Statsministerens nyttårstale 2011

Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 2011 var fokusert og velformulert.

Hva skal vi egentlig med Statsmin­is­terens nyt­tårstale? Hva er poenget? Funksjo­nen? Når man hvert år i beg­yn­nelsen av jan­u­ar leser kom­mentarene til denne tal­en, får man inntrykket av at de fleste vur­der­er tal­en som om den er et tradis­jonelt (parti)politisk innlegg.

Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funksjo­nen til en slik tale er ikke først og fremst å argu­mentere for det reg­jerin­gen har opp­nådd i året som var eller for det som den vil gjøre i året som kom­mer. Nei, nyt­tårstal­en er en mye vanske­ligere genre enn dette.

Statsmin­is­teren skal tale til hele folket, ikke bare sine egne vel­gere. Han – eller hun – skal sam­le nasjo­nen, gi en fornem­melse av nasjon­al hel­het og felles iden­titet – på tvers av uenighet og poli­tiske kon­tro­vers­er. Statsmin­is­teren kan godt komme med poli­tiske utspill, visjon­er for fremti­den og gi sitt eget, par­ti­ets og reg­jerin­gens syn på hvor­dan utviklin­gen i lan­det bør være. Og disse syn­spunk­ter kan meget vel være i mot­strid med synet til mange Nord­menn. Ikke desto min­dre må Statsmin­is­teren inklud­ere alle, tale til hele lan­det og sam­le nasjonen.

Dette er ikke så enkelt, for det krev­er en tale som hev­er seg over par­tipoli­tikk. Men sam­tidig vil tal­en uun­ngåelig og vanemes­sig bli angrepet av oppo­sisjon og mot­standere. Tal­en skal sam­le, men kri­tikken vil forsøke å splitte.

At dette er en muntlig genre, er enda en utfor­dring. Vi ser statsmin­is­teren og høre ham tale, men sam­tidig blir tal­en formi­dlet skriftlig på nett fra det øye­b­likk siste ord er uttalt. Dagen etter blir tek­sten trykt i mange av lan­dets avis­er. Ja, vi kan til og med lese ordene tek­stet på skjer­men på samme tid som Statsmin­is­teren uttaler dem. Det er en utfor­dring for taleren for­di en tekst som virk­er vel­struk­tur­ert, gjen­no­mar­bei­det og grundig uttenkt på skrift, kan frem­stå uper­son­lig, stiv og kjedelig når den frem­føres muntlig. På samme måte vil en tale som høres muntlig, naturlig og ledig ut når den sies, risikere å virke enkel og flat ut når vi møter den på skrift.

Med et slikt utgangspunkt må man si at statsmin­is­ter Jens Stoltenbergs nyt­tårstale 1. jan­u­ar 2011 frem­står hel­støpt, sam­men­hen­gende og ganske vel­lykket. Det skyldes blant annet tre retoriske grep: 1) et klart hov­ed­fokus, 2) En his­torisk ram­me­fortelling, 3) Assosia­tive overganger.

Det klare hov­ed­fokus er tal­ens vik­tig­ste grep. I forhold til de trøstes­løse smør­brød­slis­ter over reg­jerin­gens tidligere og kom­mende bedrifter, som har preget mange nyt­tårstaler, har 2011-ver­sjo­nen et tydelig fokus. Den han­dler om frem­gang og pos­i­tivisme og appellerer til stol­thet og opti­misme. Nesten alle eksem­p­lene utrykker dette. Helt fra beg­yn­nelsen hvor Statsmin­is­teren forteller om Fram-eks­pedis­jo­nen i 1911: ”Da Roald Amund­sen plantet det norske flagget på Syd­polen sat­te han Norge på ver­den­skartet.” Det var en bragd som ”fylte en ung nasjon med stol­thet”, forteller han, for ”et lite land viste ver­den at det kunne utrette store ting.”

Denne beg­yn­nelsen er også innled­nin­gen til ram­me­fortelin­gen, vi kan kalle den for 100-års-fortellin­gen. Tal­en er struk­tur­ert over en his­torisk beveg­else fra 1911 til 2011 og en par­al­lell kog­ni­tiv struk­tur som går fra min­dre bra til mye bedre. Sam­fun­net har endret seg til det bedre:

En av de norske utvan­dr­erne skrev begeistret hjem at i Ameri­ka ”… spis­er vi julemat hver dag.” I 1911 var vi et fat­tig jord­brukssam­funn som mange fly­t­tet fra. I 2011 er vi et rikt, mod­erne sam­funn som mange vil fly­tte til.

Vi lever sun­dere, bedre og lengre:

I Norge har for­ven­tet lev­ealder økt med nesten en gen­erasjon på 100 år. Det at så mange av oss lever lenger er kan­skje det fineste og flotteste uttrykket for frem­gan­gen vi har opplevd. For 100 år siden fikk mange 65-åringer omsorg av sine barn. I dag gir mange 65-åringer omsorg til sine foreldre.

Vi har fått en helt ny alderdom:

I dag henger ikke de gam­le i et horn på veg­gen, de henger over PC-en. De møtes på kjøpe­sen­teret, i bridgek­lubben, på golf­ba­nen og på eldreuniversitetet.

Statsmin­is­teren uttrykker forståelse for den som tenker ”det skjer jo mye slemt i ver­den”. Det er ti år siden ”ter­ro­ran­grepene mot amerikanske byer førte til aksjo­nen i Afghanistan”, sier han, og “forstår at mange har opplevd dette som et urolig tiår for ver­den.” Men han fasthold­er det pos­i­tive utgangspunkt; for ” sannsyn­ligvis er det tiåret vi har bak oss det beste tiåret i men­neskenes his­to­rie.” Det beste tiåret i men­neske­hetens his­to­rie! Da skal man visst være ekstra sur, tverr og irri­ta­bel for likev­el å sutre og klage. Det meste går nem­lig bedre: antall væp­nede kon­flik­ter og drepte går ned, flere lever i frie sam­funn, gjen­nom­snittsin­ntek­ten har aldri vært høyere, vi løs­er flere miljøprob­le­mer, flere hun­dre mil­lion­er av men­nesker er løftet ut av fat­tig­dom, smitt­somme syk­dom­mer blir utry­d­det og barnedøde­ligheten går ned.

Det klare hov­ed­fokus og den his­toriske ram­me­fortelling er bun­det sam­men av assosia­tive over­ganger. Det vil si skift fra et tema til et annet ved hjelp av assosi­asjon­er, metafor­er eller ord som vedrør­er begge temaer. På skrift kan slike over­ganger til tider se litt til­feldige ut. De har ikke alltid tek­stens hier­arkiske og adskil­lende struk­tur, som tydelig del­er forskjel­lige enheter og innhold opp. Men i tale virk­er de som regel passende og fly­tende. De bringer os fra en tanke til en annen på en måte som binder sam­men, frem for å dele opp. Som i skiftet fra Amund­sen til vår tids samar­beid for å løse klimautfordringene:

Nansen og Amund­sen ero­bret isen. Vår bragd skal være å hin­dre at isen smelter.

Gjen­nom likheter i mate­rien (isen) og i utfor­dringer bindes to ellers helt forskjel­lige temaer sam­men og vi bringes smidig videre i tal­en. En lik­nende over­gang ble brukt da Statsmin­is­teren ros­te de norske styrk­er i Afghanistan og min­net de falne:

Roald Amund­sen ble nasjo­nens helt for det mot han viste i isen. Våre frem­ste hel­ter i dag, er de norske kvin­ner og menn som tjen­estegjør i Afghanistan

Ved å vende tilbake til Amund­sen skapes en fornem­melse av hel­het og sam­men­heng og vi huske på tal­ens grun­ntema som ble intro­dusert i beg­yn­nelsen. I slut­nin­gen vender statsmin­is­teren tilbake til sitt hov­ed­fokus og sin innle­dende bemerkn­ing om at hver gen­erasjon, som Amund­sen ”må sette seg nye djerve mål”, for han sam­ler opp:

Jeg beg­yn­ner der­for det nye året i opti­mis­mens tegn og min­ner om at ”men­neske­heten skaper sin egen his­to­rie.” Som de eld­ste blant oss kan skrive under på: Ver­den går fre­mover, hvis vi vil. Og vi vil.

Han har vist at ver­den går fre­mover og at alle men­nesker kan bidra: Amund­sen, de eldre, Drillo, de norske kvin­ner, ansat­te i omsorgsorgsyrk­er, de mil­itære styrkene og alle andre som har bidratt til å skape en bedre ver­den. Nå vekker han Amund­sens ånd og tildel­er oss han­dlekraft: vi kan hvis vi vil. Vi kan skrive vår egen his­to­rie og vi kan gjøre en forskjell. Godt nyttår!

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

5 KOMMENTARER

  1. […] This post was men­tioned on Twit­ter by Ragn­hild Møl­ster and Jens E. Kjeld­sen. Jens E. Kjeld­sen said: https://voxpublica.no/2011/01/statsministerens-nyttarstale-2011/ […]

  2. Kenneth Flage says:

    Et godt stykke arbeid! Herlig å se en objek­tiv analyse av tal­en innimel­lom all den obi­ga­toriske kri­tikken fra oppo­sisjo­nen, som tar på alvor nyt­tårstal­en som sjanger. Fint å se analy­sen som lig­ger bak svarene dine til Dagbladet.
    Men oppo­sisjo­nen hadde vel ikke gjort jobben sin om de ikke hadde fun­net vin­klinger som set­ter tal­en i dårlig lys. Hadde den vært ambisiøs og hatt visjon­er, hadde den vel blitt kri­tis­ert for å bevege seg for langt vekk fra sjan­geren sin.

  3. Jens E. Kjeldsen says:

    Takk for det. Hvis du — eller noen andre — har lyst til å lese en inter­es­sant retorisk analyse av den danske statsmin­is­ters nyt­tårstale, så gå til: http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/loekke-lykkes

  4. Civi­ta svar­er på bud­skapet i Statsmin­is­terens nyt­tårstale med en lang oppram­s­ing av fak­ta og årstall, i til­legg til en påpekn­ing av at den poli­tikken AP førte, i stor grad var en videre­føring av en borg­erlig politikk:

    http://www.dagbladet.no/2011/01/17/kultur/debatt/kronikk/15068977/

    Men er dette en lur lin­je å legge seg på, når man argu­menter­er mot en så verdiladet tale som nyt­tårstal­en kan­skje var? Hvor­dan står fak­ta seg mot verdier, og er det ikke det samme som å erk­lære seg selv unyt­tig, der­som man fak­tisk påpeker at et av lan­dets største parti­er “har ført vår poli­tikk i lengre tid” ?

    • Ja, det er et godt spørsmål: er det lurt å skrive kro­nikken slik? Den er skrevet av ide­his­torik­er Mathilde Fast­ing og retorik­er Eirik Vat­nøy (som har stud­ert retorikk både ved UiB og UiO), som begge er fra Civi­ta. Vat­nøy har dessuten skrevet den korte boken “Valg! 09. Jour­nal­is­tikk og retorikk i norsk val­gkamp”. Den anbe­faler jeg.

      Kristin Clement og folkene i Civi­ta er utvil­somt retorisk opplyste; og med det men­er jeg ikke over­fladiske og manip­u­la­toriske, men gode til å tenke og argu­mentere. De har forstått at Arbei­der­par­ti­et har vun­net defin­isjon­skam­p­en om hvem som har skapt dette lan­det. De fleste forbinder først og fremst velferdsstat­en og utviklin­gen av det mod­erne “ver­dens beste land å bo i” med Arbei­der­beveg­elsen og Arbei­der­par­ti­et. Det men­er Civi­ta ikke — og der­for kaller de slike opp­fat­ninger for myter (her skal jeg ikke blande meg i hva som er myte og hva som er virke­lighet). Når Fast­ing og Vat­nøy tar utgangspunkt i nyt­tårstal­en er det antagelig ikke for­di Stoltenberg her argu­menterte tydelig for at Ap og arbei­der­beveg­elsen har skapt velferdsstat­en, men mer for­di nyt­tårstal­en er en aktuell inngang til en defin­isjon­skamp som Civi­ta har satt i gang. I tal­en snakket Stoltenberg ikke om Ap, men om utviklin­gen de sen­este hun­dre år. Det kro­nikkfor­fat­terne har rett i er at denne utviklin­gen for de fleste forbindes med Ap. Det er ”fortellin­gen om det mod­erne Norge”. Er det så retorisk klokt, som du spør, å angripe en verdiladet tale med fak­ta og årstall? Vel, som anty­det er det egentlig ikke tal­en, men fortellin­gen de angriper. Og når man ønsker å ned­bryte eller omfor­tolke en dominerende kul­turell fortelling kan det være rik­tig å bruke fak­ta og tall. Slikt foregår – ofte – mest effek­tivt i flere trinn: 1. Først betvil­er du ved alle anled­ninger fortellin­gen som myte eller usann (Ap skapte ikke velferdsstat­en), 2. Så frem­set­ter du argu­men­tasjon og bevis for dette (kjens­g­jerninger, fak­ta tall, osv.), 3. Endelig byg­ger du opp den nye fortelling som du men­er er mer korrekt/nyttig/verdifull. Så ja, som en del av en større retorisk beveg­else, så tror jeg at kro­nikken gjør et for­nuftig retorisk trekk.

til toppen