Hva skal vi egentlig med Statsministerens nyttårstale? Hva er poenget? Funksjonen? Når man hvert år i begynnelsen av januar leser kommentarene til denne talen, får man inntrykket av at de fleste vurderer talen som om den er et tradisjonelt (parti)politisk innlegg.
Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funksjonen til en slik tale er ikke først og fremst å argumentere for det regjeringen har oppnådd i året som var eller for det som den vil gjøre i året som kommer. Nei, nyttårstalen er en mye vanskeligere genre enn dette.
Statsministeren skal tale til hele folket, ikke bare sine egne velgere. Han – eller hun – skal samle nasjonen, gi en fornemmelse av nasjonal helhet og felles identitet – på tvers av uenighet og politiske kontroverser. Statsministeren kan godt komme med politiske utspill, visjoner for fremtiden og gi sitt eget, partiets og regjeringens syn på hvordan utviklingen i landet bør være. Og disse synspunkter kan meget vel være i motstrid med synet til mange Nordmenn. Ikke desto mindre må Statsministeren inkludere alle, tale til hele landet og samle nasjonen.
Dette er ikke så enkelt, for det krever en tale som hever seg over partipolitikk. Men samtidig vil talen uunngåelig og vanemessig bli angrepet av opposisjon og motstandere. Talen skal samle, men kritikken vil forsøke å splitte.
At dette er en muntlig genre, er enda en utfordring. Vi ser statsministeren og høre ham tale, men samtidig blir talen formidlet skriftlig på nett fra det øyeblikk siste ord er uttalt. Dagen etter blir teksten trykt i mange av landets aviser. Ja, vi kan til og med lese ordene tekstet på skjermen på samme tid som Statsministeren uttaler dem. Det er en utfordring for taleren fordi en tekst som virker velstrukturert, gjennomarbeidet og grundig uttenkt på skrift, kan fremstå upersonlig, stiv og kjedelig når den fremføres muntlig. På samme måte vil en tale som høres muntlig, naturlig og ledig ut når den sies, risikere å virke enkel og flat ut når vi møter den på skrift.
Med et slikt utgangspunkt må man si at statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 1. januar 2011 fremstår helstøpt, sammenhengende og ganske vellykket. Det skyldes blant annet tre retoriske grep: 1) et klart hovedfokus, 2) En historisk rammefortelling, 3) Assosiative overganger.
Det klare hovedfokus er talens viktigste grep. I forhold til de trøstesløse smørbrødslister over regjeringens tidligere og kommende bedrifter, som har preget mange nyttårstaler, har 2011-versjonen et tydelig fokus. Den handler om fremgang og positivisme og appellerer til stolthet og optimisme. Nesten alle eksemplene utrykker dette. Helt fra begynnelsen hvor Statsministeren forteller om Fram-ekspedisjonen i 1911: ”Da Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen satte han Norge på verdenskartet.” Det var en bragd som ”fylte en ung nasjon med stolthet”, forteller han, for ”et lite land viste verden at det kunne utrette store ting.”
Denne begynnelsen er også innledningen til rammefortelingen, vi kan kalle den for 100-års-fortellingen. Talen er strukturert over en historisk bevegelse fra 1911 til 2011 og en parallell kognitiv struktur som går fra mindre bra til mye bedre. Samfunnet har endret seg til det bedre:
En av de norske utvandrerne skrev begeistret hjem at i Amerika ”… spiser vi julemat hver dag.” I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til.
Vi lever sundere, bedre og lengre:
I Norge har forventet levealder økt med nesten en generasjon på 100 år. Det at så mange av oss lever lenger er kanskje det fineste og flotteste uttrykket for fremgangen vi har opplevd. For 100 år siden fikk mange 65-åringer omsorg av sine barn. I dag gir mange 65-åringer omsorg til sine foreldre.
Vi har fått en helt ny alderdom:
I dag henger ikke de gamle i et horn på veggen, de henger over PC-en. De møtes på kjøpesenteret, i bridgeklubben, på golfbanen og på eldreuniversitetet.
Statsministeren uttrykker forståelse for den som tenker ”det skjer jo mye slemt i verden”. Det er ti år siden ”terrorangrepene mot amerikanske byer førte til aksjonen i Afghanistan”, sier han, og “forstår at mange har opplevd dette som et urolig tiår for verden.” Men han fastholder det positive utgangspunkt; for ” sannsynligvis er det tiåret vi har bak oss det beste tiåret i menneskenes historie.” Det beste tiåret i menneskehetens historie! Da skal man visst være ekstra sur, tverr og irritabel for likevel å sutre og klage. Det meste går nemlig bedre: antall væpnede konflikter og drepte går ned, flere lever i frie samfunn, gjennomsnittsinntekten har aldri vært høyere, vi løser flere miljøproblemer, flere hundre millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom, smittsomme sykdommer blir utryddet og barnedødeligheten går ned.
Det klare hovedfokus og den historiske rammefortelling er bundet sammen av assosiative overganger. Det vil si skift fra et tema til et annet ved hjelp av assosiasjoner, metaforer eller ord som vedrører begge temaer. På skrift kan slike overganger til tider se litt tilfeldige ut. De har ikke alltid tekstens hierarkiske og adskillende struktur, som tydelig deler forskjellige enheter og innhold opp. Men i tale virker de som regel passende og flytende. De bringer os fra en tanke til en annen på en måte som binder sammen, frem for å dele opp. Som i skiftet fra Amundsen til vår tids samarbeid for å løse klimautfordringene:
Nansen og Amundsen erobret isen. Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.
Gjennom likheter i materien (isen) og i utfordringer bindes to ellers helt forskjellige temaer sammen og vi bringes smidig videre i talen. En liknende overgang ble brukt da Statsministeren roste de norske styrker i Afghanistan og minnet de falne:
Roald Amundsen ble nasjonens helt for det mot han viste i isen. Våre fremste helter i dag, er de norske kvinner og menn som tjenestegjør i Afghanistan
Ved å vende tilbake til Amundsen skapes en fornemmelse av helhet og sammenheng og vi huske på talens grunntema som ble introdusert i begynnelsen. I slutningen vender statsministeren tilbake til sitt hovedfokus og sin innledende bemerkning om at hver generasjon, som Amundsen ”må sette seg nye djerve mål”, for han samler opp:
Jeg begynner derfor det nye året i optimismens tegn og minner om at ”menneskeheten skaper sin egen historie.” Som de eldste blant oss kan skrive under på: Verden går fremover, hvis vi vil. Og vi vil.
Han har vist at verden går fremover og at alle mennesker kan bidra: Amundsen, de eldre, Drillo, de norske kvinner, ansatte i omsorgsorgsyrker, de militære styrkene og alle andre som har bidratt til å skape en bedre verden. Nå vekker han Amundsens ånd og tildeler oss handlekraft: vi kan hvis vi vil. Vi kan skrive vår egen historie og vi kan gjøre en forskjell. Godt nyttår!
[…] This post was mentioned on Twitter by Ragnhild Mølster and Jens E. Kjeldsen. Jens E. Kjeldsen said: https://voxpublica.no/2011/01/statsministerens-nyttarstale-2011/ […]