Afghanistan er stadig i søkelyset. Nylig var USAs utenriksminister Condoleezza Rice i London og Kabul for å presse på for økt støtte til krigen fra europeiske allierte.
Ved siden av diskusjoner om flere soldater og strategier er det viktig at vi innser hva slags stat det er vi hjelper til med å skape. Det afghanske paradokset er tydelig illustrert med Sayed Parwez Kambakhsh, den 23 år gamle journaliststudenten i Nord-Afghanistan som er dømt til døden for blasfemi.
“Rettferdigheten vil seire,” forsikret president Hamid Karzai USAs utenriksminister da hun trakk frem saken under et møte i Kabul 7. februar. Dette ble tolket som et stilltiende løfte om å løslate Parwez. Men for de av oss som har tilbrakt litt tid i Afghanistan, var ordbruken illevarslende. Basert på all erfaring har vi ingen garanti for at det afghanske begrepet om rettferdighet er noe vi kan akseptere eller leve med.
Det som står på spill her er mer enn skjebnen til en ung mann
Detaljene rundt denne saken er både intrikate og banalt enkle. Parwez er beskyldt for å ha lastet ned og distribuert en artikkel fra internett som inneholdt kritikk av islamsk syn på kvinners rettigheter. Hans bror Sayed Yaqub Ibrahimi står fast på sitt syn om at disse religiøse anklagene framsettes for å skjule en politisk forfølgelse av ham selv. Han har lenge rapportert om “krigsherrenes” overgrep nord i Afghanistan, og dette er hevnen.
Den gode nyheten er at det er lite sannsynlig at Parwez blir henrettet. All oppmerksomheten rundt rettssaken og dommen har lagt så stort press på myndighetene at alle forsøk på å fullbyrde dommen ganske sikkert vil bli stoppet.
Den dårlige nyheten: det er også lite sannsynlig at han vil bli frifunnet. Anklagene mot ham er for alvorlige og det afghanske aggresjonsnivået så høyt at man ikke kan tillate at saken bare forsvinner.
Det som står på spill her er mer enn skjebnen til en ung mann. Verden må ikke ignorere det faktum at arrestasjonen og fengslingen av Parwez ikke er et unntak eller en villfarelse. Saken er et symbol på de sentrale selvmotsigelser som finnes i hjertet av det afghanske rettsvesenet. Den er en advarsel om hvilken vei utviklingen i landet er i ferd med å ta.
Bonn-avtalen fra 2001 skapte et løst rammeverk for å omforme et tilbakestående og krigsherjet land. I løpet av fire år, med lite penger og innsats, skulle Afghanistan bli et velfungerende demokrati. Når denne demokratiseringsprosessen var i gang kunne USA med letthet rette oppmerksomheten andre steder, for eksempel Irak.
Seks år senere er det tydelig at man gjorde en stor feilvurdering. Grunnloven som skulle bli en milepæl på veien mot en demokratisk stat inneholder en tidsinnstilt bombe. Denne vil kunne føre til at saker som den til Parwez Kambakhsh vil bli faretruende vanlige.
Artikkel tre i den afghanske grunnloven sier: “I Afghanistan kan ingen lov stride mot de trosbestemmelser som ligger til grunn i den hellige religion islam”.
Denne ene setningen opphever all den påfølgende og høystemte retorikken som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet og en fri presse. Hvis ulemaen eller rådet av religiøse skriftlærde får lov til å tolke islam etter eget forgodtbefinnende, kan nesten enhver handling, uttalelse eller artikkel bli ansett som et lovbrudd.
Bare spør Ghaws Zalmai, en kjent journalist som prøvde å publisere Koranen i en ny oversettelse på det lokale språket. Noen setninger fornærmet ulemaen, og de konkluderte at verket var resultat av et sionistisk komplott. Ghaws Zalmai sitter nå i fengsel og venter på rettssak og dom.
Afghanistans grunnlov tillater slike anklager og slike dommer
Et annet lysende eksempel er Abdul Rahman. Han konverterte til kristendommen, og for to år siden mottok han dødsdommen for “frafall fra islam”. Han ble smuglet ut av landet i et diplomatisk redningstokt som ikke gjorde noe for å blidgjøre verken de lokale religiøse fundamentalistene eller de internasjonale menneskerettsaktivistene som forlangte av presidenten at han opprettholder en religionsfrihet garantert av loven.
Løsningen når det gjaldt Abdul Rahman var mer praktisk enn prinsipiell. Det samme vil antakeligvis skje denne gangen også.
USA gjør helt riktig når de krever at president Hamid Karzai viser nåde i saken mot Parwez Kambakhsh. Men krav om at han skal følge loven eller internasjonal standard glemmer eller helt overser hovedproblemet.
Der har forekommet alvorlige feil under rettsaken til Parwez, slik som manglende forsvarer, lukket rettssak og tvungen tilståelse, men det er ingenting ulovlig ved dommen han har fått.
Afghanistans grunnlov tillater slike anklager og slike dommer
.Det er saken som må komme frem og bli behandlet.
Når det gjelder Parwez Kambakhsh, må Afghanistan velge om de vil bli et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn eller forbli hengende i fortiden.
Det er lærerikt å merke seg at de to institusjonene som har ropt høyest på Parwez’ henrettelse er rådet av religiøse skriftlærde og Taliban.
Hvert år bruker USA og deres NATO-partnere store beløp og ofrer mange soldaters liv for å bekjempe nettopp Taliban og deres oppstand i Afghanistan.
Men hvis saker som denne ikke blir tatt et oppgjør med, vil resultatet bli en stat som ikke skiller seg vesentlig fra den Taliban-staten man kjemper mot. Så hva er da egentlig vitsen?
Om forfatteren og Institute for War & Peace Reporting
Jean MacKenzie er leder for Afghanistan-programmet til Institute for War & Peace Reporting (IWPR). Artikkelen ble opprinnelig publisert som del av IWPRs Afghan Recovery Report. Artikkelen er publisert her med godkjennelse fra IWPR. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
IWPR er en frivillig organisasjon med hovedkontor i London. Blant IWPRs prosjekter er opplæring av journalister og redaksjonell virksomhet med base i land og regioner som Irak, Afghanistan, Zimbabwe, Sentral-Asia og Balkan. Organisasjonen finansieres av stipender og donasjoner.