Politikk, makt og varsling

FrP-ung­dom­spoli­tik­er Hanne Blåf­jell­dal skriv­er i en kom­men­tar i Dagsavisen at poli­tiske organ­isas­jon­er og poli­tikere har godt av å reflek­tere rundt egne roller og mak­t­struk­tur­er. Blåf­jell­dal sier hun fryk­ter at hun ikke klarte å kom­binere rollen som nest­for­mann i FpU og sam­tidig være et med­men­neske som folk følte de kunne snakke med om sen­si­tive ting:

Som ung og ny i FpU hadde eg ein enorm beun­dring for dei med posisjonar.Den beun­dringa du sjølv hadde for «leiarst­jernene» gløymer du når du blir «leiarst­jerne» sjølv. Då eg var nest­for­mann i FpU, tenk­te eg aldri på meg sjølv som eit mak­t­men­neske. Min største feil var nok å ikkje erk­jenne kva for makt eg hadde.

Selvbe­vis­s­thet rundt makt og roller er en god start, men selvsagt ikke tilstrekke­lig for å sikre at den som varsler om alvorlige kri­tikkverdi­ge forhold behan­dles kor­rekt. Den siste tids sak­er i FrP skyldes ikke at par­tiledelsen ikke har visst, men at mak­ten ikke har øns­ket å han­dle på bak­grunn av infor­masjo­nen de har fått — fra ulike varslere.

Varsling om høve som involver­er men­neske med makt er vanske­leg – uansett. Dette gjeld i FpU, som i alle andre organ­isas­jonar som involver­er folk med kjensler. Som med­men­neske og mak­t­men­neske har vi alle eit ans­var for å lage ein kul­tur som opp­muntrar folk til å seie i frå viss dei føler dei er utsett for urett. Uansett kven det involver­er og kva skuldin­gane går ut på.

Den beste måten å opp­for­dre til varsling på, er å sørge for at varslerne behan­dles ans­tendig og kor­rekt. Og at mak­ten fak­tisk fore­tar seg noe når de varsles om at noe er galt. For hva skulle ellers være for­målet med å varsle mak­ten? Sje­le­sorg og trøst kan man hente hos helt andre aktører.

Er det symp­to­ma­tisk at hun kaller artikke­len “Vi har alle et ans­var”? Vi vet jo at når “alle har ans­var”, er det i prak­sis ingen som har det.

—

Artikke­len er opprin­nelig pub­lis­ert på bloggen Ad:varsel.