Bård Vegar Solhjell advarer mot identitetspolitikken

– Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter, sier SV-veteran Bård Vegar Solhjell.

– Jeg har inn­trykk av at USA blir mer og mer pola­ri­sert. Ordent­li­ge sam­ta­ler, debatt og løs­nin­ger på tvers av fløy­ene har blitt nes­ten umu­lig, sier Solhjell.

Sol­hjell har vært stats­råd i to peri­oder, satt på Stor­tin­get fra 2009 til i år og var mange­årig nest­le­der i SV. Nylig var han på rei­se i USA, og i etter­kant har han for­talt om opp­le­vel­sen av økt polarisering.

«Det skum­las­te eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Lan­det er blitt så pola­ri­sert at dei poli­tis­ke fløy­ane kna­pt snak­kar saman. Dei har uli­ke ver­di­ar, ser på uli­ke TV-kana­lar, har vans­ke­leg for å bli samd i Kon­gres­sen og går alt­så på uli­ke kon­fe­ran­sar», skri­ver han i én Face­bo­ok-post.

«Ei veke i USA gjor­de det­te inn­leg­get av Alex Iver­sen eks­tra rele­vant», skri­ver han i en annen post, der han len­ker til Iver­sens opp­gjør med iden­ti­tets­po­li­tik­ken i en kro­nikk i VG.

– Du skri­ver at «dei klo­ke og libe­ra­le – som eg ser opp til og er inspi­rert av – kna­pt syns det er verdt å snak­ke med repub­li­ka­ne­re og and­re dei mislikar»?

– Pola­ri­se­ring er en toveis pro­sess. Vi har sett hvor­dan krist­ne evan­ge­lis­ter, Tea Par­ty og Trump pola­ri­se­rer USA, men nå pola­ri­se­rer også venstresiden.

I ytters­te kon­se­kvens blir iden­ti­tets­po­li­tik­ken slik at hver grup­pe mener at akku­rat det de står for, ideo­lo­gisk og verdi­mes­sig, må gjel­de for res­ten av sam­fun­net. Det er far­lig, sier Bård Vegar Solhjell.

Sol­hjell var på en kon­fe­ran­se i regi av New York Review of Books, hvor nobel­pris­vin­ner­ne Paul Krug­man og Angus Dea­ton, navn som Fran­ces Fitz­gerald, Ian Buru­ma, Bill Brad­ley og Richard Sen­nett, og blant and­re Gre­te Broch­mann og Hadia Tajik, deltok.

Kon­fe­ran­sen bekref­tet inn­tryk­ket av polarisering:

– Alle had­de klo­ke bidrag, men også en enorm avstand til det repub­li­kans­ke og høyre­ori­en­ter­te USA. De opp­le­ver det ikke som menings­fullt å dis­ku­te­re med eller lage kom­pro­mis­ser og fel­les løs­nin­ger med mot­par­ten. I ste­det snak­ker man som om man ikke er i sam­me båt eller bor i sam­me verden.

Om inter­vju­et
Artik­ke­len ble først pub­li­sert på Minerva.no 3. novem­ber 2017.

Pola­ri­se­rin­gen pre­ger hele USA, mener Sol­hjell. Han nev­ner både hvor vans­ke­lig det har blitt å fin­ne poli­tis­ke løs­nin­ger i Kon­gres­sen, og sta­ti­stikk som viser at det er ytter­fløy­ene som skri­ver mest om poli­tikk på Twit­ter, noe som bidrar til å pola­ri­se­re debatten.

Utvik­lin­gen kan være far­lig, adva­rer Solhjell.

– USA har ster­ke gruppe­iden­ti­te­ter og lite fel­les­skap: Lan­det er pre­get av enor­me geo­gra­fis­ke avstan­der, sto­re klasse­for­skjel­ler, og vel­dig uli­ke kul­tu­rel­le og reli­giø­se iden­ti­te­ter. Like­vel har demo­kra­ti­et fun­gert godt, og man har byg­get en nasjo­nal iden­ti­tet over grup­pe­ne. Men hvis den fel­les iden­ti­te­ten slut­ter å fun­ge­re, er det vel­dig dra­ma­tisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iver­sen beskri­ver feno­me­net slik i VG-kronikken: 

«I iden­ti­tets­po­li­tik­kens ver­den, som tids­ån­den nå løf­ter fram med full tyng­de, avgjø­res din ver­di ikke len­ger av hvor­dan du er som men­nes­ke, men etter hvor du plas­ser deg i et til enhver tid gjel­den­de offer­hie­rar­ki, for­ank­ret i bio­lo­gis­ke, og der­for ufor­an­der­li­ge, kri­te­ri­er: kjønn, hud­far­ge, leg­ning, alder.»

– Iver­sen gir en tref­fen­de beskri­vel­se av det jeg opp­lev­de i USA. Vi er vel­dig langt unna det i Nor­ge, men det er van­lig at det som skjer i USA og i and­re land, kom­mer til Nor­ge. På kon­fe­ran­sen til New York Review of Books var det et libe­ralt uni­vers, et sterkt fel­les­skap som opp­lev­de seg enormt langt unna det som skjer på «den and­re siden» i USA.

Det var «eit rela­tivt homo­gent pub­li­kum, poli­tisk og kul­tu­relt» der, de fles­te «del­te nok mitt poli­tis­ke utsyn», og Sol­hjell fikk inn­trykk av at «kul­tu­rell iden­ti­tet ikkje ber­re er reli­gion for kvi­te evan­ge­lis­ter, men også libe­ra­le uni­ver­si­tets­stu­den­ter»», skrev han på Facebook.

– At venstre­si­den dyr­ker gruppe­iden­ti­te­ter, det er frem­med for meg, sier han.

Nå har jeg inn­trykk av at betyd­nin­gen av gruppe­iden­ti­tet vokser på bekost­ning av fel­les identitet

Utvik­lin­gen i ret­ning av ster­ke­re gruppe­iden­ti­te­ter, som hen­ger sam­men med det man kal­ler iden­ti­tets­po­li­tikk, bry­ter klart med ideo­lo­gi­en Sol­hjell står for.

– Venstre­si­dens poli­tis­ke pro­sjekt er at alle skal ha lik ver­di og like ret­tig­he­ter og mulig­he­ter på tvers av klas­ser og bak­grunn. Nå har jeg inn­trykk av at betyd­nin­gen av gruppe­iden­ti­tet vokser på bekost­ning av fel­les iden­ti­tet, både i USA og i man­ge land i Euro­pa. Mitt poli­tis­ke mål er å styr­ke fel­les­ska­pet på bekost­ning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uhel­di­ge utvik­lin­gen har to hoved­for­kla­rin­ger, mener Solhjell.

– Det førs­te er at den er en reak­sjon mot en mar­kant høyre­drei­ning på høyre­si­den i USA, og det kan jeg til en viss grad for­stå: Hvis høyre­si­den i Nor­ge var som den ame­ri­kans­ke, tror jeg man­ge vil­le opp­levd det som vans­ke­lig å ha et fel­les­skap og menings­ful­le debat­ter med dem.

– For det and­re: Selv om USA har poli­tis­ke meka­nis­mer som skal sik­re at mindre­tal­le­ne har inn­fly­tel­se, og et parti­sys­tem som i stats­vi­ten­ska­pe­lig teori skal trek­ke mot midt­en, så er det noe med måten man finan­sie­rer par­ti­er og kan­di­da­ter på, som bidrar til pola­ri­se­ring. Det har, sam­men med øken­de for­skjel­ler blant folk, dratt de poli­tis­ke fløy­ene fra hverandre.

Iver­sen skri­ver i kro­nik­ken at den nors­ke offent­lig­he­ten «inn­tas nå av det sam­me iden­ti­tets­po­li­tis­ke pro­sjek­tet som har skapt så mye kon­flikt og pola­ri­se­ring i USA».

Nor­ge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Neder­land, kan vi se noe lig­nen­de. Man har par­ti­er for dyre­ret­tig­he­ter og mil­jø, og fle­re par­ti­er som repre­sen­te­rer uli­ke grup­pers inter­es­ser. Sam­ti­dig er mye i sam­fun­net, som sko­ler og kirke­sam­funn, byg­get over uli­ke reli­gio­ner. Da får man et demo­kra­ti som består av man­ge par­ti­er og pola­ri­ser­te gruppeidentiteter.

Når gruppe­iden­ti­te­ten domi­ne­rer poli­tik­ken, får man iden­ti­tets­po­li­tikk, slik Sol­hjell for­står begrepet.

– Iden­ti­tets­po­li­tikk betyr at man vekt­leg­ger sin kul­tu­rel­le iden­ti­tet og gruppe­til­hø­rig­het i poli­tik­ken. Kon­se­kven­sen er at det blitt vans­ke­li­ge­re å for­stå and­re, og at man dyr­ker for­skjel­le­ne når man utfor­mer poli­tikk, i ste­det for å vekt­leg­ge ret­tig­he­ter og utford­rin­ger man har felles.

Det er eks­tremt vik­tig med ster­ke fel­les insti­tu­sjo­ner der man møter folk som er annerledes

Å ta avstand fra iden­ti­tets­po­li­tik­ken betyr ikke at man slut­ter å være opp­tatt av rettigheter.

– Man kan sta­dig være like opp­tatt av kvin­ners og homo­fi­les ret­tig­he­ter, og av at krist­ne og kir­ken skal ha en plass i sam­fun­net. Men man tren­ger ikke å dyr­ke grup­pe­nes ind­re fel­les­skap og auto­no­mi. I ytters­te kon­se­kvens blir iden­ti­tets­po­li­tik­ken slik at hver grup­pe mener at akku­rat det de står for, ideo­lo­gisk og verdi­mes­sig, må gjel­de for res­ten av sam­fun­net. Det er farlig.

Land som Neder­land og Stor­bri­tan­nia har det til fel­les med USA, for­kla­rer Sol­hjell, at de har fær­re fel­les insti­tu­sjo­ner enn vi har i Norge.

– De har gans­ke uli­ke sko­ler, uli­ke uni­ver­si­te­ter, man bor i uli­ke byde­ler, og det varie­rer fra grup­pe til grup­pe hvil­ke idret­ter og akti­vi­te­ter man dri­ver med. Sli­ke sam­funns­trekk er ska­de­li­ge: Det er eks­tremt vik­tig med ster­ke fel­les insti­tu­sjo­ner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iver­sen nev­ner fle­re eksemp­ler i sin kro­nikk, blant annet debat­ten i etter­kant av Siv Jen­sens india­ner­ko­sty­me. Sol­hjell er enig i at kri­tik­ken mot Jen­sen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debat­ten så nøye, men har selv vans­ke­lig for å bli pro­vo­sert av Jen­sens india­ner­ko­sty­me. Jeg skjøn­ner at Iver­sen bru­ker det som eksem­pel, sier Solhjell.

Det Sol­hjell mener er spe­si­elt inter­es­sant i Iver­sens kro­nikk, er at Iver­sen påpe­ker hvil­ken tem­pe­ra­tur sli­ke iden­ti­tets­de­bat­ter får.

– Det synes som om tem­pe­ra­tu­ren i debat­ter som har med iden­ti­tet og til­hø­rig­het, og med måten vi omta­ler grup­per på å gjø­re, kan bli vel­dig sterk. De som til­hø­rer en grup­pe, opp­fat­ter noen gan­ger sym­bo­le­ne rundt seg som hel­li­ge. Det min­ner meg om måten tro­en­de kan snak­ke på.

Tem­pe­ra­tu­ren gjel­der imid­ler­tid ikke bare venstresiden.

– Når det kom­mer til debat­ten om mus­lims­ke reli­giø­se sym­bo­ler, ser vi hard språk­bruk og et intenst og hate­fullt enga­sje­ment. Det var det sam­me enga­sje­men­tet debat­ten om Jen­sens kosty­me skapte.

– Er de uli­ke debat­te­ne utslag av den sam­me gruppetenkningen?

– Ja, når det kom­mer til tra­di­sjo­ner, iden­ti­tet og kul­tur, som har med for­skjel­ler mel­lom grup­per å gjø­re, blir debat­ten vel­dig intens, i ste­det for at man roer ned og vekt­leg­ger det som bin­der oss sam­men på tvers av identiteter.

Dyna­mik­ken stri­der mot det moder­ne nors­ke pro­sjek­tet, mener Solhjell.

– Det nors­ke målet er å byg­ge ned sån­ne for­skjel­ler, å la lik­he­te­ne mel­lom men­nes­ker tre fram, og la folk leve ved siden av hver­and­re i avslap­pe­de fellesskap.

En kamp for større likhet

Sam­ti­dig som vi i Nor­ge har ster­ke tra­di­sjo­ner for fel­les­skap, har vi også hatt bety­de­li­ge strøm­nin­ger som vekt­leg­ger ulik­he­ter: Det kan være mot­kul­tu­rer som avholds­kul­tu­ren eller kris­ten­kul­tu­ren, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det med­gir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inn­trykk av at vi har en slags «natur­lig lik­het» i Nor­ge. Alle fram­skrit­te­ne, som arbei­der­nes ret­tig­he­ter, like­stil­ling og funk­sjons­hem­me­des og homo­fi­les ret­tig­he­ter, har kom­met gjen­nom kamp, og i kam­pen opp­står det en del gruppeidentiteter.

– Hvor­dan skil­ler det seg fra det som skjer nå?

– Min opp­le­vel­se er at for eksem­pel arbei­der­be­ve­gel­sens mål har vært å ska­pe like ret­tig­he­ter og like mulig­he­ter innen­for en fel­les ram­me i Nor­ge. Beve­gel­se­ne har lagt sterk vekt på å ska­pe fel­les insti­tu­sjo­ner, lov­verk og regelverk.

– Arbei­der­be­ve­gel­sen laget et par­ti, egne idretts­or­ga­ni­sa­sjo­ner, fag­or­ga­ni­sa­sjo­ner med mer?

– Det er rik­tig, men etter hvert som de sosia­le og øko­no­mis­ke for­skjel­le­ne ble mind­re, ble de insti­tu­sjo­ne­ne byg­get ned. Tenden­sen til at man vil­le ha egen avis og egne idretts­lag, ble grad­vis end­ret til at man søk­te en fel­les iden­ti­tet i Norge.

Sol­hjell adva­rer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstat­ter søke­nen etter en fel­les iden­ti­tet med vel­dig ster­ke kul­tu­rel­le iden­ti­te­ter, så tror jeg ikke det er noe fram­skritt, akkurat.

En skummel tendens

Iver­sen skri­ver at «en beve­gel­se av illi­be­ra­le kon­for­mis­ter» er så for­vir­ret at de «klam­rer de seg til kli­sje­er» som «gif­tig mas­ku­li­ni­tet», «inter­na­li­sert homo­fobi» og «hvi­te privilegier».

– Fin­nes det vir­ke­lig ikke «hvi­te pri­vi­le­gi­er» eller noen «gif­tig maskulinitet»?

– Jeg bru­ker ikke sli­ke begre­per selv, men det gjør det sik­kert, sva­rer Solhjell.

Han under­stre­ker at det fin­nes kam­per det er vik­tig å ta mot for­skjel­ler og diskriminering.

– Jeg obser­ve­rer bare en tendens i and­re land til at de grup­pe­ne man til­hø­rer, tar stør­re plass, og at gruppe­iden­ti­te­ten og -sym­bo­le­ne inn­tar en hel­lig karak­ter. Det er en skum­mel tendens.

TEMA

I

dentite
tspolit
ikk

1 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen