis­ere og bear­bei­de infor­masjon øker, vil også ønskene og behovene for å utnytte disse mulighetene øke. Per­son­ver­net må der­for hele tiden tilpass­es de nye mulighetene som den tek­nol­o­giske utviklin­gen før­er med seg. En vik­tig forut­set­ning for et fun­gerende per­son­vern er at per­son­vern­hen­syn kom­mer med som pre­miss for hvor­dan ny teknolo­gi skal tas i bruk. På dette området har det norske Datatil­synet en vik­tig rolle som de ivare­tar på en god måte. De er per­son­ver­nets vak­thund i elek­tron­ikkens tidsalder.

Datareg­istre
Innen EU er det blitt oppret­tet flere datareg­istre som for eksem­pel Schen­gen Infor­ma­tion Sys­tem (SIS). I 2003 inneholdt reg­is­teret 800.000 navn på etter­søk­te og uønskede per­son­er i Schen­gen-området. Et annet datareg­is­ter er fin­ger­avtrykksreg­is­teret Euro­dac, der man reg­istr­erer alle asyl­søkere og såkalte ulovlige innvan­drere som blir tatt i EU-land. Slike reg­istre og til­gan­gen til dem er helt klart et per­son­vern­prob­lem. Disse reg­istrene fantes før 11. sep­tem­ber, men i etterkant har mange, mange flere myn­digheter fått til­gang til sys­temene. Det blir så utrolig lett å spre og gi til­gang til infor­masjon som er sam­let og finnes elek­tro­n­isk og tilgjen­gelig over inter­nett. Det samme gjelder et demon­strantreg­is­ter som også ble oppret­tet før angrepet mot tvillingtårnene i New York. De to fores­låtte reg­istrene skulle knyttes til SIS, men det var stor skep­sis til dem – før 11. sep­tem­ber. Etter denne datoen ble det fart i inn­førin­gen av disse reg­istrene. Det ene reg­is­teret men­er kri­tikere er ment å rette seg mot topp­møt­edemon­stran­ter – per­son­er som kan tenkes å delta i demon­strasjon­er som for eksem­pel den som foregikk i Gøte­borg mot EU-topp­møtet for noen år tilbake. Vil et slikt reg­is­ter være effek­tivt for å forhin­dre ter­ror­isme? Er det ikke heller en trussel mot ytrings­fri­heten? Et annet “nyt­tig” datareg­is­ter er et reg­is­ter over utlendinger som ikke reis­er hjem etter at visumet deres har utløpt. Dette er antake­lig et svært effek­tivt reg­is­ter for å hin­dre uøns­ket innvan­dring, men det er neppe egnet for å forhin­dre ter­ror­isme, slik man påstår.

———

6. Kon­klusjon: Den frie retts­stat — fikk Orwell rett?
(Dette utdraget er hen­tet fra side 26–28 i artikke­len. Red.)

“1984” virk­er kan­skje ikke like sjokkerende i dag som den gjorde da den kom for femti år siden. Dette er mest skrem­mende, vi lever nå i et sam­funn hvor overvåkn­ing har blitt så van­lig at vi ikke lenger reflek­ter­er over den innvirknin­gen den har på livet vårt. Ved første øyenkast er det kan­skje lite av Win­stons ver­den som min­ner oss om vårt sam­funn. Vi har for lengst akseptert at vi lever i et overvåkn­ingssam­funn, men lært å leve med dette for­di vi anser det for vårt eget beste.

Hva om vi ser nærmere etter? Det er sant at vi ikke har den invaderende overvåknin­gen som blir beskrevet i 1984, men hvor skal statens invasjon i pri­vatlivet ende? Allerede har norske poli­tikere fores­lått å la fanger sone straf­fen hjemme hvis de bruk­er pålagte elek­tro­n­iske arm­bånd som reg­istr­erer hvor de beveg­er seg. Sam­tidig har det blitt lagt fram å bruke de elek­tro­n­iske arm­bån­dene på demente og psykisk tilbakestående, vi må spørre oss selv: er dette virke­lig et skritt vi ønsker å ta?

Toc­quevilles frykt for selvsen­sur har slått til
Til en viss grad er Toc­quevilles frykt for selvsen­sur begrun­net. Den selvsen­suren han snakket om er så abso­lutt til stede i vårt sam­funn. Dette er en form for selvsen­sur som kan fork­lares ut fra det sosiopoli­tiske kli­maet som opp­stod etter 11. sep­tem­ber. I løpet av noen korte øye­b­likk foran­dret ver­den­sor­de­nen seg for amerikan­erne og deres allierte. En stor og lang­varig usikker­het slo rot i det amerikanske sam­fun­net, som ga utslag i form av sen­surmekanis­mer. På samme måte foregår den “hem­melige” sen­suren i 1984, det finnes ingen klare lover som for­byr fri tale, men det statlige sys­temet har imple­mentert mekanis­mer som sørg­er for at ingen tør uttale seg kri­tisk. Win­stons opplevelser i fengsel er et godt eksem­pel hvor langt disse mekanis­mene har kom­met i 1984, men hvor er vi på vei i dag? Det er spe­sielt amerikan­sk media som bedriv­er en ekstrem selvsen­sur. Det gjør de til dels i frykt for å bli beskyldt for å være anti-amerikan­sk og å bryte med den gjengse opp­fat­ning om at visse ting skal man ikke skrive om.

Det er vik­tig å nevne at også før hen­delsen i New York i 2001 fant man en kon­ser­v­a­tiv jour­nal­istkul­tur i Ameri­ka, med en slik hold­ning om at det ar visse temaer man ikke skrev om. Blant annet kri­tikk av stat­en og det mil­itære ble sett på som tabu. Amerikanske media var stort sett ikke stedet for å stille de kri­tiske spørsmå­lene, her gjaldt det å holde seg innen­for de gitte rammene. Denne selvsen­surkul­turen har økt sterkt siden 11. sep­tem­ber og den amerikanske reg­jerin­gens “krig mot ter­ror” som ful­gte etter. Den jublende støt­ten rundt Bush-reg­jerin­gen som opp­stod i dagene etter 11. sep­tem­ber, har dødd ut, men pub­likum har allikev­el ikke til­gang til all infor­masjon. En “ekstern” sen­sur fra de amerikanske myn­dighetene leg­ger lokk på flere al-Qai­da-opp­tak og video­er fra kri­gen i Midtøsten. Den off­isielle fork­larin­gen er frykt for at opp­tak­ene kan videre­føre hem­melig pro­pa­gan­da, men ved å sette seg over ytrings­fri­heten set­ter Bush også en stop­per for eventuelle annerledes tenkende.

Den frie retts­stat og “sorte hull”

Han ante ikke hvor han var. Trolig var han i Kjærlighetsmin­is­teri­et, men det var umulig å vite det sikkert. Han var i en høyloftet celle uten vin­duer og med veg­ger av skin­nende hvite flis­er. Skjulte lam­per kastet en flom av kaldt lys over det, og det var en lav, sum­mende lyd, som han antok hadde noe å gjøre med ventilasjonen.

Rettssys­temet (eller man­ge­len der­av) som Win­ston beskriv­er “1984”, ble ifølge Orwell basert på fan­geleirene i Sov­jet. I dag anser vi dette som his­to­rie, men er det virke­lig det? Selv i lille Norge hør­er vi om samvit­tighets­fanger som ender i fengsel for­di de nek­ter å bruke våpen. Enda mer sjokkerende er allikev­el vår stumme aksept av den beryk­t­ede fan­geleiren Guan­tanamo. Den amerikanske leiren hvor påståtte ter­ror­is­ter holdes fanget i åre­vis uten lov og dom. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om amerikanske fange­trans­porter som har brakt ter­ror­is­ter til land hvor tor­tur er tillatt, slik at de slip­per å fore­ta avhør på amerikan­sk jord?

Den abso­lutte rettssikker­heten som vi har hatt sånn tro på, har i årene etter 11. sep­tem­ber blitt brutt ned bit for bit. Allikev­el vis­er nye under­søkelser at vi ønsker denne overvåknin­gen og at vi aksepter­er dette inngrepet i vår fri­het. Orwell sa det best i de siste lin­jene av “1984”: “Han hadde seiret over seg selv. Han els­ket Store Bror”. Vi er kan­skje ikke et “orwell­sk sam­funn” ennå, men boken er en vik­tig påmin­ner om hvor skjør fri­heten vår er og hvor vik­tig det er å slåss for den. Vi trenger ikke å akseptere alt vi ser på nyhetene og hvis vi gjør det så kan det i mor­gen være oss.

TEMA

U

ngdomsk
onkurra
nsen Fr
itt Ord

19 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen