Norske politikere — som nordmenn flest — benytter ikke mye gestikulasjon og aktivt kroppsspråk — særlig ikke i fjernsynsdebatter. Det har både kulturelle og teknologiske årsaker. Dels er det en tradisjon for behersket actio, dels gjør en nedtonet stil seg best på fjernsyn.
Men det betyr ikke at nordmenn er uten kroppsspråk. Debattdeltakere rister på hodet, smiler avvisende, teller på fingrene, slår poenger fast i luften, holder pekefingeren opp for å be om ordet. Alle disse formene for ikke-verbal kommunikasjon er mer eller mindre bevisste. Men i debattene gir politikere minst like mange ubevisste og ikke-intensjonelle signaler. Slike ikke-intensjonelle kroppslige tegn fremkommer når kroppen lekker følelser som politikeren forsøker å kontrollere, holde tilbake eller skjule.
I den første debatten mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV 2 12. august, gjorde begge politikere en god figur. Partilederne fremstod avslappete og rolige, velforberedte og velformulerte. Men det er nok ingen tvil om at de begge var preget av en viss anspenthet og nervøsitet som de forsøkte å skjule. Det inntrykket ga for eksempel det første bildet av Jens Stoltenberg. Du kan se hele programmet nedenfor, eller på TV 2s sider.
Etter at programleder Trude Teige har presentert debattantene, ser vi en smilende Stoltenberg i et nærbilde. Men han gir ikke det som forskere omtaler som et Duchenne-smil, det vil si et ekte, naturlig smil. Her trekkes munnvikene opp, ofte fremkommer smilehuller, og omkring øynene ses smilerynker. Stoltenbergs innledende smil er derimot stivt som en planke, øynene er upåvirket og uten smilehuller. Det varer bare et par sekunder og vi kan naturligvis ikke med dette konkludere at Stoltenberg var nervøs og anspent. Det er heller ikke noe vi vanligvis er særlig bevisste om. De færreste tenkte ”Oi, se hvor nervøs han er”.
Men det stive smilet er et kort ikke-verbalt signal, som sammen med andre liknende signaler kan gi et samlet inntrykk av taleren — som for eksempel at han er nervøs og anspent. Hvis Stoltenberg faktisk var anspent, ble han fort avslappet igjen. Det var ikke vanskelig å argumentere avslappet og overbevisende etter at Trude Teige innledet med en ønskepasning av et spørsmål: ”Jens Stoltenberg, hva frykter du mest vil skje dersom Siv Jensen blir statsminister?”
Som Stoltenberg, gjorde Siv Jensen en god figur i denne debatten, men også hennes kropp og ordbruk sladrer. Især når vi er presset og derfor mindre bevisste om hvordan vi fremtrer, lekker kroppen sannheter vi helst hadde holdt inne. Det skjer med Siv Jensen cirka et kvarter inne i debatten. Her blir hun utfordret av programleder Trude Teige: ”Hvor stor skattelette blir det med deg som statsminister?”.
Jensen svarer, men gir ikke en sum på skatteletten hun vil gi. Programlederen gjentar utfordringen: ”Spørsmålet var hvor stor skattelette blir det i ditt budsjett”. Men heller ikke denne gang får programlederen det tall hun ønsker. ”Det må vi ta fra år til år, i hvert statsbudsjett”, svarer Siv Jensen, ”Det er helt vanlig. Det gjør også Stoltenberg, når han vurderer å øke skattene”. ”Men spørsmålet var til deg som statsminister”, insisterer programlederen, ”hvor mye skattelette?” Fremdeles får hun ikke det klare svar hun ønsker:
— Har du ikke kalkulert det inn?
— Jo, da.
— Men, hvor mye er det da?
Utvekslingen fortsetter og da programleder spør enda en gang spisser samtalen seg til: ”Jo, men det er fem veker til du har tenkt å ta over. Hva er skatteletten i ditt første budsjett da?”. Siv Jensen gjør det de fleste av oss gjør når vi føler oss presset. Vi angriper den som presser oss:
Men Trude Teige, selv du skjønner nok at vi må ha ordentlige prognoser for å si det. Men det jeg kan love er at vi vil påbegynne arbeidet med å ta bort formuesskatten. Vi vil fjerne arveavgiften. Vi vil redusere inntektsskatten, og vi vil gjøre noe med en del usosiale avgifter.
Setningen innledes med to aggressive retoriske trekk. Først bruken av programlederens navn. For hvorfor sier Siv Jensen navnet når det hadde holdt med ”du”? Hun har jo allerede programlederens fulle oppmerksomhet?
Hva som skjer i hodet på debattdeltakere i slike situasjoner er ikke enkelt å si. Men slik språkbruk anvendes vanligvis når vi irettesetter andre og skaper det man i transaksjonsanalysen kaller en foreldre-barn-relasjon. Det vil i dette tilfellet si en parallell til situasjonen hvor den kritiske, utålmodige forelder bebreider barnet som kommer til kort. Denne fortolkningen styrkes av uttalelsens andre aggressive trekk, nemlig den noe nedlatende bruken av formuleringen ”selv du skjønner nok”. Slike angrep fremkommer typisk fra personer som selv følger seg angrepet.
Siv Jensen fortsetter med argumenter for hvorfor Fremskrittspartiets politikk er fornuftig for Norge og slutter med å slå fast at FrP er ”for skattelette, og jeg er veldig stolt over å være det”. Men Trude Teige nekter å gi seg.
— Og hvor stor skattelette kommer da?
— Det skal du få vite når vi legger frem budsjettet i oktober
— Du vet det ikke ennå?
— På samme måte som Stoltenberg neppe vet det nå.
Men Stoltenberg har ikke i sinne uten videre å gi Siv Jensen dette poenget gratis:
Jeg vet akkurat hva jeg mener, og jeg mener at vi skal videreføre dagens skatte- og avgiftsnivå samlet sett. Innenfor det kan vi kanskje redusere noen og øke andre, så vi får et mer rettferdig skattesystem, som vi for eksempel har gjort med formuesskatten.
Man merker at Stoltenberg her er på hjemmebane og at han fornemmer at Jensen er under press. Ordene flyter raskt og velformulert, uten å nøle eller betenke seg beskriver han sin posisjon. Kroppsspråket er målrettet, kontrollert og energisk. Blikket er rett i øynene på motstanderen:
Men samlet sett skal vi videreføre dagens skattesystem. Det er dere som opererer med titalls milliarder i lavere skatt. Skattepolitisk talsmann sa femti milliarder kroner. Det er i hvert fall titalls milliarder av kroner hvis du skal fjerne formuesskatt, arveavgift og toppskatt og mange andre avgifter dere er for å fjerne og kutte. Da blir det mindre penger til eldreomsorg, mindre penger til skole.
Stoltenberg fortsetter den energiske argumentasjonen. Kameraet er nå på Siv Jensen, som begynner å se litt anstrengt ut. Hun er tydeligvis ikke enig. Med sammenbitte, smale lepper gir hun et bredt, stivt smil. Hun holder øyenkontakten, men blunker — som for å lukke motargumentene ute. Da Stoltenberg taler om at det blir mindre penger til eldreomsorg og skolen, løfter hun hånden og tørker seg med pekefingeren mellom nese og overleppe. Hun lukker øynene, mens hun legger hodet skrått nedover mot høyre. Så reiser hun hodet igjen, lener det svakt bakover og løfter haken litt høyere enn vi vanligvis gjør. Hun trekker pusten dypt inn og øynene blir smale, som når man sikter seg inn mot et bytte. Stoltenberg fortsetter sin argumentasjon:
Og i virkelighetens verden så må dere altså velge. Dere kan ikke både … altså i opposisjon så kan dere si ja-takk-begge-deler.
Stoltenberg angriper Fremskrittspartiets politikk og Siv Jensens kompetanse. Det er aldri hyggelig å bli angrepet. Kroppen reagerer både på fysiske og verbale angrep. Vi har lyst til enten å flykte eller å gå til motangrep. Men i en debatt må du sitte rolig, ta slagene — hvor ubehagelig de enn måtte være — og vente til du selv får lov til å angripe.
Som alle andre ville gjort, reagerer også Siv Jensen fysisk på situasjonen. Hun har mange mindre munnbevegelser: spisser munnen, slikker seg på leppene og smiler igjen — lett overbærende — med munnvikene svakt ned og hodet lett på skrå, mens hun holder øyenkontanten med Stoltenberg, som bare fortsetter:
Men hvis du er statsminister om noen uker, så kommer du til å sitte og skal ha et budsjett igjennom i Stortinget. Og hvis dere bare skal være i nærheten av å gi noen av de skattelettelsene dere lover, så går de pengene på bekostning av noe annet. Du kan ikke dele ut ti, tyve, tretti, milliarder og tro at det er gratis. Da blir det mindre penger til skole, eldreomsorg, og det mener vi er feil.
Her er Stoltenberg bare ferdig med punkt en, og går i gang med argumentasjon for enda et punkt. Mens han gjør det, kremter Siv Jensen to ganger utenfor kamera. Politikerens våpen — stemmen — skal gjøres klar til motangrep. Defensiven skal bli en offensiv.
Alle disse små endringer i ansiktsuttrykk kan virke ubetydelige, for man må se nøye etter for å oppdage dem. Men det betyr ikke at de er likegyldige. Psykologen Paul Ekman — som antagelig er verdens mest anerkjente forsker på kroppsspråk — kaller slike uttrykk for ”microexpressions”. Små modulasjoner i ansiktet, uttrykk som vi ikke bemerker, men likevel merker.
Det er ikke lett å si hva slike uttrykk betyr (var Siv Jensen for eksempel nervøs, sint, eller kanskje hovmodig?). Det er heller ikke lett å si hvilken betydning de får — altså hvordan de tolkes. Vi kan for eksempel verken si med sikkerhet at et uttrykk (et stivt smil, for eksempel) har en særlig betydning eller tolkes på en særlig måte. Men når flere former for mimikk og kroppsuttrykk spiller sammen, får vi både en fornemmelse av om en person makter den konkrete situasjonen, og vi får et generelt inntrykk av personens karakter og troverdighet.
Takk for interessant artikkel. Jeg er enig i at nordmenn har et diskret kroppsspråk sammenlignet med våre venner lenger sør i Europa. Men PS “nordmenn” skrives med liten “n”.