Det er plass mellom barken og veden

Stu­dentsen­teret i Bergen kvelden den 14. sep­tem­ber lignet en poli­tisk mau­rtue. Hele 1200 poli­tisk engas­jerte per­son­er vrim­let rundt i bygget, på jakt etter et ler­ret, en stol, en øl og en piz­za, og gjerne alt på en gang hvis forhold­ene tillot det. Stu­den­ter­sam­fun­nets val­gvake for Stort­ingsval­get 2009 var så godt besøkt at folk måtte stå i kø for alle typer tjen­ester, men stemnin­gen var like fullt upåk­lagelig. Det var nesten så man skulle tro det var det amerikanske pres­i­dent­val­get det skulle vakes over. Denne assosi­asjo­nen til lan­det over der skulle komme tilbake seinere på kvelden.

Begrepet ”amerikanis­er­ing” er i Norge noe neg­a­tivt ladet. Vi tenker gjerne på utviklin­gen fra den tid da kinosnopet besto av en Fox og en Nox, eller på en helgedag kunne strekke seg til en pose med Dun­der­salt, til en samtid hvor jum­bomenyene av pop­corn og cola som koster mer enn selve kino­bil­let­ten har blitt stan­dard hyll­e­vare. Vi tenker på vek­tøkn­ing, high five og coca cola. Etter at val­get viste fort­satt rød-grønn reg­jer­ing bør vi også tenke på topar­tisys­tem, og etter inter­essen for val­gvak­en å dømme trenger ikke det nød­vendigvis være en neg­a­tiv utvikling. Det gir i alle fall vel­gerne klare alter­na­tiv­er å stemme på.

USA er ofte bak­eren som må ta straf­fen for sme­dens gjerninger, for, som det står i norsk Wikipedia; ” Visse fenomen kalles iblant for amerikanis­er­ing selv om det er egentlig snakk om en mod­erniser­ing og urbanis­er­ing som først slo i gjen­nom i USA.”  Men la oss ikke gjøre det for kom­plis­ert for våre små grå. Vi hold­er fast ved amerikanisering.

Stemnin­gen på Stu­dentsen­teret i det opptellin­gen foregikk var i stor grad preget av spørsmålet kom­mer vi til å vinne? Med ”vi” menes alle som stemte på Høyre, Frp, KrF, mens ”de” var SV, Ap og Sp. Eller vice ver­sa, naturligvis. Poenget var at det var to klare blokker: Reg­jerin­gen mot resten. Resul­tatet ville vise om lan­det vårt skulle ende opp med fire nye år eller om Frp skulle få anled­ning til å kom­pro­misse fram sin 100-dagers plan for Norge. Ved tidligere stort­ingsvalg har det store spørsmålet vært hvem som finner hveran­dre på bakrom­met etter at vel­gerne har delt ut kor­tene på val­gda­gen. Kjøttvek­ten blei dratt fram, hes­te­han­del blei gjort og kamel­er blei dan­dert, og vips var det rørt i hop en vilt­gryte av et reg­jer­ingsalter­na­tiv. Laget med en helt ny og spen­nende, kraft­full opp­skrift – men ennå ikke van­net ut i Stortingssalen.

Denne val­gkvelden var det annerledes. Det var som om vel­gerne fak­tisk vis­ste hva de hadde å forholde seg til.

Spørsmål: Synes du den sit­tende reg­jerin­gen har gjort en god nok jobb til at de kan fort­sette i en peri­ode til?

Svar­al­ter­na­tiv:

a)                  Ja
b) Nei

I USA har man et topar­tisys­tem. Dette betyr at det i prak­sis er to parti­er som har reell sjanse til å vinne den poli­tiske mak­ten i lan­det. I Norge har vi fler­par­tisys­tem. Men Stoltenberg bydde opp til en ny dans da han før val­get i 2005 forsøk­te å danne en fler­tall­skoal­isjon, og klarte det. De som blei sit­tende igjen på Stortinget uten utøvende makt så at her måtte man snakke sam­men og sta­ble på beina et reelt fler­tall­salter­na­tiv til neste korsvei. De klarte det ikke. De glemte nem­lig å spørre min­ste­mann om hans mening. Men neste gang klar­er de det, for­di de må. Og da i en koal­isjon av KrF, Høyre og Frp. Selv om vi har flere parti­er enn i USA vil vi da sitte igjen med to avk­larte alter­na­tiv­er før val­get, og spen­nin­gen lig­ger ikke i hvor­dan reg­jerin­gen vil bli sam­men­satt, men hvilken av de to blokkene som stikker av med nok mandater.

Hva så med Ven­stre? Jo, de kan legge seg ned og dø, eller de kan gjøre som de burde ha gjort i denne val­gkam­p­en. Det første alter­na­tivet er ikke noe alter­na­tiv for noen organ­isas­jon, så la oss heller se på det andre. Sagt med få ord burde Spon­heim ha tillatt to blokker i norsk poli­tikk, med Ven­stre som eneste par­ti uten­for blokkene. Ret­tere sagt, mel­lom blokkene, som et slags grønt, fin­mas­ket filter.

Par­tiled­er Spon­heim la et tak­tisk løp som egentlig vir­ket veldig rik­tig for hans par­ti. Han ville unngå en todel­ing av norsk poli­tikk, for­di hans par­ti var i midten og ville ved en todel­ing føle seg dratt enten for langt til ven­stre eller for langt til høyre uansett hvilket alter­na­tiv som vant fram. Der­for så han seg tjent med en eller annen min­dretall­sreg­jer­ing som i mange sak­er ville måtte gå gjen­nom sen­trum for få fler­tall. Her ville Ven­stre kunne øve inn­fly­telse fra sak til sak i Stortinget, eller om de var heldig, sågar få delta i reg­jer­ing. Men vel­gerne hadde innstilt seg på topar­tisys­temet. De ville ha fort­satt rød-grønn fler­tall­sreg­jer­ing, eller de ville ha en fler­tall­sreg­jer­ing fra høyres­i­den. Ven­stre hadde støtt fra seg vel­gere fra begge leire, for­di de var mot rød-grønt, og etter­hvert mot blå-gult. Da poten­sielle ven­strev­el­gere sto ved stem­meurnene sist mandag val­gte de side, dvs. enten Arbei­der­par­ti­et eller Høyre. Hadde Ven­stre i stedet mod­er­ert seg og bare sagt at de ville selge seg svært dyrt for å være med i en fler­tall­sreg­jer­ing fra høyres­i­den, så kunne de ha beholdt vel­gerne som gikk til Høyre. Høyre og ikke minst Frp var så reg­jer­ingskåte at Ven­stre kunne få godt betalt der­som de endte opp som tun­gen på vek­t­skålen. Og dessuten; deres trussel om å velte en slik reg­jer­ing var reell, det har vi i det min­ste fått bekreftet.

I stedet bestemte Ven­stre seg for å bek­jempe utviklin­gen mot et de fac­to topar­tisys­tem. Begrun­nelsen var at par­ti­et er for langt unna både Frp på den ene siden og SV på den andre, og at det av prin­sip­ielle grun­ner ikke lot seg gjøre å danne reg­jer­ing med disse. Nobelt. Fatal­is­tisk. Fatalt. Skip­per Spon­heim gikk ned sam­men med skuten med flagget til topps. Vel­gerne hop­pet over bord både på styr­bord og babord side og bega seg mot land, som tross alt ikke var lange svøm­me­turen unna.

Der­som Ven­stre skal komme tilbake bør de akseptere blokkdan­nelsen og legge opp sin strate­gi etter dette spørsmålet:

Spørsmål: Synes du den sit­tende reg­jerin­gen har gjort en god nok jobb til at de kan fort­sette i en peri­ode til?

Svar­al­ter­na­tiv:

a)      Ja
b) Nei
c)      Venstre

Det vil alltid finnes tvilere som ikke finner seg til rette i verken den ene eller andre båsen, og for disse finnes Ven­stre. Men da må det være mer mat­nyt­tig å stemme på dem enn å stemme blankt.

For å ikke provosere unødig, la meg avs­lut­ningsvis mod­erere noen av pås­tandene i denne kom­mentaren. Det er vanske­lig å spå – spe­sielt om framti­den –, og andre sce­nar­i­er er også mulig.

• KrF har per i dag val­get mel­lom å slenge seg på høyres­i­dens blokkalter­na­tiv eller i likhet med Ven­stre satse på en uavhengig posisjon i midten. Poli­tisk selvransakelse og strate­giske overveielser avgjør utfallet.
• Det norske poli­tiske sys­temet består av flere parti­er som har reell mulighet til å komme i reg­jer­ing, og for­blir i teknisk for­stand et fler­par­tisys­tem i uover­skuelig framtid. Blokkdan­nelsen vi så starten på i 2005 og videre­førin­gen av i 2009 trenger heller ikke være per­ma­nent. Vel­gerne må ha lyst på det, og det vis­er val­gre­sul­tatet at de har hatt. Dette kan endre seg en gang i framti­den, men neste gang må i hvert fall par­tiene forholde seg til vel­gernes sig­naler fra de to foregående valgene.
• Poli­tisk svært betente sak­er som for eksem­pel spørsmålet om en EU-søk­nad vil kunne sprenge blokkene.