Prestasjonspolitikk

Hvorfor stemmer velgere som de gjør?

En av de tin­ge­ne som for­und­rer og fasci­ne­rer stats­vi­te­re er hvor­for vel­ge­re stem­mer som de gjør. Ingen har klart å kom­me helt til bunns i det­te spørs­må­let, men det fin­nes uli­ke teori­er som kan hjel­pe oss på vei­en. Der­som du øns­ker å lese en opp­da­tert bok om det­te, eller der­som du de sis­te uke­ne har fått mer­smak på bri­tisk poli­tikk, anbe­fa­les boken ”Per­for­mance Poli­tics and the Bri­tish Voter” fra 2009 av Harold Clar­ke m. fl.

Boken er bereg­net på stu­den­ter, men kan godt leses også av and­re som er gene­relt inter­es­sert i poli­tikk. Den tar for seg stu­di­er av de bri­tis­ke vel­ger­ne, og videre­ut­vik­ler teori­en om øko­no­misk stem­me­giv­ning. For­fat­ter­nes hoved­po­eng er at vel­ger­ne ikke stem­mer på det par­ti­et som lig­ger nær­mest ens egen pre­fe­ran­ser, men stem­mer på det par­ti­et de tror fak­tisk kla­rer å gjen­nom­føre end­rin­ger de øns­ker.

La oss skru tiden til­ba­ke. I 1957 kom Antho­ny Downs ut med klas­si­ke­ren ”An Eco­no­mic Theory of Democracy”. Her lan­ser­te han ide­en om at vel­ger­ne er rasjo­nel­le indi­vi­der som stem­mer på det par­ti­et som pas­ser best med deres egne pre­fe­ran­ser. (Den­ne ide­en stod i mot­set­ning til skille­lin­je-teori­en som vår egen Stein Rok­kan står bak. Han men­te at par­ti­ene repre­sen­ter­te uli­ke sam­funns­grup­per (arbei­de­re, bøn­der, funk­sjo­næ­rer, etc), og at dis­se grup­pe­ne vil­le stå fast ved sine par­ti­er.)

Etter­som vel­ger­ne sine pre­fe­ran­ser er spredt ut over høyre/­venst­re-ska­la­en må par­ti­ene plas­se­re seg på den­ne ska­la­en på et punkt som gir flest mulig vel­ge­re. Downs bruk­te selv ana­lo­gi­en om pølse­bo­der på stran­den: Der­som det er én pølse­bod på hele stran­den vil den­ne plas­se­re seg på midt­en, for det er ste­det hvor man er kor­test mulig unna alle poten­si­el­le kjø­pe­re. Der­som det er to pølse­bo­der på stran­den vil beg­ge to plas­se­re seg helt inn mot midt­en også den­ne gan­gen, for da vil bode­ne ”eie” hver sin side av stran­den.

Hva har pølse­bo­der og poli­tis­ke par­ti­er til fel­les? De øns­ker å være det mest nær­lig­gen­de alter­na­ti­vet for flest mulig men­nes­ker. Foto: Svein­ung Arne­sen

Downs bruk­te den­ne øko­no­mis­ke model­len til å for­kla­re par­ti­ers poli­tikk og posi­sjo­ne­ring i uli­ke saker. Han blei både berøm­met og kri­ti­sert for model­len, men det er ingen tvil om at den skap­te et vell av spin off-artik­ler og videre­ut­vik­lin­ger. I ”Per­for­mance poli­tics…” er det lis­tet opp man­ge refe­ran­ser til sli­ke artik­ler for den som skul­le være inter­es­sert. For­fat­ter­ne av boken gir en fin opp­sum­me­ring av teori­ut­vik­lin­gen fra klas­si­ke­ren kom i 1957 og fram til i dag, og leg­ger på slut­ten sin stein på var­den.

Harold Clar­ke og kom­pa­ni hev­der nem­lig at vel­ge­re i mod­ne demo­kra­ti­er ikke først og fremst stem­mer på det par­ti­et som er opp­tatt av de sam­me sake­ne som dem, for­di det i rea­li­te­ten grovt sett er enig­het om hva som er de vik­tigs­te sake­ne. Poli­ti­ke­re skal leg­ge til ret­te for at inn­byg­ger­ne kan bed­re sine leve­kår og har sosi­al trygg­het. Det­te inklu­de­rer som regel øko­no­misk fram­gang, mulig­he­ter til å få god utdan­ning, et fun­ge­ren­de helse­ve­sen og lav kri­mi­na­li­tet. For­skjel­len mel­lom par­ti­ene går i mind­re grad ut på ideo­lo­gis­ke for­skjel­ler, og i stør­re grad ut på hvor­vidt de kla­rer å gjen­nom­føre det alle øns­ker at de skal. Om vi skal trek­ke veks­ler på pølse­bod-meta­fo­ren, så kan man si at vel­ger­ne opp­fat­ter alle bode­ne å lig­ge cir­ka like langt unna. Når de vel­ger bod er de mer opp­tatt av sma­ken på pøl­sen, og at de fak­tisk får den før solen går ned.

Valg i Stor­bri­tan­nia (foto: Paul Alber­tel­la, CC: by)

Vel­ger­ne bestem­te i år at Labour had­de hatt sjan­sen len­ge nok, og at det var på tide med nye kos­ter i Dow­ning Stre­et 10. De bestem­te også at to par­ti­er måt­te dele på mak­ten for å ha fler­tall. Det blir spen­nen­de å se om De kon­ser­va­ti­ve og Libe­ral­de­mo­kra­te­ne kla­rer å sam­kjø­re meny­en og bli eni­ge om ingre­di­en­se­ne i en fel­les poli­tikk.

Anbe­falt lit­te­ra­tur, i anbe­falt rekke­føl­ge:

Downs, Antho­ny (1957): “An Eco­no­mic Theory of Poli­ti­cal Action in a Democracy”. The Jour­nal of Poli­ti­cal Eco­no­my, Vol. 65, No. 2, pp. 135–150. The Uni­ver­sity of Chi­ca­go Press.

Clar­ke, Harold D.; San­ders, David; Stew­art, Mari­an­ne C.; Whi­te­ley, Paul F.. (2009): Per­for­mance poli­tics and the Bri­tish Voter. Cam­brid­ge Uni­ver­sity Press, 2009. Cam­brid­ge Books Online. Cam­brid­ge Uni­ver­sity Press. 14 May 2010 http://dx.doi.org/10.1017/CBO9780511596872

TEMA

V

alg

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen