Tideligere i denne serien om den visuelle argumentasjon i Al Gores presentasjon for TED har jeg vist hvordan bilder skaper både visuell analogi og visuell kronologi.
I både bildene med planetene
i sammenlikningen mellom Nordpolen og USA,
og i bildene av den svinnende iskalott,
så vi at analogien var det understøttende tankemønster.
Men ser vi nøyere etter oppdager vi at de den retoriske funksjon varierer i de tre eksemplene. Beretningen om planetene skal vise at de er ens, og at det som skjer på den ene (Venus), følgelig kan ventes å skje på den andre. Selv om denne beretningen skaper et narrativ som indikerer hva som kan (vil?) skje i fremtiden, etablerer den ikke – som de to andre eksempler – en tilsynelatende ugjendrivelig utvikling. Den retoriske styrke ved å sidestille enkeltbildene som dem av iskalotten i 1980 og 2007, er at tilhørerne blir aktive med selv å (re)konstruere utviklingen i denne periode. Evnen til å vise bilder muliggjør dette. I tillegg kan en taler med digitale presentasjons teknologier både spille lyd og vise animasjon og levende bilder. Det gjør det mulig å skape en visuell kronologi, som har enda større nærhet og virker enda mer tvingende enn den som skapes av enkeltstående før-og-nå bilder.
Da Gore for eksempel skal beskrive betydningen av at utviklingsland har overtatt vestlige lands teknologi og måter å tenke på, viser han med en fotografisk animasjon utviklingen i Bolivias jungel. Det er ikke så lett å si hvordan filmen er skapt, men vi ser jungelen ovenfra, mens mer og mer av det grønne (trer og planter) forsvinner og områder legges øde. Samtidig markeres tidens forløp med årstall øverst til venstre, som løper fra 1975 til 2003 – jo nærmere vår tid, desto mer forsvinner og desto hastigere skjer det.
Ødeleggelsen følges av den ubehagelige lyden av skoghogst helt til vi når 2003, hvor vi for et øyeblikk vender tilbake til 1975, hvor alt igjen er grønt og vi kun hører fuglekvitter og dyrelyder. Men denne tilstand varer bare et kort sekund, før vi igjen er i 2003 og den infernalske lyden av 
maskiner og skoghogst er tilbake. Her inviteres tilhørerne ikke til å bidra med konstruksjonen av kronologien, men tvinges inn i den. Vi ser sekund for sekund, år for år, hvordan mer og mer skog forsvinner for øynene av oss. De levende bilder etablerer en ugjendrivelig kjensgjerning som understreker det akutte og presserende i situasjonen.
Samme type animert visuelle kronologi benytter Gore da han viser utviklingen i fiskeri fra 1950 til 2000. ”This is peak fishing in a few seconds”, sier Gore, og viser et kart over jorden hvor havet nesten utelukkende er blått.
Overskriften på bildet er ”Fisheries 1950–2000. Exploitation and Decline”. Animasjonen begynner og mens vi med årstall i nederste venstre hjørne beveger oss årtier frem mot 2000, blir mer og mer av havet farget rødt og deretter lyserødt. Den røde farge representerer ”Har-vest peak” og den lyserøde ”Post-Peak”.
Gore gir ikke mye forklaring til denne animasjonen, bortsett fra uttalelsen ”We have to stop this!”. Men det gjør neppe den store forskjell. Som ved animasjonen over skoghogst i Bolivia, ser tilhørerne at det røde – og uønskete – sprer seg ubønnhørlig ut over havet.
Al Gore benytter i sitt foredrag mange andre av de muligheter som digitale presentasjonsverktøyer gir. Men visuell analogi og visuell kronologi, som jeg har behandlet i mine seneste tre blogginnlegg, er to av de mest dominerende i Gores presentasjoner og – vil jeg påstå – blant de mest retorisk effektive. Den visuelle analogien trekker på de samme retoriske kvaliteter som analogisk argumentasjon med ord, nemlig toposen[1] om at like enheter skal forstås og behandles likt, det som i argumentasjonsteori kalles for rettferdighetsprinsippet. På bakgrunn av dette bygger fremgangsmåten i analogisk argumentasjon på en sammenliknende relasjon, hvor det søkes tilslutning til noe usikkert, tvilsomt eller kontroversielt ved å fremstille det som likt med noe som ikke er like usikkert, tvilsomt eller kontroversielt.
Visuelle analogier i faste bilder kan utvikles til å fremkalle visuelle kronologier, hvor betrakteren inviteres til selv å (ferdig)konstruere utviklingen mellom bilder fra to forskjellige historiske tidspunkter. Visuelle kronologier i levende bilder viser slik utvikling som uomtvistelige og ugjenkallelige progresjoner. Disse progresjoner kan dessuten ha en narrativ karakter som muliggjør historier med nærvær, kausalitet og argumentasjon. Mens faste bilder primært synes å fremstille en utvikling fra et startpunkt til et sluttpunkt, indikerer visuell kronologi i levende bilder at den viste utviklingen vil fortsette i fremtiden.
Ved å utnytte DPTs bildepresenterende muligheter, kan en taler som Gore fremvise visuelle analogier og kronologier, som har mer ontologisk kraft enn sin verbale motpart. Fordi vi tydelig kan se det som blir beskrevet analogisk eller kronologisk, virkeliggjøres argumentet og saken. Bildene synes på samme tid å stadfeste at noe eksisterer og at noe skjer. Og ingenting er mer overbevisende en ”virkeligheten selv”.
[1] Et topos (flertall topoi) er et en form for gunnleggende verdier, tenkemåter eller argumenter som ligger til grunn for konkrete argumenter. Se nærmere i Jens E. Kjeldsen Retorikk i vår tid (2006, 151 ff.).