Men må tidsskriftene være gratis?

Myndighetene har nå fått klare råd om at vitenskapelig litteratur bør bli gratis tilgjengelig på internett. Tanken er så vakker at jeg føler meg dum når jeg sier: Vent nå litt, skriver Gunnar Sivertsen.

Det brenn­ba­re spørs­må­let om gra­tis til­gang til viten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur — Open Access — har nådd nors­ke myn­dig­he­ter. Sist høst ba Kunn­skaps­de­par­te­men­tet om råd fra Uni­ver­si­tets- og høg­skole­rå­det (UHR) og fra Nor­ges forsk­nings­råd (NFR). Nå fore­lig­ger anbe­fa­lin­ge­ne (pdf, 0,2 MB). Hvis de føl­ges, blir det fart i arbei­det med å utvik­le åpne elekt­ro­nis­ke arki­ver ved lære­ste­de­ne. Dis­se vil fyl­les med kopi­er av artik­ler som nors­ke fors­ke­re har pub­li­sert i viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter. Arki­ve­ne kan kop­les til den plan­lag­te Norsk viten­skaps­in­deks, som blir en åpen elekt­ro­nisk biblio­gra­fi hvor man kan fin­ne pub­li­ka­sjo­ner fra norsk forsk­ning på ett fel­les sted.

Vik­ti­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter for­blir spe­ku­la­sjons- objek­ter

En annen vei til åpen til­gang er hvis selve de viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­te­ne kan leses gra­tis på inter­nett. Kost­na­de­ne til utgi­vel­sen dek­kes i ste­det med sub­si­di­er og/eller for­fat­ter­be­ta­ling. Sta­dig fle­re viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter — også her i Nor­ge — er basert på den­ne model­len. Kost­na­de­ne til pub­li­se­ring må da tas med i forsk­nings­be­vilg­nin­ge­ne. Kon­se­kven­se­ne av det­te er uover­sikt­li­ge. NFR og UHR råder der­for til å gå for­sik­tig fram ved å sti­mu­le­re til sta­dig fle­re gra­tis tids­skrif­ter, men uten å hind­re fors­ker­ne i å pub­li­se­re i tids­skrif­ter med abon­ne­ment.

Alt det­te er greit nok, men det sto­re pro­ble­met blir ikke løst. Vik­ti­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter for­blir spe­ku­la­sjons­ob­jek­ter for inter­na­sjo­nal stor­ka­pi­tal. Mulig­he­ten for pro­fitt kan fak­tisk øke. Jeg skal for­kla­re hvor­for.

Profitt i begge ender

Da må jeg først for­kla­re at et viten­ska­pe­lig tids­skrift er en orga­ni­sa­sjon, ikke en pub­li­ka­sjon. Artik­le­ne er pub­li­ka­sjo­ner. Tids­skrif­tet er en orga­ni­sa­sjon hvor fors­ke­re sam­ar­bei­der på tvers av insti­tu­sjons­gren­ser om å kva­li­tets­sik­re og for­bed­re hver­and­res forsk­nings­re­sul­ta­ter når de pub­li­se­res. Fors­ke­re øns­ker å bli vur­dert ut fra best mulig kom­pe­tan­se og å være med på å vur­de­re de mest inter­es­san­te nye resul­ta­ter. Det gjør at noen tids­skrif­ter anses som vik­ti­ge­re enn and­re. De vik­tigs­te kan kos­te så mye de vil — fors­ker­ne vil uan­sett ha adgang til dem gjen­nom biblio­te­ket.

Det er pro­fitt­mu­lig­he­ter i vik­ti­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter

Der­for har inter­na­sjo­nal finans­ka­pi­tal len­ge inves­tert i mono­po­li­se­ren­de opp­kjøp av vik­ti­ge tids­skrif­ter. Man­ge tids­skrif­ter utkom­mer nå hos noen få sto­re for­lag som har kjøpt opp and­re for­lag og and­re for­lags tids­skrif­ter. Selv er dis­se sto­re for­la­ge­ne i fle­re omgan­ger kjøpt opp av stør­re multi­na­sjo­na­le kon­ser­ner. Sli­ke opp­kjøp for­ut­set­ter sto­re pro­fitt­mar­gi­ner over man­ge år for å løn­ne seg. Et hjem­lig eksem­pel er Scan­di­na­vi­an Uni­ver­sity Press (det ”gam­le” Uni­ver­si­tets­for­la­get), som for ti år siden var Nor­dens størs­te utgi­ver av viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter etter opp­kjøp av bl.a. svens­ke Alm­quist & Wik­sell. Da ble por­te­føl­jen av inter­na­sjo­na­le tids­skrif­ter i sin tur kjøpt opp av Taylor & Fran­cis, som etab­ler­te et Oslo-kon­tor for å iva­re­ta den. Så ble Taylor & Fran­cis med 1100 viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter i sin tur kjøpt opp av medie­kon­ser­net Infor­ma PLC. Oslo-kon­to­ret nåd­de ikke opp til de økte pro­fitt­kra­ve­ne som fulg­te og ble ned­lagt i fjor høst. Infor­ma beholdt tids­skrif­te­ne.

Før det­te skjed­de, rakk noen av med­ar­bei­der­ne i Oslo å star­te sitt eget nye, lil­le for­lag, Co-Action Pub­lish­ing, hvor ide­en er å utgi Open Access-tids­skrif­ter med basis i nor­dis­ke forsk­nings­mil­jø­er. Tids­skrif­te­ne er gra­tis for leser­ne, men det kos­ter pen­ger å pub­li­se­re i dem. Co-Action Pub­lish­ing er et lite fore­tak som arbei­der ut fra kom­pe­tan­se og ikke for å vin­ne pro­fitt. Men lyk­kes de, kan det gå som med Bio­Med Cen­tral, den sto­re og kjen­te utgi­ve­ren av 180 Open Access-tids­skrif­ter, som høs­ten 2008 ble kjøpt opp av Sprin­ger, det nest størs­te kom­mer­si­el­le viten­ska­pe­li­ge for­la­get i ver­den etter Else­vier. Opp­kjø­pet vis­te at det er pro­fitt­mu­lig­he­ter i vik­ti­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter enten det er abon­nen­te­ne eller for­fat­ter­ne som beta­ler. I prak­sis tas det fak­tisk beta­ling i beg­ge ender i man­ge tids­skrif­ter for­di måten er valg­fri for for­fat­ter­ne.

Kronglete veier å gå

Viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter kan være pro­fi­tab­le uan­sett hvor man tar beta­lin­gen. Det er ikke sik­kert at beta­ling på avsen­der­si­den er så guns­tig for fors­ker­kom­mu­ni­ka­sjo­nen. Man­ge vil hus­ke bytte­abon­ne­men­te­ne: Biblio­te­ket fikk man­ge gra­tis tids­skrif­ter i byt­te mot ett fra egen insti­tu­sjon. Det­te var egent­lig en dyr og dår­lig måte å pub­li­se­re på. Abon­ne­ment viser den fak­tis­ke inter­es­sen for et tids­skrift og kan gi grunn­lag for at nye og bed­re tids­skrif­ter opp­står. Dess­uten er det vans­ke­lig å gene­ra­li­se­re Open Access-model­len til alle fag. Den pas­ser bed­re for utstyrs­kre­ven­de forsk­ning i fysikk enn i for eksem­pel His­to­risk tids­skrift hvor en del av artik­le­ne kom­mer fra fors­ke­re uten­for lære­ste­de­ne og forsk­nings­pro­gram­me­ne.

Biblio­te­ke­ne skal være noe annet og mer enn inter­nett

Også åpne arki­ver kan gi krong­le­te fors­ker­kom­mu­ni­ka­sjon. De egner seg godt til å gjø­re egne ansat­tes pub­li­ka­sjo­ner til­gjen­ge­li­ge for etter­ti­den og all­menn­he­ten, men kan ikke erstat­te pub­li­se­ring i tver­r­in­sti­tu­sjo­nel­le kana­ler med viten­ska­pe­lig redak­sjon. Som eksem­pel var 5 av de 3780 viten­ska­pe­li­ge artik­le­ne i Jour­nal of Bio­lo­gical Che­mis­try for 2008 fra Uni­ver­si­te­tet i Oslo. For å få til­gang til tids­skrif­tets øvri­ge artik­ler kun­ne man selv­sagt høs­tet paral­lelt i and­re insti­tu­sjo­ners arki­ver ver­den over. Men kopi­ene man da vil­le fin­ne for­ut­set­ter at JBC utkom­mer, dvs. at noen også beta­ler abon­ne­ment. For å sik­re at det­te skjer, leg­ger utgi­ver­ne av JBC og and­re tids­skrif­ter restrik­sjo­ner på når og i hvil­ket for­mat man kan lag­re kopi­er i loka­le arki­ver. Uten sli­ke restrik­sjo­ner vil abon­nen­te­ne for­svin­ne, der­med også de tids­skrif­te­ne som man vil kopiere fra. Men med de sam­me restrik­sjo­ne­ne er åpne arki­ver uhen­sikts­mes­si­ge for fors­ker­ne selv som pub­li­se­rings­ka­nal. De må kun­ne lese nye pub­li­ka­sjo­ner så snart de fore­lig­ger og de må kun­ne site­re dem i ori­gi­nal­ver­sjon. Åpne arki­ver er et vik­tig til­tak for å for­mid­le forsk­ning til all­menn­he­ten, men de løser ikke pro­ble­met med høye abon­ne­ments­pri­ser i biblio­te­ke­ne.

Manusboikott

Jeg arbei­det en gang i det ”gam­le” Uni­ver­si­tets­for­la­get. Der lær­te jeg at et viten­ska­pe­lig for­lag er en utgi­ver av bøker, men en utgi­ver for tids­skrif­ter, for­di tids­skrif­ter er redak­sjo­nel­le fors­ker­or­ga­ni­sa­sjo­ner, slik jeg beskrev oven­for. Ellers kan rela­sjo­nen mel­lom et for­lag og et tids­skrift være enten eier­skap — da råder for­la­get over øko­no­mi­en og set­ter pri­se­ne — eller en kom­mi­sjons­av­ta­le som regu­le­rer hva for­la­get skal gjø­re for tids­skrif­tet mot et avtalt veder­lag. Den øko­no­mis­ke kon­trol­len er da hos tids­skrif­tet selv, dvs. hos en fors­ker­styrt orga­ni­sa­sjon eller stif­tel­se.

Tids­skrif­ter av sist­nevn­te type kos­ter mye mind­re pr. side eller artik­kel enn først­nevn­te for­di fors­ker­ne selv bestem­mer abon­ne­ments­pri­sen. Når Open Access-beve­gel­sen bekjem­per selve abon­ne­ments­ord­nin­gen og anser den som hoved­pro­ble­met, tru­er den det øko­no­mis­ke grunn­la­get for tids­skrif­ter med for­nuf­ti­ge pri­ser. Sam­ti­dig baner den vei for nye pro­fitt­mu­lig­he­ter i tids­skrif­ter som for­la­ge­ne eier — som beskre­vet oven­for. Hoved­pro­ble­met for­blir uløst.

Det kan løses slik: Hvis alle fors­ke­re ven­ter noen måne­der med å sen­de manu­skrip­te­ne sine inn til et bestemt tids­skrift, har ikke tids­skrif­tet len­ger ver­di for for­la­get som eier det. Ame­ri­kans­ke forsk­nings­bi­blio­te­ka­rer fore­slo opp­rin­ne­lig å lage sta­ti­stikk over abon­ne­ments­pri­ser pr. side eller artik­kel. Så kun­ne man star­te øverst på lis­ten og føre det ene tids­skrif­tet etter det and­re til­ba­ke til fors­ker­sam­fun­nets kon­troll gjen­nom manus­boi­kott. Å få alle viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter over på kom­mi­sjons­av­ta­ler mel­lom for­lag og fors­ker­or­ga­ni­sa­sjo­ner kan løse det grunn­leg­gen­de pro­ble­met med at nød­ven­di­ge tids­skrif­ter blir spe­ku­la­sjons­ob­jek­ter for inter­na­sjo­nal finans­ka­pi­tal. I dag har man­ge fle­re fors­ke­re for­stå­el­se for biblio­te­ke­nes pro­ble­mer enn før. Det­te gir grunn­lag for å gjen­nom­føre mid­ler­ti­dig manus­boi­kott mot utvalg­te tids­skrif­ter.

Til slutt må jeg inn­røm­me at jeg ikke for­står hvor­for viten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner blir sett på som util­gjen­ge­li­ge hvis de ikke er gra­tis.

Biblio­te­ke­ne skal være noe annet og mer enn inter­nett

. Den som vil for­mid­le kva­li­fi­sert infor­ma­sjon bør ha inn­kjøps­bud­sjet­ter.

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i Bok og Biblio­tek nr. 2, 2009.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen