Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner (del 3)

Ingenting er mer overbevisende enn virkeligheten selv.

Tide­li­ge­re i den­ne seri­en om den visu­el­le argu­men­ta­sjon i Al Gores pre­sen­ta­sjon for TED har jeg vist hvor­dan bil­der ska­per både visu­ell ana­lo­gi og visu­ell kro­no­lo­gi.

 I både bil­de­ne med pla­ne­te­ne

i sam­men­lik­nin­gen mel­lom Nord­po­len og USA,

og i bil­de­ne av den svin­nen­de iska­lott,

så vi at ana­lo­gi­en var det under­støt­ten­de tanke­møns­ter.

Men ser vi nøy­ere etter opp­da­ger vi at de den reto­ris­ke funk­sjon varie­rer i de tre eksemp­le­ne. Beret­nin­gen om pla­ne­te­ne skal vise at de er ens, og at det som skjer på den ene (Venus), føl­ge­lig kan ven­tes å skje på den and­re. Selv om den­ne beret­nin­gen ska­per et nar­ra­tiv som indi­ke­rer hva som kan (vil?) skje i frem­ti­den, etab­le­rer den ikke – som de to and­re eksemp­ler – en til­syne­la­ten­de ugjen­dri­ve­lig utvik­ling. Den reto­ris­ke styr­ke ved å side­stil­le enkelt­bil­de­ne som dem av iska­lot­ten i 1980 og 2007, er at til­hø­rer­ne blir akti­ve med selv å (re)konstruere utvik­lin­gen i den­ne peri­ode. Evnen til å vise bil­der mulig­gjør det­te. I til­legg kan en taler med digi­ta­le pre­sen­ta­sjons tek­no­lo­gi­er både spil­le lyd og vise ani­ma­sjon og leven­de bil­der. Det gjør det mulig å ska­pe en visu­ell kro­no­lo­gi, som har enda stør­re nær­het og vir­ker enda mer tvin­gen­de enn den som ska­pes av enkelt­stå­en­de før-og-nå bil­der.

Da Gore for eksem­pel skal beskri­ve betyd­nin­gen av at utvik­lings­land har over­tatt vest­li­ge lands tek­no­lo­gi og måter å ten­ke på, viser han med en foto­gra­fisk ani­ma­sjon utvik­lin­gen i Boli­vias jun­gel. Det er ikke så lett å si hvor­dan fil­men er skapt, men vi ser jun­ge­len oven­fra, mens mer og mer av det grøn­ne (trer og plan­ter) for­svin­ner og områ­der leg­ges øde. Sam­ti­dig mar­ke­res tidens for­løp med års­tall øverst til venst­re, som løper fra 1975 til 2003 – jo nær­me­re vår tid, desto mer for­svin­ner og desto has­ti­ge­re skjer det.

 

Øde­leg­gel­sen føl­ges av den ube­ha­ge­li­ge lyden av skog­hogst helt til vi når 2003, hvor vi for et øye­blikk ven­der til­ba­ke til 1975, hvor alt igjen er grønt og vi kun hører fugle­kvit­ter og dyre­ly­der. Men den­ne til­stand varer bare et kort sekund, før vi igjen er i 2003 og den infer­nals­ke lyden av

maski­ner og skog­hogst er til­ba­ke. Her invi­te­res til­hø­rer­ne ikke til å bidra med kon­struk­sjo­nen av kro­no­lo­gi­en, men tvin­ges inn i den. Vi ser sekund for sekund, år for år, hvor­dan mer og mer skog for­svin­ner for øyne­ne av oss. De leven­de bil­der etab­le­rer en ugjen­dri­ve­lig kjens­gjer­ning som under­stre­ker det akut­te og pres­se­ren­de i situa­sjo­nen.

Sam­me type ani­mert visu­el­le kro­no­lo­gi benyt­ter Gore da han viser utvik­lin­gen i fiske­ri fra 1950 til 2000. ”This is peak fish­ing in a few seconds”, sier Gore, og viser et kart over jor­den hvor havet nes­ten ute­luk­ken­de er blått.

Over­skrif­ten på bil­det er ”Fis­he­ries 1950–2000. Exploi­ta­tion and Decline”. Ani­ma­sjo­nen begyn­ner og mens vi med års­tall i neders­te venst­re hjør­ne beve­ger oss årti­er frem mot 2000, blir mer og mer av havet far­get rødt og der­et­ter lyse­rødt. Den røde far­ge repre­sen­te­rer ”Har-vest peak” og den lyse­røde ”Post-Peak”.

Gore gir ikke mye for­kla­ring til den­ne ani­ma­sjo­nen, bort­sett fra utta­lel­sen ”We have to stop this!”. Men det gjør nep­pe den sto­re for­skjell. Som ved ani­ma­sjo­nen over skog­hogst i Boli­via, ser til­hø­rer­ne at det røde – og uøns­ke­te – sprer seg ubønn­hør­lig ut over havet.

 Al Gore benyt­ter i sitt fore­drag man­ge and­re av de mulig­he­ter som digi­ta­le pre­sen­ta­sjons­verk­tøy­er gir. Men visu­ell ana­lo­gi og visu­ell kro­no­lo­gi, som jeg har behand­let i mine senes­te tre blogg­inn­legg, er to av de mest domi­ne­ren­de i Gores pre­sen­ta­sjo­ner og – vil jeg påstå – blant de mest reto­risk effek­ti­ve. Den visu­el­le ana­lo­gi­en trek­ker på de sam­me reto­ris­ke kva­li­te­ter som ana­lo­gisk argu­men­ta­sjon med ord, nem­lig topo­sen[1] om at like enhe­ter skal for­stås og behand­les likt, det som i argu­men­ta­sjons­teori kal­les for rett­fer­dig­hets­prin­sip­pet. På bak­grunn av det­te byg­ger frem­gangs­må­ten i ana­lo­gisk argu­men­ta­sjon på en sam­men­lik­nen­de rela­sjon, hvor det søkes til­slut­ning til noe usik­kert, tvil­somt eller kon­tro­ver­si­elt ved å frem­stil­le det som likt med noe som ikke er like usik­kert, tvil­somt eller kon­tro­ver­si­elt.

Visu­el­le ana­lo­gi­er i fas­te bil­der kan utvik­les til å frem­kal­le visu­el­le kro­no­lo­gi­er, hvor betrak­te­ren invi­te­res til selv å (ferdig)konstruere utvik­lin­gen mel­lom bil­der fra to for­skjel­li­ge his­to­ris­ke tids­punk­ter. Visu­el­le kro­no­lo­gi­er i leven­de bil­der viser slik utvik­ling som uom­tvis­te­li­ge og ugjen­kal­le­li­ge pro­gre­sjo­ner. Dis­se pro­gre­sjo­ner kan dess­uten ha en nar­ra­tiv karak­ter som mulig­gjør his­to­ri­er med nær­vær, kau­sa­li­tet og argu­men­ta­sjon. Mens fas­te bil­der pri­mært synes å frem­stil­le en utvik­ling fra et start­punkt til et slutt­punkt, indi­ke­rer visu­ell kro­no­lo­gi i leven­de bil­der at den vis­te utvik­lin­gen vil fort­set­te i frem­ti­den.

Ved å utnyt­te DPTs bilde­pre­sen­te­ren­de mulig­he­ter, kan en taler som Gore frem­vise visu­el­le ana­lo­gi­er og kro­no­lo­gi­er, som har mer onto­lo­gisk kraft enn sin ver­ba­le mot­part. For­di vi tyde­lig kan se det som blir beskre­vet ana­lo­gisk eller kro­no­lo­gisk, vir­ke­lig­gjø­res argu­men­tet og saken. Bil­de­ne synes på sam­me tid å stad­fes­te at noe eksis­te­rer og at noe skjer. Og ingen­ting er mer over­be­vi­sen­de en ”vir­ke­lig­he­ten selv”.


[1] Et topos (fler­tall topoi) er et en form for gunn­leg­gen­de ver­di­er, tenke­må­ter eller argu­men­ter som lig­ger til grunn for kon­kre­te argu­men­ter. Se nær­me­re i Jens E. Kjeld­sen Reto­rikk i vår tid (2006, 151 ff.).

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen