Anonym og ekstrem — kan de to forenes?

Argumentene og dilemmaene i debatten om ytringsfrihet og anonymitet på nett etter 22. juli.

22. juli fikk to vik­ti­ge debat­ter til å fly­te sam­men. Tre offent­li­ge utred­nin­ger har i løpet av de sis­te åre­ne levert mate­ria­le til debat­ter om ytrings­fri­het, per­son­vern, redak­tør­an­svar og ano­ny­mi­tet: Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen (1999), Per­son­vern­kom­mi­sjo­nen (2009) og Medie­an­svars­ut­val­get (2011). Men debat­te­ne har stort sett fulgt uli­ke løp: Ret­ten til de eks­tre­me ytrin­ger, selve rygg­ra­den i ytrings­fri­he­ten, ret­ten til ikke å bli over­vå­ket som lov­ly­dig nett­bru­ker, og ret­ten til å del­ta ano­nymt i den offent­li­ge sam­ta­len.

Etter 22. juli ble det­te én debatt: Kan vi til­la­te at det byg­ges opp et uover­vå­ket hat­mil­jø på net­tet der ano­ny­me debat­tan­ter sprer xeno­fo­bis­ke for­dom­mer mot and­re befolk­nings­grup­per og opp­ford­rer til kamp og kors­tog mot det de opp­fat­ter som fien­den i en sivi­li­sa­sjons­krig? Noen vil for­by menin­ge­ne, and­re vil slip­pe dem fram i dags­lys. Noen for­sva­rer ret­ten til ano­ny­mi­tet, and­re vil rive mas­ken av de eks­tre­me.

I. Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal for­sø­ke å skis­se­re de uli­ke posi­sjo­ne­ne i den­ne debat­ten og for­hå­pent­lig pre­sen­te­re noen av dilem­ma­ene lov­gi­ve­re, redak­tø­rer, fors­ke­re og all­menn­he­ten står over­for. Først noen argu­men­ter for ikke bare å aksep­te­re, men også beskyt­te ret­ten til å være ano­nym på net­tet gene­relt, og i nett­de­bat­ter spe­si­elt.

1. I en debatt er det argu­men­te­nes tyng­de som skal tel­le, ikke avsen­de­rens sta­tus.
I ame­ri­kans­ke debat­ter om ano­ny­mi­tet vises det ofte til høy­este­retts­dom­mer John Paul Ste­vens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: ”The inhe­rent worth of…speech in terms of its capacity for infor­ming the pub­lic does not depend upon the iden­tity of its source, whether cor­po­ra­tion, associa­tion, union or indi­vi­du­al.”

Det­te er en ide­ell obser­va­sjon, basert på at debat­ter og infor­ma­sjon er pre­get av 100 pro­sent rasjo­na­li­tet. De fles­te av oss møter dag­lig menin­ger eller påstan­der hvor det er vik­ti­ge­re hvem som sier det, enn nøy­ak­tig hva de sier. Jeg har tenkt å leg­ge dom­mer Ste­vens’ ide­el­le for­dring til side og hel­ler for­sø­ke å se hvil­ke dilem­ma­er som opp­står når kon­teks­ten er vik­ti­ge­re enn teks­ten. Det sam­me gjør jeg med argu­men­tet om at ano­ny­mi­tet er demo­kra­ti­se­ren­de for­di del­ta­ker­ne i ano­ny­me debat­ter er mer like­ver­di­ge. Når ingen kjen­ner debat­tan­te­nes bak­grunn og sta­tus, tel­ler bare argu­men­te­nes tyng­de. Det­te er bare en vari­ant av John Paul Ste­vens-argu­men­tet om argu­men­te­nes nak­ne egen­ver­di.

2. Det er en grunn­leg­gen­de rett å ha fle­re rol­ler uten å risi­ke­re spil­lo­ver fra den ene rol­len til den and­re.
Det er lov å være prest og sam­ti­dig være en liden­ska­pe­lig sam­ler av ero­tis­ke trykk, men det kan være vans­ke­lig å del­ta under fullt navn i debat­ter med and­re sam­le­re.

Et side­ar­gu­ment her er ret­ten til å lage seg en egen net­t­iden­ti­tet, å kon­stru­ere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den nors­ke offent­lig­he­ten len­ge før Hei­di Nord­by Lun­de sto fram og grad­vis skjøv Vampus-figu­ren til side. Det­te argu­men­tet blir først inter­es­sant når ytrin­ge­ne er kon­tro­ver­si­el­le, det er få som argu­men­te­rer mot ano­ny­me rosa­b­log­ge­re.

3. Det er en grunn­leg­gen­de rett å kun­ne hev­de eks­tre­me menin­ger uten fare for å mis­te job­ben eller and­re kar­rie­re­mes­si­ge kon­se­kven­ser.
Det­te er et legi­timt argu­ment for eksem­pel for per­soner med ster­ke menin­ger på felt som ikke berø­rer deres yrke eller stil­ling. Peri­oden med Berufs­ver­bot i Tysk­land viser at demo­kra­tis­ke sam­funn som er pres­set kan ty til mid­ler som å sten­ge uøns­ke­de ele­men­ter ute fra arbeids­li­vet. En lærer på en sko­le eller uni­ver­si­tet med et libe­ralt kol­le­gi­um, som mener at kvin­ner fra natu­rens side er intel­lek­tu­elt sva­ke­re utrus­tet enn man­nen eller mener at det er aksep­ta­belt å dre­pe abort­le­ger, vil vans­ke­lig kun­ne hev­de det­te uten å møte krav om avskje­di­gel­se eller and­re sank­sjo­ner, selv om menin­ge­ne i seg selv er lov­li­ge. Olav Tor­vund, pro­fes­sor ved Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, UiO, skrev mens jak­ten på Fjord­mans iden­ti­tet pågikk, at tenk hvis han er en dyk­tig og godt likt mate­ma­tikk­læ­rer på en eller annen videre­gå­en­de sko­le, som ald­ri har gitt uttrykk for noe poli­tisk syns­punkt.

4. Alle har rett til å hev­de eks­tre­me menin­ger uten fare for repre­sa­li­er mot tredje­part.
For­eld­re kan fryk­te at bar­na blir mob­bet der­som de selv gir uttrykk for menin­ger som bry­ter sterkt med de sosia­le nor­me­ne i lokal­mil­jø­et.

5. Alle har rett til å hev­de ikke-eks­tre­me menin­ger uten fare for ube­ha­ge­li­ge kon­se­kven­ser.
En rek­ke kom­pe­ten­te men­nes­ker er for­hind­ret fra å del­ta i den offent­li­ge debatt på felt hvor de har unik inn­sikt for­di de ikke fritt kan gi uttrykk for pri­va­te menin­ger. Vil ikke debat­ten tje­ne på at de del­tar under pseu­do­nym?

Blog­ge­ren bak Marias Meto­de er både lege og lang­tids­syk. Hun blog­get ano­nymt om sine erfa­rin­ger med sin egen stand for ikke å bli stig­ma­ti­sert av sine kol­le­ger. Det er vans­ke­lig å påstå at hen­nes erfa­rin­ger fra beg­ge sider av lege-pasi­ent­for­hol­det var uve­sent­li­ge.

6. Vars­le­res behov for beskyt­tel­se.
Det­te er et ver­dig for­mål, men lite rele­vant for dis­ku­sjo­nen om ano­ny­mi­tet i nett­de­bat­ter. Det er ikke der vars­ler­ne pre­sen­te­rer sin doku­men­ta­sjon. Selv om de gjor­de det, vil­le de kun­ne inn­gå en avta­le med redak­tø­ren og vært omfat­tet av kilde­ver­net.

7. Ret­ten til å dis­ku­te­re per­son­li­ge spørs­mål av intim natur.
Ung­dom som er usik­re på sin sek­su­ali­tet og ikke tør dis­ku­te­re med noen de kjen­ner, må ha en mulig­het til å del­ta ano­nymt i nett­de­bat­ter. Det­te argu­men­tet bru­kes ofte som et for­svar for ano­ny­mi­tet på net­tet, men er lite rele­vant i dis­ku­sjo­nen om ano­ny­mi­tet i argu­men­te­ren­de menings­ut­veks­lin­ger. Masse­me­dia har også lang tra­di­sjon for å fra­vi­ke kra­vet om å opp­gi fullt navn i sli­ke saker.

8. Vik­ti­ge syns­punkt kom­mer ikke fram på grunn av den sosia­le kon­trol­len.
Det­te argu­men­tet for­ut­set­ter at argu­men­te­ne ikke blir frem­met av noen som tør dis­ku­te­re under eget navn, og er i slekt med John Paul Ste­vens-argu­men­tet oven­for. Syns­punkt som fører til stig­ma­ti­se­ring kan selv­føl­ge­lig være av både sterkt reak­sjo­nær og sterkt visjo­nær karak­ter. Kan det være en Gali­leo blant oss som ikke tør å hev­de sine opp­fat­nin­ger, selv om de vil end­re vårt ver­dens­bil­de, for­di han eller hun er redd for å bli mar­gi­na­li­sert eller lat­ter­lig­gjort? Vil i så fall argu­men­te­ne ale­ne ha noen som helst gjen­nom­slags­kraft?

9. For­bud i Nor­ge legi­ti­me­rer over­vå­king i and­re land.
Hel­ge Øgrim, redak­tør av Jour­na­lis­ten, er blant dem som har hev­det at reto­rik­ken fra mot­stan­der­ne av ret­ten til ano­ny­me ytrin­ger i Nor­ge og and­re vest­li­ge land, kan utnyt­tes av auto­ri­tæ­re regi­mer til å slå ned på nett­sted som slip­per til ano­ny­me dis­si­den­ter.

Jeg liker å spør­re de ivrigs­te EU-mot­stan­der­ne om de også er mot­stan­de­re av at Roma­nia er med i EU for å tes­te om argu­men­te­ne deres er av ren nasjo­nal art, eller har uni­ver­sell vali­di­tet. På sam­me måte bør kan­skje vi som har for­søkt å begren­se mulig­he­te­ne for ano­ny­mi­tet, spør­re oss selv om hvor­dan våre argu­ment vil vir­ke i Bur­ma.

10. De eks­tre­me menin­ge­ne er ofte reli­giø­se og poli­tis­ke, ikke hate­ful­le.
I debat­ten om eks­tre­me menin­ger er det en tendens til å side­stil­le eks­tre­mi­tet med hate­ful­le, gjer­ne xeno­fo­bis­ke eller rasis­tis­ke menin­ger. Men i man­ge sam­funn, og i bestem­te epo­ker i våre egne sam­funn, vil menin­ger som ellers beskyt­tes, bli opp­fat­tet som eks­tre­me. Falun Gong opp­fat­tes som en ter­ror­be­ve­gel­se i Kina, men har legi­ti­mi­tet i de fles­te and­re land. Det er ikke så len­ge siden sodo­mi var for­budt også i vest­li­ge land. Hva som er eks­tremt defi­ne­res av fler­tal­let, gren­se­ne flyt­ter seg med end­rin­ger i fler­tal­lets nor­mer og opp­fat­nin­ger. Men det er ikke minst pres­set fra de eks­tre­me menin­ge­ne som flyt­ter fler­tal­let. Uten at nor­me­ne utford­res, blir sam­fun­net sta­tisk.

II. Anonym på nett: Argumenter mot

1. Man­gel på kon­tekst, kunn­skap om kom­pe­tan­se og repre­sen­ta­ti­vi­tet.
Begre­pet ”den ano­ny­me sam­ta­le” er nes­ten sur­rea­lis­tisk, og kun­ne vært tema for et av Ionescos dra­ma­er: To eller fle­re per­soner som ikke vet hvem de and­re er, og hvil­ken bak­grunn de har for å utta­le seg, for­sø­ker å over­be­vi­se hver­and­re.

Det er ikke usak­lig å vur­de­re en påstands tyng­de ut fra avsen­de­rens kom­pe­tan­se og posi­sjon. Det er banalt enkelt å vise at en opp­ford­ring om å boi­kot­te Israel har en helt annen inter­es­se om det er Jonas Gahr Stø­re som frem­mer den, enn om det er en Pale­sti­na-akti­vist. Vi kan alle på noen sekun­der kon­stru­ere utal­li­ge sli­ke eksemp­ler på at Ste­vens tar feil når han tror at argu­men­te­nes egen­ver­di er det enes­te som dri­ver sam­funns­de­bat­ten, eller bør dri­ve den.

2. Den enes rett stop­per der den and­res integri­tet trues.
Martha Nuss­baum, pro­fes­sor i jus og filo­so­fi ved Uni­ver­sity of Chi­ca­go, og med­re­dak­tør av essay­sam­lin­gen “The Offen­si­ve Inter­net”, har skre­vet at ”ano­ny­mity allows Inter­net blog­gers to crea­te for them­sel­ves a shame-free zone in which they can inflict shame on others”.

Kjer­nen i hele debat­ten om nett­de­bat­ten lig­ger i sis­te del av det­te sita­tet: “in which they can inflict shame on others”. I den grad ytre­re på nett ute­luk­ken­de dri­ver med selv­be­smit­tel­se, er det ingen grunn til å kre­ve at de skal demas­ke­res. Anner­le­des blir det i det øye­blikk ytrin­ge­ne ska­der and­re. Da er sam­fun­net nødt til å veie par­te­nes ret­tig­hete mot hver­and­re. Det er den­ne avvei­nin­gen debat­ten drei­er seg om. I hvil­ken grad skal ret­ten til ano­ny­mi­tet trum­fe ret­ten til ikke å bli angre­pet, sji­ka­nert, tru­et eller for­søkt stig­ma­ti­sert av and­re, og i hvil­ken grad skal vi måt­te aksep­te­re at det­te skjer uten at den and­re har navn og ansikt?

3. Eks­tre­me menin­ger ini­ti­erer eks­tre­me hand­lin­ger. Dis­se kan best avver­ges hvis vi kjen­ner dem som for­kyn­ner hat.
For å vur­de­re det­te argu­men­tet, tren­ger vi mer forsk­ning om hvil­ken årsaks­sam­men­heng det even­tu­elt er mel­lom hate­ful­le ytrin­ger og hate­ful­le hand­lin­ger. Jeg har ikke anled­ning til å gå i detalj om det­te her, men vil vise til to inn­spill som kom i debat­ten etter 22. juli.

Pro­fes­sor Tor­kel Brek­ke skrev i august en artik­kel på Civita.no der han tok utgangs­punkt i Gor­don All­ports klas­sis­ke stu­die fra 1954 av for­dom­me­nes natur. All­ports hoved­funn var at troll ikke sprek­ker i lyset, de for­me­rer seg. Hate­ful­le ytrin­ger fører til fle­re hate­ful­le ytrin­ger, og noen gan­ger til vold.

Brek­ke hev­der at nyere forsk­ning viser at hat avler hat, at fore­koms­ten av hate­ful­le ytrin­ger i det offent­li­ge rom øker fore­koms­ten av hat­vold, og at hate­ful­le ytrin­ger også i de til­fel­le­ne hvor de ikke føl­ges av hand­ling, redu­se­rer livs­kva­li­te­ten for dem som ram­mes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, fors­ker ved SINTEF, skrev en kro­nikk i Aften­pos­ten, også det i august, hvor han vis­te til en rek­ke forsk­nings­funn som tyder på at ano­ny­me bru­ke­re er mer til­bøye­li­ge til å spre dår­li­ge råd i nett­sam­funn enn iden­ti­fi­ser­te, og at de fles­te stu­di­er viser kla­re tenden­ser til at ano­nym nett­kom­mu­ni­ka­sjon har en tøf­fe­re og har­de­re form, med lave­re ters­kel for for­nær­mel­ser og sji­ka­ne.

Brandtzæg skrev også at forsk­nings­lit­te­ra­tu­ren viser en klar sam­men­heng mel­lom ano­ny­mi­tet og mob­bing, og at den ano­ny­me debat­ten redu­se­rer and­re men­nes­kers ytrings­fri­het.

Avslø­rin­gen av Fjord­man
Det var sær­de­les inter­es­sant å føl­ge hvor­dan medi­er som i den inter­ne presse­de­bat­ten har for­svart ret­ten til å være ano­nym, aktivt del­tok i demas­ke­rin­gen av Fjord­man. Hvis det var så vik­tig å beskyt­te Peder Jen­sens iden­ti­tet før 22. juli, hvor­for var det ikke like vik­tig etter 22. juli? Eller kan­skje mot­satt: Hvis det hjel­per vår for­stå­el­se av ter­ro­rens bak­grunn å vite hvem Fjord­man er, hvor­for var ikke den kunn­ska­pen enda vik­ti­ge­re før ter­ro­ren ble begått?

Olav Tor­vund mener at så len­ge Fjord­mans menin­ger ikke er ulov­li­ge, er det ingen grunn til at noen skal kun­ne kre­ve å få vite hvem som skju­ler seg bak pseu­do­ny­met. Men er det­te argu­men­tet like sterkt hvis det kan føres over­be­vi­sen­de doku­men­ta­sjon for at hans i og for seg lov­li­ge menin­ger inspi­rer til ulov­li­ge, og dra­ma­tis­ke hand­lin­ger? Hvis Brek­ke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjord­man med stør­re tyng­de beskyl­des for å være sen­tral i et sys­tem som øker fore­koms­ten av hat og styr­ker sann­syn­lig­he­ten for vold.

På den annen side: Var Baa­der Mein­hof-grup­pens hand­lin­ger en god nok begrun­nel­se til å kre­ve demas­ke­ring av alle and­re som hev­det menin­ger som lik­net på deres, ut fra argu­men­tet om at dis­se menin­ge­ne inspi­re­rer til vold? Peder ”Fjord­man” Jen­sen og de and­re av Brei­viks angi­ve­li­ge inspi­ra­sjons­kil­der, hev­der jo alle at de befin­ner seg trygt innen­for lovens gren­ser, og utfø­rer en vik­tig poli­tisk funk­sjon ved å adva­re opi­nio­nen om den fare som etter deres mening tru­er Euro­pa og den krist­ne sivi­li­sa­sjon.

III. Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Orga­ner som dri­ver nyhets­for­mid­ling og jour­na­lis­tisk pro­duk­sjon skal ha redak­tør etter lov om redak­sjo­nell fri­dom. Noen fal­ler klart uten­for, men det er sto­re grå­so­ner. Det er ennå uav­klart om blogg­far­mer med fle­re del­ta­ke­re hvor enkel­te for­mid­ler nyhe­ter, fal­ler innen­for lovens defi­ni­sjon.

Redak­tør­styr­te medi­er kan vel­ge å gjen­gi ano­ny­me påstan­der, enten som inn­legg eller ved å la en kil­de være ano­nym. I beg­ge til­fel­ler blir redak­tø­ren til­lagt ansva­ret for ytrin­gen. Det­te prin­sip­pet ble sist slått fast av Høy­este­rett i saken mel­lom Tøns­bergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avi­sen sene­re fikk med­hold i Den euro­pe­is­ke men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len i Stras­bourg, aksep­ter­te også EMD prin­sip­pet om ansvar for bruk av ano­ny­me kil­der.

En tje­nes­te som Blog­ger har der­imot ikke ansvar for Fjord­mans menin­ger, og har ver­ken redak­tør­an­svar eller lov­be­stemt rett til kilde­vern. Den er bare tek­nisk til­rette­leg­ger for en ano­nym tje­nes­te. Etter­som tje­nes­ten er gra­tis, tren­ger virk­som­he­ten som dri­ver den ikke engang bru­ker­nes iden­ti­tet for å kre­ve inn pen­ger.

Medie­an­svars­ut­val­get: Delt inn­stil­ling i vik­ti­ge spørs­mål
Medie­an­svars­ut­val­get har for­mu­lert et for­slag til lov­tekst som inne­bæ­rer at det kilde­ver­net som gjel­der for trykt skrift utvi­des til også å omfat­te digi­ta­le pub­li­ka­sjo­ner ved at defi­ni­sjo­nen av masse­me­di­um gjø­res platt­form­nøy­tral. Fler­tal­let i utval­get vil­le ikke ha sær­skil­te bestem­mel­ser som ytter­li­ge­re utvik­ler kil­dens indi­vi­du­el­le rett til ano­ny­mi­tet.

Et mindre­tall bestå­en­de av Svein Brurås, Guri Hjelt­nes og Gun­nar Flik­ke vil ha et abso­lutt og ube­tin­get kilde­vern for jour­na­lis­ter og redak­tø­rer, men argu­men­te­rer for at det­te bør begren­ses til redak­tør­styr­te medi­er som fal­ler inn under en ny medie­an­svars­lov. Begrun­nel­sen er at kilde­ver­net og redak­tør­in­sti­tut­tet his­to­risk har vært knyt­tet sam­men, kilde­vern har for­ut­satt en redak­tør som var vil­lig til å ta på seg ytrings­an­sva­ret for ano­ny­me for­fat­te­re. Det­te har også vært et hoved­po­eng i mye av det Redak­tør­for­enin­gens gene­ral­sek­re­tær Nils E. Øy har skre­vet om tema­et. Han hev­der blant annet at ”Ano­ny­mi­tets­ret­ten er på man­ge måter far til det redak­tør­an­sva­ret vi har i dag” (sitert i utval­gets utred­ning).

Utval­get del­te seg også i synet på om ethvert nett­sted skal være plik­tig til å utpe­ke en sær­skilt redak­tør, eller et prin­si­palt ansvars­sub­jekt, slik Per­son­vern­kom­mi­sjo­nen for­mu­ler­te det når den fore­slo nett­opp det­te. Fler­tal­let mener at det er uhen­sikts­mes­sig å kre­ve at alle nett­sted som åpner for bru­ker­ge­ne­rert inn­hold, skal være for­plik­tet til å utpe­ke en bestemt redak­tør. Etter­som en slik redak­tør i man­ge til­fel­ler ikke vil ha noen prak­tisk mulig­het til å føre effek­tiv kon­troll med inn­hol­det, vil ved­kom­men­de lett kun­ne bli straffe­retts­lig ansvar­lig for noe ved­kom­men­de ikke had­de kjenn­skap til. Fler­tal­let fore­slår der­for å bru­ke fore­taks­straff i de til­fel­le­ne hvor det fore­går ano­ny­me lov­brudd på et nett­sted.

Et mindre­tall, bestå­en­de av Mag­ne Lerø og Rune Fløis­bonn, går der­imot inn for at ethvert nett­sted skal for­plik­tes til å opp­gi – på godt syn­lig sted – hvem som er ansvar­lig for nett­ste­dets inn­hold. Lerø er redak­tør, Fløis­bonn er avde­lings­di­rek­tør i Kripos. Man kan godt fore­stil­le seg at de har hatt uli­ke moti­ver for for­sla­get.

Etter 22. juli ved­tok kul­tur­mi­nis­te­ren å for­len­ge hørings­fris­ten for inn­stil­lin­gen med to måne­der, til 1. janu­ar 2012. Hun sier selv at det er for å hind­re at lov­de­bat­ten blir for pre­get av ter­ror­hen­del­se­ne, men det kan jo også ten­kes at nett­opp debat­ten om Anders Behring Brei­viks ano­ny­me inspi­ra­to­rer, og den gene­rel­le høyre­eks­tre­me akti­vi­te­ten på net­tet til­si­er at vi bru­ker eks­tra tid på å vur­de­re om det­te er en retts­til­stand som bør ver­nes eller end­res.

I depar­te­men­tets begrun­nel­se for utset­tel­sen, heter det blant annet: «Det­te gjel­der for eksem­pel spørs­må­let om ansva­ret for bru­ker­skapt inn­hold (inkl. nett­de­bat­ter) både i redi­ger­te medi­er og i medi­er uten en sen­tral redak­tør­funk­sjon. Et sær­lig spørs­mål i den­ne sam­men­heng er plas­se­ring av ansvar for ano­ny­me ytrin­ger.»

And­res syn
Olav Tor­vund skri­ver at han ikke ser noen stør­re grunn til full­sten­dig ano­ny­mi­tet på nett enn til å til­la­te ano­ny­me bank­kon­ti. Det bør være et iden­ti­fi­ser­bart ansvars­sub­jekt, men nav­net tren­ger ikke all­tid være syn­lig for all­menn­he­ten. Han støt­ter imid­ler­tid ide­en om å inn­føre redak­tør­an­svar for alle nett­si­der.

IV. Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Dis­ku­sjo­nen om redi­ge­ring av debat­te­ne på nett­ste­de­ne til medi­er som er under­lagt Vær Var­som-pla­ka­ten og PFU-sys­te­met har gått i bøl­ger siden sent på 1990-tal­let, da nett­avi­se­ne etter hvert slapp til bru­ker­ne ure­di­gert og ano­nymt, i strid med den prak­sis avi­se­ne had­de for sine papir­ut­ga­ver.

Den førs­te skik­ke­li­ge run­den kom i for­bin­del­se med en revi­sjon av VV-pla­ka­ten i 2001, og vi fikk en repe­ti­sjon i 2005. Jeg satt i beg­ge utval­ge­ne, som fore­slo sam­me prin­sipp: Alt bru­ker­ge­ne­rert inn­hold er under­lagt det sam­me redak­tør­an­svar som res­ten av medi­ets inn­hold. Alt inn­hold skal, så langt det er tek­nisk mulig, under­leg­ges redak­sjo­nell vur­de­ring før pub­li­se­ring. For­sla­get tok høy­de for at noen debat­ter har en umid­del­bar­het som til­sva­rer direk­te sen­ding i kring­kas­ting, og der­for ikke kan for­hånds­re­di­ge­res. I sli­ke til­fel­ler skal debat­ten kon­ti­nu­er­lig over­vå­kes og kren­ken­de inn­hold fjer­nes så raskt som mulig.

For­sla­ge­ne omhand­let ikke ano­ny­me inn­legg spe­si­fikt, men under­stre­ket redak­tø­rens ansvar også der hvor han eller hun aksep­te­rer ano­nym debatt. I hvil­ken grad det­te skal aksep­te­res, er uan­sett en redak­sjo­nell avgjø­rel­se.

Utvik­lin­gen fram til 22. juli
I løpet av de sis­te åre­ne er kon­trol­len med debat­ten blitt stram­me­re, også i de størs­te medie­ne. VG Nett og Dag­bla­det har prøvd uli­ke model­ler, blant annet outsourcing til et svensk sel­skap som over­vå­ket debatt­si­de­ne, tek­nis­ke fil­tre, regist­re­ring og en slags VIP-behand­ling av regist­rer­te del­ta­ke­re.

To av avi­se­ne i Men­tor Medi­er-kon­ser­net, Dags­avi­sen (Nye menin­ger) og Vårt Land (Verdi­de­batt), har gått mer offen­sivt til verks, og skapt nye debatt­arena­er hvor redak­sjo­nen er syn­lig til ste­de, sam­ti­dig som det kre­ves fullt navn av del­ta­ker­ne. I en mas­ter­opp­ga­ve ved UiO har Ing­vild Berg fun­net at det er en klar sam­men­heng mel­lom krav til debat­tan­te­ne og kva­li­tet på debat­ten, kva­li­tet her målt som fra­vær av sji­ka­ne, rasis­tis­ke utsagn og respekt­løse ytrin­ger.

Om lag 25 pro­sent av nors­ke nett­avi­ser har et sys­tem med for­hånds­mo­de­re­ring. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksep­ter­te ano­ny­mi­tet eller pseu­do­ny­mi­tet.

Situa­sjo­nen etter 22. juli
Så godt som alle de sto­re redak­sjo­ne­ne inn­før­te restrik­sjo­ner på nett­de­bat­ten etter 22. juli. Dag­bla­det steng­te kom­men­tar­fel­tet, og åpnet grad­vis igjen. Aften­pos­ten steng­te Debatt­sen­tra­len «mid­ler­ti­dig» (den er i skri­ven­de stund fort­satt stengt). VG had­de alle­re­de for­bud mot kom­men­ta­rer på krim­sa­ker, ulyk­ker og kata­stro­fer, og steng­te for ano­nym debatt 16. august. Etter den­ne dato­en ba de debat­tan­te­ne log­ge inn med Face­bo­ok-pro­fil. De steng­te også debatt­mu­lig­he­ten helt mel­lom 24.00 og 07.00, men gjor­de ingen end­ring for les­er­fo­ru­met, hvor del­ta­ker­ne opp­ret­ter egne debatt-trå­der.

Heg­nar Online stop­pet debat­ten de førs­te dage­ne og inn­før­te bru­ker­re­gist­re­ring, Document.no steng­te kom­men­tar­fel­tet mid­ler­ti­dig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fred­riks­stad Blad steng­te for ano­ny­me inn­legg 15. august, og inn­før­te inn­log­ging via Face­bo­ok-pro­fil. Sjef­re­dak­tør Erling Omvik begrun­net inn­stram­min­gen med at avi­sen vil­le ”få slutt på dritts­len­gin­gen og hel­ler få en bed­re og mer sak­lig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfa­ring at det blir mind­re sji­ka­ne og fær­re per­son­an­grep».

Side­blikk på Sve­ri­ge
Expres­sen inn­før­te for­hånds­mo­de­re­ring i august, Dagens Nyhe­ter steng­te sam­ti­dig all debatt mid­ler­ti­dig. Dagen etter luk­ket Aft­on­bla­det for ano­ny­me inn­legg og inn­før­te Face­bo­ok-inn­log­ging. Sjef­re­dak­tør Jan Helin skrev 30. august: ”Jag tän­ker som ansva­rig utgi­vare av Aft­on­bla­det fortsät­ta att utveck­la läs­ar­med­ver­kan. Men jag tän­ker sna­rast möj­ligt slu­ta att vara en dis­tri­butör av ano­nymt hat og into­le­rans.”

Medie­värl­den gjen­nom­før­te tid­li­ge­re i høst en under­sø­kel­se blant 35 svens­ke utgi­ve­re, med 50 uli­ke tit­ler som kom­mer ut minst fem dager i uken med til­hø­ren­de nett­ut­ga­ver. Over halv­par­ten inn­skjer­pet kom­men­tar­reg­le­ne alle­re­de i vår, før 22. juli, ytter­li­ge­re en fjerde­del plan­leg­ger å gjø­re det i høst. Fle­re angir en råere tone mot inn­vand­re­re som årsak.

Meide­värl­den regist­rer­te fire for­mer for inn­stram­ming: Inn­log­ging, begrens­ning i antall artik­ler som kan debat­te­res, har­de­re mode­re­ring og emner som ikke til­la­tes debat­tert.

40 pro­sent av de under­søk­te redak­sjo­ne­ne kre­ver nå regist­re­ring og inn­log­ging. Av de størs­te avi­se­ne er det nå bare GP som ikke har inn­ført eller plan­lagt inn­stram­nin­ger i mulig­he­te­ne for ano­nym debatt, men avi­sen vel­ger ut hvil­ke artik­ler som kan dis­ku­te­res. Omtrent 25 pro­sent har for­hånds­mo­de­re­ring. Nes­ten alle sten­ger debat­ten på ømtå­li­ge emner.

V. Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staf­fan Hag­nell, forsk­nings- og utvik­lings­sjef ved stif­tel­sen .SE har i en artik­kel i Medie­värl­den tatt til orde for et fel­les sys­tem for pseu­do­ny­mi­tet innen­for medie­ne. Han fore­slår en «iden­ti­tets­fø­de­ra­sjon» der bru­ke­re som av uli­ke grun­ner øns­ker å være ano­ny­me over­for offent­lig­he­ten regist­re­rer seg i en base med et pseu­do­nym. Det­te pseu­do­ny­met respek­te­res på tvers av medie­ne, iden­ti­te­ten kjen­nes bare av data­base­ver­ten og opp­gis bare ved brudd på for­ut­set­nin­ge­ne, for eksem­pel ved ulov­li­ge ytrin­ger.

Nivå­er av ano­ny­mi­tet
Basert på den dis­ku­sjo­nen som jeg har refe­rert inn­led­nings­vis, bur­de det være over­kom­me­lig for dem som mener at ano­nym debatt har en ver­di, å lage en verdi­py­ra­mi­de for når kra­vet om å stå fram med full iden­ti­tet inn­tref­fer. Det er rela­tivt upro­ble­ma­tisk å aksep­te­re ano­ny­mi­tet i dis­ku­sjo­nen om lakse­el­ver og hva som er den bes­te sta­sjons­vog­nen, det kan være gode grun­ner for å til­la­te ano­nym kri­tikk av kom­mer­si­ell og poli­tisk makt, mens alarm­klok­ke­ne slår inn i det øye­blikk tonen blir skarp over­for and­re men­nes­ker eller etnis­ke, sosia­le, reli­giø­se eller sek­su­el­le grup­per.

(Artik­ke­len ble 11. novem­ber 2011 også pub­li­sert på Aftenposten.no).

TEMA

O

ffentli
ghet

84 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. Takk for ana­ly­tisk og pre­sis drøf­ting, til noen av dine num­me­rer­te punk­ter

    I. Ano­ny­mi­tet er pro­ble­ma­tisk. Har man et stand­punkt bør man kun­ne stå for det offent­lig, i alle fall i et fritt land som Nor­ge, men:

    1. Det­te argu­men­tet har innen­for viten­ska­pen ført til at man bru­ker såkal­te «blind reviews», der både den som vur­de­rer og den som blir vur­dert er ano­ny­me for hver­and­re (i midt­en sit­ter en admi­ni­stra­tor). Det­te er eks­tremt disi­pli­ne­ren­de (den man kri­ti­se­rer kan være alt fra en fersk stu­dent til en nobel­pris­vin­ner) og debat­ten blir vel­dig saks­ori­en­tert.

    2. Der­for er jeg selv ano­nym, jeg øns­ker å skil­le rol­le­ne.

    3 til 5. Litt det sam­me som (2) oven­for.

    II. Men på den annen side:

    1. Kom­pe­tan­se og annen type auto­ri­tet kan mis­bru­kes, men når en dis­ku­sjon hand­ler om fak­ta og sak­kunn­skap er per­sonen bak avgjø­ren­de for å vur­de­re påli­te­lig­het og tro­ver­dig­het. Selv dri­ver jeg ald­ri med repor­ta­sjer, jeg bare kom­men­te­rer annet pub­li­sert stoff. Løf­ter jeg frem sak­kunn­skap, er det all­tid fra en påli­te­lig kil­de.

    2. Jeg selv kan rett som det er være gans­ke slem. Men jeg for­sø­ker å for­hol­de meg til det offent­li­ge per­soner sier og gjør i det offent­li­ge, alt­så ikke rykte­spred­ning og pri­va­te for­hold.

    3. På den ene siden «trykko­kerteori­en» og på den annen side «for­me­rings­teori­en», den sis­te ser ut til å ha mest empi­risk støt­te.

    Som du skri­ver: Da Fjord­mans vir­ke­li­ge iden­ti­tet ble kjent, ble han også mind­re far­lig.

    Selv er jeg ano­nym, men kan all­tid kon­tak­tes via min blogg. Og jeg har et pseu­do­nym akku­rat som Vampus.

  2. Det­te gjel­der ikke bare spørs­må­let anonymitet/offentlig i media-rommet…i VGs kom­men­tar kan man og bli ute­stengt fra foru­met om man bry­ter mot “etiketten”…etter at jeg skri­vet et kri­tisk inn­legg om den jour­na­lis­tis­ke vink­lin­gen i et repor­ta­sje, mis­ta jeg mulig­he­ten att kommentere(det var hver­ken snakk om obskø­ne ord eller hatsk for­mu­lert) …da VG er et vik­tig demo­kra­tisk forum at få mulig­het at kom­men­te­re, da man når så man­ge, mener jeg det et brudd på ytringsfriheten…man kan spør­re seg om 22 juli er en årsak eller kon­se­kvens av at de sty­ren­de vill kon­trol­le­re fol­kets menin­ger og spred­ning av menin­ger som ikke anses “legitime”…dette er ikke en hel­dig utvik­ling…

    VG fra­skri­ver seg og skyl­dig­he­ten att for­kla­re hvor­for man ute-sten­ger en profil…da har man hel­ler ikke noen ingen mulig­het at over­kla­ge dette…snart sten­ges vel Inter­nett ned med da det er før”skummelt” med and­re san­nin­ger en den av staten/media formulerte…Storebror kon­trol­le­rer…

  3. […] Nor­we­gen jedoch pas­sier­te in die­ser Sache recht wenig. Zwar kocht das The­ma Klar­na­men immer wie­der hoch, eine Ein­führung der Klar­na­men­pflicht bleibt aber wei­ter­hin äußerst unwahr­schein­lich. Ledig­lich […]

  4. […] eks­tre­me menin­ger ano­nymt – selv om de er i sin ful­le rett til det under ytrings­fri­he­ten. Da hev­det pro­fes­sor Tor­kel Brek­ke at: «Hat avler hat, at fore­koms­ten av hate­fulle ytrin­ger i det offent­lige rom øker […]

til toppen