En humanitær løsning for Georgia

Hensynet til sikkerhet, menneskerettigheter og fredelig sameksistens bør veie tyngre enn prinsipper om nasjonal selvbestemmelse når konflikter om uavhengighet skal løses, skriver Mary Kaldor om Georgia-krisen.

Jeg ankom Sør-Osse­tia for førs­te gang som­mer­en 1995, sam­ti­dig med sis­te kapit­tel i kri­gen i Bos­nia-Her­cego­vi­na. Jeg ble vist inn på et kon­tor for å møte enkla­vens såkal­te uten­riks­mi­nis­ter, og til min sto­re for­bau­sel­se hang det et stort por­trett av Rado­van Karad­zic på veg­gen. Da jeg spur­te om grun­nen til det­te, svar­te han at bil­det var blitt over­le­vert av den bos­nisk-ser­bis­ke dele­ga­sjo­nen på et møte for de øst­li­ge krist­ne og at han sterkt beund­ret den bos­nisk-ser­bis­ke uavhengighetslinjen.

Den­ne his­to­ri­en er avslø­ren­de for­di den for­tel­ler oss at Bal­kan-paral­lel­len til Sør-Osse­tia og Abkhazia ikke er Koso­vo, men Repub­li­ka Srps­ka. Dis­se to små, kau­ka­sis­ke utbry­ter­sta­te­ne ble skapt med rus­sisk støt­te under Sov­jet­unio­nens opp­løs­ning. De ble anta­ke­lig opp­ret­tet for å videre­føre rus­sisk kon­troll i Sør-Kau­kasus, et områ­de Russ­land his­to­risk har sett på som sin egen bak­gård. På det­te tids­punk­tet var den rus­sis­ke stat ikke en sam­let enhet, så om det­te var plan­lagt poli­tikk eller del av makt­kam­pen mel­lom sek­sjo­ner i det mili­tæ­re, deler av KGB eller den rus­sis­ke mafia­ens øns­ke om å kon­trol­le­re svarte­havs­tu­ris­men, vil man ald­ri få svar på.

Fra senter for internt fordrevne i Tbilisi, Georgia (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia 2008)
Fra sen­ter for internt for­drev­ne i Tbi­li­si, Geor­gia (foto: Onnik Kri­ko­ri­an, Oneworld Multi­me­dia 2008. Pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

Akku­rat som Jugo­sla­via var Sov­jet­unio­nen delt opp i et hie­rar­ki av admi­ni­stra­ti­ve enhe­ter basert på såkalt titu­lær nasjo­na­li­tet. I Sov­jet­unio­nen var Sør-Osse­tia og Abkhazia der­for auto­no­me pro­vin­ser i Geor­gia. I sli­ke pro­vin­ser ble inn­byg­ger­ne som til­hør­te den nasjo­na­le grup­pen, her osse­te­re og abkha­se­re, gitt pri­vi­le­ger­te posi­sjo­ner innen admi­ni­stra­sjo­nen. Dis­se pri­vi­le­gi­ene vil­le de tape hvis det ble holdt frie valg. Da uro­lig­he­te­ne brøt ut i 1991–92 og 1992–93 — i det sto­re og hele star­tet av Geor­gia, men vun­net av osse­te­re og abkha­se­re med rus­sisk mili­tær hjelp gjen­nom nord­kau­ka­sis­ke irre­gu­læ­re styr­ker — , ble majo­ri­te­ten av befolk­nin­gen (geor­gi­ere) utvist. Selv før kri­gen i august bod­de det over 200.000 inter­ne flykt­nin­ger under tra­gis­ke for­hold i Geor­gia. Fle­re enn 130.000 er nå blitt lagt til. Man ble på 90-tal­let eni­ge om en våpen­hvi­le i regi av Orga­ni­sa­sjo­nen for sik­ker­het og sam­ar­beid i Euro­pa (OSSE), og rus­sis­ke freds­be­va­ren­de styr­ker skul­le beskyt­te våpen­hvi­len sam­men med geor­gi­ere og osse­te­re, når det gjaldt pro­vin­sen Sør-Osse­tia. Beg­ge enkla­ve­ne er ennå iso­lert, under­be­fol­ket og pre­get av frykt, lov­løs­het og fat­tig­dom. Det­te har igjen ledet til en kom­bi­na­sjon av etnisk pola­ri­se­ring og kriminalitet.

Løs­nin­gen på spørs­mål om nasjo­nal sta­tus bur­de være prag­ma­tisk, ikke prinsipiell

Debat­ten om frem­ti­den til Sør-Osse­tia og Abkhazia blir sjel­den ført i huma­ni­tæ­re ter­mer. Den blir frem­ført som uenig­het når det gjel­der geopo­li­tikk og nasjo­nal sta­tus. Argu­men­te­ne blir pre­sen­tert som nasjo­nal selv­be­stem­mel­se mot ter­ri­to­ri­ell integri­tet. Når man bru­ker sli­ke ter­mer, er det ikke mulig å være for selv­sten­dig­het til Koso­vo og mot selv­sten­dig­het til Repub­li­ka Srps­ka. Hvis du er enig i prin­sip­pet om nasjo­nal selv­be­stem­mel­se, vil du favo­ri­se­re uav­hen­gig­het for beg­ge, og er du opp­tatt av at opp­ret­tel­sen av nye mini­sta­ter kan føre til økt dis­kri­mi­ne­ring av mino­ri­te­ter i nær­lig­gen­de sta­ter, er du for ter­ri­to­ri­ell integritet.

Hvis der­imot debat­ten blir ført i huma­ni­tæ­re ter­mer, er det mulig at kon­klu­sjo­ne­ne blir uli­ke i for­skjel­li­ge situa­sjo­ner. Mitt stand­punkt når det gjaldt Nord-Irland var at jeg ga blaf­fen i om pro­vin­sen til­hør­te Irland, Stor­bri­tan­nia eller Tim­buk­tu, så len­ge kato­lik­ker og pro­tes­tan­ter kun­ne bo side om side i sine egne hjem. Det­te var også posi­sjo­nen min når det gjaldt det tid­li­ge­re Jugo­sla­via. Det spil­te ingen rol­le om Jugo­sla­via for­ble en stat, ble delt opp i seks sta­ter (de seks repub­lik­ke­ne) eller åtte sta­ter (seks repub­lik­ker og to auto­no­me pro­vin­ser), så len­ge indi­vi­der kun­ne bo i sine egne hjem uten frykt for vold og over­grep. Med and­re ord, løs­nin­gen på spørs­mål om nasjo­nal sta­tus bur­de være prag­ma­tisk, ikke prin­si­pi­ell. Prin­sip­pet bør gjel­de men­neske­ret­tig­he­ter, ikke nasjo­nal sta­tus. Der­for var jeg posi­tiv til uav­hen­gig­het for Koso­vo for­di det er gode grun­ner til, basert på tid­li­ge­re erfa­rin­ger, å fryk­te for kosovo­al­ba­ner­nes ret­tig­he­ter om pro­vin­sen skul­le retur­ne­res til Ser­bia. Jeg er sam­ti­dig for at det bør eksis­te­re et inter­na­sjo­nalt nær­vær for å garan­te­re sik­ker­he­ten til den ser­bis­ke mino­ri­te­ten i Koso­vo. Jeg er imot uav­hen­gig­het for Repub­li­ka Srps­ka og at den skal annek­te­res av Ser­bia, for­di det er gode grun­ner til å tro at retur av mus­lims­ke og kroa­tis­ke flykt­nin­ger (som utgjor­de majo­ri­te­ten av befolk­nin­gen før kri­gen) vil­le bli enda vans­ke­li­ge­re. Jeg vil argu­men­te­re for uav­hen­gig­het for Sør-Osse­tia og Abkhazia for­ut­satt at alle for­drev­ne per­soner kan retur­ne­re og få kom­pen­sa­sjon, og at man fikk en inter­na­sjo­nal til­stede­væ­rel­se (ikke rus­sisk) som kun­ne garan­te­re for men­neske­ret­tig­he­te­ne til alle inn­byg­ger­ne. Det fin­nes selv­føl­ge­lig fle­re uli­ke sce­na­ri­er som kun­ne være aksep­tab­le løs­nin­ger for den­ne kon­flik­ten, for­ut­satt at det ble enig­het mel­lom alle rele­van­te parter.

Bru­ken av kon­ven­sjo­nell mili­tær­makt fører ikke len­ger til kon­troll, men til ustabilitet

For­skjel­len mel­lom en huma­ni­tær til­nær­ming og en basert på nasjo­nal sta­tus, kom­mer til syne i de uli­ke sik­ker­hets­idea­le­ne til EU og OSSE på den ene siden og NATO på den and­re. EU ble grunn­lagt som en sik­ker­hets­or­ga­ni­sa­sjon hvor målet var å for­hind­re en ny krig på euro­pe­isk ter­ri­to­ri­um. Meto­den var øko­no­misk og sosi­al inte­gra­sjon. EUs sik­ker­hets­til­nær­ming består i hoved­sak av eks­port av den­ne meto­den, selv om den euro­pe­is­ke sik­ker­hets- og for­svars poli­tik­ken også inklu­de­rer diplo­ma­ti og freds­be­va­ring så vel som sivil krise­be­hand­ling. OSSE gjen­spei­ler de tre til­nær­min­ge­ne fra slutt­er­klæ­rin­gen i Hel­sing­fors i 1975, det vil si en fre­de­lig løs­ning på grense­kon­flik­ter, øko­no­misk, sosi­al og kul­tu­rell sam­hand­ling og respekt for men­neske­ret­tig­he­te­ne. I mot­set­ning til det­te er NATO basert på en mer tra­di­sjo­nell geopo­li­tisk til­nær­ming. Selv om NATO tar på seg nye rol­ler i områ­der som Bal­kan og Afgha­ni­stan, for­stås van­lig­vis sik­ker­het som mili­tært for­svar av et ter­ri­to­ri­um. Mot slut­ten av den kal­de kri­gen håpet man­ge at OSSE vil­le over­ta for både NATO og War­szawa­pak­ten. Iste­den­for ble War­szawa­pak­ten opp­løst og NATO utvi­det alli­an­sen øst­over. OSSE kon­so­li­der­te seg som orga­ni­sa­sjon, men dens rol­le ble mar­gi­na­li­sert både av NATO og EU. Utvi­del­sen av NATO betyd­de en for­skyv­ning av det som anses som Ves­tens øst­li­ge gren­se, helt inn­på Russ­land, og man har gjen­opp­bygd de nye med­lems­lan­de­nes mili­tæ­re styrker.

Russisk stridsvogn i Gori, Georgia (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia 2008)
Rus­sisk strids­vogn i Gori, Geor­gia (foto: Onnik Kri­ko­ri­an, Oneworld Multi­me­dia 2008. Pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

Innen­for ram­me­ver­ket av EUs og OSSEs sik­ker­hets­til­nær­min­ger har løs­nin­gen på de «fros­ne kon­flik­te­ne» på Bal­kan og i Sør-Kau­kasus bestått i dia­log (mel­lom alle involver­te i kon­flik­ten, inklu­dert flykt­nin­ger), øko­no­misk og sosi­al assi­stan­se for å nor­ma­li­se­re hver­da­gen, og opp­rett­hol­del­se av men­neske­ret­tig­he­te­ne (det­te har vært det vans­ke­ligs­te). Den­ne til­nær­min­gen søker å mini­me­re alle for­mer for vold og er nød­ven­dig­vis lang­som og uover­sikt­lig i natur. Den blir også for­styr­ret av geopo­li­tis­ke til­nær­min­ger der små løs­rev­ne sta­ter blir brukt som brik­ker i et stør­re makt­spill. Der­for blir uav­hen­gig­he­ten til Koso­vo støt­tet av Ves­ten under kraf­ti­ge pro­tes­ter fra Russ­land, mens det mot­sat­te er til­fel­let for Abkhazia og Sør-Ossetia.

…enda fle­re flykt­nin­ger, fle­re øde­lag­te hjem, mer kri­mi­na­li­tet og mer frykt

I det sør­li­ge Kau­kasus er alt­så den geopo­li­tis­ke til­nær­min­gen domi­ne­ren­de. Til­stede­væ­rel­sen til OSSE og EU er inef­fek­tiv på grunn av den geopo­li­tis­ke kon­kur­ran­sen om kon­troll over og trans­port av olje. Russ­land har tra­di­sjo­nelt argu­men­tert med at de tren­ger inn­fly­tel­se i Kau­kasus for å kon­trol­le­re olje­trans­por­ten. Ame­ri­ka­ner­ne med vise­pre­si­dent Dick Che­ney i spis­sen argu­men­te­rer for at til­gang til oljen i Kau­kasus er vik­tig for å mins­ke avhen­gig­he­ten av olje fra Midt­østen. Beg­ge sider anser at inn­fly­tel­se over regio­nens sta­ter er bes­te måte å sik­re kon­troll over olje­res­sur­se­ne. Hoved­brik­ken i det­te spil­let er Baku-Tbi­li­si-Cey­han (BTC) olje­rør­led­nin­gen. Den ble byg­get av BP etter ame­ri­kansk press for å frak­te olje fra Aser­bajd­sjan til Ves­ten. Det ble valgt en uøko­no­misk rute (den høye olje­pri­sen gjør den nå mer lønn­som) for å omgå både Russ­land og Iran, og den pas­se­rer gjen­nom geor­gisk ter­ri­to­ri­um. Den geor­gis­ke entu­si­as­men for å bli med­lem av NATO må for­stås på bak­grunn av den­ne geopo­li­tis­ke kon­kur­ran­sen. Geor­gias bruk av makt for å ta til­ba­ke Sør-Osse­tia og det over­drev­ne sva­ret fra rus­sisk side må tol­kes innen­for en tra­di­sjo­nell mili­tær og ter­ri­to­ri­ell tanke­gang, selv om beg­ge par­ter inter­es­sant nok prøv­de å pre­sen­te­re sine moti­ver i huma­ni­tæ­re termer.

I en glo­ba­li­sert ver­den hvor usta­bi­li­tet i hoved­sak er en kon­se­kvens av sva­ke sta­ter, reli­giøs eks­tre­mis­me eller trans­na­sjo­nal kri­mi­na­li­tet, er den geopo­li­tis­ke til­nær­min­gen mind­re effek­tiv enn tid­li­ge­re. Bru­ken av kon­ven­sjo­nell mili­tær­makt fører ikke len­ger til kon­troll, men til usta­bi­li­tet, noe ame­ri­ka­ner­ne smerte­fullt har opp­da­get i Irak og Afgha­ni­stan. Hvis målet med kri­gen i Irak vir­ke­lig var å få kon­troll over olje­til­gan­gen, slik Alan Greens­pan trod­de, har den ikke vært sær­lig vel­lyk­ket. Olje­pro­duk­sjo­nen er bare så vidt i ferd med å nå nivå­et fra før kri­gen. Det sam­me kan sies om den sis­te kri­gen i Sør-Kau­kasus. BTC-rør­led­nin­gen måt­te sten­ges da kon­flik­ten brøt ut.

Under mitt førs­te besøk i Sør-Osse­tia for­klar­te den såkal­te uten­riks­mi­nis­te­ren at han ikke had­de så mye tid å avse, siden han skul­le i bryl­lup til en nær slekt­ning. Vi kun­ne godt bli med, sa han. Bryl­lu­pet var et brå­ke­te gate­sel­skap med nyde­lig mat, slik man fin­ner det over­alt i regio­nen. Jeg har frem­de­les opp­skrif­ten på en fan­tas­tisk auber­gi­ne i val­nøtt­saus som jeg smak­te på der (se opp­skrif­ten). Da brud og brud­gom for­lot sel­ska­pet i en stylet, god gam­mel Lada, tok unge menn ut sine våpen og skjøt ned hver enes­te gate­lam­pe i nær­he­ten. Resul­ta­tet av Russ­lands (og Geor­gias) mili­tæ­re august­even­tyr er enda fle­re flykt­nin­ger, fle­re øde­lag­te hjem, mer kri­mi­na­li­tet og mer frykt. Gate­lam­pe­ne i Sør-Osse­tia og i deler av Geor­gia vil ikke bli repa­rert på lang tid ennå.

Om artikkelen og Open Democracy

OpenDemocracy logo
Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø. Illust­ra­sjo­ner er lagt til av Vox Publica.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen