Rent mel i posen

Det tok Håvard Melnæs ni år og en telefonsamtale fra moren til Petter Nome før han gikk ut av Se og Hørs lokaler for aller siste gang.

På det ene kon­to­ret i Se og Hørs loka­ler sit­ter kona til Rune Rud­berg og under­skri­ver skils­misse­pa­pi­rer, mens hun råd­vill for­hø­rer seg med foto­gra­fen om hun bør smi­le på bil­de­ne. I gan­gen uten­for sit­ter Rud­berg selv og klimp­rer på gita­ren sin. Det­te var en av man­ge helt van­li­ge dager på job­ben for Håvard Mel­næs.

— Jeg fikk betalt for å job­be i en russe­avis, det fun­ket fint for meg.

Mel­næs sit­ter foran en skokk av vite­be­gjær­li­ge medie­fags­stu­den­ter på Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Han stir­rer ned i bak­ken mens han for­tel­ler om sine tal­te dager i uke­bla­det som «gjør livet gla­de­re». Arbeids­plas­sen er, iføl­ge ham selv, et stort etter­ret­nings­or­gan der penn og papir må vike for sje­ne­rø­se sjekk­hef­ter.

— Du er i 40-årslag, tref­fer en fyr som job­ber i Nor­dea, små­pra­ter litt om sto­re beløp og vips så har du skaf­fet deg en ny kil­de.

Etterretningsorgan

Tak­tik­ken er effek­tiv og belø­pe­ne like­så, for Se og Hør har kil­der i poli­ti­et, Folke­re­gis­te­ret, kreditt­kort­sel­skap, ban­ker, NRK, TV 2 og på Slot­tet. For å nev­ne noen.

Mel­næs har mye på hjer­tet, og noe av det har han sam­let i den kon­tro­ver­si­el­le boken «En helt van­lig dag på job­ben — Se og Hør fra inn­si­den.» Boken før­te til offent­li­ge opp­vask­mø­ter og huske­stue i Se og Hør-ledel­sen. Mel­næs’ tid­li­ge­re sjef utrop­te ham til en quis­ling og men­te hans jour­na­lis­tis­ke kar­rie­re var øde­lagt.

Håvard Melnæs møtte mediestudenter i Bergen (foto: Johan Lie Hammerstrøm).

Håvard Mel­næs møt­te medie­stu­den­ter i Ber­gen (foto: Johan Lie Ham­mer­strøm).

— Jeg føler meg ikke som en tys­ter, men at jeg er på lag med leser­ne. Jeg har selv­sagt ikke kon­takt med alle av mine tid­li­ge­re kol­le­ga­er.

Hvor­for en slik bok ikke har kom­met ut før, mener Mel­næs har med uke­bla­dets måter å hånd­te­re kri­tikk på.

— Se og Hør skyr ingen mid­ler. De er gode til å demen­te­re kri­tikk. Det førs­te Se og Hør gjor­de når de fant ut at jeg skrev den­ne boken var å støv­suge PC-en min for all doku­men­ta­sjon. Det er slikt som skjer når en er i krig med Se og Hør.

Debattinnlegg

Å gå til offent­lig krig mot Nor­dens størs­te uke­blad kre­ver en god grunn. Det har blitt spe­ku­lert i moti­ve­ne bak boken.

— Først og fremst øns­ket jeg at boken skul­le være utgangs­punkt for en debatt. Jeg håper at folk blir mer beviss­te og åpner øyne­ne for hva som fore­går. Kjen­di­s­er er også etter­trak­tet stoff i Akers­gata. Media må se seg selv i spei­let og ikke bare leke «peke­le­ken» hvor ingen tar ansvar. Medie-Nor­ge er en gutte­klubb der alle sit­ter i glass­hus og beskyt­ter hver­and­re. Å ta selv­kri­tikk lig­ger ikke for jour­na­lis­ter og redak­tø­rer, det råder en ver­dens­mes­ter­men­ta­li­tet.

Mel­næs’ avslø­rin­ger har fått kon­se­kven­ser. Se og Hørs meto­der er under grans­king av Presse­for­bun­det.

— Jeg er vel­dig spent på utfal­let. Jeg fryk­ter at Norsk Presse­for­bund tar for lett på opp­ga­ven og ikke leter godt nok. Det typis­ke vil være at Se og Hør får en eks­tra smekk på fing­re­ne, men at det hele er glemt en måned sene­re.

Mel­næs håper at boken kan ha en pre­ven­tiv effekt på kjen­di­s­e­ri­et.

— Jeg fryk­ter at de nye jour­na­lis­te­ne er de nye gla­mour­mo­del­le­ne. De øns­ker selv å være i media, hen­ge med kjen­di­s­er og gå på pre­mie­rer.

Kjøpt og betalt

Som ung og nyut­dan­net jour­na­list had­de Håvard Mel­næs ambi­sjo­ner om å være på lag med man­nen i gata, og for­tel­le his­to­ri­er ingen had­de hørt før. Se og Hør var en frem­med ver­den. Han fik­set den dår­lig i begyn­nel­sen, inn­til han med alko­hol og vil­li­ge sed­ler fikk kjøpt seg en av de mest attrak­ti­ve kil­de­ne i Se og Hørs his­to­rie, Sven O. Høi­by. Høi­by ble raskt Mel­næs’ joker og venn, og jour­na­lis­ten ryk­ket rett til værs i Se og Hør-hie­rar­ki­et. I boken utle­ve­rer Mel­næs kron­prin­ses­sens far i sta­dig beru­set til­stand.

— Det fin­nes ikke en set­ning i boken som ikke har vært vans­ke­lig å skri­ve. Det har vært man­ge hen­syn å ta, både etis­ke, men­nes­ke­li­ge og retts­li­ge. Jeg har prøvd å gi folk hele bil­det, da måt­te jeg nød­ven­dig­vis også for­tel­le fra kulis­se­ne. Alle mine «hat­ter» i for­hold til Sven O. var pro­ble­ma­tisk og gjor­de til slutt at jeg våk­net.

Med utgangs­punkt i dis­se hat­te­ne har Mel­næs hav­net i situa­sjo­ner som over­går den mest krea­ti­ve fan­ta­si. Han har for eksem­pel trålt Oslo-regio­nen rundt i bil, med en rasen­de Sven O. på nedad­gå­en­de rus. Det­te for å for­hind­re skan­da­le da en stolt beste­far, på TV 2s reg­ning, «board­et» førs­te fly til hoved­sta­den med hen­sikt å besø­ke dat­te­ren og hen­nes nyfød­te tron­ar­ving på Riks­hos­pi­ta­let. Mel­næs had­de i fle­re år Met­te-Marit og co. som hoved­case. Han har i løpet av den­ne tiden jaget, kjøpt, betalt og skålt med kron­prin­ses­sens far og eks­kjæ­res­ter.

— Mye av det jeg har holdt på med kan jeg hver­ken stå inne for eller være stolt av. Sven O. var min mann, men det nære for­hol­det gjor­de at det gikk over stokk og stein. Jeg prøv­de også å beskyt­te ham, men han var skrup­pel­løs.

Resultatorientert

Til tross for dag­lig sjekk­hefte­jour­na­lis­tikk og utnyt­ting av kjen­di­s­er, tok det Mel­næs ni år å si opp job­ben i Nor­dens størs­te uke­blad. Han mener han for­treng­te mer enn han tenk­te.

— Jeg had­de len­ge en iro­nisk dis­tan­se til meg selv og det jeg holdt på med. Jeg vil­le gjer­ne pres­te­re og var mer opp­tatt av resul­ta­te­ne enn hvor­dan jeg opp­nåd­de dem. I Se og Hør er det lett å la seg rive med. En er vil­lig til å lure seg selv gans­ke len­ge når en lyk­kes med noe.

Men èn tele­fon­sam­ta­le fikk senior­re­por­te­ren til å våk­ne.

— Jeg had­de skre­vet en sak om Petter Nome, som had­de falt for kol­le­ga­en sin og for­latt kone og barn. Damen som ring­te var moren hans. Hun gråt og skrek inn i røret: «Ten­ker du ikke på fami­li­en? På bar­na? Du eier ikke folke­skikk!»
— Jeg har stor respekt for eld­re men­nes­ker, og det at jeg skul­le mang­le folke­skikk var en tung erkjen­nel­se for meg.

Mel­næs fort­sat­te ett år til, for å sam­le doku­men­ta­sjon til boken sin.

— Med boka prø­ver jeg å leg­ge alle kor­te­ne på bor­det, men jeg er hver­ken noen engel eller dje­vel.

Artik­kel­for­fat­ter­ne stu­de­rer jour­na­lis­tikk ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Artik­ke­len er tid­li­ge­re pub­li­sert i nett­avis­pro­sjek­tet Bro­stein.

TEMA

J

ournali
stikk

124 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen