Kommune-Norge: Lojalitet foran ytringsfrihet

Innskrenkning av kommunalt ansattes ytringsfrihet er et angrep på selve demokratiet.

Offent­lig ansat­te har den sam­me ret­ten til å uttryk­ke seg i det offent­li­ge rom som det folke­valg­te poli­ti­ke­re og and­re bor­ge­re har. Like­vel ser vi til sta­dig­het at ytrings­fri­he­ten inn­skren­kes til for­del for poli­tisk vel­be­hag — enten gjen­nom loka­le regel­verk eller slepp­hendt prak­sis. Hva er det som gjør at vi ikke kla­rer å hol­de fing­re­ne av fatet i kom­mu­ne-Nor­ge?

Vi for­sva­rer ofte and­res rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det gren­ser tett opp til ideo­lo­gis­ke ytter­punk­ter. Når eks­tre­me stand­punk­ter duk­ker opp i sam­funns­de­bat­ten, for­sva­rer vi deres åpne og frie eksis­tens med nett­opp ytrings­fri­he­tens fane. Men når offent­lig ansat­tes ytrin­ger ikke pas­ser inn i det poli­tis­ke spil­let, så sen­ker vi fri­hets­fana og løf­ter loja­li­tets­pla­ka­ten. Vi ber dem være loja­le — langt utover det vi med loven i hån­da kan kre­ve. Og også langt ut over det jeg mener bør være prak­sis i nors­ke kom­mu­ner.

Som folke­valgt tren­ger jeg å vite at kom­mu­nalt ansat­te gir fra seg den infor­ma­sjo­nen og de fag­li­ge vur­de­rin­ge­ne vi tren­ger for å ta best mulig beslut­nin­ger. Men jeg tren­ger også å vite at infor­ma­sjo­nen og vur­de­rin­ge­ne er til­gjen­ge­lig for media og for inn­byg­ger­ne — både når den etter­spør­res og når den ikke etter­spør­res. Og ikke minst tren­ger jeg å vite at ingen vil hind­re en offent­lig ansatt i å utta­le seg. Vi som arbeids­gi­ve­re må utvi­se en til­lit til at våre ansat­te kan balan­se­re for­hol­det mel­lom ytrings­fri­het og loja­li­tet. Om så bare én per­son unn­la­ter å utta­le seg til offent­lig­he­ten av frykt for repre­sa­li­er, så er det ale­ne en begrens­ning av ytrings­fri­he­ten. En inn­skrenk­ning er intet mind­re enn et angrep på selve demo­kra­ti­et.

Vikarierende motiver

Slik beskri­ves kom­mu­ne­ne i mitt fyl­ke i Norsk Presse­for­bunds Åpen­hets­in­deks for 2011:

Det er fun­net få kla­re ret­nings­lin­jer om ansat­tes ytrings­fri­het i kom­mu­ne­ne i Vest-Agder. Fle­re kom­mu­ner påbe­ro­per seg det, men de fles­te reg­ler er inn­pak­ket i så man­ge for­be­hold om loja­li­tet til arbeids­gi­ver og pålegg om å gå tje­neste­vei, at de blir tem­me­lig verdi­løse.

Kris­tian­sand er dess­ver­re et godt eksem­pel på hvor­dan man­ge nors­ke kom­mu­ner tar for lett på de vik­ti­ge prin­sip­pe­ne om åpen­het og ytrings­fri­het i for­valt­nin­gen, og klam­rer seg til vika­ri­e­ren­de moti­ver for hvor­for for­valt­nin­gen skal luk­kes og de ansat­te kneb­les.

Presse­for­bun­dets åpen­hets­in­deks plas­ser­te Kris­tian­sand klart under gjen­nom­snit­tet av Vest-Agder-kom­mu­ne­ne, med en sco­re på 7 av 18 muli­ge poeng, og dom­men over mang­len­de ret­nings­lin­jer for ansat­tes ytrings­fri­het er knall­hard. Det i seg selv bør kva­li­fi­se­re til en gjen­nom­gang av både regel­verk og prak­sis. Like­vel gjen­tar ord­fø­re­ren gang på gang at det ikke er noe i vei­en med ver­ken regel­verk eller prak­sis. Spe­si­elt én sak har skapt debatt — uten at den øvers­te poli­tis­ke ledel­sen har latt seg affi­se­re av den grunn.

Uak­sep­ta­bel ytring? Opp­slag i Fædre­lands­ven­nen 20. jan. 2012.

Sam­ferd­sels­råd­gi­ver i Kris­tian­sand kom­mu­ne, Bjør­ne Jor­tveit, pre­sen­ter­te i Fædre­lands­ven­nen 20. janu­ar 2012 en rap­port om hva Kris­tian­sands­re­gio­nen har gjen­nom­ført av til­tak for å opp­fyl­le kra­ve­ne i beløn­nings­av­ta­len med sta­ten. Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet har vars­let at regio­nen kan mis­te beløn­nings­mid­ler som en føl­ge av at det ikke er inn­ført rush­tids­av­gift, og i pre­sen­ta­sjo­nen av rap­por­ten ytrer Jor­tveit blant annet føl­gen­de: «(…) For å opp­fyl­le avta­len må vi ha en ned­gang på fem pro­sent ved utgan­gen av 2012. Så vi lig­ger dår­lig an der».

Råd­gi­ve­rens pre­sen­ta­sjon falt i dår­lig jord hos fyl­kes­ord­fø­rer Ter­je Dam­man (H) og gruppe­le­der for Høy­re i Kris­tian­sand, Hans Otto Lund, som mener regio­nen har opp­fylt kra­ve­ne i beløn­nings­av­ta­len. I et møte i Are­al- og trans­port­ut­val­get i Kris­tian­sands­re­gio­nen 26. janu­ar, kri­ti­ser­te de to Høy­re-pro­fi­le­ne åpent og i kraf­ti­ge orde­lag Jor­tveits opp­tre­den i media. Blant annet kal­te Lund det «uhørt at noen ansat­te snak­ker ned en sak som er til behand­ling i depar­te­men­tet». Og ord­fø­rer i Kris­tian­sand, Arvid Grunde­kjøn (H), for­svar­te sine parti­fel­lers angrep: «Er man ansatt i kom­mu­nen, er man på ett lag. Når det­te laget kjem­per for å opp­nå noe, støt­ter man laget». Respon­sen er en tyde­lig for­vent­ning om at alle skal gå i takt.

Selv om saken sene­re ble løf­tet inn for bysty­ret gjen­nom en inter­pel­la­sjon, men­te ver­ken ord­fø­rer eller bysty­rets fler­tall at det var grunn til å set­te spørs­mål rundt åpen­het og ytrings­fri­het på dags­or­den. Medio april står saken igjen på agen­da­en i lokal­me­dia. Dess­ver­re ser det ut til å være en repri­se fra janu­ar. Ord­fø­re­ren er frem­de­les for­nøyd med både regel­ver­ket og prak­si­sen, og det er lite betryg­gen­de å se at de sva­re­ne han gir betyr at han ennå ikke har for­stått spørs­må­let.

Verdiløst regelverk?

«Kris­tian­sands kom­mu­ni­ka­sjons­stra­te­gi byg­ger på sta­tens prin­sip­per for offent­lig kom­mu­ni­ka­sjon», påpe­ker ord­fø­rer Grunde­kjøn i en kro­nikk i Fædre­lands­ven­nen, 21. april 2012.

Ord­fø­re­ren føl­ger opp med å beskri­ve hvor­dan hel­hets­prin­sip­pet, linje­prin­sip­pet og dele­ga­sjons­prin­sip­pet for­sva­rer angre­pet på Jor­tveits opp­tre­den i media. Det er vans­ke­lig å være uenig med ord­fø­re­ren i at alle tre er vik­ti­ge sty­rings­verk­tøy i offent­lig for­valt­ning. Like­vel er det ingen av dem som trum­fer ytrings­fri­he­ten og kra­vet i Grunn­lo­vens § 100 om en «åpen og opp­lyst offent­lig sam­ta­le». At råd­man­nen har ruti­ner for hvem som utta­ler seg på veg­ne av kom­mu­nen, er i seg selv bra og nød­ven­dig. Like­vel kan ikke ytrings­fri­he­ten inn­skren­kes gjen­nom inter­ne kom­mu­ni­ka­sjons­stra­te­gi­er, eller av prin­sip­per om ver­ken hel­het, lin­je eller dele­ga­sjon. Den er ned­felt i Grunn­lo­ven og er gjel­den­de for alle bor­ge­re. En intern kom­mu­ni­ka­sjons­stra­te­gi er alt­så ikke sva­ret på spørs­må­let. Hva så med de etis­ke ret­nings­lin­je­ne?

Det er lite ved Kris­tian­sand kom­mu­nes etis­ke ret­nings­lin­jer (pdf) som sådan som begren­ser ansat­tes ytrings­fri­het. På den annen side er det lite som opp­ford­rer til det mot­sat­te. I 2007 vant Lil­le­sand kom­mu­ne Norsk Presse­for­bunds førs­te åpen­hets­pris, blant annet på grunn av et gjen­nom­gå­en­de prin­sipp om mer­of­fent­lig­het; tyde­lig­het på ansat­tes rett til å ytre seg; og en hold­ning om at også kri­tis­ke til­bake­mel­din­ger fra ansat­te øns­kes vel­kom­men. Også nabo­kom­mu­nen Grim­stad har tyde­li­ge etis­ke ret­nings­lin­jer, som blant annet slår fast at ytrings­fri­he­ten gir ansat­te rett til å utta­le seg kri­tisk til for­hold som berø­rer virk­som­he­ten de job­ber i, og at det at ansat­te utta­ler seg, basert på fag­lig inn­sikt, gir et godt grunn­lag for en opp­lyst sam­funns­de­batt. For­skjel­len på deres regel­verk og på Kris­tian­sand kom­mu­nes etis­ke regel­verk fra 2008, er ikke de over­ord­ne­de prin­sip­pe­ne, men den tyde­li­ge stad­fes­ting av hva de betyr i prak­sis.

Gå lydig i takt

Debat­ten rundt Jor­tveit-saken i Kris­tian­sand har blant annet syn­lig­gjort to for­hold som vans­ke­lig­gjør dis­kur­sen:

  • Vi for­hol­der oss ikke til skil­let som må gå mel­lom ytrin­ger fra enkelt­per­soner og ytrin­ger på veg­ne av kom­mu­nen som insti­tu­sjon.
  • I prak­sis for­hol­der vi oss der­nest til ytrings­fri­het som noe som kan vel­ges vekk til for­del for and­re hen­syn.

I Kris­tian­sand har det­te med­ført at kom­mu­nens øvers­te poli­tis­ke ledel­se bru­ker en intern kom­mu­ni­ka­sjons­stra­te­gi til å for­sva­re at åpen­het og ytrings­fri­het vel­ges vekk til for­del for poli­tis­ke stra­te­gi­er. De over­ord­ne­de prin­sip­pe­ne i Grunn­lo­vens § 100 er aner­kjent i kom­mu­nens etis­ke ret­nings­lin­jer fra 2008, men viser seg å være til­nær­met verdi­løse når de skal over­set­tes til prak­tisk poli­tikk. Like­vel er det ingen vil­je til å set­te regel­ver­ket på den poli­tis­ke dags­or­den.

Mens nabo­kom­mu­ne­ne Lil­le­sand og Grim­stad har for­stått spørs­må­let og gitt de ret­te sva­re­ne, har Kris­tian­sand pro­ble­mer med å prak­ti­se­re som man pre­di­ker. Som så man­ge and­re nors­ke kom­mu­ner har den behov for et tyde­li­ge­re regel­verk som slår fast hva vi mener med ytrings­fri­het og åpen­het i for­valt­nin­gen – ikke bare i prin­sip­pet, men også i prak­sis.

Men først må vi for­stå at ytrings­fri­het ikke er et for­hand­lings­kort som kan veks­les inn i et øns­ke om lydig å gå i takt. Til det er demo­kra­ti­et for vik­tig.

***
Red.anm.: Les ord­fø­rer Arvid Grunde­kjøns til­svar til Eva Kvel­lands kri­tikk.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen