Rent mel i posen

På det ene kon­toret i Se og Hørs lokaler sit­ter kona til Rune Rud­berg og under­skriv­er skilsmis­sep­a­pir­er, mens hun rådvill forhør­er seg med fotografen om hun bør smile på bildene. I gan­gen uten­for sit­ter Rud­berg selv og klimprer på gitaren sin. Dette var en av mange helt van­lige dager på jobben for Håvard Mel­næs.

— Jeg fikk betalt for å jobbe i en russeav­is, det fun­ket fint for meg.

Mel­næs sit­ter foran en skokk av vite­begjærlige mediefagsstu­den­ter på Uni­ver­sitetet i Bergen. Han stir­rer ned i bakken mens han forteller om sine talte dager i uke­bladet som “gjør livet gladere”. Arbei­d­splassen er, ifølge ham selv, et stort etter­ret­ning­sor­gan der penn og papir må vike for sjen­erøse sjekkhefter.

— Du er i 40-årslag, tre­f­fer en fyr som job­ber i Nordea, småprater litt om store beløp og vips så har du skaf­fet deg en ny kilde.

Etterretningsorgan

Tak­tikken er effek­tiv og beløpene likeså, for Se og Hør har kilder i poli­ti­et, Folk­ereg­is­teret, kred­it­tko­rt­sel­skap, banker, NRK, TV 2 og på Slot­tet. For å nevne noen.

Mel­næs har mye på hjertet, og noe av det har han sam­let i den kon­tro­ver­sielle boken “En helt van­lig dag på jobben — Se og Hør fra innsi­d­en.” Boken førte til offentlige opp­vaskmøter og huskestue i Se og Hør-ledelsen. Mel­næs’ tidligere sjef utropte ham til en quis­ling og mente hans jour­nal­is­tiske kar­riere var ødelagt.

Håvard Mel­næs møtte medi­es­tu­den­ter i Bergen (foto: Johan Lie Hammerstrøm).

— Jeg føler meg ikke som en tys­ter, men at jeg er på lag med leserne. Jeg har selvsagt ikke kon­takt med alle av mine tidligere kollegaer.

Hvor­for en slik bok ikke har kom­met ut før, men­er Mel­næs har med uke­bladets måter å håndtere kri­tikk på.

— Se og Hør skyr ingen midler. De er gode til å dementere kri­tikk. Det første Se og Hør gjorde når de fant ut at jeg skrev denne boken var å støv­suge PC-en min for all doku­men­tasjon. Det er slikt som skjer når en er i krig med Se og Hør.

Debattinnlegg

Å gå til offentlig krig mot Nor­dens største uke­blad krev­er en god grunn. Det har blitt spekulert i motivene bak boken.

— Først og fremst øns­ket jeg at boken skulle være utgangspunkt for en debatt. Jeg håper at folk blir mer bevis­ste og åpn­er øynene for hva som foregår. Kjendis­er er også etter­trak­tet stoff i Akers­ga­ta. Media må se seg selv i speilet og ikke bare leke “pekeleken” hvor ingen tar ans­var. Medie-Norge er en gut­tek­lubb der alle sit­ter i glasshus og beskyt­ter hveran­dre. Å ta selvkri­tikk lig­ger ikke for jour­nal­is­ter og redak­tør­er, det råder en verdensmestermentalitet.

Mel­næs’ avs­løringer har fått kon­sekvenser. Se og Hørs metoder er under gransk­ing av Presseforbundet.

— Jeg er veldig spent på utfal­l­et. Jeg fryk­ter at Norsk Presse­for­bund tar for lett på opp­gaven og ikke leter godt nok. Det typiske vil være at Se og Hør får en ekstra smekk på fin­grene, men at det hele er glemt en måned senere.

Mel­næs håper at boken kan ha en pre­ven­tiv effekt på kjendiseriet.

— Jeg fryk­ter at de nye jour­nal­is­tene er de nye glam­our­mod­el­lene. De ønsker selv å være i media, henge med kjendis­er og gå på premierer.

Kjøpt og betalt

Som ung og nyut­dan­net jour­nal­ist hadde Håvard Mel­næs ambisjon­er om å være på lag med man­nen i gata, og fortelle his­to­ri­er ingen hadde hørt før. Se og Hør var en fremmed ver­den. Han fik­set den dårlig i beg­yn­nelsen, inntil han med alko­hol og vil­lige sedler fikk kjøpt seg en av de mest attrak­tive kildene i Se og Hørs his­to­rie, Sven O. Høi­by. Høi­by ble raskt Mel­næs’ jok­er og venn, og jour­nal­is­ten rykket rett til værs i Se og Hør-hier­arki­et. I boken utlev­er­er Mel­næs kro­n­prins­essens far i stadig beruset tilstand.

— Det finnes ikke en set­ning i boken som ikke har vært vanske­lig å skrive. Det har vært mange hen­syn å ta, både etiske, men­neske­lige og rettslige. Jeg har prøvd å gi folk hele bildet, da måtte jeg nød­vendigvis også fortelle fra kulis­sene. Alle mine «hat­ter» i forhold til Sven O. var prob­lema­tisk og gjorde til slutt at jeg våknet.

Med utgangspunkt i disse hat­tene har Mel­næs havnet i situ­asjon­er som overgår den mest kreative fan­tasi. Han har for eksem­pel trålt Oslo-regio­nen rundt i bil, med en rasende Sven O. på nedadgående rus. Dette for å forhin­dre skan­dale da en stolt beste­far, på TV 2s reg­n­ing, «board­et» første fly til hov­ed­staden med hen­sikt å besøke dat­teren og hennes nyfødte tronarv­ing på Rik­shos­pi­talet. Mel­næs hadde i flere år Mette-Mar­it og co. som hov­ed­case. Han har i løpet av denne tiden jaget, kjøpt, betalt og skålt med kro­n­prins­essens far og ekskjærester.

— Mye av det jeg har holdt på med kan jeg hverken stå inne for eller være stolt av. Sven O. var min mann, men det nære forhold­et gjorde at det gikk over stokk og stein. Jeg prøvde også å beskytte ham, men han var skruppelløs.

Resultatorientert

Til tross for daglig sjekkhefte­jour­nal­is­tikk og utnyt­ting av kjendis­er, tok det Mel­næs ni år å si opp jobben i Nor­dens største uke­blad. Han men­er han fortrengte mer enn han tenkte.

— Jeg hadde lenge en iro­nisk dis­tanse til meg selv og det jeg holdt på med. Jeg ville gjerne prestere og var mer opp­tatt av resul­tatene enn hvor­dan jeg opp­nådde dem. I Se og Hør er det lett å la seg rive med. En er vil­lig til å lure seg selv ganske lenge når en lykkes med noe.

Men èn tele­fon­sam­tale fikk senior­re­porteren til å våkne.

— Jeg hadde skrevet en sak om Pet­ter Nome, som hadde falt for kol­le­gaen sin og for­latt kone og barn. Damen som ringte var moren hans. Hun gråt og skrek inn i røret: “Tenker du ikke på fam­i­lien? På bar­na? Du eier ikke folkeskikk!”
— Jeg har stor respekt for eldre men­nesker, og det at jeg skulle man­gle folkeskikk var en tung erk­jen­nelse for meg.

Mel­næs fort­sat­te ett år til, for å sam­le doku­men­tasjon til boken sin.

— Med boka prøver jeg å legge alle kor­tene på bor­det, men jeg er hverken noen engel eller djevel.

Artikkelfor­fat­terne stud­er­er jour­nal­is­tikk ved Uni­ver­sitetet i Bergen. Artikke­len er tidligere pub­lis­ert i net­tavis­pros­jek­tet Brostein.