Kaukasuseffekten

Europeiske ledere reagerer overraskende oppfinnsomt etter krigen i Georgia, skriver Krzysztof Bobinski.

Over­skrif­te­ne i Polens størs­te dags­avi­ser var uni­so­ne. Nico­las Sar­ko­zys besøk i Mosk­va og Tbi­li­si 8. sep­tem­ber 2008 var mis­lyk­ket. Han for­søk­te å få en bekref­tel­se fra rus­sisk side på at de vil­le trek­ke styr­ke­ne sine til­ba­ke til posi­sjo­ne­ne de had­de før kri­gen med Geor­gia. ”Sar­ko­zy mis­lyk­tes i å inn­ta Kreml,” skrev en avis, ”Russ­land dik­te­rer Euro­pa,” sa en annen. ”Sar­ko­zy har tapt. Fred med Geor­gia mulig kun på rus­sis­ke pre­mis­ser,” utba­su­ner­te en tred­je.

Reak­sjo­ne­ne var helt mot­satt den tyde­li­ge let­tel­sen Geor­gias pre­si­dent Mikhail Saa­ka­sj­vi­li vis­te sam­me kveld under sin presse­kon­fe­ran­se sam­men med Sar­ko­zy og Jose Manu­el Bar­ro­so, pre­si­den­ten i EU-kom­mi­sjo­nen. Saa­ka­sj­vi­li var for­nøyd med resul­ta­tet den frans­ke pre­si­den­ten had­de opp­nådd. Et løf­te om til­bake­trek­king før 1. okto­ber og obser­va­tø­rer fra Orga­ni­sa­sjo­nen for sik­ker­het og sam­ar­beid i Euro­pa (OSSE) mel­lom rus­ser­ne og deres søross­etis­ke og abkha­zis­ke til­hen­ge­re og geor­gier­ne, falt i god jord hos en sterkt pres­set geor­gisk pre­si­dent.

Euro­pe­er­nes syn på Russ­land begyn­ner nå kan­skje å end­re seg, men ste­reo­ty­pi­ene i Polen og sann­syn­lig­vis i det mes­te av det ”nye Euro­pa” og post-Sov­jet-områ­det bare for­ster­ker seg. For­dom­me­ne inne­hol­der også en stor andel skade­fryd over Sar­ko­zys dilem­ma. Aviser, radio­sta­sjo­ner og talk­show på fjern­syn drøm­mer om mer bevis på vest­lig svak­het og unn­vi­ken­de frem­ferd over­for det de ser som rus­sisk makt­mis­bruk og bru­talt lure­ri. Det synes som om de alle sam­men vil at EU skal mis­lyk­kes i å løse kri­sen, og at EU skal frem­stå som svak og feig. ”Vi vis­te hele tiden hvor­dan rus­ser­ne er og dere tror oss frem­de­les ikke”, er den nes­ten uni­ver­sel­le for­stå­el­sen av situa­sjo­nen.

En region beveger seg

Den­ne reak­sjo­nen viser et tyde­lig skil­le mel­lom vest­euro­pe­er­nes måte å gjø­re ting på og vir­ke­lig­hets­for­stå­el­sen i de nye med­lems­sta­te­ne slik som Polen. Men for å være helt ærlig, Polens myn­dig­he­ter (må ikke blan­des sam­men med lan­dets pre­si­dent Lech Kaczyn­s­ki) har bevart en bemer­kel­ses­ver­dig rolig tone og er kla­re til å fort­set­te dia­lo­gen med Russ­land, til tross for hen­del­se­ne i Geor­gia.

Det­te er bare en av gri­se­ne som helt uven­tet har flydd gjen­nom luf­ten i uke­ne som er gått siden kri­gen i Geor­gia. Etter­døn­nin­ge­ne etter den bru­ta­le kon­flik­ten synes å bli både lan­ge og brin­ge bety­de­li­ge for­and­rin­ger i EUs for­hold til Russ­land. Det vans­ke­ligs­te spørs­må­let å sva­re på er om Mosk­va vil øns­ke et frukt­bart for­hold til Ves­ten eller vel­ge en ”not-so-splen­did iso­la­tion”.

Sig­na­le­ne for­blir ukla­re, men det fin­nes fire utvik­lings­mønst­re som går imot fast­lås­te ide­er om hva som fore­går. Dis­se viser at kri­sen i Geor­gia har fått uli­ke lands myn­dig­he­ter til å bli mer opp­finn­som­me og til å revur­de­re dypt­lig­gen­de og til­syne­la­ten­de fast­lås­te posi­sjo­ner.

For det førs­te: Den rus­sis­ke uten­riks­mi­nis­te­ren Sergej Lav­rov besøk­te War­sza­wa 11. sep­tem­ber. Det­te besø­ket kom over­ras­ken­de fort etter at Russ­land had­de tru­et med å straf­fe Polen for pre­si­dent Kaczyn­s­kis støt­te til Tbi­li­si og hans offent­li­ge løf­te om å kjem­pe for et fritt Geor­gia. Det kom også til tross for rus­sis­ke mili­tæ­re lede­res grynt om at Polen vil­le bli et mål for rus­sis­ke atom­vå­pen om de ame­ri­kans­ke raketts­kjol­d­in­stal­la­sjo­ne­ne ble utplas­sert der.

For det and­re, hvem vil­le ha trodd at Polen vil­le være blant de førs­te til å be EU fjer­ne sank­sjo­ne­ne mot Alex­an­der Luka­sjen­kos regi­me i Hvite­russ­land? Det er tross alt pols­ke fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner og pols­ke med­lem­mer av EU-par­la­men­tet som ster­kest har uttalt seg mot og for­dømt en av Euro­pas sis­te auto­ri­tæ­re lede­re. For ikke så alt­for len­ge siden var bare det å nev­ne en mil­de­re lin­je over­for Luka­sjen­ko nok til å vek­ke vold­som­me pro­tes­ter.

Vide­re har man den fins­ke uten­riks­mi­nis­ter Alex­an­der Stubbs kom­men­ta­rer om et mulig finsk NATO-med­lem­skap. I en tale til fins­ke ambas­sa­dø­rer og i et inter­vju med øster­riks­ke Die Pres­se uttal­te han at Fin­land muli­gens kun­ne vur­de­re å bli med­lem av NATO. Fin­lands pre­si­dent og stats­mi­nis­ter var fort ute og avfei­de det­te. Stubb spil­te en avgjø­ren­de mek­ler­rol­le sam­men med Sar­ko­zy i Geor­gia-Russ­land-kon­flik­ten, og bare det fak­tum at han kun­ne kom­me med sli­ke utta­lel­ser utford­rer en lang enig­het i Hel­sin­ki — at man skal opp­rett­hol­de en viss mili­tær avstand både til Russ­land og til Ves­ten.

Den sis­te og mest utro­li­ge utvik­lin­gen av dem alle er Tyr­kias pre­si­dent Abdul­lah Guls rei­se til Jere­van og hans møte med sin armens­ke kol­le­ga Serzh Sar­ki­si­an. Anled­nin­gen var en fot­ball­kamp mel­lom Arme­nia og Tyr­kia, men besø­ket har stor poli­tisk så vel som sym­bolsk ver­di. Med bak­grunn i en bit­ter strid om folke­mor­det på arme­ner­ne i 1915 og de mang­len­de diplo­ma­tis­ke for­bin­del­ser mel­lom lan­de­ne, viser det­te hvor vik­tig det er for Tyr­kia å sta­bi­li­se­re situa­sjo­nen i Svarte­ha­vet, løse kri­sen i Kau­kasus og hol­de and­re NATO-krigs­skip på trygg avstand i Mid­del­ha­vet.

Den tyr­kis­ke avgjø­rel­sen når det gjaldt Arme­nia ble tatt innen­for den stør­re kon­teks­ten av Istan­buls utvi­de­de «Kau­kasus­platt­form-ini­tia­tiv». Det­te vil brin­ge Geor­gia, Russ­land, Arme­nia, Aser­bajd­sjan og Tyr­kia sam­men i en orga­ni­sa­sjon for å frem­me regio­nalt sam­ar­beid og for­soning. Hvis det­te skul­le lyk­kes, kun­ne det lede til en løs­ning i Sør-Osse­tia og Abkhazia så vel som i kon­flik­ten mel­lom Arme­nia og Aser­bajd­sjan over Nag­or­no-Kara­bakh-pro­vin­sen.

På tide å se fremover

Den tyr­kis­ke dimen­sjo­nen i den geor­gisk-rus­sis­ke kon­flik­ten kan få uan­te føl­ger. Tyr­kia fikk stor aner­kjen­nel­se for sitt modi­ge ini­tia­tiv fra både EUs nåvæ­ren­de pre­si­dent Nico­las Sar­ko­zy og EUs kom­mis­sær for utvi­del­se Olli Rehn. Det­te øker sjan­se­ne for at for­hol­det mel­lom EU og Tyr­kia kom­mer seg opp av henge­my­ren det er hav­net i. Gitt de sis­te fem ukers for­skyv­nin­ger i poli­tikk og hold­nin­ger, er det ikke da mulig at Frank­ri­kes pre­si­dent kan­skje revur­de­rer sin mot­stand mot tyr­kisk EU-med­lem­skap?

Kri­sen har også brakt Ukrai­na med sine ambi­sjo­ner om EU-med­lem­skap frem i søke­ly­set. Hvem vil­le på for­som­mer­en 2008 ha for­ven­tet at en bri­tisk uten­riks­mi­nis­ter vil­le fly til Kiev og erklæ­re full støt­te til Ukrai­nas rett til å vel­ge sin egen frem­tid? Det var akku­rat det David Mili­band gjor­de 27. august 2008. Fryk­ten for at Russ­land er en reell trus­sel mot Ukrai­nas uav­hen­gig­het har fått EU til å hel­le mer i ret­ning av å til­by lan­det med­lem­skap.

Det er her Tyr­kias og Ukrai­nas situa­sjo­ner sam­men­fal­ler. Tyr­kias Kau­kasus-platt­form inklu­de­rer ikke Ukrai­na. Helt siden tid­lig på 90-tal­let har Anka­ra fore­truk­ket å bed­re sitt for­hold til Mosk­va (som de vet hvor de har) hel­ler enn Kiev, som er en mer ukjent stør­rel­se. Men Tyr­kia vet godt at Ukrai­na er en poten­si­ell kil­de til uro­lig­he­ter i Svarte­havs­re­gio­nen. Rus­sisk leie og til­la­tel­se til å ha sin svarte­havs­flå­te i Sevasto­pol går ut i 2017. Da vil Ukrai­na etter alt å døm­me be flå­ten om å for­la­te områ­det.

EU har helt tyde­lig en rol­le å spil­le i Svarte­havs­re­gio­nen. Roma­nia og Bul­ga­ria er tross alt EU-med­lem­mer, og en regio­nal sam­ar­beids­av­ta­le for lan­de­ne i områ­det, inklu­dert Russ­land, kun­ne være et vik­tig sup­ple­ment til den tyr­kis­ke Kau­kasus-platt­for­men. EUs regio­na­le nabo­i­ni­tia­tiv, The Black Sea Basin Joint Ope­ra­tio­nal Pro­gram­me, kun­ne være et ram­me­verk for vide­re sam­ar­beid.

Kri­sen har også gitt nytt liv til øns­ket om en fel­les energi­po­li­tikk i EU. Polen bur­de ha for­de­ler av den nye hold­nin­gen over­for Russ­land i både den frans­ke og tys­ke opi­nio­nen. I Tysk­land er det en tyde­lig bekym­ring over den økte avhen­gig­he­ten av rus­sis­ke energi­til­førs­ler.

Der­med fikk Geor­gias inn­marsj i Sør-Osse­tia nat­ten mel­lom 7. og 8. august 2008 og Russ­lands mili­tæ­re svar vidt­rek­ken­de føl­ger i Euro­pa, Svarte­havs­re­gio­nen og til og med i Sen­tral-Asia. En rek­ke neg­li­sjer­te pro­ble­mer, slik som Nag­or­no-Kara­bakh og Arme­nia-Tyr­kia-kon­flik­ten, så vel som Sør-Osse­tia og Abkhazia selv, har kom­met i søke­ly­set.

Over hele Euro­pa har hold­nin­ge­ne til Russ­land end­ret seg. Fle­re for­sin­kel­ser i rus­sisk til­bake­trek­king vil for­ver­re for­hol­det enda mer. EUs uten­riks­mi­nist­re som møt­tes i Brus­sel 15.september 2008 og bekref­tet utplas­se­rin­gen av 200 EU-obser­va­tø­rer til Geor­gia, er fullt klar over at det­te bare er begyn­nel­sen på en lang pro­sess.

Pols­ke nyhets­re­dak­tø­rer har gått glipp av alle dis­se for­and­rin­ge­ne den sis­te måne­den etter Geor­gia-kon­flik­ten. De under­vur­de­rer også Nico­las Sar­ko­zy og Ange­la Mer­kels beslutt­som­het over­for Russ­land. Euro­pa har blitt et mer inter­es­sant sted etter kon­flik­ten august 2008. Kla­re øyne og åpent sinn trengs om Euro­pa skal bli en tryg­ge­re plass også. Det å klam­re seg til for­dom­mer og ste­reo­to­pi­er hjel­per i så måte ikke i det hele tatt.

Om artikkelen og Open Democracy

OpenDemocracy logo


Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen