Momsfritak — et fortrinn papiravisene bør få beholde

Før de kan få omfattende offentlig støtte, må nett-tjenester og lokalradio først bevise at de er i stand til å produsere egne nyheter og kritisk journalistikk.

Medi­estøt­teut­val­get la 16. desem­ber fram sin utred­ning: NOU 2010:14 Lett å komme til orde, vanske­lig å bli hørt – en mod­erne medi­estøtte.

Begge de to økonomisk sett vik­tig­ste medi­estøt­te­ord­nin­gene utval­get har tatt for seg, er knyt­tet til dags­pressen: fritaket for merver­diavgift (moms) for pressen og den direk­te pro­duk­sjon­sstøt­ten til pressen (fjern­synslisensen og finan­sieringa av NRK falt uten­for mandatet).

Det er i dag få direk­te eller indi­rek­te økonomiske tiltak som skal støtte radio og fjern­syn (utenom NRK), uke­blad og net­tbaserte medi­er. To vik­tige spørsmål for utval­get har dermed vært å se om pressen skulle beholde sine støt­te­ord­ninger og andre medi­er burde få tilsvarende eller lik­nende ord­ninger. Som ei ramme rundt denne diskusjo­nen lå spørsmålet om medi­estøt­ten burde ses som et null­sum­spill slik at en økt støtte til ett medi­um måtte gå på bekost­ning av andre — og det ville bety pressen — eller om total­sum­men burde økes.

Utvalgets sammensetning og sprikende konklusjoner

De fleste av medlemmene i utval­get har hatt tett tilknyt­ning til grup­pein­ter­ess­er i forhold til medi­estøtte, og mange parter har vært rep­re­sen­tert. Det er der­for ikke uven­tet at utval­get — i hvert fall i spørsmålet om omfordel­ing eller økn­ing av totalpot­ten — er delt. I prak­sis gjelder dette spørsmålet om moms-satser. De som sokn­er til pressen, går inn for at pressen fort­satt — som eneste medi­um — skal få fullt moms­fritak. De som rep­re­sen­ter­er andre medi­er, går inn for en felles, lav momssats for alle medi­er. Og utval­gsmedlem­met fra Finans­de­parte­mentet vil ha mest mulig skat­t­leg­ging av flest mulig medi­er. Det er omtrent som val­go­rd­ningskom­misjon­er: Det enkelte medlem fin­rekn­er på ulike ord­ninger og ender med å støtte — av hen­syn til demokrati­et — den ord­ninga som ville gitt eget par­ti flest man­dater ved for­rige valg.

Sjøl om det i utval­get er enighet om mange forslag, må departe­mentet vur­dere og Stortinget ved­ta den endelige struk­turen i medi­estøt­ten. Utval­get har utre­det, men kon­klusjonene må tre­ffes på et poli­tisk grunnlag ut fra en opp­fat­ning om hvilke roller medi­ene sam­la bør spille og hvor­dan disse rol­lene kan forde­les mel­lom de enkelte medi­ene. Med den beslut­nings­dyk­tighet Kul­tur­de­parte­mentet har vist etter at Giske for­lot det, kan det ta tid før det kom­mer en avklaring.

Målene for mediene og mediestøtten

Utval­get tar utgangspunkt i ytrings­fri­het­skom­misjo­nens drøft­ing av ytrings­fri­hetens begrun­nelser (sannhet­sprin­sip­pet, autonomiprin­sip­pet og demokratiprin­sip­pet) og siste ledd i ytrings­fri­hetspara­grafen i Grunnloven, som påleg­ger stat­en å «lægge Forhold­ene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Sam­tale». Mang­fold og kvalitet er vik­tige egen­skaper som må sikres.

Utval­get kunne (kan­skje med fordel) tatt et klarere utgangspunkt i medi­enes opp­gaver, f eks tre­delin­ga å gi folk flest kunnskaper (infor­masjons­funksjo­nen), sikre offentlig debatt (are­na­funksjo­nen) og dri­ve kri­tisk jour­nal­is­tikk i forhold til de mek­tige i sam­fun­net (vak­t­bikkje­funksjo­nen) (se f.eks. drøft­ing i Bar­ry James: Media. Con­flict Preser­va­tion and Recon­struc­tion (pdf) utgitt av UNESCO). Disse opp­gavene er i Norge stad­festet både av medi­ene sjøl (gjen­nom Vær Var­som-plakat­en) og av myn­dighetene (f eks i St.meld. nr. 30 2006). Et slikt utgangspunkt kunne ha tydelig­gjort pressens særstill­ing som pro­dusent av nyheter i Norge.

Papi­ravisene kan fort­satt være det medi­et som i Norge når flest men­nesker med nyhets­formidling på en van­lig dag. Særlig vik­tige er de for den lokale nyhets­formidlin­ga. Men papi­ravisene er først og fremst det medi­et som gener­erer klart flest orig­i­nale nyheter. De aller fleste nyheter som andre medi­er pub­lis­er­er, er opprin­nelig resul­tatet av papir­jour­nal­istenes arbeid. Alle andre medi­er — inklu­sive radio- og tv-kanaler og papi­ravisenes egne net­tavis­er — snyl­ter på papi­ravisenes jour­nal­is­tikk. Dette doku­menteres i både den danske og den norske nyhet­suke­un­der­søkelsen, som det vis­es til i NOUen.

Avisenes dom­i­nans når det gjelder nyhetspro­duk­sjo­nen har hit­til vært rel­a­tivt uavhengig av den mod­er­ate nedgan­gen i sal­get av papi­ravis­er som de fleste avisene har opplevd. Det som truer avisenes posisjon som nyhet­spro­dusen­ter, er økonomien. Nedgan­gen i inntek­ter, koplet med eiere som er like grådi­ge som i de gode tidene fram til høsten 2008, set­ter den orig­i­nale nyhet­spro­duk­sjo­nen i fare. I de siste årene har det også kom­met krav om økt skat­t­leg­ging av avisene.

Moms­fritaket for avis­er gir åpen­bart dette medi­et et klart konkur­ranse­for­trinn fram­for andre medi­er. Dette har vært inten­dert fra myn­dighetenes side. Avisene har vært opp­fat­tet som spe­sielt vik­tige for demokrati­et. Tidligere bety­dde det mye at par­ti­pressen sikret alle større grup­per i sam­fun­net et lokalt talerør. Med avpar­ti­fis­er­ing, lokal monop­o­lis­er­ing og pro­fesjon­alis­er­ing er hver enkelt avis blitt åpnere for ulike per­spek­tiv­er i egen rap­por­ter­ing og langt flink­ere til å slippe til ulike syn i debattspal­tene. Sam­tidig har myn­dighetenes mediepoli­tikk (moms­fritak og pro­duk­sjon­stil­skudd) bidratt til å sikre lokale avis­er på flere sted­er enn tidligere. Disse avisene dri­ver ofte en enkel enkilde­jour­nal­is­tikk og bare helt unntaksvis bringer de tunge gravesak­er fram i lyset. Men de er likev­el svært vik­tige for infor­masjon om lokale sak­er i lokalmiljøet og, via andre kanaler, av og til videre til resten av landet.

Moms­fritaket for avisene hit­til kan ses på som en støtte til den primære nyhet­spro­duk­sjo­nen. Der­for er det gode grun­ner til at det bør fort­sette. Når kanaler med kons­esjon for lokalra­dio i Bergen pro­duser­er sine lokalny­heter på Lille­ham­mer, sier det litt om avhengigheten av andre medi­er til å grave fram nyhetene (se Bergens Tidende 6. desem­ber 2010, omtalt av RadioAssistant.com).

Forslag til ulike former for produksjonsstøtte

Da pro­duk­sjon­sstøt­ten blei oppret­tet, argu­menterte noen mot ord­ninga med utgangspunkt i at avisene ville bli avhengige av stat­en. Arve Sol­stad i Dag­bladet mente at en ikke kan ta imot støtte fra dem man er satt til å overvåke.

Det er vanske­lig å se at dagens pro­duk­sjon­sstøtte har dem­pet pressens kri­tikk av stat­en. Tvert imot kan en vel si at uten pro­duk­sjon­sstøt­ten ville en ha mis­tet avis­er som har rep­re­sen­tert mye av ytter­punk­tene og dermed innholds­man­g­fold­et i norsk presse. At press­es­tøt­ten aldri var dimen­sjon­ert til å sikre et av hov­ed­må­lene fra 1969 — lokal konkur­ranse — får en nå bare ta til etter­ret­ning. En vik­tig forut­set­ning for at støt­ten hit­til har styr­ket heller enn svekket pressens kri­tiske bidrag, er at kri­te­riene for støt­ten har vært rel­a­tivt formelle og ikke basert på trynefaktorvurderinger.

NOUen anbe­faler at pro­duk­sjon­sstøt­ten fort­set­ter, men at kri­te­riene endres slik at også andre plat­tformer enn papi­ravissalg (opplag) og frekvens skal avgjøre beløpet. Det kan lett bli en kom­plis­ert mod­ell som før­er til flere skjønns­mes­sige vurderinger.

På tvers av medi­ene fores­lås også en støt­te­ord­ning basert på redak­sjonelle kost­nad­er. Det er også fores­lått stipend og pros­jek­t­støtte. Alle disse ord­nin­gene skal pre­miere kvalitet. Også her vil skjønns­mes­sige avgjørelser kunne under­grave medi­enes uavhengighet.

Et tema som lett kan komme til å under­grave virknin­gen av mye av press­es­tøt­ten, er forslaget om å oppheve for­budet mot at avis­er som mot­tar pro­duk­sjon­sstøtte skal kunne betale utbytte eller kon­sern­bidrag. Dette for­budet blei i sin tid inn­ført for­di Dagens Næringsliv var en av de største mot­tak­erne av press­es­tøtte, sam­tidig som den lev­erte solide over­skudd til sine eiere. Det er lett å se at avis­er som er avhengig av støtte, i liten grad er attrak­tive objek­ter for inve­stor­er. Men med dagens prof­it­to­ri­en­terte avi­seiere, er det fare for at eventuell press­es­tøtte i hov­ed­sak vil gå til eierne og ikke til redak­sjo­nen. Støtte øre­mer­ket til høgk­valitet­sjour­nal­is­tikk vil lett føre til at det ordinære bud­sjet­tet for redak­sjo­nen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine interesser.

Nett og lokalradio ikke klar for støtte ennå

Avis­bran­sjen står for en stor del av pro­duk­sjo­nen av nyheter. Verken lokalra­dio eller tjen­ester på Inter­nett fyller denne opp­ga­va i dag. En kan si at det skyldes at forhol­da ikke er lagt til rette for disse medi­ene. Men før de gjør seg fort­jent til en omfat­tende, offentlig støtte, bør de i hvert fall ha vist ten­denser til å utvikle en kri­tisk og under­søk­ende jour­nal­is­tikk og å ta ans­var for infor­masjons­funksjo­nen ved å skape egne nyheter. Da bør ikke lokalra­diony­heter for Bergen pro­duseres på Lillehammer.

TEMA

M

ediestø
tte

56 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. […] This post was men­tioned on Twit­ter by Hal­l­vard Moe. Hal­l­vard Moe said: RT @voxpubl: Ny artikkel: Moms­fritak — et for­trinn papi­ravisene bør få beholde http://bit.ly/eBv4fm […]

  2. Takk for en innsik­ts­full artikkel, som gir en god over­sikt over hov­ed­prob­lem­still­in­gene utval­get har utre­det. Jeg har to kommentarer:

    1) Presse­poli­tikkens man­glende evne til å oppret­tholde lokal aviskonkurranse.
    2) Betyd­nin­gen av for­budet mot å betale utbytte for avis­er som mot­tar produksjonstilskudd. 

    1) Du skriver:

    “At press­es­tøt­ten aldri var dimen­sjon­ert til å sikre et av hov­ed­må­lene fra 1969 — lokal konkur­ranse — får en nå bare ta til etterretning.”

    Vel, den var kan­skje rik­tig dimen­sjon­ert fra start. Men den er ikke ivare­tatt på lin­je med f eks NRK-lisensen. Fig­ur 4.3 på side 43 i utred­nin­gen vis­er hvor­dan den direk­te støt­ten har stått stille, mens ver­di­en av moms­fritaket og NRK-lisensen har utviklet seg. I til­legg til denne stadig sterkere ubal­ansen, har 20 år med stor usikker­het om press­es­tøt­tens fremtid, under­gravd muligheten for å over­leve, særlig for de nr2-avisene som er i direk­te konkur­ranse med en nr1-avis. Den poli­tiske omsor­gen for den lokale aviskonkur­ransen forsvant nok dessverre da avisene avviklet par­ti­jour­nal­is­tikken. Men dette er likev­el ikke en tapt sak som bare må tas til etter­ret­ning, men­er jeg. Det er fort­satt lokal konkur­ranse i Bergen, Oslo, Sta­vanger, Trom­sø, Fredrik­stad og Skien. Og det er fullt mulig å utvikle en mediepoli­tikk som skaper utviklingsmu­ligheter for nr2-medi­er. Men det krev­er at et bredt fler­tall på Stortinget ser skriften på veggen!

    2) Ni av de ti medlemmene av utval­get går inn for å fjerne for­budet mot å betale aksjeut­bytte. I utval­get var det først og fremst jeg som argu­menterte for at det må fjernes. Før 1990 var det mer idealistisk/publisistisk kap­i­tal i mediebran­sjen, som ikke hadde krav om avkast­ning. Kan­skje hadde det sam­men­heng med en mer par­tisk jour­nal­is­tikk? Nå er de kom­mer­sielle kravene til all medievirk­somhet skjer­pet, og da må medi­ene som skal konkur­rere, ha til­gang på pro­fesjonelle og kom­pe­tente eiere. For de små avisene er utbyt­te­for­budet ikke så ille. Men for de mel­lom­store avisene, er for­budet mot utbytte svært skadelig. Det hin­dr­er dem effek­tivt fra å reise eierkap­i­tal, som det særlig er behov for i det par­a­digmeskiftet medi­ene nå gjen­nom­lever. Over­skud­ds­for­budet er der­for mer drepende for nr2-avisene enn mange er seg bevisst, også innen­for mediebransjen.

  3. Jarle Møen says:

    Inter­es­sant artikkel! Jeg er imi­dler­tid nyssg­jer­rig på om Øst­bye ser noe behov for endringer i press­es­tøt­ten. Han vil beholde null­mom­sen for papi­ravis­er og er også kri­tisk til den fores­låtte endrin­gen i den direk­te produksjonsstøtten. 

    Øst­bys hov­edar­gu­ment for at papi­ravisene fort­satt skal ha særord­ninger er at “alle andre medi­er … snyl­ter på papi­ravisenes jour­nal­is­tikk”. Det er et godt argu­ment for støtte, men det er ikke et tilstrekke­lig argu­ment for at støt­ten skal gis i form av momsfritak. 

    Øst­bye kom­mer inn på et intereessant moment ved utform­ing av støt­ten, nem­lig hvor­dan man unngår at støt­ten sendes videre til prof­itthun­grige eiere uten å påvirke omfang og kvalitet på jour­nal­is­tikken. Slik jeg leser hans analyse lev­er­er han her et argu­ment for omfordel­ingsalter­na­tivets skattefritaksmodell. 

    Øst­bye skriv­er at “støtte øre­mer­ket til høgk­valitet­sjour­nal­is­tikk vil lett føre til at det ordinære bud­sjet­tet for redak­sjo­nen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine inter­ess­er”. Ved å gi skat­te­fritak eller tilskudd basert på redak­sjonelle kost­nad­er senker man avisenes kost­nad ved å investere i jour­nal­is­tikk, og da blir det lønn­somt for “prof­itthun­grige eiere” å bruke mer penger på jour­nal­is­tikk enn det man ville gjort i fravær av ord­nin­gen (gitt at det frem­mer salget). 

    Sam­tidig må det innrømmes at mitt argu­ment avdekker at omfordel­ingsalter­na­tivets mod­ell ikke er full­drøftet i innstill­in­gen. I det øye­b­likk man inn­før­er et tak på ord­nin­gen påvirk­er man ikke invester­ings­beslut­nin­gen for de som kom­mer over dette taket. Det er der­for vik­tig å tenke gjen­nom forhold­et mel­lom fradragssat­sen og taket i den fores­låtte ordningen.

  4. Omfordel­ingsalter­na­tivet er vel­ment, men inkon­sis­tent og ugjen­nom­før­bart, også uten tak på skat­te­fradrag­sor­d­nin­gen. Mens fire fores­lo dette alter­na­tivet i utval­get, har debat­ten etter at det ble lagt fram, avk­lart at bare to nå går inn for lav moms for avis, uavhengig av dis­tribusjon­ste­knolo­gi. Tre går nå inn for 25% moms på avis både på papir og dig­i­talt format.

    Reg­nestykket som lig­ger til grunn for omfordel­ings­forslaget er etter mitt syn inkon­sis­tent, og det er ikke over­rask­ende at det opp­slut­nin­gen om det nå bry­tr sam­men. Det kon­klud­eres med at 8% mva på avis­er og fag­blad­er som nå er fri­tatt fra mva, vil til­føre stat­en ca 700 mill kr i økt inntekt. Til grunn for beløpet lig­ger en forut­set­ning om at 8% merver­diavgift vil bli fullt ut overvel­tet på aviskjøperne gjen­nom en prisøkn­ing, uten at det før­er til at det selges færre aviser. 

    Av de 700 mill kr blir 576 mill kr tilbake­ført til mediebedriftene gjen­nom en ord­ning med ekstra skat­te­fradrag for 20 pros­ent av redak­sjonelle kost­nad­er. Det framgår av tabell 8.13 på side 115 hvor­dan dette ville bli fordelt, basert på et esti­mat av redak­sjonelle kost­nad­er. Men bereg­nin­gen forut­set­ter ikke bare at økt avis­pris ikke påvirk­er antall sol­gte avis­er, men også at alle avis­ti­t­lene har samme prise­lastisitet. Begge del­er er fjernt fra virke­ligheten. Den fores­låtte skat­te­mod­ellen innebær­er der­for en bety­delig omfordel­ing mel­lom avisene, og gir i virke­ligheten et enda større resul­tat­bidrag til sterke avis­merke­var­er som BT og Adresseav­isen enn det som framgår av mod­ellen (hhv 8,6 og 9,0 mill kr). Til sam­men­lign­ing svekker omfordel­ingsmod­ellen resul­tatet i Bergen­savisen med 1,2 mill kr, en øns­ket virkn­ing av mod­ellen. I en av de få byene med lokal aviskonkur­ranse svekker mao omfordel­ingsmod­ellen nr2-avisen, og styrk­er nr1-avisen. 

    Bergen­savisen får et økt resul­tat­bidrag på 11,9 mill kr (!) i den nye ord­nin­gen med direk­te medi­estøtte, som mer enn kom­penser­er for den neg­a­tive virknin­gen av den ret­tighets­baserte skat­te­fradrag­sor­d­nin­gen. Men dette er annen ord­ning med andre kri­terier, den er ram­me­basert og ikke ret­tighets­basert og under­gitt årlig bud­sjet­tbe­han­dling. Fig­ur 4.3 på side 43 vis­er hvor lite omsorg skif­tende stort­ing og reg­jeringer har hatt for dette virkemiddelet. 

    Det er mulig å anslå ver­di­en av moms­fritaket for alle avisene, med stor feil­mar­gin. Men det er etter mitt syn prin­sip­ielt urik­tig å tilordne — og kom­pensere — hver enkelt mediebedrift hver sin andel av denne ver­di­en, særlig når bereg­nin­gen byg­ger på urik­tige forut­set­ninger. Moms­fritaket tar først og fremst sik­te på å gi aviskjøperne bil­ligere avis­er, med sik­te på at flere skal kjøpe og lese avis­er. Det er selvsagt også forde­lak­tig for mediebedriftene, som sel­ger flere avis­er enn de ville ha gjort med moms på top­pen av egen inntekt, og dermed også står sterkere i annon­se­markedet. Men ver­di­en av moms­fritaket er ikke avis­bedriftenes penger, og bør heller ikke behan­dles som det. 

    Et eksem­pel: DN vil i følge tabell 8.13 på side 115 få 24,6 mill kr i økt mom­skost­nad. I følge forut­set­nin­gene i omfordel­ingsalter­na­tivet vil DN overvelte hele denne økte kost­naden på aviskjøperne gjen­nom økt pris. For en sterk nyhetsmerke­vare som DN, med mange lesere som ikke selv betaler for avisen, som betaler abon­nementet med ubeskat­tede midler og forøvrig har mange kjøpere i høyin­ntek­ts­grup­per, er det ikke sikkert forut­set­nin­gen er så langt fra sannheten. Men selv om avisen dermed ikke får svekket sine inntek­ter og sin lønn­somhet med inn­føring av 8% moms, vil omfordel­ingsmod­ellen gi DN et resul­tat­bidrag på 18,7 mill kr. Vil det føre til at redak­sjons­bud­sjet­tet øker tilsvarende? Eller vil det gå rett på resul­tatet? Jeg tror jeg vet svaret!

    En svakere nyhetsmerke­vare som lager avis for lavtlønns­grup­per som selv betaler for sitt avis­abon­nement med beskat­tede penger, vil trolig ha langt min­dre han­dle­fri­het enn DN til å øke prisen, der­som det inn­føres 8% moms. For disse avisene vil det der­for være en reell begrun­nelse for en kom­pen­sasjon­sor­d­ning. Men omfordel­ingsalter­na­tiv­er virk­er stikk mot­satt, den svekker de svakeste nyhetsmerke­varenes resultat: 

    Dag­bladet: ‑26,4 mill kr *)
    Dagsavisen: ‑0,7 mill kr
    Bergen­savisen: ‑1,2 mill kr

    *) VG’s resul­tat svekkes enda mer med ‑68,9 mill kr.

    En trolig ikke tilsik­tet mod­el­lvirkn­ing av omfordel­ings­forslaget, er at det reduser­er den sterke ubal­ansen mel­lom sen­trum- og per­ifer­ime­di­ene. De medi­ene som i mod­ellen rammes av taket for skat­te­fradrag­sor­d­nin­gen er uten unntak de største avisene (med de største redak­sjonene) i Oslo. De avisene som får store resul­tat­bidrag er — uten unntak — de store region­avisene i Bergen, Trond­heim og Kristiansand.

til toppen