Mediestøtteutvalget la 16. desember fram sin utredning: NOU 2010:14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte.
Begge de to økonomisk sett viktigste mediestøtteordningene utvalget har tatt for seg, er knyttet til dagspressen: fritaket for merverdiavgift (moms) for pressen og den direkte produksjonsstøtten til pressen (fjernsynslisensen og finansieringa av NRK falt utenfor mandatet).
Det er i dag få direkte eller indirekte økonomiske tiltak som skal støtte radio og fjernsyn (utenom NRK), ukeblad og nettbaserte medier. To viktige spørsmål for utvalget har dermed vært å se om pressen skulle beholde sine støtteordninger og andre medier burde få tilsvarende eller liknende ordninger. Som ei ramme rundt denne diskusjonen lå spørsmålet om mediestøtten burde ses som et nullsumspill slik at en økt støtte til ett medium måtte gå på bekostning av andre — og det ville bety pressen — eller om totalsummen burde økes.
Utvalgets sammensetning og sprikende konklusjoner
De fleste av medlemmene i utvalget har hatt tett tilknytning til gruppeinteresser i forhold til mediestøtte, og mange parter har vært representert. Det er derfor ikke uventet at utvalget — i hvert fall i spørsmålet om omfordeling eller økning av totalpotten — er delt. I praksis gjelder dette spørsmålet om moms-satser. De som sokner til pressen, går inn for at pressen fortsatt — som eneste medium — skal få fullt momsfritak. De som representerer andre medier, går inn for en felles, lav momssats for alle medier. Og utvalgsmedlemmet fra Finansdepartementet vil ha mest mulig skattlegging av flest mulig medier. Det er omtrent som valgordningskommisjoner: Det enkelte medlem finrekner på ulike ordninger og ender med å støtte — av hensyn til demokratiet — den ordninga som ville gitt eget parti flest mandater ved forrige valg.
Sjøl om det i utvalget er enighet om mange forslag, må departementet vurdere og Stortinget vedta den endelige strukturen i mediestøtten. Utvalget har utredet, men konklusjonene må treffes på et politisk grunnlag ut fra en oppfatning om hvilke roller mediene samla bør spille og hvordan disse rollene kan fordeles mellom de enkelte mediene. Med den beslutningsdyktighet Kulturdepartementet har vist etter at Giske forlot det, kan det ta tid før det kommer en avklaring.
Målene for mediene og mediestøtten
Utvalget tar utgangspunkt i ytringsfrihetskommisjonens drøfting av ytringsfrihetens begrunnelser (sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet og demokratiprinsippet) og siste ledd i ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, som pålegger staten å «lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Mangfold og kvalitet er viktige egenskaper som må sikres.
Utvalget kunne (kanskje med fordel) tatt et klarere utgangspunkt i medienes oppgaver, f eks tredelinga å gi folk flest kunnskaper (informasjonsfunksjonen), sikre offentlig debatt (arenafunksjonen) og drive kritisk journalistikk i forhold til de mektige i samfunnet (vaktbikkjefunksjonen) (se f.eks. drøfting i Barry James: Media. Conflict Preservation and Reconstruction (pdf) utgitt av UNESCO). Disse oppgavene er i Norge stadfestet både av mediene sjøl (gjennom Vær Varsom-plakaten) og av myndighetene (f eks i St.meld. nr. 30 2006). Et slikt utgangspunkt kunne ha tydeliggjort pressens særstilling som produsent av nyheter i Norge.
Papiravisene kan fortsatt være det mediet som i Norge når flest mennesker med nyhetsformidling på en vanlig dag. Særlig viktige er de for den lokale nyhetsformidlinga. Men papiravisene er først og fremst det mediet som genererer klart flest originale nyheter. De aller fleste nyheter som andre medier publiserer, er opprinnelig resultatet av papirjournalistenes arbeid. Alle andre medier — inklusive radio- og tv-kanaler og papiravisenes egne nettaviser — snylter på papiravisenes journalistikk. Dette dokumenteres i både den danske og den norske nyhetsukeundersøkelsen, som det vises til i NOUen.
Avisenes dominans når det gjelder nyhetsproduksjonen har hittil vært relativt uavhengig av den moderate nedgangen i salget av papiraviser som de fleste avisene har opplevd. Det som truer avisenes posisjon som nyhetsprodusenter, er økonomien. Nedgangen i inntekter, koplet med eiere som er like grådige som i de gode tidene fram til høsten 2008, setter den originale nyhetsproduksjonen i fare. I de siste årene har det også kommet krav om økt skattlegging av avisene.
Momsfritaket for aviser gir åpenbart dette mediet et klart konkurransefortrinn framfor andre medier. Dette har vært intendert fra myndighetenes side. Avisene har vært oppfattet som spesielt viktige for demokratiet. Tidligere betydde det mye at partipressen sikret alle større grupper i samfunnet et lokalt talerør. Med avpartifisering, lokal monopolisering og profesjonalisering er hver enkelt avis blitt åpnere for ulike perspektiver i egen rapportering og langt flinkere til å slippe til ulike syn i debattspaltene. Samtidig har myndighetenes mediepolitikk (momsfritak og produksjonstilskudd) bidratt til å sikre lokale aviser på flere steder enn tidligere. Disse avisene driver ofte en enkel enkildejournalistikk og bare helt unntaksvis bringer de tunge gravesaker fram i lyset. Men de er likevel svært viktige for informasjon om lokale saker i lokalmiljøet og, via andre kanaler, av og til videre til resten av landet.
Momsfritaket for avisene hittil kan ses på som en støtte til den primære nyhetsproduksjonen. Derfor er det gode grunner til at det bør fortsette. Når kanaler med konsesjon for lokalradio i Bergen produserer sine lokalnyheter på Lillehammer, sier det litt om avhengigheten av andre medier til å grave fram nyhetene (se Bergens Tidende 6. desember 2010, omtalt av RadioAssistant.com).
Forslag til ulike former for produksjonsstøtte
Da produksjonsstøtten blei opprettet, argumenterte noen mot ordninga med utgangspunkt i at avisene ville bli avhengige av staten. Arve Solstad i Dagbladet mente at en ikke kan ta imot støtte fra dem man er satt til å overvåke.
Det er vanskelig å se at dagens produksjonsstøtte har dempet pressens kritikk av staten. Tvert imot kan en vel si at uten produksjonsstøtten ville en ha mistet aviser som har representert mye av ytterpunktene og dermed innholdsmangfoldet i norsk presse. At pressestøtten aldri var dimensjonert til å sikre et av hovedmålene fra 1969 — lokal konkurranse — får en nå bare ta til etterretning. En viktig forutsetning for at støtten hittil har styrket heller enn svekket pressens kritiske bidrag, er at kriteriene for støtten har vært relativt formelle og ikke basert på trynefaktorvurderinger.
NOUen anbefaler at produksjonsstøtten fortsetter, men at kriteriene endres slik at også andre plattformer enn papiravissalg (opplag) og frekvens skal avgjøre beløpet. Det kan lett bli en komplisert modell som fører til flere skjønnsmessige vurderinger.
På tvers av mediene foreslås også en støtteordning basert på redaksjonelle kostnader. Det er også foreslått stipend og prosjektstøtte. Alle disse ordningene skal premiere kvalitet. Også her vil skjønnsmessige avgjørelser kunne undergrave medienes uavhengighet.
Et tema som lett kan komme til å undergrave virkningen av mye av pressestøtten, er forslaget om å oppheve forbudet mot at aviser som mottar produksjonsstøtte skal kunne betale utbytte eller konsernbidrag. Dette forbudet blei i sin tid innført fordi Dagens Næringsliv var en av de største mottakerne av pressestøtte, samtidig som den leverte solide overskudd til sine eiere. Det er lett å se at aviser som er avhengig av støtte, i liten grad er attraktive objekter for investorer. Men med dagens profittorienterte aviseiere, er det fare for at eventuell pressestøtte i hovedsak vil gå til eierne og ikke til redaksjonen. Støtte øremerket til høgkvalitetsjournalistikk vil lett føre til at det ordinære budsjettet for redaksjonen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine interesser.
Nett og lokalradio ikke klar for støtte ennå
Avisbransjen står for en stor del av produksjonen av nyheter. Verken lokalradio eller tjenester på Internett fyller denne oppgava i dag. En kan si at det skyldes at forholda ikke er lagt til rette for disse mediene. Men før de gjør seg fortjent til en omfattende, offentlig støtte, bør de i hvert fall ha vist tendenser til å utvikle en kritisk og undersøkende journalistikk og å ta ansvar for informasjonsfunksjonen ved å skape egne nyheter. Da bør ikke lokalradionyheter for Bergen produseres på Lillehammer.
[…] This post was mentioned on Twitter by Hallvard Moe. Hallvard Moe said: RT @voxpubl: Ny artikkel: Momsfritak — et fortrinn papiravisene bør få beholde http://bit.ly/eBv4fm […]