Medier i Kina: Dagsordensettende propaganda

Kina har ikke ytrings­fri­het. Det er sterke begren­sninger på hva man kan si i offent­ligheten, men det betyr ikke at sosiale spørsmål ikke kan diskuteres. Medie- og ytrings­fri­hetssi­tu­asjo­nen i Kina har endret seg mye på kort tid, sa uni­ver­sitet­slek­tor Elin Sæther ved Uni­ver­sitetet i Oslo under Norsk sen­ter for men­neskerettigheters Kina-sem­i­nar i Oslo 27. mars. Under OL i Bei­jing er det grunn til å vente stram­mere styring av medi­ene, ikke lib­er­alis­er­ing, sa hun. “Det har alltid vært innstramninger i forbindelse med vik­tige poli­tiske begiven­heter. Det er alltid innstramn­ing når par­tikon­gressen har møte. OL betyr i realiteten at folk som job­ber innen­for kri­tisk presse i Kina må være ekstremt for­sik­tige hele dette året,” sa Sæther.

Lytt til hele fore­draget (varighet 43 min):
[audio:https://voxpublica.no/audio/elin-saether_begrensinger-av-ytringsfriheten-i-kinesisk-media.mp3]

Last ned lydopp­tak (mp3, 39 MB) | Last ned lys­bilder (pdf)

Pro­pa­gan­da på ny måte
Men selv om det vil komme en innstram­ming under OL, vil det ikke være mulig å trekke tilbake den økte fri­heten som medi­er og jour­nal­is­ter fak­tisk har fått. Det har skjedd en over­føring av makt som betyr at det er let­tere å sette prob­le­mer under debatt i Kina i dag enn for ti år siden, framholdt Sæther.

Sæther er net­topp fer­dig med sitt dok­tor­grad­sar­beid i sam­funns­geografi om medi­enes poli­tiske rolle i Kina, og har inter­vjuet kine­siske jour­nal­is­ter om deres arbeidssituasjon.

Medi­ene er fort­satt stat­sei­de og talerør for kom­mu­nist­par­ti­et. Det innebær­er at medi­ene skal formi­dle pro­pa­gan­da, sa Sæther. Men begrepet har et mer pos­i­tivt innhold i Kina. Pro­pa­gan­da er poli­tisk ver­i­fis­ert, god­kjentstem­plet kunnskap. De his­toriske lin­jene går her tilbake til grunn­leggelsen av folk­ere­pub­likken i 1949. Medi­ene ble sett på som vik­tige bidragsytere til det nye Kina. De skulle fremme rev­o­lusjonær glød ved å bringe videre gladnyheter.

Siden 1980-tal­let er mediestruk­turen bety­delig endret. Mens de før var en inte­gr­ert del av partis­tat­en og sub­si­diert, må medi­ene nå stort sett skaffe seg inntek­ter selv. Det har åpnet for en mer appellerende og noe mer uavhengig jour­nal­is­tikk, framholdt Sæther. Pro­pa­gan­dame­to­dene er endret. Myn­dighetene har for­latt tanken om å reg­ulere hva folk tenker. Nå går strate­gien ut på å beherske dag­sor­de­nen og reg­ulere hva folk diskuter­er og er opp­tatt av.

Pro­pa­gan­daen pakkes nå bedre inn og gjøres mer appellerende, blant annet ved at det til en viss grad åpnes for dekn­ing av kon­flik­t­sak­er. Eksem­pler kan være kor­rup­sjon og mak­t­mis­bruk på lokalt nivå. Ved å tillate jour­nal­is­tisk dekn­ing av slike sak­er på lavere nivåer, kan en styrke det sen­trale poli­tiske nivåets legitimitet.

Jour­nal­is­ter tester grenser
Kine­siske jour­nal­is­ter har utviklet metoder for å omgå eller teste grensene for hva det er mulig for medi­ene å ta opp, sa Sæther. De må være veldig for­sik­tig med infor­masjon om større demon­strasjon­er, så ikke andre i samme situ­asjon blir kjent med hveran­dre og kan organ­is­ere seg. Ist­e­den kan jour­nal­is­tene skrive om enkelt­skjeb­n­er og hinte om at flere er opp­tatt av en bestemt sak.

Jour­nal­is­ter tester grensene ved å blande noe av pro­pa­gan­daspråket inn i en ellers uavhengig dekn­ing av et tema. Slik kan de få fram at dette er en vik­tig sak som må gjøres noe med.

Grensene for hva som kan sies er ikke så klare som en forestiller seg, framholdt Sæther. Kine­siske jour­nal­is­ter sier de ori­en­ter­er seg etter mage­følelsen, men det går også ut direk­tiv­er fra myn­dighetene. Selvsen­sur er likev­el den vik­tig­ste for­men for kontroll.

Et klart tabuom­råde er den poli­tiske ledelsen. Den kan ikke prob­lema­tis­eres eller kri­tis­eres, og karika­tur­er er i hvert fall ikke aktuelt. Humor er livs­farlig i autoritære sam­funn, kon­klud­erte Sæther. Det er en rekke av sen­si­tive temaer hvor par­til­in­jen må følges og pro­pa­gandafrasene brukes. Dette gjelder Tai­wan (må omtales som en del av Kina), Tibet, Falun Gong, miljøsak­er og større demon­strasjon­er og pro­test­er. Deknin­gen av alle slike sak­er må vur­deres opp mot hen­synet til den sosiale sta­biliteten, målet kom­mu­nist­par­ti­et set­ter så høyt.