Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner (del 1)

Bruken av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint og Keynote dominerer våre dagers taler, undervisning og presentasjoner. Det gir utfordringer og problemer -- men også nye muligheter.

Jeg har tid­li­ge­re i teks­ten ”The Rhe­to­ric of Power­Point”, behand­let noen av de utford­rin­ger sli­ke tek­no­lo­gi­er gir for tale­re. Lys­bil­de etter lys­bil­de, med lis­ter etter lis­te, som inne­hol­der punkt etter punkt, kan øde­leg­ge enhver pre­sen­ta­sjon, for­vand­le tale­ren til en uselv­sten­dig sla­ve av tek­no­lo­gi­en og få til­hø­rer­ne til å fal­le i søvn.

Men digi­ta­le pre­sen­ta­sjons­tek­no­lo­gi­er har også vis­se for­de­ler — de kan til­by mulig­he­ter som tale­re ikke tid­li­ge­re had­de til rådig­het. En av dis­se mulig­he­ter er visu­ell argu­men­ta­sjon ved hjelp av bil­der. For­delt på tre blogg­inn­legg skal jeg med utgangs­punkt i et fore­drag av Al Gore illust­re­re slik visu­ell argu­men­ta­sjon og vise hvor­dan det vir­ker.

I sine fore­drag har Al Gore med humo­ris­tisk selv­iro­ni ofte intro­du­sert seg ved å si ”I am Al Gore, and I used to be the next pre­si­dent of the Uni­ted Sta­tes of Ame­rica”. Etter han slut­tet som vise­pre­si­dent har han kjem­pet for mil­jø­et med sitt berøm­te Key­note-fore­drag som det vik­tigs­te våpen. Fore­dra­get ble det sen­tra­le omdrei­nings­punkt i den Oscar-vin­nen­de fil­men ”An Incon­ve­ni­ent Truth” (2006). Sam­men med orga­ni­sa­sjo­nen Inter­govern­men­tal Panel on Climate Chan­ge (IPCC), mot­tok Gore i 2007 Nobels freds­pris for sitt arbeid med å opp­ly­se om miljø­end­rin­ger og fore­slå løs­nin­ger.

Gjen­nom tre blogg­inn­legg skal jeg illust­re­re hvor­dan Gore i et fore­drag for TED mars 2009 på effek­tiv vis benyt­ter gra­fikk og foto­gra­fis­ke bil­le­der til å argu­men­te­re. Vi skal se hvor­dan Gore benyt­ter sin Key­note-pre­sen­ta­sjon til å argu­men­te­re via visu­el­le frem­stil­lin­ger av ana­lo­gi og kro­no­lo­gi.

Det er verdt å note­re seg at Al Gore — som en dre­ven fore­drags­hol­der og bru­ker av DPT — ikke begyn­ner med å vise lys­bil­der, men i ste­det inn­le­der med å hol­de seg til det tal­te ordet. Det bru­ker han til å ska­pe vel­vil­je og inter­es­se hos til­hø­rer­ne ved å rose TED, tid­li­ge­re fore­drags­hol­de­re, og til­hø­rer­ne. Han for­tel­ler om sin visjon og styr­ker sin ethos gjen­nom selv­iro­nis­ke bemerk­nin­ger. ”Jeg har for­søkt å for­tel­le om det­te i man­ge år”, sier Gore. ”Det ble jeg min­net om for nylig, da en kvin­ne gikk for­bi mitt bord”. Hun var i 60-åre­ne beret­ter han: ”hun så på meg og sa ”Vet du, hvis du far­get ditt hår mørkt, så vil­le du se ut pre­sis som Al Gore””. Først etter mer enn fem minut­ter viser han det førs­te lys­bil­de.

Karak­te­ris­tisk ved Al Gores pre­sen­ta­sjo­ner er at han benyt­ter bil­der til å argu­men­te­re og føre bevis. Han bru­ker dia­gram­mer og gra­fikk, hvor tal­le­ne fun­ge­rer som doku­men­ta­sjon for ver­dens til­stand, og han frem­vi­ser bil­der som doku­men­te­rer at noe er til­fel­let. To stra­te­gi­er er typis­ke for hans pre­sen­ta­sjo­ner og sær­lig vel­eg­net for digi­ta­le pre­sen­ta­sjo­ner — de er mani­festa­sjo­ner av de visu­el­le mulig­he­ter som digi­ta­le pre­sen­ta­sjons­verk­tøy­er til­byr. Den førs­te kal­ler jeg for visu­ell kro­no­lo­gi. Her bru­kes bil­der eller gra­fikk til å vise den kro­no­lo­gis­ke utvik­ling av noe, i det­te til­fel­le av eksem­pel­vis Nord­po­len som blir mind­re og mind­re. Den annen stra­te­gi er visu­ell ana­lo­gi, hvor Gore for eksem­pel viser hvor mye is som fak­tisk har for­svun­net fra Nord­po­len og ana­lo­gisk illust­re­rer hvor mye av USA som vil­le bli borte, hvis en til­sva­ren­de del av den ame­ri­kans­ke land­mas­se for­svant.

Etter sin intro­duk­sjon viser Gore et bil­de av jor­den sett fra rom­met, men som et sig­nal om hva som vil kom­me, mang­ler isen på Nord­po­len. Så går han til­ba­ke i tid: ”28 years ago, this is what the polar ice cap — the North Polar ice cap — look­ed like at the end of the sum­mer at the fall equi­nox.” Lys­bil­det viser jor­den i 1980 med is over hele Nord­po­len.

Nord­po­len, 1980.

Gore for­tel­ler at han sist høst tok til ”Snow and Ice Data Cen­ter in Boul­der, Colo­ra­do” og har talt med fors­ke­re i Mon­te­rey på ”Naval Post­gra­dua­te Labo­ra­tory”, hvor­et­ter han slår fast: ”This is what’s hap­pe­ned in the last 28 years.” Der­et­ter viser han et bil­de av Nord­po­len fra 2007. Det er tyde­lig at en meng­de is nå er for­svun­net.

Nord­po­len 2007.

Bil­de­ne frem­står som doku­men­ta­sjon for to kjens­gjer­nin­ger som sam­men dan­ner en visu­ell kro­no­lo­gi, det vil si en kro­no­lo­gisk utvik­ling vi kan obser­ve­re: Isen for­svin­ner. For­di Gore ikke bare påstår det­te, men fak­tisk viser det, frem­står bil­de­ne som ugjen­dri­ve­lig bevis for en utvik­ling. Sam­ti­dig gir de en god for­nem­mel­se av stør­rel­sen av den­ne utvik­lin­gen. Etter at det­te er ”doku­men­tert” med pseu­do-doku­men­ta­ris­ke bil­der av isen, styr­ker Gore eksis­ten­sen av utvik­lin­gen ved hjelp av en gra­fisk repre­sen­ta­sjon (”Northern Hemis­phe­re Sea Ice Extent”). Med tall og kur­ver slår den visu­elt fast at isens omfang for hvert år blir mind­re og mind­re, og at for­minsk­nin­gen fikk en sær­lig dras­tisk utvik­ling bare et år tid­li­ge­re (alt­så i 2008). Sam­spil­let mel­lom ord, bil­der og gra­fikk ska­per tung argu­men­ta­sjon for at isen fak­tisk for­svin­ner og at det går for­te­re og for­te­re.

For­svin­nen­de is? Gores gra­fis­ke argu­men­ta­sjon.

For å gi en enda tyde­li­ge­re for­nem­mel­se av hvor mye is som er for­svun­net, frem­stil­ler Gore nå en visu­ell ana­lo­gi som sam­men­lik­ner områ­det med USA. Iska­lot­ten på Nord­po­len, for­tel­ler han, er geo­gra­fisk på sam­me stør­rel­se som USA, hvis man trek­ker sta­ten Ari­zo­na fra. Og den meng­de som for­svant i 2005 til­sva­rer alt øst for Mis­sis­sip­pi og etter 2005 er enda mer for­svun­net. På lys­bil­det kan vi se at det fak­tisk er til­fel­let. En blå far­ge dek­ker mer og mer av hen­holds­vis iska­lot­ten og USA og illust­re­rer der­ved hvor stor meng­de is som for­svin­ner. Det lil­le som er til­ba­ke, sier Gore, kan være vekk alle­re­de om fem år. Og til­hø­rer­ne for­står at det vil­le sva­re til at USA var vekk i løpet av bare fem år.

Gore går kom­pa­ra­tivt.

Så langt, så godt. I et kom­men­de blog­gin­legg om visu­ell argu­men­ta­sjon i digi­ta­le pre­sen­ta­sjo­ner, vil jeg gå vide­re med Al Gore, for tyde­li­ge­re å vise hvor­dan visu­ell kro­no­lo­gi kan bidra til å ska­pe argu­men­ta­ti­ve nar­ra­ti­ver — for­tel­lin­ger som over­be­vi­ser.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Pål Hivand and Jens E. Kjeld­sen, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Reto­rikk­blog­gen: Visu­ell argu­men­ta­sjon i digi­ta­le pre­sen­ta­sjo­ner (del 1) http://bit.ly/co1ep8 […]

til toppen