Jeg har tidligere i teksten ”The Rhetoric of PowerPoint”, behandlet noen av de utfordringer slike teknologier gir for talere. Lysbilde etter lysbilde, med lister etter liste, som inneholder punkt etter punkt, kan ødelegge enhver presentasjon, forvandle taleren til en uselvstendig slave av teknologien og få tilhørerne til å falle i søvn.
Men digitale presentasjonsteknologier har også visse fordeler — de kan tilby muligheter som talere ikke tidligere hadde til rådighet. En av disse muligheter er visuell argumentasjon ved hjelp av bilder. Fordelt på tre blogginnlegg skal jeg med utgangspunkt i et foredrag av Al Gore illustrere slik visuell argumentasjon og vise hvordan det virker.
I sine foredrag har Al Gore med humoristisk selvironi ofte introdusert seg ved å si ”I am Al Gore, and I used to be the next president of the United States of America”. Etter han sluttet som visepresident har han kjempet for miljøet med sitt berømte Keynote-foredrag som det viktigste våpen. Foredraget ble det sentrale omdreiningspunkt i den Oscar-vinnende filmen ”An Inconvenient Truth” (2006). Sammen med organisasjonen Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), mottok Gore i 2007 Nobels fredspris for sitt arbeid med å opplyse om miljøendringer og foreslå løsninger.
Gjennom tre blogginnlegg skal jeg illustrere hvordan Gore i et foredrag for TED mars 2009 på effektiv vis benytter grafikk og fotografiske billeder til å argumentere. Vi skal se hvordan Gore benytter sin Keynote-presentasjon til å argumentere via visuelle fremstillinger av analogi og kronologi.
Det er verdt å notere seg at Al Gore — som en dreven foredragsholder og bruker av DPT — ikke begynner med å vise lysbilder, men i stedet innleder med å holde seg til det talte ordet. Det bruker han til å skape velvilje og interesse hos tilhørerne ved å rose TED, tidligere foredragsholdere, og tilhørerne. Han forteller om sin visjon og styrker sin ethos gjennom selvironiske bemerkninger. ”Jeg har forsøkt å fortelle om dette i mange år”, sier Gore. ”Det ble jeg minnet om for nylig, da en kvinne gikk forbi mitt bord”. Hun var i 60-årene beretter han: ”hun så på meg og sa ”Vet du, hvis du farget ditt hår mørkt, så ville du se ut presis som Al Gore””. Først etter mer enn fem minutter viser han det første lysbilde.
Karakteristisk ved Al Gores presentasjoner er at han benytter bilder til å argumentere og føre bevis. Han bruker diagrammer og grafikk, hvor tallene fungerer som dokumentasjon for verdens tilstand, og han fremviser bilder som dokumenterer at noe er tilfellet. To strategier er typiske for hans presentasjoner og særlig velegnet for digitale presentasjoner — de er manifestasjoner av de visuelle muligheter som digitale presentasjonsverktøyer tilbyr. Den første kaller jeg for visuell kronologi. Her brukes bilder eller grafikk til å vise den kronologiske utvikling av noe, i dette tilfelle av eksempelvis Nordpolen som blir mindre og mindre. Den annen strategi er visuell analogi, hvor Gore for eksempel viser hvor mye is som faktisk har forsvunnet fra Nordpolen og analogisk illustrerer hvor mye av USA som ville bli borte, hvis en tilsvarende del av den amerikanske landmasse forsvant.
Etter sin introduksjon viser Gore et bilde av jorden sett fra rommet, men som et signal om hva som vil komme, mangler isen på Nordpolen. Så går han tilbake i tid: ”28 years ago, this is what the polar ice cap — the North Polar ice cap — looked like at the end of the summer at the fall equinox.” Lysbildet viser jorden i 1980 med is over hele Nordpolen.
Nordpolen, 1980.
Gore forteller at han sist høst tok til ”Snow and Ice Data Center in Boulder, Colorado” og har talt med forskere i Monterey på ”Naval Postgraduate Laboratory”, hvoretter han slår fast: ”This is what’s happened in the last 28 years.” Deretter viser han et bilde av Nordpolen fra 2007. Det er tydelig at en mengde is nå er forsvunnet.
Nordpolen 2007.
Bildene fremstår som dokumentasjon for to kjensgjerninger som sammen danner en visuell kronologi, det vil si en kronologisk utvikling vi kan observere: Isen forsvinner. Fordi Gore ikke bare påstår dette, men faktisk viser det, fremstår bildene som ugjendrivelig bevis for en utvikling. Samtidig gir de en god fornemmelse av størrelsen av denne utviklingen. Etter at dette er ”dokumentert” med pseudo-dokumentariske bilder av isen, styrker Gore eksistensen av utviklingen ved hjelp av en grafisk representasjon (”Northern Hemisphere Sea Ice Extent”). Med tall og kurver slår den visuelt fast at isens omfang for hvert år blir mindre og mindre, og at forminskningen fikk en særlig drastisk utvikling bare et år tidligere (altså i 2008). Samspillet mellom ord, bilder og grafikk skaper tung argumentasjon for at isen faktisk forsvinner og at det går fortere og fortere.
Forsvinnende is? Gores grafiske argumentasjon.
For å gi en enda tydeligere fornemmelse av hvor mye is som er forsvunnet, fremstiller Gore nå en visuell analogi som sammenlikner området med USA. Iskalotten på Nordpolen, forteller han, er geografisk på samme størrelse som USA, hvis man trekker staten Arizona fra. Og den mengde som forsvant i 2005 tilsvarer alt øst for Mississippi og etter 2005 er enda mer forsvunnet. På lysbildet kan vi se at det faktisk er tilfellet. En blå farge dekker mer og mer av henholdsvis iskalotten og USA og illustrerer derved hvor stor mengde is som forsvinner. Det lille som er tilbake, sier Gore, kan være vekk allerede om fem år. Og tilhørerne forstår at det ville svare til at USA var vekk i løpet av bare fem år.
Gore går komparativt.
Så langt, så godt. I et kommende blogginlegg om visuell argumentasjon i digitale presentasjoner, vil jeg gå videre med Al Gore, for tydeligere å vise hvordan visuell kronologi kan bidra til å skape argumentative narrativer — fortellinger som overbeviser.
[…] This post was mentioned on Twitter by Pål Hivand and Jens E. Kjeldsen, Vox Publica. Vox Publica said: Retorikkbloggen: Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner (del 1) http://bit.ly/co1ep8 […]