En av de tingene som forundrer og fascinerer statsvitere er hvorfor velgere stemmer som de gjør. Ingen har klart å komme helt til bunns i dette spørsmålet, men det finnes ulike teorier som kan hjelpe oss på veien. Dersom du ønsker å lese en oppdatert bok om dette, eller dersom du de siste ukene har fått mersmak på britisk politikk, anbefales boken ”Performance Politics and the British Voter” fra 2009 av Harold Clarke m. fl.
Boken er beregnet på studenter, men kan godt leses også av andre som er generelt interessert i politikk. Den tar for seg studier av de britiske velgerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stemmegivning. Forfatternes hovedpoeng er at velgerne ikke stemmer på det partiet som ligger nærmest ens egen preferanser, men stemmer på det partiet de tror faktisk klarer å gjennomføre endringer de ønsker.
La oss skru tiden tilbake. I 1957 kom Anthony Downs ut med klassikeren ”An Economic Theory of Democracy”. Her lanserte han ideen om at velgerne er rasjonelle individer som stemmer på det partiet som passer best med deres egne preferanser. (Denne ideen stod i motsetning til skillelinje-teorien som vår egen Stein Rokkan står bak. Han mente at partiene representerte ulike samfunnsgrupper (arbeidere, bønder, funksjonærer, etc), og at disse gruppene ville stå fast ved sine partier.)
Ettersom velgerne sine preferanser er spredt ut over høyre/venstre-skalaen må partiene plassere seg på denne skalaen på et punkt som gir flest mulig velgere. Downs brukte selv analogien om pølseboder på stranden: Dersom det er én pølsebod på hele stranden vil denne plassere seg på midten, for det er stedet hvor man er kortest mulig unna alle potensielle kjøpere. Dersom det er to pølseboder på stranden vil begge to plassere seg helt inn mot midten også denne gangen, for da vil bodene ”eie” hver sin side av stranden.
Hva har pølseboder og politiske partier til felles? De ønsker å være det mest nærliggende alternativet for flest mulig mennesker. Foto: Sveinung Arnesen
Downs brukte denne økonomiske modellen til å forklare partiers politikk og posisjonering i ulike saker. Han blei både berømmet og kritisert for modellen, men det er ingen tvil om at den skapte et vell av spin off-artikler og videreutviklinger. I ”Performance politics…” er det listet opp mange referanser til slike artikler for den som skulle være interessert. Forfatterne av boken gir en fin oppsummering av teoriutviklingen fra klassikeren kom i 1957 og fram til i dag, og legger på slutten sin stein på varden.
Harold Clarke og kompani hevder nemlig at velgere i modne demokratier ikke først og fremst stemmer på det partiet som er opptatt av de samme sakene som dem, fordi det i realiteten grovt sett er enighet om hva som er de viktigste sakene. Politikere skal legge til rette for at innbyggerne kan bedre sine levekår og har sosial trygghet. Dette inkluderer som regel økonomisk framgang, muligheter til å få god utdanning, et fungerende helsevesen og lav kriminalitet. Forskjellen mellom partiene går i mindre grad ut på ideologiske forskjeller, og i større grad ut på hvorvidt de klarer å gjennomføre det alle ønsker at de skal. Om vi skal trekke veksler på pølsebod-metaforen, så kan man si at velgerne oppfatter alle bodene å ligge cirka like langt unna. Når de velger bod er de mer opptatt av smaken på pølsen, og at de faktisk får den før solen går ned.
Valg i Storbritannia (foto: Paul Albertella, CC: by)
Velgerne bestemte i år at Labour hadde hatt sjansen lenge nok, og at det var på tide med nye koster i Downing Street 10. De bestemte også at to partier måtte dele på makten for å ha flertall. Det blir spennende å se om De konservative og Liberaldemokratene klarer å samkjøre menyen og bli enige om ingrediensene i en felles politikk.
Anbefalt litteratur, i anbefalt rekkefølge:
Downs, Anthony (1957): “An Economic Theory of Political Action in a Democracy”. The Journal of Political Economy, Vol. 65, No. 2, pp. 135–150. The University of Chicago Press.
Clarke, Harold D.; Sanders, David; Stewart, Marianne C.; Whiteley, Paul F.. (2009): Performance politics and the British Voter. Cambridge University Press, 2009. Cambridge Books Online. Cambridge University Press. 14 May 2010 http://dx.doi.org/10.1017/CBO9780511596872