Stortinget for åpne dører: «En Grundsætning i vores Statsforfatning»

Selv om offentlighetsprinsippet har tilhørt vår statsforfatning siden 1814, var det lenge strid om hvordan publikums innsynsrett til Stortingets arbeid skulle praktiseres.

Nylig ved­tok Stor­tin­get en inn­skren­king av offent­lig­hets­lo­ven. Nors­ke byråd vil nå få mulig­he­ten til å hem­me­lig­hol­de sine møter, uten at pub­li­kum får vite hva som dis­ku­te­res. Mens jus­tis­ko­mi­te­en viser til effek­ti­vi­se­rings­hen­syn, er det fra pres­sens hold blitt ropt opp om en demo­kra­tisk skan­da­le. Offent­lig­hets­prin­sip­pet er utford­ret, og det er ikke førs­te gang.

«Stor­thin­get hol­des for aab­ne Døre, og dets For­hand­lin­ger kund­gjø­res ved Tryk­ken, und­ta­gen i de Til­fæl­de, hvor det mod­sat­te beslut­tes ved Stem­me­fle­er­hed.» Slik heter det i Grunn­lo­vens § 84, en av få for­mu­le­rin­ger som har stått ufor­and­ret fra 1814 til i dag. Stor­tin­get er for­plik­tet til et offent­lig­hets- eller pub­li­si­tets­prin­sipp. Det­te betyr at for­sam­lin­gen ikke skal være en luk­ket klubb som kan trek­ke seg til­ba­ke og føre sam­ta­ler i for­tro­lig­het, men et åpent forum der fol­kets repre­sen­tan­ter med fol­ket som til­hø­re­re drøf­ter saker av all­menn inter­es­se. For at trykke­fri­hets­be­stem­mel­se­ne i § 100 skal gi full­god mening, må bor­ger­ne sik­res inn­syn både i saks­for­be­re­den­de doku­men­ter og i argu­men­ta­sjo­nen som føres i salen: Hvis den dis­ku­te­ren­de all­menn­het ikke er godt ori­en­tert, vil presse­de­bat­ten være av liten ver­di med tan­ke på dan­nel­se av en opp­lyst folke­me­ning. Trykke­fri­het impli­se­rer infor­ma­sjons­rett – det er det­te som lig­ger i bestem­mel­sen om de «aab­ne Døre»: Opi­nions­dan­ne­re må få slip­pe til som pub­li­kum.

«Offent­lig­hed er Aan­den af vor Con­sti­tu­tion», sa den libe­ra­le oppo­si­sjons­po­li­ti­ke­ren Lud­vig Mari­boe i Stor­tin­get, straks etter at det var åpnet i febru­ar 1830. Når han fant grunn til å insis­te­re på det­te prin­sip­pet, var det for­di møte­ne rutine­mes­sig – ikke etter sær­skilt beslut­ning, slik Grunn­lo­ven krev­de – ble holdt bak luk­ke­de dører like fra Stor­tin­get kom sam­men til det var for­melt kon­sti­tu­ert og høy­ti­de­lig åpnet. Vik­ti­ge saker ble unn­tatt offent­lig­het på den­ne måten, blant annet full­makts­ko­mi­te­ens arbeid med å kon­trol­le­re at val­ge­ne had­de gått rik­tig for seg og at alle repre­sen­tan­ter had­de rett til å møte i Tin­get. Fler­tal­let had­de ved fle­re anled­nin­ger utnyt­tet situa­sjo­nen til stil­le og rolig å kvit­te seg med bry­som­me oppo­si­sjo­nel­le – men offi­si­elt ble øns­ket om dis­kre­sjon i sli­ke spørs­mål begrun­net med per­son­vern­hen­syn.

Mari­boe pro­te­ster­te: Når det gjel­der å kla­re­re at valg­menn og repre­sen­tan­ter opp­fyl­ler lovens krav, for eksem­pel at de er ustraf­fet, da er det, «forsa­a­vidt de ere offent­li­ge Per­soner», nett­opp «for Offent­lig­he­dens Dom­stol at det­te For­hold skal bedøm­mes.» Stor­tin­get er den kon­trol­le­ren­de makt, men noen må kon­trol­le­re kon­trol­lø­re­ne. Hoved­sa­ken er at fol­ket ved selv­syn kan for­sik­re seg om at det ikke fore­går makt­mis­bruk. «Der­for øns­ker jeg, at Stor­things-Gal­le­ri­et aab­nes», slik at alle og enhver «maa være Vid­ne til, at vi … hand­le fuld­kom­men grund­lovs­mæs­sig», og der­for «øns­ker jeg ogsaa for min Deel især … at være con­trolle­ret i det­te som i alle øvri­ge Til­fæl­de.»

Mari­boes mot­stan­de­re kun­ne påpe­ke at alt som skjed­de på Stor­tin­get, også i luk­ke­de komité­mø­ter, var fritt til­gjen­ge­lig i offent­li­ge trykk­sa­ker. Stor­things For­hand­lin­ger had­de, helt siden 1814, gjen­gitt både pro­po­si­sjo­ner, inn­stil­lin­ger, kort­fat­te­de utta­lel­ser fra repre­sen­tan­te­ne (vota) og infor­ma­sjon om avstem­nin­ger og saks­ut­fall. Rik­tig nok var ikke pub­li­ka­sjo­nen til­gjen­ge­lig før len­ge etter at sesjo­nen var avslut­tet, men Stor­tin­get had­de, for at pub­li­kum skul­le kun­ne hol­des ori­en­tert under­veis, også fått utgitt hef­ter med løpen­de Stor­things Efter­ret­nin­ger. Her kun­ne enhver inter­es­sert fin­ne utdrag («Extrac­ter») av saks­do­ku­men­te­ne og resul­ta­tet av vote­rin­ge­ne, og i sei­ne­re tid (etter 1824) også for­kor­te­de refe­ra­ter av debat­te­ne – mens for­hand­lin­ge­ne ennå pågikk. Men det­te er ikke nok, hev­det Mari­boe. Tryk­te utdrag og refe­ra­ter kan ikke gi et full­sten­dig inn­trykk av debat­te­ne, og der­for hel­ler ingen full­god for­stå­el­se. Fak­tisk leder de som oftest til å frem­vir­ke en ensi­dig bedøm­mel­se og en vrang fore­stil­ling, «saa­vel af Plu­ra­li­te­tens som Mino­ri­te­tens Synsma­a­de». Ingen ting kan kom­pen­se­re for ret­ten til å møte opp på gal­le­ri­et og selv dan­ne seg et inn­trykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stor­tin­get avvek fra offent­lig­hets­prin­sip­pet mens det kon­sti­tu­er­te seg, var kan­skje ikke spe­si­elt alvor­lig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invi­ta­sjon til vide­re utglid­ning. De som sit­ter med mak­ten, vil all­tid mis­li­ke at man ser dem i kor­te­ne. Man­ge vika­ri­e­ren­de argu­men­ter – hen­sy­net til sta­tens sik­ker­het eller effek­ti­vi­tet i saks­be­hand­lin­gen – blir brukt til å begren­se inn­syns­ret­ten. Hver for seg er ikke dis­se begrens­nin­ge­ne bestan­dig alvor­li­ge, men til sam­men kan de bli det. Stor­tin­get had­de nylig (1828) ved­tatt hem­me­li­ge for­hand­lin­ger ved de høy­es­te dom­sto­le­ne; nå var det i ferd med å fore­ta et nytt lite skritt. «Exemp­let vil dra­ge fle­re efter», advar­te repre­sen­tant Jonas Anton Hielm, «og Pub­li­ci­te­ten saa­le­des grad­vi­is syn­ke i Hem­me­lig­he­dens Grav, hvor­fra Des­po­tis­mens Mor­gen­røde udgaa­er.»

Hva galt kan skje bak luk­ke­de dører? Må ikke fol­ket ha til­lit til at repre­sen­tan­te­ne kjen­ner sin plikt og gjør sitt bes­te? Selve luk­nin­gen av døre­ne med­fø­rer en svek­kel­se av den almin­ne­li­ge til­lit, påpek­te Hielm – og dét er noe av det ver­ste som kan skje. Kan­skje er det ikke slik, som man gjer­ne vil ha det til, at leden­de menn må vite at de har fol­kets øyne på seg for ikke å mis­bru­ke sin stil­ling – men «Mis­tan­ke om, at det er anner­le­des, er dog Hem­me­lig­he­dens natur­li­ge Føl­ge­svend. «Man tro­er at fin­de Brø­de – siger en berømt Skri­bent – hvor Hem­me­lig­he­den fin­des; thi hvor­for skju­le sig, naar man ikke er ban­ge for Lyset?»

Den libe­ra­le oppo­si­sjo­nen vant ikke fram. Fler­tal­let holdt fast på at gal­le­ri­et nor­malt skul­le være åpent, for presse­folk og and­re inter­es­ser­te, men først etter at kon­gen, i og med tron­ta­len, had­de fore­tatt den høy­ti­de­li­ge åpning av Stor­tin­get. For så vidt var alt som før. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet bestem­te sam­me år (1830) at ingen måt­te slip­pe inn på gal­le­ri­et uten sær­skilt til­la­tel­se. Adgangs­bil­let­ter, stemp­let av poli­ti­et, ble utstedt til navn­git­te per­soner eller auto­ri­te­ter, som så even­tu­elt kun­ne låne dem ut eller over­late dem til and­re. Hver stor­tings­mann, stats­råd og høy­este­retts­dom­mer fikk én bil­lett, statt­hol­der­ska­pet fikk fire, uni­ver­si­te­tet ti. Tre aviser fikk én hver; en rek­ke offent­li­ge insti­tu­sjo­ner i hoved­sta­den fikk fra én til tre. Dess­uten fikk bor­ger­ska­pet i byen 28, til for­de­ling etter bor­ger­mes­te­rens skjønn, og den mili­tæ­re ledel­se 20, til for­de­ling ved gene­ral­ad­ju­tan­ten for armé­en. Til sam­men ble det utstedt 255 bil­let­ter, så godt som ute­luk­ken­de til det øvers­te sjikt i nærings­liv og embets­verk. Jo, visst fan­tes det et menings­be­ret­ti­get pub­li­kum med krav på inn­syn i de poli­tis­ke pro­ses­se­ne, men det­te pub­li­kum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betyd­nin­gen av pub­li­si­tet var klas­sisk begrun­net i Jere­my Bent­hams Essay on Poli­ti­cal Tac­tics, som repre­sen­tant Peder Flor, på ini­tia­tiv fra Jonas Anton Hielm, had­de over­satt til norsk. Bent­ham var opp­tatt av hvor­dan råd­slag­nin­gen i en folke­valgt for­sam­ling best kun­ne orga­ni­se­res. Om det­te skrev han til den frans­ke sten­der­for­sam­ling i 1789, som råd og vink på bak­grunn av de engels­ke erfa­rin­ger. Flors utga­ve, ved­lagt et omfat­ten­de for­slag til reg­le­ment for det nors­ke stor­ting, ble lan­sert sam­ti­dig med åpnin­gen av stor­tings­sam­lin­gen i 1821. Under et av de førs­te møte­ne ble det frem­met for­slag om at sta­ten skul­le bekos­te et eksemp­lar til hver av repre­sen­tan­te­ne. For­sla­get falt, det fikk hol­de med ett eksemp­lar til stor­tings­bi­blio­te­ket, men boken må ha nådd sin sen­tra­le mål­grup­pe like­vel. I tidens poli­tis­ke liv er det man­ge spor etter les­ning av den­ne boken. Den «berøm­te Skri­bent» som Hielm noen år sei­ne­re siter­te i debat­ten om adgang til gal­le­ri­et, var nett­opp Bent­ham.

Hvor­for åpen­het, spur­te Bent­ham, er det ikke mer effek­tivt om en kom­pe­tent ledel­se får arbei­de ufor­styr­ret?

For det førs­te: Åpen­het i folke­for­sam­lin­gens arbeid betyr at repre­sen­tan­te­ne hele tiden vet at de er under pub­li­kums over­opp­sikt. Av frykt for pub­li­kums dom avhol­der de seg fra å mis­bru­ke sin stil­ling. «Alme­en­he­den dan­ner en Ret, der er mere værd, end alle Tri­bu­na­ler sam­men­lag­te.» Rik­tig nok er for­sam­lin­gen selv et slags «ind­vor­tes Pub­li­cum», men det­te vil ald­ri helt kun­ne erstat­te det sto­re «udvor­tes» som inspek­tør og dom­mer. I poli­tisk sam­men­heng er det egent­lig bare fol­ket som er skik­ket til å døm­me og straf­fe.

For det and­re, og det var det­te Hielm refe­rer­te til: Den som skju­ler noe, blir mis­tenkt for å ha noe å skju­le – og som regel med ret­te. På kort sikt kan man sik­kert spa­re seg for ube­ha­ge­lig­he­ter på den­ne måten, men i leng­den skaf­fer man seg fle­re. Mest alvor­lig er virk­nin­gen på den poli­tis­ke men­ta­li­tet i det sto­re og hele. Hos et folk som len­ge har levd med åpne for­sam­lin­ger, fin­ner man en mer utvik­let «Alme­enaand» enn and­re ste­der, og fær­re ska­de­li­ge for­dom­mer, og stør­re evne til å gjen­nom­skue poli­tis­ke for­fø­re­re. Når folk får anled­ning til å føl­ge med, vir­ker det sko­le­ren­de og opp­dra­gen­de; hva de lærer, er til­lit til gode insti­tu­sjo­ner og skep­sis til folk som vil mis­bru­ke dem. «For­nuft og Under­sø­gel­ses­aand bli­ver almin­de­lig i alle Selska­bets Klas­ser. Lidenska­ber, van­te til en offent­lig Kamp, lære gjen­si­dig Skaansel, og hiin syge­li­ge Ømfin­dt­lig­hed, som gjør et Folk, uden Fri­hed og Erfa­ring, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mis­tan­ke, tabes.»

For det tred­je: Hvis ikke vel­ger­ne vet hva de stem­mer på, er det menings­løst å avhol­de valg. Uten åpen­het i den poli­tis­ke pro­sess er de nødt til å vel­ge blant kan­di­da­ter som de ikke er i stand til å bedøm­me. At fol­ket opp­ford­res til å bestem­me seg uten å vite hvor­for, betyr at vil­kår­lig­het er blitt det over­ord­ne­de poli­tis­ke prin­sipp. Der­med er folke­re­pre­sen­ta­sjo­nen blitt en vits.

For det fjer­de: Når folke­for­sam­lin­gen inn­går i en stør­re debatt­sam­men­heng, blir repre­sen­tan­te­ne satt i stand til å dra for­del av pub­li­kums inn­sik­ter. Alle til sam­men vet mer enn noen få utvalg­te, om de ald­ri så mye har vel­ger­nes til­lit. Er det mulig, spur­te Bent­ham, at dis­se få «con­cen­tre­re den hele Nations Viis­dom i sig?» Kan det ten­kes at de «i enhver Hen­se­en­de ere de meest oplys­te, vises­te og due­ligs­te», og at «de alle­ne besid­de alle de almin­de­li­ge og loca­le Kunds­ka­ber, der udford­res for at regje­re?» Nei, selv­føl­ge­lig ikke: «Et saa­d­ant vid­un­der­ligt Valg er et Hjerne­spind.» Valg­te for­sam­lin­gers intel­lek­tu­el­le kapa­si­tet beror på til­gan­gen til stør­re res­sur­ser; slik til­gang sik­res med en inn­syns­rett som utford­rer til debatt i pres­sen.

Av dis­se og lig­nen­de grun­ner bør folke­for­sam­lin­gen frem­me offent­lig­het med alle tjen­li­ge mid­ler. Alt som skjer i for­sam­lin­gen (for­sla­ge­ne, for­ar­bei­de­ne, stem­me­giv­nin­gen) bør bekjent­gjø­res. I vik­ti­ge saker bør det inn­kal­les hur­tig­skri­ve­re for å sik­re nøy­ak­tig og full­sten­dig refe­rat av alle taler. For at det skal bli mulig å føl­ge med i for­hand­lin­ge­ne under­veis, bør den uav­hen­gi­ge dags­pres­se øns­kes vel­kom­men. For­sam­lings­lo­ka­let bør åpnes for frem­me­de, slik at enhver på egen hånd kan for­sik­re seg om at de offi­si­el­le rap­por­ter er til å sto­le på. Sli­ke ord­nin­ger gir bed­re sam­funns­mo­ral og stør­re poli­tisk for­stå­el­se både hos repre­sen­tan­ter og vel­ge­re. «Uden Pub­li­ci­tet er intet varigt Held; under dens Aus­pi­cier intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stor­tin­get i 1836 var det på ny debatt om ver­di­en av pub­li­si­tet rundt for­sam­lin­gens arbeid. Ole Gab­ri­el Ueland, bøn­de­nes fører, for­tal­te at han len­ge had­de vært bekym­ret over man­ge­len på poli­tisk bevisst­het blant van­li­ge men­nes­ker. De fles­te had­de så lite for­stå­el­se for den nye stats­skikk og til­hø­ren­de poli­tisk kul­tur, at når omvelt­nin­gen i 1814 had­de gått for seg uten alvor­li­ge rys­tel­ser, var det tak­ket være «Natio­nens poli­tis­ke Uskyld» og dens «ube­grænd­sede Til­tro» til de øvrig­hets­per­soner som den gang had­de stilt seg i ledel­sen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

«Den gam­le Stor­things­sal. Det for­sam­le­de fem­ten­de ordent­li­ge Stor­thing 1857.» Illust­ra­sjon fra En Chris­tia­ni­en­sers Erind­rin­ger fra 1850- og 60-Aare­ne av Yng­var Nielsen.

Men hvem kun­ne være sik­ker på at den­ne sin­dig­het vil­le vare ved? En poli­tisk orden er ikke solid og trygg før fol­ket har lært den å kjen­ne og aktivt slut­ter opp om den, hev­det Ueland. På sko­len kan man vel lære om Grunn­lo­ven og dens prin­sip­per, men slik kunn­skap blir ikke leven­de uten inn­sikt i og befat­ning med selve de løpen­de poli­tis­ke begi­ven­he­ter. Først når nys­gjer­rig­he­ten får næring, «vil Lys­ten til at kjen­de Grund­la­get for Stor­thin­gets Virk­som­hed spo­res.»

Ueland, som tyde­lig­vis had­de lest Bent­hams Tac­tik, frem­met på den­ne bak­grunn for­slag om at Stor­tin­gets arbeid skul­le bekjent­gjø­res i et eget blad, kalt Stor­things-Tiden­de. Her bur­de man, for­uten for­hand­lin­ge­ne, også kun­ne fin­ne «en fulds­tæn­dig Extract af Debat­ter­ne». Hvis det­te blad nå kun­ne bli delt ut gra­tis til alle som had­de vært valg­menn rundt om i lan­det, med påbud om at de måt­te låne det ut til enhver som kun­ne være inter­es­sert, og hvis skole­kom­mi­sjo­ne­ne lokalt kun­ne påta seg opp­ga­ven med å ta vare på gam­le eksemp­la­rer, ja da vil­le folke­sty­ret ha gjort et stort skritt fram­over, for slik vil­le fol­ket ute på byg­de­ne kun­ne føl­ge med i det poli­tis­ke liv, og med tiden bli mer inter­es­sert og bed­re ori­en­tert; etter hvert som de skjøn­te mer av de nye poli­tis­ke for­hold, vil­le de også bli mer påli­te­li­ge som bor­ge­re.

I komi­te­en som fikk for­sla­get til behand­ling satt man­ge av de mest pro­fi­ler­te av de libe­ra­le embets­stands­re­pre­sen­tan­te­ne. Her ble for­sla­get avvist i skar­pe orde­lag. Folke­opp­lys­ning er vel og bra, het det i fler­tal­lets inn­stil­ling – men den slags får sko­len ta seg av: «Det er fra ovenaf at Lyset udbre­der sine Straa­ler». Offent­lig­het er et vik­tig prin­sipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ide­en om at all­muen så å si kan opp­ly­se seg selv, om den bare får anled­ning til å føl­ge med i sake­ne, er alde­les for­fei­let. Den almin­ne­li­ge mann had­de ingen for­ut­set­nin­ger for å føl­ge med i Stor­tin­gets for­hand­lin­ger – og vil­le ikke ha noe som helst utbyt­te av å bli inter­es­sert i poli­tikk – og bur­de ikke opp­ford­res til å leg­ge seg opp i ting han ikke had­de greie på. «Den, der endnu er saa langt til­ba­ge, at han kun har faa og dunk­le Begre­ber om For­fat­ning, Regje­ring, Stor­thing m.v., vil det være til liden eller ingen Nyt­te at paatvin­ge en saa­dan Lectu­re; thi den vil­de ikke kun­ne for­staaes af ham, og føl­ge­lig hel­ler ikke væk­ke nogen Inter­es­se.» Van­li­ge men­nes­ker had­de jo hel­ler ikke råd til å beta­le hva det kos­tet, men siden de der­for også had­de respekt for pen­ger, vil­le gra­tis utde­ling av en slik pub­li­ka­sjon bare vir­ke til å «for­rin­ge dens Anse­el­se i Mæng­dens Øine», slik at inter­es­sen kom til å dale enda mer. Komi­te­en anså det høyst sann­syn­lig at et slikt opp­lys­nings­til­tak «vil­de vir­ke tvert imod sin Hen­sigt, og vans­ke­lig­gjø­re, iste­det­for at let­te Adgan­gen til almin­de­lig Kunds­kab om og Ind­sigt i vort offent­li­ge Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland fulg­te opp ved fle­re sei­ne­re anled­nin­ger. I 1845 lan­ser­te han også et for­slag om ste­no­gra­fisk doku­men­ta­sjon av stor­tings­de­bat­te­ne. Avi­se­ne, med Mor­gen­bla­det i spis­sen, kun­ne alle­re­de til­by refe­ra­ter – mer og mind­re full­sten­di­ge og nøy­ak­ti­ge – basert på nota­ter fra gal­le­ri­et. Ueland had­de len­ge erg­ret seg over at slikt kun­ne være tem­me­lig tenden­siøst. Som en frem­med fugl i hoved­sta­den kjen­te han seg spe­si­elt utsatt: En lett for­drei­ning, en liten ute­la­tel­se, kun­ne få det vek­tigs­te inn­legg til å vir­ke lat­ter­lig. Mer enn én gang var han kom­met i offent­lig dis­putt om hva han egent­lig had­de sagt. Nå gikk han inn for bevilg­ning av «Sti­pen­di­er for Per­soner, som øns­ke at erhol­de Under­vis­ning i Hur­tig­skri­ver­kuns­ten». Et slikt til­tak vil­le sik­re påli­te­lig infor­ma­sjon til pub­li­kum, og trygg­het for repre­sen­tan­te­ne om upar­tisk behand­ling. Dess­uten vil­le det få taler­ne til øve stren­ge­re selv­di­si­plin. De vil­le bli for­sik­ti­ge­re med å breie seg, gjen­ta seg og ta ordet i utrengs­mål; tro­lig vil­le de også vite å pas­se seg mer for kjek­ling og upas­sen­de per­son­li­ge bemerk­nin­ger. For­sam­lin­gen lot seg over­be­vi­se: Én per­son fikk sti­pend til å rei­se uten­lands for å gå i lære, mot løf­te å lære opp and­re etter hjem­koms­ten, «samt at fun­ge­re som Refe­rent ved først­kom­men­de Stor­thing af dets Debat­ter».

Fle­re var skep­tis­ke, enkel­te fryk­tet kon­se­kven­se­ne. Repre­sen­tan­ten Bergh uttal­te at «Thin­gets Med­lem­mer kun­de ikke sæt­te syn­der­lig Pri­is paa at faa sine Taler saa fulds­ten­dig gjen­giv­ne, især da det nok kun­de træf­fe, at det som hav­de været beha­ge­ligt for Øret, ikke vil­de være lige beha­ge­ligt for Øiet.» Til det­te svar­te Ueland at nett­opp hen­sy­net til sli­ke inn­legg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en vik­tig grunn til å øns­ke ste­no­gra­fisk refe­rat. San­sen for demo­kra­tisk offent­lig­het gikk sam­men med mis­tro mot impo­ne­ren­de tale­kunst. Hel­dig­vis er det i salen menn hvis ytrin­ger kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ord­ne­de Fore­drag mind­re i sin Magt, skul­de und­see sig for at tale vidt og bredt, vil­de man nok allige­vel kom­me frem med, hvad der i Sand­hed tje­ner til en Sags Oplys­ning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stor­tin­gets taler­stol vært til­gjen­ge­lig for enhver og for all etter­tid. Til å begyn­ne med var det bare i spe­si­elt vik­ti­ge saker det ble ført ste­no­gra­fisk refe­rat, og selv i sli­ke saker var det de førs­te åre­ne helst tale om en blan­ding av for­enk­let og full­sten­dig gjen­gi­vel­se, slik at direk­te tale («Jeg fore­slår at …») veks­let med indi­rek­te («Tale­ren fore­slo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at orde­ne er blitt tatt vare på – med direk­te, full­sten­dig refe­rat, i første­per­son form – slik de falt, helt nøy­ak­tig, hvert enes­te ett. Med det­te for­be­hold kan vi note­re oss kon­ti­nu­er­lig ste­no­gra­fisk refe­rat (bare avbrutt av fem år med tys­ke okku­pa­sjon), gjen­nom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han vil­le. Alli­ke­vel ble ikke for­håp­nin­ge­ne inn­fridd. Debatt­inn­leg­ge­ne ble ikke kor­te­re med det­te. Enkel­te har ment å kun­ne påvi­se en viss disi­pli­ne­ren­de effekt – «Thing­mæn­ne­ne viss­te fra nu av, at de tal­te for mer enn bare en for­sam­ling av kjen­nin­ger», påpek­te Halv­dan Koht, «og ial­fal de yng­re av dem maat­te kom­me til aa arbei­de ut tale­ne sine bed­re» – men om det­te bidro til å høy­ne kva­li­te­ten på de reto­ris­ke pre­sta­sjo­ne­ne, er tvil­somt eller i alle fall dis­ku­ta­belt. Mest ned­slå­en­de var det like­vel at Stor­things-Tiden­de ald­ri ble folke­les­ning. I førs­te omgang teg­net det seg om lag 1000 pri­va­te abon­nen­ter, men alle­re­de til nes­te stor­ting var tal­let sun­ket til 350. Pub­li­ka­sjo­nen har i alle år vært til uvur­der­lig nyt­te for his­to­ri­ke­re og poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer, og der­med et vik­tig ledd i noen av de man­ge kom­mu­ni­ka­sjons­strøm­me­ne som til sam­men så å si løf­ter fram Stor­tin­gets virk­som­het som offent­lig anlig­gen­de. Men den duger ikke som lese­stoff. Tusen sider med for det mes­te grå tale om grå saker er i over­kant, selv for den mest inter­es­ser­te. Fol­ket set­ter seg ikke på stor­tings­gal­le­ri­et, selv om det til­bys fjern­syns­over­fø­ring. Stor­tings­ti­den­de gir mening som kilde­sam­ling, den hører til i dypet av maga­si­ne­ne til de sto­re biblio­te­ke­ne. Selv om den nå også er til­gjen­ge­lig på nett, er den frem­de­les for svær og kje­de­lig til at det går an å lese den for å hol­de seg ori­en­tert.

Den avgjø­ren­de ven­ding i ret­ning offent­lig­het rundt Stor­tin­gets arbeid kom ikke med Stor­things Tiden­de eller lig­nen­de pub­li­ka­sjo­ner, men med fram­veks­ten av orga­ni­sa­sjons­sam­fun­net og de fol­ke­li­ge beve­gel­se­ne, med deres masse­mønst­rin­ger og aviser i masse­opp­lag, man­ge år sei­ne­re. Hva Ueland kjem­pet for, var i rea­li­te­ten inn­syns­rett innen­for en liten, iso­lert offent­lig­het rundt noen av de sen­tra­le makt­or­ga­ne­ne. En gang i fram­tid skul­le det bli mulig å føre debatt i åpen­het slik at folk ikke bare kun­ne lese om den etter­på, men vir­ke­lig over­være den mens den utspil­te seg (på folke­mø­te­ne, i avis­spal­te­ne); da vil­le det ende­lig gi mening å invi­te­re «det hele Folk paa Gal­le­ri­et», som Ueland sa det – men det­te for­ut­sat­te en utvik­ling av sam­funns­liv og kom­mu­ni­ka­sjons­for­hold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mari­boe) ikke kun­ne ane noen ting om.

Litteratur:

Stor­things For­hand­lin­ger i Aaret 1830, bd. 1. Chris­tia­nia 1831.

Harald Krohn: «Refe­ra­tet av Stor­tin­gets for­hand­lin­ger før og efter 1857», i: Det Nors­ke Stor­ting gjen­nom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Stor­things For­hand­lin­ger i Aaret 1830, bd. 1.

Yng­var Nielsen: Nor­ges His­to­rie efter 1814, bd. 1. Kris­tia­nia 1882.

Jere­mias Bent­ham: Tac­tik eller The­orie for raadslaa­en­de Folke­for­sam­lin­gers For­ret­nin­ger. Chris­tia­nia 1821.

Mor­gen­bla­det, 4. febru­ar 1836.

Arne Bergs­gård: Ole Gab­ri­el Ueland og bonde­po­li­tik­ken, bd. 1. Oslo 1932.

Stor­things For­hand­lin­ger i Aaret 1836.

Krohn: «Refe­rat av Stor­tin­gets for­hand­lin­ger …».

Bergs­gård: Ole Gab­ri­el Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halv­dan Koht: Johan Sverd­rup, bd. 1. Kris­tia­nia 1918.

TEMA

O

ffentli
ghet

73 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen