Ideologienes tilbakekomst: Luddisme og webisme

Carr har tidligere skrevet om hvor­dan infor­masjon­ste­knolo­gi for­van­dles fra for­ret­ningskri­tiske investeringer til hyll­e­vare og infra­struk­tur, mens Skirky ga ut en mye omtalt bok om nettsamar­beid i 2008. Begge skriben­ter er blant de mest inn­fly­telses­rike Inter­nett-tenkerne i dag. Ideene deres videre­formi­dles og spres nærmest som datavirus på net­tet og inn i tradis­jonelle medier.

I de to nye bøkene er ikke temaet de tek­nol­o­giske nyvin­nin­gene som sådan, men hvor­dan weben som et mer mod­ent medi­um virk­er inn på oss. For femten år siden var PC-en et arbei­dsverk­tøy. Avislesing, platekjøp, bil­let­tbestill­ing og sosialt samkvem foregikk andre sted­er. I dag har alle disse aktivitetene invadert PC-en og smart­tele­fo­nen over­alt og kontinuerlig.

Flyktighet

Weben sluk­er alle eksis­terende medieformer og omformer dem i sitt bilde, skriv­er Nicholas Carr. I The Shal­lows er han opp­tatt av hvor­dan de nye medievanene påvirk­er indi­videt, og deretter hvor­dan kul­turen på lengre sikt vil for­ringes. Carrs hov­ed­po­eng er at Inter­nett i dag dis­tra­her­er og under­graver den kon­sen­tr­erte, kon­tem­pla­tive lesin­gen av lengre reson­nementer, som typisk har vært å finne i tryk­te bøk­er. Med hen­vis­ning til Maryanne Wolfs bok Proust and the Squid, sier Carr at denne for­men for dyp lesing har vært en forut­set­ning for dyp tenk­ing og reflek­sjon, som igjen er grunn­leggende for sam­fun­net. Man kunne tenke seg at kom­bi­nasjo­nen av dyp lesing og enkel til­gang til infor­masjon ville være det beste av to ver­den­er, men Carr men­er at Inter­nett-oppførse­len vin­ner over den dype tenknin­gen. Og han vis­er til medi­es­ta­tis­tikk som under­byg­ger pås­tanden. TV-tit­ting har fort­satt å øke par­al­lelt med at Inter­nett-bruken har økt, mens tiden brukt til å lese tryk­te tek­ster (avis­er, tidsskrifter og bøk­er) har gått ned i USA.

Omslaget til Carrs bok.

Carr men­er at ny forskn­ing om hjer­nens plas­tiske egen­skaper kan fork­lare denne utviklin­gen. Spe­sielle områder i hjer­nen kan øves opp til å mestre enkelte opp­gaver gjen­nom gjen­takelse. Forsknin­gen vis­er at hjer­nen endres fysisk under slik gjen­tatt stim­u­ler­ing. Evnen til å lese og skrive er — i mot­set­ning til språket som sådan — ikke naturlig hos men­nesker, men tileg­nes gjen­nom tren­ing og føl­gelig preg­ing av hjer­nen. Tilsvarende vil andre områder øves opp til å håndtere mul­ti­task­ing, stadi­ge avbry­telser og skan­ning av tek­ster, som kjen­neteg­n­er dagens web. Også tidligere tek­nol­o­giske nyvin­ninger — slik som kartet, klokken og skrive­mask­i­nen — har vir­ket inn på hjer­nen og måten vi tenker på.

Pessimisme

I The Shal­lows utdyper Carr tankene fra artikke­len Is Google Mak­ing Us Stu­pid? i juli/au­gust-num­meret av The Atlantic fra 2008. Lite nytt bringes inn, men artikke­lens innhold under­bygges med flere kilder og eksem­pler. Der­for har Carrs hov­ed­po­enger allerede vært drøftet grundig i ulike sam­men­henger. Særlig inter­es­sant har diskusjo­nen på Ency­clo­pe­dia Bri­tan­ni­cas blogg vært, der både Carr og Clay Shirky bidrar. Shirky er forun­dret over at Carr, som er en grundig kjen­ner av net­tets teknolo­gi og kul­tur, fram­står som en lud­ditt. Denne beteg­nelsen, opprin­nelig brukt om en gruppe vevere i Storbri­tan­nia som på beg­yn­nelsen av 1800-tal­let ødela mask­inene som truet deres manuelle arbei­dsinnsats og leve­brød, anven­des i dag om Internett-kritikere.

Shirky trekker fram Andrew Keen (kjent for den web 2.0‑pessimistiske boken The Cult of the Ama­teur) og tidligere pres­i­dent for det amerikanske bib­lioteks­for­bun­det Michael Gor­man som eksem­pler på lud­dit­ter og uvi­tende kri­tikere av medi­et. Shirky anklager Carr for å forsvare en lit­terær elitekul­tur som ble drept allerede av fjern­synet, mange år før weben ble et massemedi­um. «Ingen leser Krig og fred av Tol­stoj», sier Shirky. «Den er for lang, og ikke så interessant.»

Exit Gutenberg

I Cog­ni­tive Sur­plus skriv­er Clay Shirky om hvor­dan økt fritid i post-indus­trielle sam­funn blir brukt til TV-tit­ting på bekost­ning av sosiale aktiviteter. Det lig­ger et hit­til uut­nyt­tet poten­sial i alle disse timene som først nå med de sosiale medi­ene kan omsettes til sam­fun­nets beste gjen­nom net­tbaserte dug­nad­er. Hvis bare en brøkdel av hver enkelts fritid blir omdispon­ert på denne måten, vil det glob­alt og i sum være nok til å skape mengder av Wikipedi­aer. Og Shirky finner at medievanene allerede dreies i denne ret­nin­gen. Bokens reson­nement under­bygges med mas­se­vis av anek­dot­er, fra nett­tjen­esten Pick­up­Pal som set­ter bil­førere i kon­takt med pas­sas­jer­er, til Josh Groban-fans som organ­is­er­er veldedighet­sar­beid gjen­nom Groban­ites for Charity.

Omslaget til Shirkys bok.

Shirky men­er at Guten­berg-økonomiens dom­i­nans nå er over. Bok­trykkerkun­sten skapte en over­flod av bøk­er, men trykkekost­nadene var høye. Den økonomiske risikoen ved pro­duk­sjon ble over­ført til for­leg­gerne, som fil­tr­erte og kvalitetssikret utgivelsene. Hele dagens mediein­dus­tri med bøk­er, radio, fjern­syn og kinofilm har tilsvarende fil­treringsledd, og tilhør­er der­for Guten­berg-økonomien. Inter­nett er der­i­mot det første medi­et innen­for den post-Guten­bergske økonomien, der bruk­erne ikke lenger er pas­sive mot­takere, men bidragsytere.

Inter­nett har kom­mu­nikasjon­s­mu­ligheter, lave kost­nad­er og kan brukes til å spre et ube­grenset antall per­fek­te eksem­plar­er av dig­i­tale objek­ter. «Men­neskene som tidligere var kjent som pub­likum» i Guten­berg-økonomien, vil der­for sam­men kunne eksper­i­mentere, skape og dele nye for­mer og uttrykk.

La-skure-mentalitet

Dette er en rev­o­lusjon på lin­je med trykkpressen, sier Shirky. Endrin­gene blir drama­tiske og smerte­fulle. Hvor­dan skal vi forholde oss til dette? Tradis­jon­al­is­tene vil over­late kon­trollen til ans­varlige insti­tusjon­er, mens radikalerne vil teste ut nye ting uten tanke på eksis­terende normer og regler. Mange tenker kan­skje at en mel­lom­løs­ning vil være det beste. Nei, sier Shirky. Eksper­i­men­tér i vei, opp­for­dr­er han. En peri­ode vil det være kaos, men van­lige sam­funns­borg­ere er de eneste som er berettiget til å avgjøre hva som skal over­leve. Denne la-skure-men­tal­iteten kjen­neteg­n­er Shirkys bok.

Selv om Carr og Shirky har vært på kol­lisjon­skurs før, fram­står de ikke som teknologipoli­tiske mot­pol­er gjen­nom disse bøkene. Til det er Carr for nyansert i sine anskuelser. Han hyller mulighetene som teknolo­gien gir, men man­er til selv­disi­plin for ikke å bli opp­slukt. (I et lite kapit­tel forteller han at han stengte Twit­ter- og Face­book-kon­toene sine og stop­pet blog­gin­gen for å kunne kon­sen­trere seg om å skrive boken.) Shirkys mot­set­ning er der­i­mot Andrew Keen. Der Keen i Cult of the Ama­teur bare plukker fram neg­a­tive eksem­pler som vis­er webens og amatørenes her­jinger i det etablerte kul­turlivet, vel­ger Shirky bare pos­i­tive. Hvis Keen og Gor­man er lud­dit­ter, er Shirky en webist. Ifølge lit­ter­atur­ma­gasinet n+1 ser ikke webis­tene Inter­nett som teknolo­gi eller et verk­tøy, men som en sosial beveg­else. Webis­ten har ikke noe klart mål med sin ide­olo­gi, men tror at utfal­l­et av teknologiutviklin­gen uansett vil være pos­i­tivt for menneskeheten.

Begge disse bøkene er tem­melig polemiske og vil antake­lig raskt bli uak­tuelle. Men om noen år vil både bøkene og snakket om dem være verdi­fulle lev­ninger fra vår tid for his­torikere og sam­funns­forskere som vil under­søke hvor­dan vi i 2010 str­ev­er med å forstå endrin­gene som skjer i skjæringspunk­tet mel­lom teknolo­gi, kul­tur og medier.

Omtalte bøker

Nicholas Carr: The Shal­lows: What the Inter­net is Doing to Our Brains (W. W. Nor­ton & Com­pa­ny, 2010)
Clay Shirky: Cog­ni­tive Sur­plus: Cre­ativ­i­ty and Gen­eros­i­ty in a Con­nect­ed Age (The Pen­guin Press, 2010)

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr 4, 2010.