Kaukasuseffekten

Europeiske ledere reagerer overraskende oppfinnsomt etter krigen i Georgia, skriver Krzysztof Bobinski.

Over­skriftene i Polens største dagsavis­er var unisone. Nico­las Sarkozys besøk i Mosk­va og Tbil­isi 8. sep­tem­ber 2008 var mis­lykket. Han forsøk­te å få en bekref­telse fra rus­sisk side på at de ville trekke styrkene sine tilbake til posisjonene de hadde før kri­gen med Geor­gia. ”Sarkozy mis­lyk­tes i å inn­ta Kreml,” skrev en avis, ”Rus­s­land dik­ter­er Europa,” sa en annen. ”Sarkozy har tapt. Fred med Geor­gia mulig kun på rus­siske pre­miss­er,” utba­sunerte en tredje.

Reak­sjonene var helt mot­satt den tydelige let­telsen Geor­gias pres­i­dent Mikhail Saakasjvili viste samme kveld under sin pressekon­fer­anse sam­men med Sarkozy og Jose Manuel Bar­roso, pres­i­den­ten i EU-kom­misjo­nen. Saakasjvili var fornøyd med resul­tatet den franske pres­i­den­ten hadde opp­nådd. Et løfte om tilbake­trekking før 1. okto­ber og obser­vatør­er fra Organ­isas­jo­nen for sikker­het og samar­beid i Europa (OSSE) mel­lom russerne og deres søros­setiske og abk­haziske tilhen­gere og georgierne, falt i god jord hos en sterkt pres­set geor­gisk president.

Europeernes syn på Rus­s­land beg­yn­ner nå kan­skje å endre seg, men stereo­typ­i­ene i Polen og sannsyn­ligvis i det meste av det ”nye Europa” og post-Sov­jet-området bare forsterk­er seg. For­dommene innehold­er også en stor andel skade­fryd over Sarkozys dilem­ma. Avis­er, radiostasjon­er og talk­show på fjern­syn drøm­mer om mer bevis på vestlig svakhet og unnvikende frem­ferd over­for det de ser som rus­sisk mak­t­mis­bruk og bru­talt lureri. Det synes som om de alle sam­men vil at EU skal mis­lykkes i å løse krisen, og at EU skal frem­stå som svak og feig. ”Vi viste hele tiden hvor­dan russerne er og dere tror oss fremde­les ikke”, er den nesten uni­verselle forståelsen av situasjonen.

En region beveger seg

Denne reak­sjo­nen vis­er et tydelig skille mel­lom vesteu­ropeernes måte å gjøre ting på og virke­lighets­forståelsen i de nye medlemsstatene slik som Polen. Men for å være helt ærlig, Polens myn­digheter (må ikke blandes sam­men med lan­dets pres­i­dent Lech Kaczyn­s­ki) har bevart en bemerkelsesverdig rolig tone og er klare til å fort­sette dialo­gen med Rus­s­land, til tross for hen­delsene i Georgia.

Dette er bare en av grisene som helt uven­tet har fly­dd gjen­nom luften i ukene som er gått siden kri­gen i Geor­gia. Etter­døn­nin­gene etter den bru­tale kon­flik­ten synes å bli både lange og bringe bety­delige foran­dringer i EUs forhold til Rus­s­land. Det vanske­lig­ste spørsmålet å svare på er om Mosk­va vil ønske et fruk­t­bart forhold til Vesten eller velge en ”not-so-splen­did isolation”.

Sig­na­lene for­blir uklare, men det finnes fire utviklingsmøn­stre som går imot fastlåste ideer om hva som foregår. Disse vis­er at krisen i Geor­gia har fått ulike lands myn­digheter til å bli mer oppfinn­somme og til å revur­dere dyptliggende og tilsynela­tende fastlåste posisjoner.

For det første: Den rus­siske uten­riksmin­is­teren Sergej Lavrov besøk­te Warsza­wa 11. sep­tem­ber. Dette besøket kom over­rask­ende fort etter at Rus­s­land hadde truet med å straffe Polen for pres­i­dent Kaczyn­skis støtte til Tbil­isi og hans offentlige løfte om å kjempe for et fritt Geor­gia. Det kom også til tross for rus­siske mil­itære led­eres grynt om at Polen ville bli et mål for rus­siske atom­våpen om de amerikanske rakettskjoldin­stal­lasjonene ble utplassert der.

For det andre, hvem ville ha trodd at Polen ville være blant de første til å be EU fjerne sanksjonene mot Alexan­der Lukas­jenkos regime i Hviterus­s­land? Det er tross alt polske friv­il­lige organ­isas­jon­er og polske medlem­mer av EU-par­la­mentet som sterk­est har uttalt seg mot og fordømt en av Europas siste autoritære ledere. For ikke så alt­for lenge siden var bare det å nevne en mildere lin­je over­for Lukas­jenko nok til å vekke vold­somme protester.

Videre har man den finske uten­riksmin­is­ter Alexan­der Stubbs kom­mentar­er om et mulig fin­sk NATO-medlem­skap. I en tale til finske ambas­sadør­er og i et inter­vju med øster­rikske Die Presse uttalte han at Fin­land muli­gens kunne vur­dere å bli medlem av NATO. Fin­lands pres­i­dent og statsmin­is­ter var fort ute og avfei­de dette. Stubb spilte en avgjørende mek­ler­rolle sam­men med Sarkozy i Geor­gia-Rus­s­land-kon­flik­ten, og bare det fak­tum at han kunne komme med slike uttalelser utfor­dr­er en lang enighet i Helsin­ki — at man skal oppret­tholde en viss mil­itær avs­tand både til Rus­s­land og til Vesten.

Den siste og mest utrolige utviklin­gen av dem alle er Tyrkias pres­i­dent Abdul­lah Guls reise til Jere­van og hans møte med sin armenske kol­le­ga Serzh Sark­isian. Anled­nin­gen var en fot­bal­lkamp mel­lom Arme­nia og Tyrkia, men besøket har stor poli­tisk så vel som sym­bol­sk ver­di. Med bak­grunn i en bit­ter strid om folke­mordet på armen­erne i 1915 og de man­glende diplo­ma­tiske forbindelser mel­lom lan­dene, vis­er dette hvor vik­tig det er for Tyrkia å sta­bilis­ere situ­asjo­nen i Svarte­havet, løse krisen i Kauka­sus og holde andre NATO-krigsskip på trygg avs­tand i Middelhavet.

Den tyrkiske avgjørelsen når det gjaldt Arme­nia ble tatt innen­for den større kon­tek­sten av Istan­buls utvid­ede «Kauka­sus­plat­tform-ini­tia­tiv». Dette vil bringe Geor­gia, Rus­s­land, Arme­nia, Aser­ba­jd­s­jan og Tyrkia sam­men i en organ­isas­jon for å fremme region­alt samar­beid og for­son­ing. Hvis dette skulle lykkes, kunne det lede til en løs­ning i Sør-Osse­tia og Abk­hazia så vel som i kon­flik­ten mel­lom Arme­nia og Aser­ba­jd­s­jan over Nagorno-Karabakh-provin­sen.

På tide å se fremover

Den tyrkiske dimen­sjo­nen i den geor­gisk-rus­siske kon­flik­ten kan få uante føl­ger. Tyrkia fikk stor anerk­jen­nelse for sitt modi­ge ini­tia­tiv fra både EUs nåværende pres­i­dent Nico­las Sarkozy og EUs kom­mis­sær for utvidelse Olli Rehn. Dette øker sjansene for at forhold­et mel­lom EU og Tyrkia kom­mer seg opp av henge­myren det er havnet i. Gitt de siste fem ukers forskyvninger i poli­tikk og hold­ninger, er det ikke da mulig at Frankrikes pres­i­dent kan­skje revur­der­er sin mot­stand mot tyrkisk EU-medlemskap?

Krisen har også brakt Ukraina med sine ambisjon­er om EU-medlem­skap frem i søkel­y­set. Hvem ville på for­som­meren 2008 ha for­ven­tet at en britisk uten­riksmin­is­ter ville fly til Kiev og erk­lære full støtte til Ukrainas rett til å velge sin egen fremtid? Det var akku­rat det David Miliband gjorde 27. august 2008. Fryk­ten for at Rus­s­land er en reell trussel mot Ukrainas uavhengighet har fått EU til å helle mer i ret­ning av å til­by lan­det medlemskap.

Det er her Tyrkias og Ukrainas situ­asjon­er sam­men­fall­er. Tyrkias Kauka­sus-plat­tform inklud­er­er ikke Ukraina. Helt siden tidlig på 90-tal­let har Ankara fore­trukket å bedre sitt forhold til Mosk­va (som de vet hvor de har) heller enn Kiev, som er en mer ukjent stør­relse. Men Tyrkia vet godt at Ukraina er en poten­siell kilde til uro­ligheter i Svarte­havs­re­gio­nen. Rus­sisk leie og tilla­telse til å ha sin svarte­havs­flåte i Sev­astopol går ut i 2017. Da vil Ukraina etter alt å dømme be flåten om å for­late området.

EU har helt tydelig en rolle å spille i Svarte­havs­re­gio­nen. Roma­nia og Bul­gar­ia er tross alt EU-medlem­mer, og en region­al samar­bei­d­sav­tale for lan­dene i området, inklud­ert Rus­s­land, kunne være et vik­tig sup­ple­ment til den tyrkiske Kauka­sus-plat­tfor­men. EUs regionale naboini­tia­tiv, The Black Sea Basin Joint Oper­a­tional Pro­gramme, kunne være et ram­mev­erk for videre samarbeid.

Krisen har også gitt nytt liv til øns­ket om en felles energipoli­tikk i EU. Polen burde ha fordel­er av den nye hold­nin­gen over­for Rus­s­land i både den franske og tyske opin­io­nen. I Tysk­land er det en tydelig bekym­ring over den økte avhengigheten av rus­siske energitilførsler.

Dermed fikk Geor­gias inn­marsj i Sør-Osse­tia nat­ten mel­lom 7. og 8. august 2008 og Rus­s­lands mil­itære svar vidtrekkende føl­ger i Europa, Svarte­havs­re­gio­nen og til og med i Sen­tral-Asia. En rekke neglis­jerte prob­le­mer, slik som Nagorno-Karabakh og Arme­nia-Tyrkia-kon­flik­ten, så vel som Sør-Osse­tia og Abk­hazia selv, har kom­met i søkelyset.

Over hele Europa har hold­nin­gene til Rus­s­land endret seg. Flere forsinkelser i rus­sisk tilbake­trekking vil forverre forhold­et enda mer. EUs uten­riksmin­istre som møttes i Brus­sel 15.september 2008 og bekreftet utplasserin­gen av 200 EU-obser­vatør­er til Geor­gia, er fullt klar over at dette bare er beg­yn­nelsen på en lang prosess.

Polske nyhet­sredak­tør­er har gått glipp av alle disse foran­drin­gene den siste måne­den etter Geor­gia-kon­flik­ten. De under­vur­der­er også Nico­las Sarkozy og Angela Merkels beslutt­somhet over­for Rus­s­land. Europa har blitt et mer inter­es­sant sted etter kon­flik­ten august 2008. Klare øyne og åpent sinn trengs om Europa skal bli en tryg­gere plass også. Det å klam­re seg til for­dom­mer og stereotopi­er hjelper i så måte ikke i det hele tatt.

Om artikkelen og Open Democracy

OpenDemocracy logo


Denne artikke­len ble først pub­lis­ert på nettst­edet Open Democ­ra­cy. Den gjengis her under en Cre­ative Com­mons-lisens. Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Olav Anders Øvrebø.

TEMA

R

ussland

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen