Ulla Svalheim fra Tvedestrand videregående skole vant tredjepremien i Ungdomskonkurransen Fritt Ord 2010 med bidraget “Samfunnet gjenspeila i barne-TV”. Vox Publica presenterer her et utdrag av Svalheims arbeid, hentet fra den avsluttende konklusjonen. Du kan også laste ned bidraget i sin helhet (pdf).
Konklusjon — hva byggesteinene består av
Alle spørsmåla mine kan nok oppsummeres i dette ene: hva er det seriene har som byggesteiner, er det feelgood eller er tyngden større? Altså, ønsker seriene kun å underholde og glede, eller finnes det et ønske om å ytre en mening også? Eller, sagt på en tredje måte: er seriene ofre for selvsensuren?
”Jul i Svingen” gjenspeiler et samfunn så idyllisk at det gir inntrykk av å være nærmest perfekt. Integreringa er fullkommen, fremmedfølelsen ovenfor andre og nye kulturer er overvunnet og ikke lenger tilstedet, likestilling er stort sett tilfellet. Ingen er dypt uenige. For alle store problemstillinger er ferdigløste, og det som gjenstår er koselige temaer som omhandler vennskap og det å våge, saker som alle kan si seg enige i. Serien hopper over problemstillingene, for kosens skyld. Det er feel-good i lange baner.
Forholdet til den kristne jula sklir rett inn i denne holdninga; det er bedre å unngå et problem enn å ta det opp, det er bedre å slenge ut ymse meninger enn å etablere enn ideologi.
”Jul i Blåfjell” har et mer aktivt forhold til problemstillingene sine. Fremmedfrykten overvinnes og det konservative levesettet deres forandres. Også med tanke på kristendommen og julebudskapet har serien et mer aktivt forhold enn den ”Jul i Svingen har”. For kristendommen, i form av allmennreligiøsiteten, er til stede i Bygda, noe den ikke er i Svingen. Serien etablerer også bedre en ideologi, men ideologien innebærer ikke den nye jula og hva den måtte innebære. Ideologien er prega av blånissene og deres dypøkologi.
Begge seriene er prega av myke kanter; ingen har et stort ønske om å provosere eller ytre sine meninger, men spiller på en koselighet og det å dyrke fram glede.