I dag begynner SV sitt landsmøte i Bergen. De kommende måneder følger de andre partiene. I den anledning bringer vg.no en artikkel om partiledernes ordbruk i landsmøtetalene fra 2008. VG Nett har talt opp hvilke ord partilederne bruker mest, hvem som taler lengst — og kortest — og om hva. Det er ikke en vitenskapelig undersøkelse, men den er likevel interessant.
Opptellingen viser for eksempel — i den grad at den er korrekt utført — at opposisjonens partiledere oftere talte om regjeringen, enn regjeringen om opposisjonen. Bortsett fra at Halvorsen 7 ganger nevnte kontantstøtten — som jo er en sak og ikke er et parti — handler ingen av de opptalte ord for regjeringens talere om opposisjonen. Til sammenlikning nevner Siv Jensen fra Fremskrittspartiet regjeringen og Arbeiderpartiet til sammen 19 ganger. Erna Solberg nevner regjeringen 13 ganger.
Lars Sponheim er dagens vinner i neste alle disipliner. Han omtaler Fremskrittspartiet 12 ganger og regjeringen hele 59 ganger. Det er 29 ganger mer enn han nevner sitt eget parti.
Vanligvis må man forvente at det ord partilederne oftest bruker i en landsmøtetale er navnet på sitt eget parti. Det gjør da også Dagfinn Høybråten (13 ganger), Åslaug Haga (25 ganger) og Siv Jensen (29 ganger). Men Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim gjør det ikke.
Stoltenberg er en analytisk og forklarende taler. Ordet han bruker mest er “derfor”. Halvorsen er en fellesskapsorientert taler. Ordet hun bruker mest er “Norge”. Og Sponheim er en taler som mest av alt er opptatt av motstanderen. Ordet han bruker mest — som du allerede har regnet ut — er “regjeringen”; Eller, det vil si: de ordene han bruker aller mest er tilsynelatende “vi” og “jeg”.
Han sier vi 264 ganger og jeg 182 ganger. Ingen andre talere er i nærheten av å si disse ordene så mange ganger. Den som kommer nærmest er Kristin Halvorsen. Hun sier “vi” 207 ganger og jeg bare 29 ganger. Det er 235 ganger mindre enn Venstre-lederen.
Hva kan vi lære av å vite at Sponheim i sin landsmøtetale i 2008 sa “regjeringen” 59 ganger, “jeg” 182 ganger og “vi” 264 ganger? Kanskje at han er mer enn vanlig opptatt av motstanderen, seg selv og sitt parti? Vel, tallene i seg selv sier naturligvis ikke dette. For å avgjøre om det er tilfellet må vi lage en mer detaljert analyse av talen.
Sponheim er den eneste som har et stort nok ego til å kunne ha fungert i amerikansk politikk, har kommunikasjonsrådgiver Ketil Raknes hevdet. Over Atlanteren er det rom for det verbale og selvhevdende.
Kanskje det. Og mens vi funderer over alt dette kan vi nyte Sponheim som med en viss selvironisk distanse taler som Barack Obama — stort og svulstig for små norske ører.
Raknes kommentar og Sponheims tale finner du her.
Artig med ordtelling, men såvidt jeg kan huske fra egne retorikkstudier så handler det om veldig mye mer enn det? Håper på en analyse :-)