“On a tightrope” ble til via et samarbeid mellom Raftohuset, Piraya Film og filmskaperen Petr Lom. Filmen har allerede rukket å få oppmerksomhet internasjonalt. Den har høstet flere priser og ble blant annet plukket ut til årets Sundance Festival.
Mer informasjon om filmen og bestilling av billetter, finner du på Bergen kino sine nettsider.
Les videre i artikkelen “Balansegang på Kinas ytterkant”, skrevet av Tor Martin Eriksen.
I filmen møter vi barn i Xinjiangprovinsen i Kina. Dette er et område som historisk tilhører folkegruppen uigurene. Det ligger i hjerte av silkeveien og binder Kina sammen med europeiske og arabiske nasjoner i øst. Selv kaller uigurene området for Øst-Turkestan. De utgjør cirka 8 millioner av befolkningen, er hovedsaklig muslimsk, snakker et tyrkisk språk og har en kulturarv preget av kontakt med europeiske og arabiske land. I 1949 ble området okkupert av Kina og fikk navnet Xinjiang; «det nye territoriet». Mange uigurer er i dag flyktninger. I skrivende stund finnes det mellom 200 og 250 uigurer i Norge. Noen venter fortsatt på svar om oppholdstillatelse.
Kinesisk okkupasjon
Uigurene opplever nå en hverdag preget av manglende rettigheter som ytrings- og religionsfrihet. På skolene undervises det i kinesisk og over tavlen henger det bilder av Marx og Mao. Stadig flere Han-kinesere immigrerer til regionen og offisielle tall viser at de utgjør over 40 prosent av den totale befolkningen, mot tre prosent i 1949. Noen hevder imidlertid at på grunn av store mørketall, er uigurene allerede en minoritet i eget land. Tendensen er også klar; skillet mellom fattig og rik er blitt større og Han-kinesere kommer best ut på statistikkene. Uigurene er i økonomisk og politisk forstand blitt annenrangs borgere under den kinesiske statsmakt.
Raftoprisvinner
I 2004 vant Rebiya Kadeer Raftoprisen. For mange er hun blitt et symbol på den uiguriske kampen for økt selvbestemmelse. I 1997 ble hun vitne til brutale overgrep mot uigurer under en fredelig ungdomsdemonstrasjon i byen Gulja. 407 mennesker ble skutt ned og drept av kinesisk politi. Titusener ble fengslet. Den tidligere suksessfulle forretningskvinnen mistet alt, da hun som utnevnt medlem av den kinesiske folkekongressen valgte å stå opp mot statsmakten. Vitneutsagn fra området dokumenterer blant annet tortur, mennesker som forsvinner og henrettelser av religiøse og politiske fanger. I 1999 ble Rebiya Kadeer arrestert da hun skulle overlevere en rapport til en menneskerettighetsgruppe. Myndighetene dømte henne til åtte års fengsel. Etter internasjonalt press ble hun imidlertid løslatt i 2005 og bor nå i USA. To av de nesten seks årene hun var fengslet, tilbrakte Kadeer i isolat. Deler av familien hennes lever fremdeles i Xinjiang og opplever stadige trusler. To av sønnene hennes sitter nå i fengsel. Den offisielle anklagen var skatteunndragelse.
“Krigen mot terror”
Det er ingen tvil om at dette området har en essensiell betydning for Kina, som ikke har noen planer om å løsne på jerngrepet. Xinjiang har enorme energiressurser og omtales stadig i kinesiske medier som “Kinas Saudi-Arabia”. I dag går det rørledninger for transport av store mengder olje og gass fra provinsen. Etter “krigen mot terror” kan det virke som om Kina nå har fått den perfekte anledningen til å fortsette undertrykkelsen.
Manglende oppmerksomhet rundt konflikten gjør at mange uigurer mener de kjemper en forgjeves kamp. Det heter at mennesker som er en “fare for rikets sikkerhet” kan arresteres. Tilgjengelige bevis indikerer at ikke-voldelige aktivister fengsles, og at muligheten til fredelige demonstrasjoner derfor er sterkt begrenset (Human Rights Watch). Da en norsk stortingsdelegasjon var på offisielt besøk i Kina i fjor ble det signalisert at dersom Rebiya Kadeer fikk Fredsprisen, kunne det få konsekvenser for forholdet mellom landene(Aftenposten 22.09.06). Myndighetene anser henne for å være en person som bedriver “terroristaktiviteter”. I dag finnes det 22 uigurer på Guantanamo, der det stadig rapporteres om grotesk behandling av fanger. Fem har nettopp blitt løslatt. Kina krever imidlertid samtlige utlevert.
På en tynn line
Temperaturen hos mange uigurer er nå ved kokepunktet. For dem virker det som om omverdenen ikke tar inn over seg situasjonen. Når myndighetene slår ned på fredelige demonstrasjoner, blir mulighetene for å bli hørt stadig færre. Det er også vesentlig vanskeligere å ha kontakt med utenlandske journalister.
Det var derfor litt av en bragd da filmskaper Petr Lom i 18 måneder fikk filme hverdagen til barnehjemsbarn i Xinjiang. I friminuttene synger barna sanger til ære for Mao og i undervisningen lærer de at religion er et ikke-tema i ettpartistaten. Rett over gaten kan barna likevel høre den lokale moskeen som kaller inn til bønnemøte. Den stod der før skolen ble bygd. Noen av barnas høyeste ønske er å lære linedans, en uigurisk tradisjon. Kunsten å gå på line er både fryktinngytende og krevende. Vanskeligst av alt er det likevel å finne en læremester.