Forbud mot politisk reklame — nå også på nett?

Regjeringen foreslår å utvide forbudet mot politisk tv-reklame til også å gjelde visse typer internett-tv. Det er en dårlig idé.

Det norske for­budet mot poli­tisk reklame på tv har vært gjen­stand for heftig debatt siden avgjørelsen fra Men­neskerettighets­dom­stolen i Stras­bourg før jul i fjor, selv om kul­tur­min­is­ter Trond Giske har kun­net hen­vise til et stort­ings­fler­tall for fort­satt forbud.

Det er ikke alltid like enkelt å holde styr på hva som er de reelle argu­mentene for dem som utgjør dette fler­tal­let. Min kol­le­ga Jens E. Kjeld­sen har kalt de vik­tig­ste argu­mentene mot poli­tisk tv-reklame for økonomi‑, foren­klings- og mak­tar­gu­mentene. Økono­mi­ar­gu­mentet han­dler om til­gang til kom­mu­nikasjon­skanalen: Det er dyrt å lage tv, og dyrt å kjøpe den knappe tiden kringkasterne har til sal­gs. Kon­sekvensen kan bli at ressurssterke grup­per får for­rang. Foren­klingsar­gu­mentet vis­er til at reklame­for­men slik vi kjen­ner den fra tv inviter­er til kjappe meldinger og slagord­spreget form. Det kan føre til en for­flat­ing og pop­u­laris­er­ing av den poli­tiske debat­ten. Det siste argu­mentet — mak­tar­gu­mentet — er selve fun­da­mentet. Argu­mentet sier at tv er et særlig sterkt medi­um, med en spe­siell gjen­nom­slagskraft. Det er der­for et for­bud må til for å hin­dre ressurssterke grup­per i å for­flate debatten. 

Argumenter etter behov

I debat­ten etter dom­savgjørelsen mobilis­eres disse argu­mentene litt som det pass­er. I mai ble Frikanalen i det dig­i­tale bakkenet­tet lovet noen mil­lion­er i driftsstøtte de neste årene. Da er det økono­mi­ar­gu­mentet som vek­t­legges: Så lenge alle slip­per til på like vilkår er det ok med innhold som min­ner om poli­tisk reklame. Frikanalen for­p­lik­tet seg nem­lig til å være en reell ytringskanal for samtlige parti­er og lis­ter. Særlig de siste tre ukene før valg skal kanalen pri­or­itere utsend­ing av poli­tiske ytringer formi­dlet akku­rat så for­fla­tende og pop­ulis­tisk som avsender­par­tiene ønsker (i uka før årets stort­ingsvalg domin­erte Pen­sjon­ist­par­ti­et, Demokratene og Ap). 

Økono­mi­ar­gu­mentet ble også trukket fram da TvNorge midt i val­gkam­p­en tilbød par­tiene gratis sende­tid på sin kanal. Giske kalte det flott, for det var nem­lig pengekarusellen tv-rekla­men vil føre til som var problemet.

Når for­budet nå fores­lås over­ført til inter­nett brukes imi­dler­tid et annet argu­ment. Forslaget er en del av en større revisjon av kringkast­ingsloven. Den kom­mer som følge av at EU har opp­datert sitt tv-direk­tiv. For å holde tritt med medieutviklin­gen gjelder direk­tivet nå tv-på-bestill­ing i til­legg til den tradis­jonelle kringkast­ede vari­anten. De nye reg­lene skal imple­menteres i norsk lov, og departe­mentet har sendt sak­en på høring.

Ikke særlig overbevisende

”Audio­vi­suell medi­et­jen­este” er det krøkkete EU-begrepet som skal omfat­te alle typer pro­gram med lev­ende bilder som er offentlig tilgjen­gelige som masse­me­dia via elek­tro­n­iske kom­mu­nikasjon­snett, med en tilby­der som vel­ger ut og organ­is­er­er pro­grammene. Audio­vi­suelle medi­et­jen­ester omfat­ter alt­så alt tv-kana­lene — også de ikke-kom­mer­sielle — sender til oss i stuene våre. Men det inklud­er­er også såkalte audio­vi­suelle bestill­ingst­jen­ester. Dette er tv på net­tet som bruk­eren vel­ger og ser når som helst. Alt­så alt fra en bok­sekamp på TV2 Sumo, via repris­er av Lyd­ver­ket på NRKs nettst­ed til repor­tas­jer fra moteuken i Oslo laget av VG Nett.

Slagkraftige levende bilder? Lars Sponheim på VGTV. (skjermbilde)

Slagkraftige lev­ende bilder? Lars Spon­heim på VGTV. (skjerm­bilde)

For å begrunne utvidelsen av for­budet utvider departe­mentet mak­tar­gu­mentet: Også audio­vi­suelle bestill­ingst­jen­ester vil fun­gere som et slagkraftig og mer effek­tivt medi­um enn tryk­te medi­er, het­er det. Det er ikke særlig over­be­visende. For hvis nett-tv også er sterkt nok til å kreve et for­bud må det bety at det ikke er den kringkast­ede for­men med mot­tak direk­te og sam­tidig i de tusen hjem som gjør tradis­jonelt tv så slagkraftig og effek­tivt. Da må det være de lev­ende bildene. Det er rett og slett vanske­lig å se at et slikt argu­ment skal være vek­tig nok til å begrunne et utvidet forbud. 

Utvidelsen blir enda vanske­ligere å forstå siden andre medieformer som bort­sett fra dis­tribusjons­form har samme kjen­netegn som audio­vi­suelle bestill­ingst­jen­ester ikke omfattes av for­budet: Poli­tisk reklame vil fort­satt være tillatt i audio­vi­suelle medi­er basert på pos­tor­dresalg (som DVD-filmer) og på kino. 

Dårlig begrunnet, vanskelig å avgrense og enkelt å omgå

Et siste vik­tig poeng gjelder effek­ten av et utvidet for­bud. Audio­vi­suelle bestill­ingst­jen­ester pre­sen­teres i dag hov­ed­sake­lig i en kon­tekst som gjør det enkelt å omgå et for­bud. Nett-tv-pro­gram vis­es gjerne i en ”rute” på en nett­side. Inne i denne ruten skal det være for­budt med poli­tisk reklame. Men på resten av siden kan tilby­dere plassere så mange annon­se­ban­nere og ‑bokser de ønsker med poli­tisk reklame. Og disse kan gjerne inklud­ere lev­ende bilder uten å rammes av forbudet. 

Forslaget om utvidelse av for­budet mot poli­tisk reklame virk­er dårlig begrun­net, vanske­lig å avgrense og enkelt å omgå. I samme slen­gen blottstiller departe­mentet de prin­sip­ielle prob­lemene ved for­bud mot denne typen poli­tiske ytringer. 

En forko­rtet ver­sjon av denne artikke­len ble pub­lis­ert i Dagens Næringsliv 2. oktober.

TEMA

N

RK

96 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Per Flåthe says:

    Det hjelper naturligvis ikke å lukke grin­da etter at hes­ten har stukket av, het­er et ord­språk. Mon tro om ikke det er net­topp en slik manøver reg­jerin­gen forsøk­er seg på for å gi et skinn av høymoral.
    Målet med nekt av poli­tisk reklame skal vis­st­nok være å sørge for like konkur­ran­sevilkår, enten par­ti­et er lite eller stort. Snakk om vås. Hvem husker ikke de borg­erlige par­tienes kamp for å få midler til sin val­gkamp fra næringslivet, mens særlig Arbei­der­par­ti­et boltret seg i val­gkamp­mi­dler fra fagforeningshold.
    Jeg er ikke per­son­lig for poli­tisk reklame. Egentlig er jeg mot­stander av mange reklamer, når sant skal sies. Likev­el tror jeg det er vanske­lig å rømme fra virke­ligheten. NRKs mange pro­gram­mer er et glim­rende eksem­pel. Der er statsin­sti­tusjo­nen tvunget til å i det min­ste ser­vere pro­fil­reklame til seerne, der­som disse skal få sett store hen­delser i dum­b­ok­sen. Selv inter­vjuer av spillere og trenere i fot­ball, og andre idret­ter, må vis­st­nok foregå foran en vegg med logo­er, uten at dette får høy­moral­is­tene til å flekke tenner.
    Det er neppe selve den poli­tiske rekla­men som er prob­lemet, men etter­levelse av løftene som rund­hån­det gis i øst og vest uten at de som server­er løgnene avkreves reg­n­skap i etter­tid. Net­topp her lig­ger faren for par­tiene. Der­som de ville løftene servert i reklame­sendinger ikke inn­fris, er vel seerne servert løgn­er. Og løgn­er er som kjent ikke lov i hen­hold til de lover og forskrifter som reg­ulerer reklamevirksomheten.

til toppen