De siste ti årene har jeg deltatt aktivt i alle valgkamper, både lokalvalgkamper og stortingsvalgkamper. Det betyr også at jeg ikke har telling på hvor mange skoler jeg har besøkt i forbindelse med skolevalg. Min erfaring er at mange politikere undervurderer ungdommer, og at potensialet i skolevalgene blir begrenset av politikerne.
I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.
Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:
- Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
- Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
- AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.
Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.
Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.
Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.
Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.
Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.
Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.
Jeg kjenner meg veldig igjen! Mitt første møte på nært hold med politikere var på videregående, i en gymsal, der det partiet som fremmet billig bensin og alkohol “vant”. Resten av debatten var det umulig å få noe ut av. Det er viktig å ta opp saker som ungdommer er opptatt av når man først skal ha en skoledebatt, men det trenger ikke gå utover seriøsiteten og kvaliteten, slik det ofte gjør.
”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger” , jeg tror det er gjengjeldt også — at studenter og elever får mer ut av en slik ordning også.