Nettdebatt: Alle må bli hørt

For hal­van­net år siden var jeg ikke spe­sielt inter­essert i nettde­bat­ten i kom­men­tar­fel­tene. Jeg hadde reg­istr­ert noen til­feldige, irriterende meldinger under enkelte avis­ar­tik­ler på nett og tenkt at dette ville jeg ikke bruke tid og krefter på. Jeg skar, som så mange andre, hele are­naen over én kam.

Da jeg vur­derte tema for mas­teropp­gaven min i statsviten­skap, var ikke nettde­batt på lis­ten over alter­na­tiv­er, for å si det sånn. Jeg ville skrive om poli­tik­ernes innvan­dringsre­torikk. Kon­sen­trere meg om selve mak­ten i men­neskeskikkelse. Det var før veiled­eren min, pro­fes­sor Bernt Olav Aardal, kom over en under­søkelse om at innvan­dringspoli­tikk var den mest diskuterte poli­tiske sak­en på Inter­nett før stort­ingsval­get i 2009. “Hvor­for analy­sere poli­tik­er­språket, som så mange andre har gjort før deg”, spurte han. “Hvor­for ikke se på “folkets” syn på innvan­dringspoli­tikk og hvor­dan det kom­mer til uttrykk på Internett?”

Jeg lik­te ideen, ikke bare på grunn av min respekt for dyk­tige pro­fes­sor­er, men også for­di jeg ved nærmere etter­tanke beg­y­nte å se poten­sialet som lig­ger i en dig­i­tal debattare­na som er åpen for alle. Så jeg startet å fordype meg i fenomenet. Leste alt jeg kom over av studi­er, kom­mentar­er og inter­vjuer. Analy­serte en mengde debat­tinn­legg og inter­vjuet tre redak­tør­er, før jeg et knapt år senere lev­erte mas­teropp­gaven min med tit­te­len “Nettde­batt og demokrati — styring eller anarki?”

Atypisk innvandringsdebatt

Etter hvert som jeg leste mer om debattare­naen og stud­erte de forskjel­lige foraene for diskusjon som finnes på norske nettsider, ble det tydelig at nettde­batt ikke bare er nettde­batt. Kvaliteten vari­er­er i stor grad fra forum til forum. Og mens inter­essen min for nettde­batt vok­ste, ble jeg mer nys­g­jer­rig på hvor­dan redak­sjonene kan påvirke debat­ten og hvilken effekt ulike tiltak kan ha. Den endelige prob­lem­still­in­gen så slik ut: I hvilken grad opp­fyller debat­ten om innvan­dring på norske net­tavis­ers diskusjons­fo­ra kri­terier for en ideell debatt i et delib­er­a­tivt demokrati? Hvilke forskjeller finnes mel­lom diskusjons­fo­ra med ulik grad av kontroll?

I etter­tid har jeg fått spør­mål om hvor­for jeg kon­sen­tr­erte meg om innvan­dring­stemaet. Det er ikke rep­re­sen­ta­tivt, hevdet noen, og mente at det ofte er mer hets og færre sak­lige argu­menter i nettde­bat­ten om innvan­dring enn andre temaer. Over­for dem med slike innvendinger har jeg under­streket at det var nød­vendig å kon­sen­trere seg om én diskusjon­s­gruppe for å opp­nå sam­men­lign­bare data. Val­get falt på innvan­dring for­di det er blant de mest diskuterte temaene på net­tet, og net­topp for­di det er på dette området man finner de mest ytterlig­gående hold­nin­gene. Meto­den beteg­nes som “the extreme-case method”, og kjen­neteg­nes av at utval­get er atypisk eller annerledes. Slike case er inter­es­sante, for­di det ofte er mer infor­masjon å hente, og eventuelle forskjeller mel­lom foraene kan bli tydeligere.

Habermask målestokk

Ved hjelp av kvan­ti­ta­tiv og kval­i­ta­tiv innhold­s­analyse stud­erte jeg et utvalg av nettde­bat­ter med temaet innvan­dring på tre diskusjons­fo­ra med ulik grad av kon­troll (f. eks. redak­sjonell styring og deltakelse i debat­tene, reg­istrering av per­son­op­plysninger, og krav om fullt navn og opp­for­dring til andre per­son­op­plysninger). Debat­tfo­rumet på Heg­nar Online var utval­gsen­heten med minst redak­sjonell kon­troll. Her var det før juli 2011 ingen krav om reg­istrering, og debat­tene ble tilsynela­tende i svært liten grad mod­er­ert. Debattsen­tralen i Aften­posten (som ble stengt høsten 2011) havnet midt på treet. Det var liten redak­sjonell deltakelse og styring, og ingen krav om fullt navn. Deltak­erne måtte opprette bruk­erkon­to og dele per­son­op­plysninger med redak­sjo­nen. Verdidebatt.no i avisen Vårt Land var det mest kon­trollerte forumet. Her er det krav om å signere med fullt navn, og redak­sjo­nen styr­er til en viss grad debat­tene ved å fremheve de beste inn­leggene og selv svare på spørsmål og skrive egne inn­legg for nettdebatten.

Det teo­retiske utgangspunk­tet hen­tet jeg fra Jür­gen Haber­mas’ teori om det delib­er­a­tive demokrati­et (sam­taledemokrati­et). Målet for det delib­er­a­tive demokrati­et er at meninger skal brytes mot hveran­dre gjen­nom sam­tale og diskusjon for å dempe kon­flik­ter, og at deltak­erne til slutt respek­ter­er det felles beste. Gjen­nom ny infor­masjon og reflek­sjon er det mulig å bli over­be­vist om at man selv ikke rep­re­sen­ter­er den beste løsningen.

Et uopp­nåelig ide­al, vil mange hevde, men likev­el et ide­al som er blitt mye brukt i analyse av debat­ter mel­lom både poli­tikere og andre debat­tan­ter, siden kjer­nen i teorien om det delib­er­a­tive demokrati­et, nem­lig kom­mu­nikasjon mel­lom et mang­fold av stem­mer, av mange ans­es som en demokratisk nød­vendighet i dagens samfunn.

For å måle grad av delib­erasjon, bruk­te jeg ni kri­terier som Raphael Kies (2010) har utar­bei­det basert på Haber­mas’ demokrati­te­ori: Inklusjon, diskur­siv likhet, gjen­sidighet, begrun­nelse, reflek­sjon, empati, opprik­tighet, mang­fold og ekstern innflytelse.

Kri­te­riene ble brukt som lede­tråder i den videre innholdsanalysen.

Noen hun­dre analy­serte debat­tinn­legg senere, var kon­klusjo­nen klar. Og den lev­net liten tvil: Styring gir delib­erasjon. Det er mulig for en redak­sjon å kon­trollere seg til et ryd­di­gere nettforum.

Tydelige forskjeller

De største forskjel­lene fant jeg på kri­te­riene om begrun­nelse, gjen­sidighet og empati. For eksem­pel er pås­tander og hold­ninger begrun­net med argu­menter i 78 pros­ent av kom­mentarene på Verdidebatt.no, mot 45 pros­ent på Debattsen­tralen og kun 18 pros­ent på Heg­nars Debattforum.

Gjen­sidighet målte jeg blant annet ved å se på grad av mening­sutvek­sling, og forskjel­lene var store: 41 pros­ent av Ver­dide­batts inn­legg innehold­er et argu­ment som knyttes direk­te til et annet argu­ment. De tilsvarende tal­lene for Debattsen­tralen og Debat­tfo­rum er hen­holdsvis 10 pros­ent og 3 prosent.

Fig­ur 1 vis­er tydelig at Ver­dide­batt kom­mer best ut på kri­te­riene som kjen­neteg­n­er en god delib­er­a­tiv debatt. Deretter føl­ger Debattsen­tralen, mens Heg­nar Onlines Debat­tfo­rum imøtekom­mer disse kri­te­riene i minst grad. 

Fig­ur 1: Argu­menter, mening­sutvek­sling og reflek­sjon på Ver­dide­batt, Debattsen­tralen og Debat­tfo­rum. Prosent.

Empati-kri­teri­et er ifølge Kies helt sen­tralt, siden de andre kri­te­riene springer ut fra net­topp dette. Der­som man er opprik­tig inter­essert i sine med­borg­eres meninger og bekym­ringer, vil man være mer tilbøyelig til å lytte til deres argu­menter, begrunne sine egne argu­menter og skifte mening hvis man er overbevist.

Man­gel på empati under­søk­te jeg ved å kode kran­gling, skjell­sord, per­so­n­an­grep, trusler og aggresjon samt rasisme, for­dom­mer og hets.

Fig­ur 2: Grad av empati på Ver­dide­batt, Debattsen­tralen og Debat­tfo­rum. Prosent.

På fig­ur 2 ser vi kjen­netegn som kan være til hin­der for en god debatt i et delib­er­a­tivt demokrati. Det er Heg­nar Online som har den høyeste ande­len inn­legg med som indik­er­er man­gel på empati, og Ver­dide­batt har den laveste andelen.

22. juli endret debatten

Inter­essen for nettde­batt blus­set opp i etterkant av ter­ro­ran­grepene 22. juli. Det viste seg at Anders Behring Breivik hadde vært en aktiv nettde­bat­tant. Og det ble også kjent at Behring Breivik langt ifra var alene om å fronte farlige hold­ninger på nett, slik Øyvind Strøm­men skrev om i Aften­posten allerede 23. juli.

Avis etter avis endret regle­mentet for nettde­batt til det stren­gere, sam­tidig som poli­tik­erne mes­set frem ordene om åpen­het og demokrati. Mer åpen­het og demokrati, du lik­som, fnyste mange nettde­bat­tan­ter. Paradok­salt nok, tror jeg et stram­mere grep rundt nettde­battare­naen kan ha ført til net­topp mer åpen­het og demokrati — i hvert fall i betyd­nin­gen at flere skal bli hørt. La meg fork­lare: Ikke lenge etter ter­ro­ran­grepet, fikk jeg jobb som vikar i Aften­postens debat­tredak­sjon. En av opp­gavene mine var å følge med på nettde­bat­ten og gripe inn hvis det forekom over­tramp. Sam­men med en mer aktiv mod­erering av og deltakelse i debat­ten, ble det sat­set mer på å invitere ulike aktør­er til både å skrive og kom­mentere sak­er på nett. Flere av kom­men­ta­torene og redak­tørene i avisen er også blitt mer aktive i kom­men­tar­fel­tet under egne sak­er, og svar­er ofte på spørsmål fra leserne. 

Kom­bi­nasjo­nen ga resul­tater; mange av debat­tene ble gode, og det uten at vi trengte å innskrenke ytrings­fri­heten ved å nek­te folk å skrive anonymt — en løs­ning mange andre redak­sjon­er val­gte. Med gode debat­ter stiger inter­essen for hva som blir sagt i kom­men­tar­fel­tet. Flere får sjansen til å bli hørt — dermed blir det mer åpen­het og demokrati. Erfarin­gene mine fra Aften­posten samsvar­er alt­så med analy­sene jeg gjorde i mas­teropp­gaven: Mer innbland­ing fra redak­sjo­nen før­er til en bedre og mer ord­net debatt.

Alle må bli hørt

Jeg job­ber nå som ans­varlig for Si ;D, Aften­postens debatt­side for ung­dom. Også her skiller mål­grup­pen seg betrak­telig fra den typiske Aften­posten-debat­tant. Språket er mer direk­te. Menin­gene ofte klare og sjelden pakket inn i pas­sivt akademik­er­språk som kan være både tungt og kjedelig å lese. Uten å sam­men­ligne nettde­bat­tan­tene med barn for øvrig, ønsker jeg (i ekte haber­mask ånd) å under­streke hvor vik­tig det er å lytte til alle sam­fun­nets grup­per, uavhengig av antall år på skolebenken, yrkestit­tel og nettverk. Og for å bli hørt, trenger man en ytringsare­na. Diskusjons­foraene og kom­men­tar­fel­tene er ypperlige kan­di­dater for en are­na hvor alle kan uttale seg om hva de vil. Men det krev­er bety­delig innsats og selvkon­troll fra deltak­erne selv, klare regler og en redak­sjon som er vil­lig til å sette av ressurs­er nok til å følge opp debat­tene og debattantene.

I forbindelse med rettssak­en mot Anders Behring Breivik har Aften­posten tatt enda et midler­tidig grep: forhåndsmod­erering av nettde­bat­ten. Noen nettde­bat­tan­ter har rea­gert neg­a­tivt på dette, og debat­tled­er på nett Mina Hauge Nær­land svar­er følgende: 

“Den første uken av rettssak­en opplevde vi flere ting. Det ble mobilis­ert blant en del debat­tan­ter som kom med ufor­be­hold­en støtte til Anders Behring Breivik, og vi opplevde tru­ende kom­mentar­er og sjikane av over­levende etter Utøya. Vi kan ikke god­ta denne typen støtte til drap eller hets av men­nesker i en sår­bar situ­asjon. Der­for inn­førte vi forhåndsmod­erering i en periode.”

Aften­posten kunne ha val­gt å stenge kom­men­tar­fel­tene under rettssak­en. I stedet oppret­thold­er man muligheten for leserne til å ytre seg, sam­tidig som man sikr­er seg mot ver­bale angrep mot sår­bare indi­vider. Forhåndsmod­erering av debat­ten er ikke en ideell løs­ning, men i visse situ­asjon­er kan det være nød­vendig. Spe­sielt hvis alter­na­tivet er null debatt. 

Lit­ter­atur­refer­anser:
Berg, Ingvild (2011): Nettde­batt og demokrati – styring eller anar­ki? Uni­ver­sitetet i Oslo.
Kies, Raphaël (2010): Promis­es and lim­its of web-delib­er­a­tion. New York: Pal­grave Macmillan.